Regnbuen

Mann-gutt

Historisk sett har pedofili først og fremst blitt forstått som seksuell tiltrekning til gutter. Det var slik tiltrekning som var spesiell og som etterhvert ble "avvikende". Tiltrekning til jenter ble fra gammelt av ikke oppfattet som unormal på samme måte. Pedofili var pederasti, se her. Pederasti ble brukt om det sosialt aksepterte vennskapet mellom eldre og yngre menn i antikkens Hellas. Det kunne ha et seksuelt preg, men ikke nødvendigvis. Pederasti var betegnelsen på menns samvær og eventuelle erotiske forhold til gutter og unge menn utenfor familien.

I dag er vi tilbøyelige til å se på pedofili som et eksklusivt seksuelt fenomén. Generelt forstår vi seksualitet som drevet frem av personlige motiver. Vi sies å ha en seksuell legning som vi er født med og som kommer innenfra oss selv. Men er seksualitet isolert på denne måten? Er grunnlaget for vår seksualitet en legning, eller er seksualitet en oppførsel og en praksis, som blir til og får innhold og mening sammen med andre?

Når vi studerer antikkens Hellas og ser hvor utbredt pederasti var, forstår vi at de hadde en annen seksualitetsforståelse enn den vi har i dag. Seksualitet hadde en grunnleggende sosial funksjon. Fordi Hellas var et mannsdominert samfunn, var seksualitetens funksjon å binde hankjønnet sammen. Pederasti var en sosial institusjon, en måte å forene unge og eldre i samfunnet. Relasjoner mellom menn utgjorde jo hele det offentlige rom med alle dets institusjoner og tradisjoner. I dette inngikk at gutter fikk innvielse og opplæring i det voksne livet av menn, menn som var lærere og mentorer også på det seksuelle området. Det betød ikke at alle var 'homoseksuelle' slik vi forstår begrepet i dag.

Informasjon om forholdet mellom samfunn og pederasti - og pedofil praksis i det antikke Hellas - finnes på engelsk her. Se også her. Når vi leser om det seksuelle, er vi tilbøyelige til å oppfatte det med dagens perspektiv og tro at det sprang ut av en fastsatt seksuell legning.

Siden mistet pederasti sin status som en del av oppdragelsen og samfunnet, og ble i stedet sett på som en aktivitet primært drevet av seksuelle lyster, en aktivitet som kunne konkurrere med lysten for kvinnen. Man var ikke villig til å oppfatte homoseksualitet som likeberettiget med heteroseksualitet i den forstand at det gikk an å ha et kjærlighetsforhold til personer av samme kjønn og samme alder. Menn skulle konkurrere, ikke elske hverandre. Homoerotisk begjær forble derfor lenge først og fremst et spørsmål om en voksen manns tiltrekning til den unge, skjeggløse gutten. På sånt sett var de homofilt pedofile 'organisert' lenge før dagens homofile ble det, og de er en viktig del av de homofiles historie.

I dag vil feministiske og postmoderne teorier fortelle oss at forholdet mellom en eldre og en yngre part, der den eldre part har en posisjon av autoritet i kraft av sin kunnskap og erfaring, eller den yngre part er i et økonomisk eller institusjonalisert avhengighetsforhold til den eldre, være misbruk. Slike teorier materialiserer mellom-menneskelige forhold og gjør seksualiteten om til et spørsmål om personlig vinning.

Den første formelle organiseringen av homofile skjedde i Norge i 1950 når det ble opprettet en underavdeling av det danske Forbundet av 1948. I 1953 ble navnet endret til Det norske forbundet av 1948. Forbundet ble splittet i 1976. De homofile organisasjonene ble igjen samlet da LLH (Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring) ble opprettet i november 1992, se her.

De færreste vet at det i Norge på 1970-tallet fantes en aktiv gruppe av pedofile. Kjernen i denne gruppen var gutte-pedofile. Deres initialer var NAFP som sto for Norsk Arbeidsgruppe for Pedofili, også kjent som Pedofil Arbeidsgruppe. En kort stund på begynnelsen av 1980-tallet dannet medlemmer av denne gruppen en Pedofil Gruppe i DNF-48. Les historien til NAFP her.

De homofile har alltid vært bedre til å organisere seg enn de heterofile. Dette kommer kanskje av at de homofile aldri har tatt sin posisjon i samfunnet som en selvfølge. Det finnes ikke en like stor bevissthet hos heterofile at man kan tilhøre en minoritet og må kjempe for sine rettigheter. De som elsker gutter har måttet kjempe imot to fordommer: den mot pedofili og den mot homofili.

NAFP utgav en egen publikasjon kalt NAFP-Bulletin. Jeg har laget en egen del som utførlig tar for seg NAFP-Bulletin.

På 1970-tallet viser det historiske materialet at kampen for homofile og pedofile rettigheter ikke var så forskjellig. Norges fremste aktivist for de homofile, Karen-Christine Friele, forsvarte også de pedofile og snakket om barns rett til en seksualitet i avisinnlegg og debatter. Denne felles kamp forsvant utover 80-tallet, både i Norge og internasjonalt. ILGA (International Lesbian and Gay Association) valgte i 1994 å ekskludere de pedofile gruppene fordi ILGA mistet sin plass i ECOSOC (FN's Økonomiske og Sosiale Råd), se her og her.

Så lenge en far eller mor føler at de har 'mistet' sin sønn den dagen sønnen sier at han er homofil, så lenge vil toleransen for homofili i samfunnet være et helt åpent spørsmål. For spørsmålet er ikke av jurdisk karakter, med dreier seg om hva vi legger i begrepet seksualitet. Er seksualitet noe vi er født med eller noe vi lærer? Hva er normal seksualitet og hvordan blir man normal? Hvis vi sier at vi er født med en bestemt seksuell legning (noe vi gjerne sier fordi vi vil bli respektert for den vi er), så fornekter vi samtidig seksualitetens sosiale natur hos mennesket, at den først og fremst blir til og får innhold og mening sammen med andre. Den normale seksualiteten er ikke annet enn dette: en utvikling sammen med andre. Men fordi den menneskelige seksualiteten er slik, så kan man lett komme til å tro at man 'mister' sin sønn om denne sønnen ikke utvikler en seksualitet lik ens egen. Derfor er det så viktig at barn får lov til å ha en seksualitet, gjøre sine erfaringer og bli respektert som den de er, for det er slik vi utvikler en normal seksualitet og lærer å akseptere andre. De etablerte homofile organisasjonene gjør en stor feil hvis de tror at de kan oppnå toleranse og aksept i samfunnet ved å ta etter den alminnelige fornektende og fordømmende holdningen til pedofili, for dette undergraver den eneste virkelige basis for toleranse som finnes: at vi ikke er født med en korrekt seksuell legning, men lærer fra barnsben av å leve sammen og akseptere hverandre.

På nettstedet boylinks.net finnes forum, litteratur, personlige sider og annet som skulle interessere menn som er tiltrukket gutter.

Kvinne-jente

Kvinnens seksualitet har alltid blitt sett på som mer ufarlig enn mannens. Den ble sett slik fordi kvinnens seksualitet ikke inngikk i samfunnets maktstrukturer, i dets eiendomsbesittelser og allianseanordninger. Kvinnen kunne leve ut sin seksualitet i det skjulte så lenge den ikke truet samfunnets orden, dvs. førte til at hun fødte barn utenfor ekteskapet.

Kvinnelig homoseksualitet var ufarlig fordi den ikke, som den mannlige homoseksualiteten, utfordret begrepene styrke og makt i samfunnet. De lovene mot homoseksualitet som ble skapt var alltid utformet mot menns seksuelle praksiser, ikke kvinners. Dette reflekterte holdningene som samfunnet generelt hadde til kvinnelig seksualitet, at den ikke kunne finnes eller skulle finnes. Seksualitet ble definert ut i fra et mannlig perspektiv — seksualiteten var maskulin — fordi man levde i et mannsdominert samfunn.

Når man i Norge fjernet lovene mot mannlig homoseksualitet i 1972, ble homoseksuell lavalder foreslått satt til 18 år (21 år i spesielle tilfeller) og at også lesbiske skulle inn i loven, se her. Dette ble forkastet, slik at Norge i dag har samme lavalder for homo- og heteroseksualitet. Vi trenger ikke dra lenger enn til Hellas for å se et eksempel på hvor vanlig lavalder er 15 år mens lavalder for "omgang mot naturen" er 17 år, se her.

Det er ironisk at når vi i vår kultur skal framstille Seksualiteten, så er dette alltid en kvinne (eller kvinner). Bildet av seksualiteten er aldri en mann. Grunnen til det er ikke fordi vi tilskriver kvinnen en større seksuell appetitt eller en dominerende stilling i et parforhold, men tvertimot fordi hun som vamp, som et seksuelt objektet, er den som lokker og legemliggjør begjæret. Når vi fremstiller seksualiteten, fremstiller vi ikke instinktet men kvalitetene til et objekt. Kvinner og barn oppfattes fremdeles på mange måter som objekter. Deres seksualitet er derfor umoralsk og uønsket, uvesentlig eller også usynlig.

At kvinner kan være pedofile, er derfor noe som overrasker de fleste. Det bryter med forestillingen vi generelt har av kvinnen som objekt, som den som blir begjært men som selv ikke kan begjære.

I realiteten har jenter alltid hatt gleden av å stimulere hverandre og ha sex, også om de primært ikke er homofile men bare har opplevelser i en fase av livet der man er åpen og eksperimenterer. Samfunnets syn på seksualitet tilsier at jenter kan være mer fysiske med hverandre enn det gutter kan være. Forhold mellom unge og eldre jenter er også forskjellig. Slike forhold er ikke like 'alvorlig' eller like 'skadelig' som når en mann er involvert. Dette reflekteres også i rettspraksis og straffeutmåling, der kvinner som står tiltalt for å ha brutt den seksuelle lavalder ofte får mildere straffer.

Det er ingenting som skulle tilsi at det finnes færre kvinnelige pedofile enn mannlige pedofile i verden. Likevel er det sjeldent at vi hører om dem i media. Personer mistenkt for seksuelle overgrep er i hovedsak menn. Kvinner kan kanskje dekke sine seksuelle behov på en mer diskret måte? De kan lettere omgåes barn på en måte som ikke vekker oppsikt? Menn kan ikke så lett ha med barn å gjøre som ikke er deres egne (noe som i seg selv er diskriminerende og urettferdig).

Enkelte lesbiske kvinner oppfatter nok mannens seksualitet som mer selvsentrert og mindre følsom enn sin egen. Kanskje gjør dette at homofile kvinner og homofile menn generelt har hatt vansker med å samarbeide for å oppnå rettigheter og fjerne fordommer i samfunnet?

Det er svært sjeldent at pedofile kvinner står frem, men her på pedofili.info forteller Maria om seg selv og sin aktivisme.

Mann-jente

En kvinne antydet en gang til meg at alle menn er sånn. Alle menn liker unge jenter. Alle menn ville hatt sex med unge jenter om vi bare hadde kunnet slippe unna med det. Unge jenter fremstår som arketypen på den seksualpartneren som menn foretrekker. De er svake, ukompliserte og tilgjengelige.

Dette er feil. De fleste menn synes at prepubertale jenter er tynne og flate. De vil ha attributtene som voksne kvinner har, helst så store som mulige. Når man er pedofil, vil størrelse være avtennende. Vi kan nok begjære de feminine formene, men ikke deres størrelse. Unge jenter er ikke svake, ukompliserte og tilgjengelige. Dette er en myte skapt av et samfunn som ikke oppfatter barn som selvstendige individer. Det er et produkt av samfunnets barnesyn.

Noen hevder at menns interesse for unge jenter er misplassert (seksualisert) farsfølelse. Vi vil ha omsorg og nærhet til en jente, men uten noen gang å bli likestilt med henne. Aldersforskjellen skal utelukke at man kan bli venner og oppfatte hverandre som likeverdige. Dette er ikke riktig. Mye av det å være pedofil vil si å kunne identifisere seg med unge mennesker. Voksne kan ikke gi slipp på sin voksenhet og generelle erfaring, men det betyr ikke at vi trenger å skjule barnet i oss. Alle voksne som er glad i å arbeide med barn eller på annen måte befatter seg med barn (ved f.eks. å skrive barne- og ungdomsbøker) vet at det er mulig å leve seg inn i og forstå det perspektivet de unge har. Det handler bare om empati. Voksne og barn kan bli gode venner og ha det veldig fint sammen.

Hva skjer når jenta blir eldre? Etterhvert vil hun kanskje foretrekke en gutt som er mer på hennes egen alder, spesielt når hun vil ha barn. Men betyr dette at kjærligheten til mannen forsvinner? Nei. Når hun er sammen med han, vil hun føle seg som ung igjen. Begge vil ha noe sammen som er spesielt og som ikke kan deles eller erstattes av andre.

Forhold mellom menn og unge jenter ble helt opp til nyere tid aldri sett på som spesielt merkelig eller unormalt. Grunnen til det var ikke fordi man hadde et åpent og fordomsfritt syn på seksualitet eller tok jenter på alvor, men fordi slike forhold inngikk i det patriarkalske samfunnets seksualanordning. En mann kunne ha et seksuelt forhold til en jente så lenge han betalte for seg, dvs. giftet seg med henne eller på annen måte kompenserte faren. Det var først når barndommen ble til som begrep på 1800-tallet og vi fikk lovene om seksuell lavalder (lover som betegnende nok i begynnelsen kun omhandlet "Qvinder" og "pigebarn"), at slike forhold ble stigmatisert og fremmedgjort. Arven fra det patriarkalske samfunnet var den radikale feminismen på 1900-tallet, den som var så opptatt av likhet mellom partnere. Mannens holdning til hunkjønnet var biologisk bestemt, en del av hans iboende natur, en natur som var forutbestemt for beherskelse og vold. Hva han som ung gutt måtte ha lært av sin far, eller fra det samfunnet han vokste opp i, var uvesentlig. På denne måten ble relasjonen mann-jente alltid overgrep og misbruk. Ethvert forhold som ikke var 'likt' og 'jevnbyrdig' måtte automatisk bety at den voksne part misbrukte den yngre part. Dette er en materialistisk ideologi. Den ligner patriarkiet selv, fordi begge ideologier forutsetter svakhet som noe som nødvendigvis må finnes til, og hvor bruken av denne svakheten er avgjørende i mellom-menneskelige forhold.

En mann var ikke bare biologisk bestemt for vold, en jente var også biologisk bestemt for uskyld. Den syltynne hudmembranen som delvis dekker skjedeåpningen på jenter (og som må vekk) var et alibi for iboende uskyld. Noen feminister har aldri tatt et oppgjør med denne 'uskylden', men bruker den hver gang mannen skal fremstilles som overgriper. Slutter kjønnet å være en kulturell konstruksjon bare man kommer under en viss alder?

Kvinne-gutt

Kan voksne heteroseksuelle kvinner finne unge gutter seksuelt tiltrekkende? Naturligvis kan de det. Dette bryter med gjengse oppfatninger vi har om hva kvinner ser etter og hvilken seksualpartner de foretrekker.

Det er å anta at de fleste kvinner som finner gutter tiltrekkende er hebefile, dvs. at de er tiltrukket gutter i tenårene fra ca. tretten år og opp til sytten. Men det finnes unntak. I en omtalt sak fra USA ble en 29 år gammel kvinne arrestert for å ha hatt et forhold til en 8 år gammel gutt, se her.

Det mest kjente eksempelet på et forhold mellom en kvinne og en tenåringsgutt er en annen sak fra USA. Kvinnen fikk sitt første barn med tenåringen i 1997. Han var da fjorten år gammel. Hun fikk sitt andre barn med han året etter. Da måtte hun tilbake til fengsel. Etter å ha sonet ferdig dommen for såkalt obligatorisk voldtekt (statutory rape) giftet hun seg i 2004 med sitt «voldtektsoffer».

Det kan godt være at av alle de seksuelle tabuer som finnes, så er seksuelle forhold mellom kvinner og gutter den største, den som vekker mest avsky eller forundring? Slike forhold bryter med det alminnelige bildet vi har av "kvinnen med barnet": et oppofrende, selvutslettende, aseksuelt og nærmest religiøst kvinnelig vesen. At et slikt bilde ikke passer inn i et moderne menneskesyn bør være innlysende. Det er når kvinner trer frem som pedofile, at vi ikke bare vil få et annet syn på relasjonen kvinne-barn, men også et mer riktig syn på hva pedofili i grunnen er.

Teleiofili

Mytene om pedofili er mange. En myte skal ha det til at barn aldri kan finne voksne tiltrekkende, og at pedofili dermed er en en-veis gate, og at misbruk springer ut av denne ensidigheten.

Teleiofili er ordet man bruker for å betegne tiltrekning til voksne, se her. Det hjelper å lage et ord for en slik tiltrekning, fordi man da får et begrep å snakke om og bli bevisst om. Man tar det faktum at voksne er seksuelt tiltrekkende for gitt, uten å tenke på at dette i seg selv er en seksuell preferanse.

Alle pedofile vet at unge kan være seksuelt tiltrukket dem. Generelt kan voksne erfare at barn kan være interessert i dem på denne spesielle måten. Selvsagt er ikke alle barn seksuelt interesserte i voksne. Og jo yngre de blir, jo mer ubevisst er de til sin egen seksualitet og hva de ser etter. Og selv om de er bevisst den, så kan interessen for jevnaldrende overskygge en eventuell interesse for voksne.

Hva er basisen for teleiofili? Jeg mener at det har å gjøre med at man er fysisk tiltrukket en kropp som er større enn sin egen. Størrelse virker tennende. I tillegg kommer at en voksen er roligere, mer moden og mer erfaren. Alt dette gjør at de større, ikke nødvendigvis eldre, i større grad er seksuelt attråverdige.

De unge er tiltrukket de større fordi det der finnes trygghet, muligheter og spenning. Denne tiltrekningen kan forandre seg etterhvert og forsvinne når man selv blir stor. I dette ligger at ens seksuelle preferanser ikke er fastsatte: man er ikke født med en bestemt seksuell smak.

Teleiofili kan forklare at noen voksne kvinner fantaserer om det å være uskyldig, se her. Det å være tiltrukket voksne trenger ikke å begrense seg til barndommen, men kan være en tilstand som vekker begjær lenge etter at man selv har blitt stor. Man fantaserer om å være liten i forhold til noe stort. Dette er teleiofili i sin rene form.