Fenomenet i Bjugn

Hva skjedde egentlig i Bjugn?

Bjugn-saken i seg selv har ingenting med pedofili å gjøre. Det var ingen pedofile involvert i Bjugn.

Bjugn-saken kan sees på bakgrunn av at seksuelle overgrep mot barn tidligere ble fortiet. Nå var tiden inne for å tro på barna og ta seksuelle overgrep på alvor.

Bjugn-saken viser at mens tabuet omkring overgrep er i ferd med å forsvinne, er tabuet omkring barn og seksualitet ikke forsvunnet. Det virker som om samfunnet har et latent behov for å oppfatte alle barn som ofre for seksuelle overgrep. Barn kan ikke lyve. Barn kan ikke være opptatt av seksuell aktivitet.

Bjugn-saken viser hva som skjer når tabuer brytes, når oppfattelsen av hvordan barn skal være og hvordan barn i virkeligheten er blir for stort. Ved å studere utviklingen i det som begynte som en blottersak og endte med 30 navngitte mistenkte (hvorav fire kvinnelige ansatte i barnehagen og selve lensmannen i Bjugn), som involverte 36 navngitte barn samt mange ikke-navngitte, som handlet om grov vold, samleier, gruppesex, dyresex og lammeofring, så kan vi forstå den store uvitenheten voksne utviser omkring barns natur, og vi kan forstå den grove demoniseringen av pedofili som samfunnet så lett faller for.

Bjugn-saken viser hvilken kamp mot virkeligheten samfunnet er villig til å føre for å opprettholde forestillingen om barns uskyld og de pedofiles skyld.

Jeg skal først oppsummere Bjugn-saken. Jeg har hentet min informasjon fra boken Bjugn-formelen av Hans Kringstad og avisartikler i tidsrommet 1992-1994. Alle navn på barn er fingerte.

En oppsummering av Bjugn-saken

Bjugn er et tettsted ca. 5 mil nordvest for Trondheim på Fosen-halvøya. Bjugn-saken startet i mars 1992 ved at en fem år gammel jente, Barbro, fortalte sin mor at den mannlige barnehage-assistenten hadde en tiss som sto rett ut. Barnehagen ble varslet. Barbro sa til bestyreren i barnehagen at hun hadde sett rumpa til assistenten sammen med to andre jenter inne på voksendoen. Bestyreren varslet kommunen.

En uke før hadde kurset "Trygg og Sterk" om forebygging og avsløring av seksuelle overgrep mot barn blitt arrangert i Bjugn. Kurset var ment for alle som jobbet med barn. Det ble opplyst at hver femte norske jente og hver syvende norske gutt var ofre for overgrep. Bestyreren i barnehagen tok kontakt med arrangøren av kurset. Arrangøren rådet bestyreren til ikke å bli sittende med en mistanke. Derfor ble lensmannen varslet og etterforskning ble satt i gang. Barnehage-assistenten ble suspendert fra stillingen.

Avhør av assistenten ga ingen tilståelse. Han nektet for at noe overgrep skulle ha funnet sted. En uvane hos en av jentene hadde imidlertid plaget han. Hun hadde grepet han i skrittet og ropt: "Se tissekaillen!". Disse episodene hadde han tatt opp på personalmøter. Noen andre hendelser med seksuelt tilsnitt kunne han ikke komme på. En av de ansatte i barnehagen sa senere at hun hadde sett assistenten ta av skallet på en appelsin slik at det lignet en mann med armer og ben og stilken der tissen skulle sitte. Han hadde puttet en appelsinbåt i skallet som han så lot ungene suge på.

Alle de ansatte i barnehagen ble orientert om mistanken. Det oppsto en stemning av frykt og usikkerhet. Hvor mange barn kunne være involvert? Barn ble sendt til Regionsykehuset i Trondheim hvor leger og psykologer etterhvert kunne bekrefte at noe hadde skjedd. Etterforskningslederen sendte ut et spørreskjema til foresatte for 45 barn, hvor de ble bedt om å si i fra om deres barn kunne være misbrukt. 10 svarte ja. 25 svarte nei. 10 unnlot å svare.

I juli 1992 ble det første barnet innkalt til dommeravhør. Den fem år gamle gutten fortalte at han hadde tapet igjen sin egen munn og at assistenten hadde bundet han på hender og føtter med vevtråd. Tidligere hadde han snakket om en tissekanon og beskrevet munnsex på Blårommet. Med hjelp fra pappa ble detaljene nå repetert. Dommeren oppsummerte avhøret med å si at gutten virket lettet og glad for at det var over. Gutten virket, i følge dommeren, ualminnelig godt utviklet for alderen og forklaringen hans var svært troverdig.

Man jaktet på fysiske bevis for overgrep. Ingen sædflekker ble funnet på gulv eller tepper i barnehagen. Den var riktignok blitt pusset opp nylig og bevisene kunne ha forsvunnet. I oktober 1992 øynet etterforskerne nytt håp. Da sa en jente at barnehage-assistenten hadde vist frem nakenbilder i barnehagen. To andre jenter fortalte lignende historier. Det hadde hendt at han hadde fotografert ungene også. Dette ga politiet grunn til å pågripe assistenten og gjøre husransakelse. Siktelsen mot han omfattet nå ni barn av begge kjønn, inkludert gutten som var blitt bundet med vevetråd samt samleie med tre jenter hvor legene hadde funnet skadde jomfruhinner.

Datteren til barnevernskonsulenten i Bjugn, fem år gamle Gunilla, var oppvakt og moden for alderen. Hun ba om å få se et bilde av barnehage-assistenten. Hun pekte ut beltet som han slo med. Barnevernskonsulenten var skråsikker på at datteren snakket sant og fikk henne røntgenundersøkt ved Regionsykehuset i Trondheim. Ingen skade ble funnet, men dette beroliget ikke foreldrene. Gunilla sa at hun kunne bli kvalm. Hun husket lukten fra tissen til assistenten. Senere fortalte jenta om slag, spark og spytting på et hemmelig sted ved barnehagen. Gunilla fortalte hvordan assistenten hadde ligget flat på jorda som et rovdyr og ventet på ofrene sine. Hun hadde sett tissen hans. Hun ramset opp navnene til en rekke andre barn som hadde vært på Blårommet. Gunilla sa de var blitt fotografert nakne en etter en. Moren hennes ba henne demonstrere hvordan de måtte ligge. Gunilla inntok hva moren oppfattet som en utfordrende stilling. Moren ble redd hun ville se sin egen datter i et pornoblad.

Ingenting kom ut av det omfattende beslaget hjemme hos barnehage-assistenten. Frostating lagmannsrett løslot siktede etter seks dager. Et antatt monster var sluppet på frifot. Flere foreldre falt sammen ved tanken på at deres barn kunne treffe han igjen. Andre ble forbannet. Lensmannen i Bjugn forsøkte å roe stemningen. Han så angsten. Han så hatet. Flere og flere barn var blitt trukket inn i historiene. Foreldrene var blitt mange og dannet en støttegruppe. De gikk til avisene for å be om hjelp. De ville ha den siktede i fengsel. På et møte spurte en av fedrene hva han kunne få hvis han 'tok' barnehage-assistenten.

Barneombud Trond-Viggo Torgersen reiste opp til Bjugn for å rydde opp. "Tro på barna når de snakker om seksuelle overgrep", sa barneombudet. "Min jobb blir å plassere ansvaret der det hører hjemme og sørge for at barna får hjelp". Først møtte han ordføreren, så lensmannen og hjelpeapparatet, deretter et møte med pressen og så et stort møte med barna og foreldrene. Lensmannen fikk spørsmål fra barneombudet om et kattelik. Katten til en av de involverte familiene var blitt funnet død og ille tilredt. Flere av barna snakket om trusler mot kjæledyr, og den døde katten ble derfor knyttet til barnehage-assistenten.

Historiene fortsatte å komme. Politiadjutanten ved Uttrøndelag politikammer utvidet siktelsen til å gjelde seksuelt misbruk av fjorten barn. Barnehage-assistenten ble igjen satt i varetekt. Det viste seg at flere barn hadde åpnet seg i de seks døgnene han først hadde sittet der. Småbarn fortalte flere ganger om en tiss som sto rett ut, som falt ned, som det kom noe hvitt ut av, om bestialsk vold og trusler. Flere barn viste adferdsendringer, hadde mareritt og depresjoner. En jente kunne knytte hendene, slå med full kraft, kunne henfalle til babyspråk og bli passiv.

Mange barn var blitt misbrukt på Blårommet. Bare en tynn vegg og en enkel dør skilte dette rommet fra resten av barnehagen. Hvorfor hadde ingen hørt noe? Gutter og jenter fortalte om samleier og grov vold med slag, spark og stikking av nåler. Hodene deres var blitt presset ned i do. Assistenten hadde kastet ungene høyt opp i lufta uten å ta i mot. Han gjorde sitt fornødne på gulvet og tisset på barna. "Jeg begriper ikke at dere aldri hørte et pip", sa samboeren til en av kvinnene som arbeidet i barnehagen. Denne kvinnen ble senere selv siktet i saken.

Barbro kom med nye opplysninger. Hun hadde vært med hjem til barnehage-assistenten. Assistenten hadde tatt på seg en svart kappe og en svart maske, og ungene måtte krype inn i et rom i kjelleren hans. En lysestake var blitt satt fram. Andre barn sa han hadde maske og skulle skremme dem. Politiet fattet mistanke om ritualer.

En mor lot seg avhøre for tredje gang. Hun hadde spurt sin datter om assistenten hadde tatt bilder i barnehagen. Datteren sa ja og fortalte om et stripete album med mye gull og glitter og nakenbilder inni. Jenta demonstrerte hvordan hun måtte brette ut tissen.

Hustruen til kommunepsykologen i Bjugn fortalte at hun forgjeves hadde forsøkt å få noe ut av datteren, men når en annen jente kom på besøk begynte de to å tegne barnehage-assistenten sammen. De fortalte at han hadde maske og skulle skremme dem. Den ene jenta bekreftet hva den andre fortalte. Hustruen fikk to og to jenter sammen. Det var tydeligvis lettere å åpne seg når de var flere. To av barna hadde spionert på barnehage-assistenten og sett han holde på med andre barn.

Gutten som var blitt bundet med vevtråd kom på banen igjen. Han bekreftet en historie fra sin kusine Barbro. Han fortalte at også han hadde vært hjemme hos barnehage-assistenten. Kona til assistenten hadde også vært der. Assistenten hadde flere masker på seg nede i kjelleren. Gutten nevnte seks unger i forbindelse med overgrep i Blårommet. En kvinne som tidligere hadde jobbet i barnehagen hadde holdt vakt ved døren. Etterforskningsledelsen fikk nå mistanke om at flere voksne kunne være involvert. Dette var i november 1992.

Et vitne hadde snakket med kona til barnehage-assistenten over telefon. Mot slutten av samtalen fikk vitnet en uhyggelig fornemmelse av at samtalen var blitt avlyttet. En generell følelse av utrygghet bredte seg. Førstebetjenten som ledet etterforskningen undret på om telefonen virkelig var avlyttet. Denne barnehage-assistenten hadde åpenbart mange venner. En av dem var teknisk sjef i Televerket. Flere fortalte om rare lyder og sus på linja. Selv på lensmanns-kontoret syntes man å merke støy i telefonen av og til. Fra slutten av november opptrådte kontoret som om de var overvåket og avlyttet. Hva slags uhyrlig motstander hadde man egentlig med å gjøre?

Førstestatsadvokaten i Trondheim mente at etterforskningen skulle fortsette. Man måtte etterforske alle barn, undersøke samtlige tilfeller, også beskyldninger om mindre alvorlig misbruk. Etterforskningslederen fremhevet avhøret av øyenvitnet Aasmund Røstad. Han hadde sett barnehage-assistenten gjøre noe med en unge. Fire år gamle Lilly bekreftet ved hjelp av bamser hva øyenvitnet hadde fortalt.

Kaia var nå redd for nesten alt. Hun smilte ikke mer og sov dårlig. Foreldrene opplevde det som om fireåringen deres var blitt en baby igjen. Hun sa at hun kjente den tekniske sjefen i Televerket, at hun hadde møtt han hjemme hos barnehage-assistenten. Mennene hadde på seg kapper og masker, og gikk inn i et hemmelig rom. I en køyeseng var det åtte barn inkludert henne selv. Kaia fortalte så om grove seksuelle overgrep. Foreldrene hadde forsøkt å kutte ut barnehageassistent-praten i perioder, men Kaia selv hadde tatt opp tråden. Hun skildret seanser med svarte stearinlys og kom med en fortelling om munnsex så opprørende i sin detaljrikdom at den gav moren kvalmetokter.

Lensmannsførstebetjenten fattet mistanke om en pedofil ring. Flere barn fortalte om merkelige turer. Antall involverte vokste. Noen foreldre fikk vite at barnehage-assistenten kanskje hadde medsammensvorne, og det var fra dem at de frykteligste historiene om en lokal sexring snart kom. Mange oppfattet at bitene nå falt på plass. Dette var forklaringen på det hele. Politiadjutanten i Trondheim sa etterpå: "Terskelen for hva vi aksepterte som mulig endret seg gradvis".

En fireåring sa at det hadde vært enda flere menn i huset til barnehage-assistenten. Hun tegnet streker på et ark for å vise antallet. Hun tegnet fem streker. Hun navngav også to kvinner, en førskolelærer og en assistent i barnehagen. En annen jenta sa også at det hadde vært flere, fem ved en anledning, syv ved en annen. En femåring sa at faren hennes kjente en av de slemme mennene. Pappa jobbet sammen med han på rådhuset. Hun pekte ut kontoret hans i Bjugn rådhus. Den utpekte var jeger, fisker og fotballdommer, 49 år gammel og ungkar. Han var ingeniør i bygningskontrollen.

Sjefpsykologen fra Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk i Trondheim kom til Bjugn for å starte gruppeterapi. Han undret seg over hvilket uhyre som hadde herjet i bygda. Han hadde møtt lensmannen og la merke til at lensmannen hadde framstått som en plaget mann, han hadde svettet kraftig og sagt lite. Foreldrene hadde nevnt muligheten for flere overgripere før politiet fikk vite om det. De snakket om en mystisk sammenslutning i bygda som organiserte konebytte og løssluppen sex. Fremmede biler hadde blitt sett. Det var uforklarlig trafikk rundt enkelte hus etter mørkets frembrudd. Noen foreldre fantaserte om en "Dirty Johnny", en stor og sterk figur med overnaturlige krefter som kunne gå inn i saken og ordne opp.

Lensmannen i Bjugn stusset over den kolossale mengden med anklager, til dels av grotesk karakter, som hadde hopet seg opp mot barnehage-assistenten. Ryktene om medsammensvorne var en logisk forklaring på det hele, mente han. Dette kunne ikke være én manns verk.

Vilde var syv år og hadde innsovingsproblemer. Fagfolk hadde sagt at hemmelighold var skadelig. Vildes mor og far forsøkte derfor å finne ut om hun gjemte noen grusomheter for dem. Hun sa at barnehage-assistenten hadde kastet henne opp slik at hun landet med hodet mot en sten. Foreldrene kunne ikke huske noe sår i hodet. Da fortalte Vilde at ungene var blitt kjørt i to biler opp til villaen hvor assistenten bodde. Jenta nevnte åtte barn som nå gikk i annen klasse og mange andre. Til slutt satt foreldrene med navnet på 29 barn. Var det flere voksne med? Jenta skrev et 4-tall. I en veske lå det kapper av et hvitt glatt stoff, sa hun. Rituelt utstyr. Hvem var de pedofile? Foreldrene viste et bilde av staben ved teknisk etat. Jenta krøp sammen i fosterstilling når navnet til ingeniøren i bygningskontrollen ble nevnt. Han var med. Nølende pekte hun også ut en driftsoperatør på vannverket. Så kom foreldrene til å tenke på en mann som trente småungene i idrettslaget nede i Bjugnhallen. Han hadde kritisert foreldrene hardt for å tro på de ville historiene. Vilde bekreftet at denne snekkeren og idrettstreneren var med. Hun skildret en gruppe menn som dro i tissene sine til det kom noe ekkelt ut. En kvinne hadde satt fram bøtter slik at det ekle ikke skulle komme på gulvet. Kvinnen lignet søsteren til barnehage-assistentens kone. Hun hadde tidligere jobbet i barnehagen. Vilde fortalte også om en litt eldre mann som hadde vært nede i kjelleren. Han blunket så fælt med øynene, og hun demonstrerte ved å skjære en grimase. Dette gjorde faren hennes stum av forskrekkelse, for lensmannen hadde en lynrask rykning over det ene øyet som lignet.

Vilde sa at hun så mannen som blunket 17 mai. Vilde ble forelagt et fotografi av 17.mai-toget. Foran til venstre marsjerte lensmannen i Bjugn, medlem av Rotary og Høyre, bak kom flaggborgen, så musikken og til slutt en skokk glade, hoiende unger fra barnehagen i Bjugn.

Politiadjutanten orienterte politimesteren ved personlig frammøte framfor å bruke telefonen. Hun synes hun kunne se politimesteren få bakoversveis. "Fy faen, dette også!". Var lensmannen medlem av en pedofil bande? Politimesteren var ikke villig til å fravike en leveregel: Barn snakker sant om seksuelle overgrep.

Vilde hadde mer å fortelle i romjulen 1992. En gang hadde tre biler stått og ventet ved helsesentret i Bjugn. Idrettstreneren hadde kjørt den ene bilen. En mann i teknisk etat var også med. Ungene hadde sittet på gulvet blant verktøykasser og fæle sjørøver-klær. Turen hadde endt på en bondegård. Ungene måtte bli med de voksne inn i fjøset. Der måtte de kle av seg og legge seg i krybber med høy. Høyet stakk mot huden. Det var kaldt. De voksne tok bilder. Da faren og moren til Vilde spurte mer om hva som hadde skjedd, fikk de inntrykk av at dette var veldig vondt å snakke om. Vilde tegnet i stedet. Hun tegnet fjøset på gården. En sau kom til syne på arket. Hun sa at både kvinner og menn hadde vært med. Kvinnene passet på at sauene ikke kom seg unna eller sparket mennene. Mennene sto bak sauene med tissene sine inne i dyrene. Så måtte barna stå nakne og klø sauene mens de ble filmet. Barnehage-assistenten truet med å klippe av dem fingrene hvis de sladret. Foreldrene ville vite hva de andre voksne i barnehagen hadde sagt når barna ble kjørt vekk. Jo, barnehage-assistenten hadde varslet damene som jobbet på Vildes avdeling. Damene visste om det.

En fem år gammel jente, den samme som hadde utpekt ingeniøren i bygningskontrollen, snakket om et rødt hus i en skog. Moren tok jenta med på biltur til et rødt hus like ved der barnehage-assistenten bodde. På spørsmål om det var her svarte ikke jenta, hun bare holdt seg for ørene og sparket i seteryggen. Dette tok moren som en bekreftelse. I huset bodde en kvinne: førskolelærer, pornomotstander og tidligere vakt på krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner. En mor til et mulig misbrukt barn og et styremedlem i foreldregruppen var altså pedofil, en agent blant de pårørende. Snill, oppofrende og selvutslettende var hun, men mødrene og fedrene valgte å tro likevel. Ungene fortalte om detaljer de umulig selv kunne ha diktet opp. Historiene kom akkurat slik ekspertene sa de ville, med smerte.

Et foreldrepar viste frem bilder av kvinnene i barnehagen til sin datter. Datteren pekte ut fem kvinnelige ansatte og sa de var ekle. Barnet hadde vondt for å snakke, så moren tegnet bryster og underliv slik at jenta kunne peke der hun hadde slikket og tatt. Resultatet ble en liste med kommentarer: "Sleika rompa, borti rompa, sleika puppan". Seks kvinner, de ansatte pluss kona til barnehage-assistenten, hadde i varierende grad misbrukt femåringen.

Flere jenter skildret nakenfilming med kvinner. Etterpå sa de at de hadde blitt belønnet med Mövenpick-is.

Vesle Kaia fortalte om flere overgrep. Foreldrene ante eksistensen av heterofil og lesbisk sex blant de ansatte i barnehagen og seksuell mishandling med elleve mennesker i en campingvogn. 7 januar 1993 bestemte hennes mor seg for at Kaia ikke mer skulle gå i barnehagen.

Dommeravhøret av Vilde startet tidlig om morgenen den 8 januar. Hjemme hadde Vilde vist angst og krøpet sammen i fosterstilling når hun forklarte seg. Under dommeravhøret lot barnet til å kjede seg. Hun gjespet, strakte seg, la kinnet på bordflaten og sukket. Vilde tegnet mens hun fortalte. Fjøs på fjerntliggende bondegårder, biler, menn, kvinner og barn fylte arkene. Hendelsene var ikke helt lik de hun tidligere hadde fortalt, men det bekymret ikke etterforskerne. Jenta ordla seg som om det skulle finnes et loft i hjemmet til barnehage-assistenten, men denne feilen ble ikke fulgt opp. Jenta skildret tre navngitte kvinner som lå i sengen og tok i mot fem menn etter tur. Vilde sa at syv menn og syv barn hadde vært med når mennene sto ved bøttene og trakk i tissene sine. Hun så ikke fargen på slimet som kom ut, men hevdet at det var "grusomt fælt". Etterhvert medga hun også at mennene hadde hatt tissene i ungene. Og så nevnte hun den navnløse med en rykning i pannen. Det vil si, hun pratet om en mann som blunket fort. Blunker fort og snakker nordlending, sa hun. Og ikke hår midt oppå. Vilde gjentok at denne mannen hadde takket hennes far for sist inne på Rimi, men dette sa faren ikke stemte. Vilde sa at hun hadde sett blunkeren i 17. mai-toget, han hadde sånn skjermlue som politi-folkene har, men hun hevdet bestemt at han gikk mellom to politifolk. Lenger kom ikke politibetjenten med den saken. Etter tre og en halv time var det over. Etterforskningslederen oppsummerte i sin rapport at Vilde var et ryddig og veloppdragent barn. "Jeg har et bestemt inntrykk av at barnet snakker sant. Dersom historiene om andre voksne er oppdiktede eller usanne, må det være en 'skade' i barnesinnet som har gjort sitt til at Vilde kan fortelle det hun gjør", skrev etterforskningslederen.

Om kvelden den 8 januar ble ingeniøren i bygningskontrollen arrestert. Ett døgn senere ble seks til tatt i en storstilt razzia. Disse var, foruten barnehage-assistenten, idrettstreneren, lensmannen, pornomotstanderen, en kvinnelig ansatt i barnehagen samt kona til assistenten. Avhørene hadde vist at tretten navngitte voksne hadde deltatt mer eller mindre aktivt i seksualforbrytelser, hvorav seks kvinner. Politiadjutanten hevdet senere at hun var litt betenkt på å ta kvinnene fordi kvinnelige overgripere forekommer så sjeldent i slike saker. Politimesteren i Uttrøndelag fulgte sin leveregel, men for å sikre et "fordømt godt grunnlag" ble Bjugn-formelen (også kalt tellemetoden) konstruert: de personene skulle pågripes som ble nevnt mer enn en gang av to forskjellige barn. Senere benektet politimesteren og politiadjutanten eksistensen av en slik formel, men måtte i Riksadvokatens granskingsrapport medgi at den var benyttet. Telle-metoden kunne hatt mening om barnas vitneprov var uavhengige og selvstendige, men det var de ikke.

Barnehage-assistenten var siktet for å ha skjendet 36 navngitte barn i barnehagen, samt et ukjent antall ikke navngitte. Om vesle Lilly kunne man lese: Han hadde kløpet, slått og klasket henne oppover lårene, trampet på henne, tatt kvelertak, pisket henne i ansiktet med et hoppetau og kastet stein på henne. Han hadde ført hodet hennes ned i toalettskålen og trukket opp, han hadde badet henne i altfor kaldt vann. Han skulle ha slått, sparket og stukket nåler i en 2-3 år gammel gutt. Kaia, 3-4 år, var voldtatt og slått over nesen med knyttet neve slik at hun begynte å blø neseblod.

Stadig flere barn viste tegn på psykiske forstyrrelser som etter sexovergrep. Nå skulle det tradisjonelle politiarbeidet starte med grundige avhør av de siktede. Pornomotstanderen fikk vite at hun satt med gjørme til langt oppover knærne, det var bare å tilstå, hun ville aldri bli trodd av en domstol. Men hun fortsatte å nekte for skyld. Ingen av filmene til ingeniøren i bygningskontrollen var av barnepornografisk art. Man ransaket lensmannens bolig, garasje, bil og båt i tillegg til kontoret hans. Politiet fant noen dristige mannfolkblad og noen kontaktannonser, men bare med voksne. Null fangst. Tilslutt begynte politiet å granske barnehagens frammøteprotokoll, møtebøker og notater om barnas pleie og oppførsel. I en barnehage der de fleste skulle ha blitt misbrukt, fant man bare skriftlig bekymring for ett eneste barn. Det var styrerens datterdatter, Barbro, hun som hadde startet det hele. Barnehagen hadde altså ikke vært det kaoset av redde barn slik de ansatte senere hevdet.

Åtte småjenter fikk være med politiet etter tur. Man jaktet på bondegårder med sauer, høy og krybber. Resultatene uteble. Man fant ikke sauer på de bondegårdene jentene pekte ut. Barndomshjemmet til barnehage-assistenten passet ikke inn med åstedene jentene beskrev. Men noe kom ut av det. Kaia hadde en ny bloddryppende og opprørende historie å fortelle. De voksne hadde skåret i en sau. De hadde drept den. Foreldrene trodde på barnet. Hensikten med sauedrapet var å skremme barna til taushet. Slik tenker de pedofile, tenkte foreldrene. "Folk som misbruker småunger er forskrudde. De kan gjøre hva som helst av bestialske ting, og de er åpenbart godt organiserte", mente familien til Kaia.

30 navngitte voksne ble tilslutt utpekt i Bjugn-saken. Siktelsene mot de seks som ble arrestert ble frafalt. Barnehage-assistenten ble tilslutt tiltalt for overgrep mot 10 barn. Det fantes ikke håndfaste bevis.

• Ingen rapporter sa at grupper av barn noen gang var savnet fra barnehagen.
• Ingen vitner hadde observert de mistenkte og barna kjørende eller gående i boligfeltet.
• Ingen ting tydet på sosial kontakt mellom alle de utpekte.
• Det forelå ingen pornografiske filmer eller bilder som dokumenterte pedofil aktivitet.
• Ingen husundersøkelser kunne underbygge beskrivelsene av interiører på åstedene.
• Ingen undersøkelser bekreftet at ungene skildret biler som faktisk eksisterte.
• Ingen tekniske funn i barnehagen eller andre steder kunne understøtte barnas historier.
• Bondegårdene barna fortalte om var ikke lokaliserte.
• Ingen barn hadde røpet grove overgrep eller mystiske utflukter da dette skulle ha skjedd.
• Ingen sjekket om kona til barnehage-assistenten noen gang var blitt behandlet for ribbeinsbrist, slik en jente hevdet.
• Ingen skader på ungene vitnet om at de var blitt slått, sparket og kastet opp i luften uten å bli tatt i mot.
• Legene gjorde funn som kunne være forenlige med sexovergrep i underlivet til flere barn. Men det forelå ikke funn hos jentene med de mest omfattende historiene. Ny kunnskap i dag gjør at man har færre holdepunkter for hva som er pålitelige anatomiske spor etter en seksualforbrytelse. I dag vil jomfruhinnene til de mistenkte barna i Bjugn tilhøre kategorien "uvanlig".

Mandag 31 januar 1994. Trondheim tinghus. Juryen i lagretten frikjenner barnehage-assistenten på alle punkter.

Februar 1995. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag opplyser at 33 barn fra Bjugn var tilkjent voldsoffererstatning. Ingen har noensinne blitt dømt for å ha skjendet dem.

Utdrag fra Bjugn-formelen

Her følger noen utdrag fra 'Bjugn-formelen' av Hans Kringstad, samt mine kommentarer.

Først et utdrag som viser noe av bakgrunnen for hvorfor Bjugn-saken kunne utvikle seg:

Bjugn-formelen, side 27-28:

Laila Vielfaure jobbet til daglig med gutter og jenter som brukte stoff og prostituerte seg. Hun og kollegene snakket aldri om seksuelle overgrep som en mulig forklaring på at det gikk så galt med en del ungdommer. Ikke før i 1985. Amelia-aksjonen ga henne en a-ha-opplevelse i så måte.

Hun så for seg en bestemt jente som hadde trukket på gata siden tolvårsalderen. Ungjenta hadde en rekke av symptomene som skulle kjennetegne misbrukte barn. Snart dristet sosionomen seg til å spørre en av klientene rett ut, og hun fikk bekreftende svar. Jenta var utsatt for overgrep. Da tok ideen om å spre kunnskap for å forebygge overgrep form hos Laila Vielfaure.

Vielfaure og en kollega oversatte amerikanske opplæringsprogrammer og tilpasset dem til norske forhold. Resultatet ble kurset "Trygg og Sterk", med det å hindre overgrep som fremste siktemål. Kvinnene bak opplegget omdannet snart kurset til et privat foretak. De turnerte Norge på kryss og tvers.

— Lær barna å si nei! Lær dem å skille mellom gode og dårlige berøringer! lød parolen da Laila Vielfaure kom til Bjugn 27. februar 1992.

Målgruppen var lærere, førskolelærere, barnehageassistenter, barneverns-arbeidere og andre som steller med unger på jobben. Gjennom "Trygg og Sterk" fikk de vite at et urovekkende høyt antall barn er ofre for misbruk — faktisk hver femte norske jente og hver syvende norske gutt.

En av seks!

Et av programmets mange budskap er at du må oppmuntre barn og unge til å fortelle om utrygge opplevelser, og at du skal tro på barnet når det kommer med uvanlige bemerkninger.

Deltakerne i Bjugn ble bedt om å være på vakt når det oppsto konsentrasjonsvansker hos barn, ved plutselige forandringer i skoleprestasjoner, ved tilbakefall til sengevæting og babyspråk. De skulle se opp for søvnproblemer, mørkreddhet, uvanlig tretthet, spisevegring, overdreven dagdrømming, ekstrem renslighet, løgnaktighet, angst for spesielle steder, overdreven hengivenhet eller isolasjon, urinveisinfeksjoner, kronisk hodepine, magesmerter, vedvarende vondt i halsen, smerter i kjønnsorganer og blødninger fra underlivet.

Samtidig understreket foredragsholderne at disse symptomene selvsagt kan ha andre årsaker enn seksuelle overgrep.

De passet også på å drøfte mulige uønskede virkninger av kurset: Gjør vi sunne barn engstelige? Kan voksne bli fiksert på incest og overgrep?

Laila Vielfaure var selv aldri redd for å forårsake uriktige overgrepshistorier med "Trygg og Sterk". Hun registrerte absolutt ingen holdepunkter for at det skjedde. I USA, derimot, kom slike kurs snart i miskreditt nettopp på grunn av anklager om at de utløste falske beskyldninger. En studie i regi av National Center for Child Abuse and Neglect kom til at programmene var bortkastede penger.

Bjugn kommune betalte imidlertid uten å mukke, og seminaret i Botngård forløp uten dramatikk av noe slag. Filmen "Avsløringen" sto på programmet, men ingen avsløringer lå ennå i luften.

Så gikk det noen dager, og 10. mars ringte telefonen hjemme hos Laila Vielfaure i Oslo. Barnevernskonsulenten som deltok på kurset i Botngård, presenterte seg. Hun fortalte om en blottermistanke i barnehagen. Hva skulle de gjøre?

Vielfaure frarådet alltid folk å bli sittende med en mistanke.

Bjugn kommune bestemte seg for å varsle lensmannen samme dag.

Jo, seksuelle overgrep kan gi et dårlig selvbilde. Man kan utvikle en selvdestruktiv livsstil og bli narkoman. Men er alle narkomane ofre for seksuelle overgrep? Nei. Det er alltid fristende å forsøke å finne forklaringer på tragedier. Dette er forståelig. Vi vil jo gjerne at slike hendelser ikke skal gjenta seg. Men Laila Vielfaure går i den fellen som så mange idealister gjerne gjør. De har en bestemt tragedie for sitt øye, og så generaliserer de, de ser alle tilfeller likedan.

Er alle barn som er mørkeredde, trette, vegrer å spise, har hodepine, er ekstremt renslige osv, ofre for overgrep? Nei. Hvilken verdi ligger det da i å bruke slike indikasjoner? Det eneste resultatet blir at mange foreldre går rundt og er bekymret hele tiden. Det kan hende at det finnes individer og grupper som vil skape en vedvarende frykt, men er det slik vi vil ha det?

Når vi skal forebygge seksuelle overgrep, så betyr det at vi må bevisstgjøre barn. Vi må lære dem å si nei til situasjoner og berøringer de ikke ønsker. Vi må lære dem å være åpne og si i fra om noe allikevel har skjedd, for det er nettopp fortielsen som kan utvikle seg til en traume.

Å oppmuntre barn til åpenhet om uønskete berøringer kan ikke skje uten en generell åpenhet om seksualitet i familie og samfunn. For et barn må temaet seksualitet ikke være belagt med skam og skyldfølelse. Å bevisstgjøre barn mot seksuelle overgrep vil derfor si å bevisstgjøre dem om deres egen seksualitet. Det handler således ikke bare om å lære å si nei. Et barn vil kunne oppfatte en ren advarsel mot 'slemme menn' som en advarsel mot all seksualitet. Da går idealisme over til å bli moralisme. Det kan hende at det finnes grupper som vil undertrykke seksualiteten på denne måten, men er det det vi ønsker?

Når et kursopplegg mot overgrep blir et privat foretak med betalte foredragsholdere, så kan man lett få en sammenblanding av økonomiske og terapeutiske interesser. Har foredragsholderne interesse av å overdrive problemet med seksuelt misbruk av barn? Vil de være tilbøyelige til å oppgi et altfor høyt antall misbrukte jenter og gutter i Norge? Og vil anmeldelser i kjølevannet av kurset være med på å legitimere kostnaden man hadde for det?

Barnevernsindustrien kan sammenlignes med legemiddelindustrien. Det er vel kjent at legemiddelindustrien har en interesse av å medisinere mennesker. Industrien har en interesse av å selge så mye medisin som mulig. Derfor influerer de legestanden til dels å overdrive bruken av medisiner, dels å bruke medisiner som ikke er nødvendige. Mange plager er et produkt av vår livsstil. Istedenfor da å endre vår livsstil skal vi ta en pille. Legemiddelindustrien har en interesse av å oppfatte flest mulige som lidende under en sykdom som trenger å medisineres av deres egne medikamenter. — På samme måte kan individene, foretakene og organisasjonene innen barnevern (leger, psykologer, terapeuter, ulike konsulenter, foredragsholdere, etc) ha en interesse av å vedlikeholde frykten for seksuelle overgrep, lage klienter av barn og skape et inntrykk av at all seksuell kontakt mellom barn og voksne er en sykdom som må behandles. Frykt blir en livsstil. 'Pillen' for denne frykten er tjenestene barnevernsindustrien tilbyr. Men hvorfor ikke heller endre livsstil og fjerne frykten?

Her følger en avskrift av et dommeravhør av knapt fire år gamle Lilly, et av de påstått misbrukte barna i barnehagen:

Bjugn-formelen, side 60-62:

Dommeren skulle sikre bevis, og Bjørnøy plukket nok en gang fram båndspilleren, en stor og svart Grundig stereonette 2200 som vanligvis ble brukt som diktafon. Ved å koble på en mikrofon kunne man ta opp samtaler mellom flere. Lilly fikk boller og brus. Så startet ett av flere barneavhør som senere skulle vekke sterke reaksjoner blant jury-medlemmer i Frostating lagmannsrett.

— Skal du fortelle litt om han Ulf? Skal du gjøre det? spurte sorenskriveren.

Jenta, som ville fylle fire år til høsten, avslo å snakke. Hun sa hun var redd. Bjørnøy gikk rett på sak med et bombardement av direkte spørsmål:

Dommeren: — Du Lilly, skal vi snakke litt om han Ulf nå? Du rista på hodet og jeg vet at det er ekkelt å snakke om han, men det gjør du likevel, ikke sant? Og så når vi skal snakke om det her, så skal du bare si det som du kan huske har skjedd, ikke sant? Du må ikke si sånt som ikke har skjedd, ikke sant? Bare det som har skjedd. Forstår du det? Kan du fortelle da om det som har skjedd med Ulf? Du rista på hodet ja, men vi må snakke litt om det likevel, vet du, selv om du synes det er litt ekkelt. Har du vært alene sammen med han Ulf noen gang? Nå rister du på hodet. Er du sikker på det? Du har ikke vært alene sammen med han Ulf, på noen av rommene i barnehagen for eksempel? He? Har du det? Prøver du å krype ned i koppen nå?

Jenta drakk brus og ville heller snakke med sin mor.

Dommeren: — Nå må du fortelle om han Ulf, nå da. Så vet du at hvis du først ... hvis du er flink og forteller det nå ...

Men Lilly ville prate om båndspilleren i stedet.

Dommeren: — Den står på den, skjønner du. Så det du sier nå det kommer inn det. Så skal du få høre det etterpå. Ikke sant? Nå må du fortelle meg litt om det som har skjedd. Har du vært sammen med han Ulf på Blårommet? He? Nå nikka du. Bare du og han da?

Lilly: — He?

Dommeren: — Har du vært der bare du og han? Du nikka igjen. Ja. Har det skjedd noe da? Og så nikka du igjen. Ja. Kan du fortelle meg hva som har skjedd da? Nå rista du på hodet. Fortell meg det. Og så når du har fortalt det, så er det så godt etterpå da, vet du. Så kan du tenke på at når du har vært flink og gjort det. Ikke sant, så blir du ferdig med det? Hva har Ulf gjort da? Mm? Har han vist fram noen ting for deg? Lilly? Har Ulf vist deg noen ting?

Lilly: — He?

Dommeren: — Har Ulf vist deg noen ting? Du rista på hodet? Hva har du og Ulf gjort når dere har vært alene på Blårommet da? He?

Etter å ha nevnt Ulf Hammerns navn elleve ganger uten å få svar ga sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy foreløpig opp. De to kvinnene ble enige om at Lillys mor skulle gå ut av rommet. Moren ség ned i en sittegruppe på gangen, allerede bekymret over dommerens pågåenhet. Asta Stensen prøvde å lytte gjennom døren. Hun hørte bare brokker. Men båndet forteller sannheten om hva som foregikk:

— Lilly? Har du sett tissen til han Ulf? Har du det? Hm? Kan du svare på det, Lilly, har du sett tissen til Ulf? Hm? Du rista på hodet? Er du sikker på at du ikke har sett han? Han har vist den fram til deg? Hm? Har han gjort det? Kan du fortelle om det Lilly? Ble du så stille nå? Du klarer å snakke, gjør du ikke det? Kan du fortelle om han Ulf har vist tissen sin? Har han det? He? Kom, kom igjen. Prøv litt. Nå siger du ned ...

Lilly: — Mamma.

Bjørnøy mente at det var bedre å presse på litt for å få ut en historie enn å opptre passivt og kanskje sitte tilbake uten noe som helst. De som skal vurdere resultatet, får avgjøre om jeg stiller for ledende spørsmål, tenkte sorenskriveren. Så slapp hun moren innpå kontoret igjen i håp om at det skulle få tause Lilly på glid.

Dommeren: — I sted, Lilly, spurte jeg om han Ulf hadde vist fram tissen sin. Og da svarte du ikke noe på det, men kan du kanskje svare meg nå?

Mor: — Jo da, kom igjen.

Dommeren: — Jeg ser på deg at du har bestemt deg for å være flink nå, har du det?

Mor: — Det er bare og så svare det, Lilly. Jeg sitter her og holder i deg, og hun skal ikke gjøre deg noen ting. Snakke inn der.

Dommeren: — Har Ulf vist deg tissen sin? He? Har han det?

Mor: — Skal du klare å si det?

Dommeren: — Har han det Lilly?

Lilly: — Tør ikke.

Mor: — Det er da ikke noe farlig å si bare ja eller nei.

Lilly: — Jo.

Jenat fikk ta pause. Hun gikk en runde på parkeringsplassen sammen med moren sin. De satte seg på en benk for å puste ut. Asta Stensen så trafikken til og fra Trondheim suse uanfektet forbi ute på E6. Hun vurderte å be sorenskriveren stoppe hele avhøret, men den 25 år gamle kvinnen fra Bjugn reiste seg og gikk lydig inn igjen med Lilly.

Kari Johanne Bjørnøy merket at flere barn fikk det tøft under Bjugn-avhørene. Bjørnøy var usikker på om reaksjonene skyldtes hennes egen pågåenhet eller opplevelser omkring seksuelle overgrep. Hun trøstet seg med at det var nødvendig å presse på for at en fremmed overhodet skulle få følsomme opplysninger ut av så små barn. Ingen foreldre klaget på at hun gikk for langt, derimot brast enkelte mødre i gråt over at ungene fortalte mer enn de hadde gjort før. Noen var takknemlige for at Bjørnøy fikk ut ny informasjon. En far ble sint fordi hun ga opp uten å ha fått resultater.

Bjugn-formelen, side 63-66:

Sorenskriveren i Gauldal jaktet videre på bekreftelser, der hun fortsatte eksaminasjonen av den knapt fire år gamle Lilly:

Dommeren: — Og så må du fortelle meg hva som skjedde når Ulf viste fram tissen sin.

Lilly: — Ja.

Dommeren: — Hva skjedde da?

Lilly: — Jeg vet ikke hva han gjorde.

Dommeren: — Men hadde han på seg buksa si?

Lilly: — He?

Dommeren: — Hadde han på buksa si? Nå rista du på hodet. Tok han av buksa da? Så nikka du. Ja. Hva så du da?

Lilly: — Vet du hva han gjorde...

Dommeren: — Hva gjorde han da? He? Hvordan så tissen hans ut da? Kan du fortelle meg hvordan den tissen så ut?

Lilly: — Sto ut for seg sjøl.

Dommeren: — Sto han ut for seg sjøl? Ja vel. Hvorfor det da?

Lilly: — For at han. Vet ikke hva han gjorde, sjø.

Dommeren: — Nei, men skjedde det noe med tissen hans da?

Lilly: — Hm?

Dommeren: — Skjedde det noe med tissen hans?

Lilly: — Hm?

Dommeren: — Skjedde det noe med tissen hans? Hva skjedde da?

Lilly: — Vet ikke.

Sorenskriver Bjørnøy lød irritert etter hvert.

Dommeren: — Må du bare på do? Har du ikke nettopp vært på do da?

Lilly: — Nei.

Dommeren: — Jo, du har det. Prøv å konsentrere deg litt nå, Lilly.

Men vesle Lilly ville ha brusflaska si.

Dommeren: — Nei, du får vente litt nå. Ellers så blir det sånn bråk vet du. Du skal få etterpå. Men du, når Ulf har vist fram tissen sin, hvor har du vært hen da? Hvilket rom har du vært på? På ... ?

Lilly: — Blårommet.

Dommeren: — På Blårommet? Ja. Kan du fortelle om en gang han har vist fram tissen sin på Blårommet da?

Lilly: — Bare en gang.

Etter nok en pause og nye runder med spørsmål uten svar prøvde en fortvilet mor å bringe dommeravhøret til en avslutning. Det skjedde ved at hun selv forsøkte å lede barnet mot de forklaringene sorenskriveren var ute etter:

— Hvorfor kan du ikke fortelle det du fortalte til mamma da? bønnfalte Asta Stensen.

Lilly: — Nei.

Mor: — Hvorfor ikke det da?

Lilly: — Tør ikke.

Da la moren ut et agn:

— Hva har han Ulf gjort, Lilly? Ja da, vi skal kose, vi skal kose mye etterpå. I kveld og i morgen og dagen etterpå og hele tida. Det skal vi gjøre, men du må prøve å prate litt lell.

Lilly sukket og gjespet. Kari Johanne Bjørnøy kom også i skade for å gjespe på båndet. Hun slengte på en forklarende kommentar om at det begynte å bli et slitsomt avhør. Innerst inne mislikte sorenskriveren å ta barneavhør i det hele tatt. Hun syntes det var en utidig sammenblanding av roller å sette dommere til å drive etterforskning på denne måten. Men loven la opp til det, så Bjørnøy måtte pent slå på Grundig'en igjen:

Mor: — Lilly, hva er det han Ulf har gjort? Se på mamma, og så sier du det. Du trenger ikke å se på ho Kari vet du (...) Hva er det han Ulf har gjort?

Lilly: — Han kleip mæ.

Mor: — Kløp han deg?

Lilly: — Slo mæ, smekka mæ.

Mor: — Og så da? Hvor var det hen det da?

Lilly: — På doet.

Mor: — På doet?

Lilly: — På badet?

Mor: — Du mener på stellerommet?

Lilly: — Nei på badet.

Sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy lokket, ledet og presset med kaskader av spørsmål om Ulf Hammern. Svarene var få, knappe og til dels selvmotsigende. Bjørnøy formante barnet om å si det samme som hun hadde sagt til mamma. Og etter en stund kom det en setning som vakte interesse:

— Han tissa på seg sjøl, og så datt det litt, sa Lilly.

Dommeren: — Nei, nå må du si det en gang til, en gang til.

Lilly: — Han sto for seg sjøl, og så datt det litt?

Dommeren: — Sto han for seg sjøl? Hva var det som sto for seg sjøl da?

Lilly: — Tissen.

Dommeren: — Tissen?

Lilly: — Og så datt han ned.

Dommeren: — Og så datt han?

Lilly: — Nei, datt han litt sånn.

Dommeren: — Datt han litt sånn. Var det tissen som datt litt sånn?

Lilly: — Ja.

Dommeren: — Javel. Så viste du med fingeren at den liksom sto ut først, og så datt fingeren din ned, når du viste det.

Lilly: — Ja.

Dommeren: — Hvordan så tissen ut ellers da?

Lilly: — Jeg gjorde sånn for jeg ville se det, sjø.

Dommeren: — Hva ville du så gjerne?

Lilly: — Å ha på meg sånn.

Dommeren: — Ha på skjørt i dag ja. Ja du er så fin at. Men hva var det Ulf gjorde? He?

Lilly: — Vet ikke.

Vesle Lilly ville snakke med mamma. Sorenskriveren mente mamma måtte få slappe av med kaffen sin fordi hun var så sliten. Ungen holdt på sitt. Bjørnøy lot til å miste tålmodigheten med det antatt seksuelt misbrukte barnet.

Dommeren: — Nei, nå skal du snakke med meg om han Ulf!

Og etter en kort pause: — Du, har han Ulf tatt tissen sin borti tissen din?

Lilly: — Ja.

Dommeren: — Kan du fortelle om den gangen da?

Lilly: — Jeg vet ikke mer, sjø.

Dommeren: — Vet du ikke mer? Du, når han Ulf har vist tissen sin til deg, hva har de andre gjort da? De andre i barnehagen? Alle de andre barna og de andre som jobber der?

Lilly hviskende: — Jeg vet ikke.

Dommeren: — Vet du det ikke?

Og med dette spørsmålet avsluttet sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy avhøret tre timer etter at det startet. Selve lydbåndopptaket varte i ca. førti minutter. I løpet av denne tiden var Ulf Hammerns navn presentert 59 ganger for barnet.

"Jeg vurderer Lillys forklaring som svært troverdig, og har ingen indikasjoner eller grunn til å betvile noe av det hun har forklart", skrev dommeren i protokollen som gikk videre til etterforskerne.

Bjørnøy bygde på livserfaring og intuisjon når hun vurderte Bjugn-barnas troverdighet. Hun studerte kroppsspråk, blikkontakt og barnets følelsesmessige reaksjoner. Og siden kun ordene ble med på lydbåndet, fant sorenskriveren det riktig å følge regelverkets råd om å avgi troverdig-hetsvurderinger.

Senere lurte Kari Johanne Bjørnøy på om man kan være så trygg på hva som er riktig og galt når det kommer fra barnemunn. Egentlig var det ganske vanskelig å vite sikkert.

Lillys mor forlot sorenskriverkontoret på Melhus engstelig for at datteren kunne ha tatt skade av forhøret.

For noe vanvittig, tenkte Asta Stensen da hun svingte ut på E6 med jenta i barnesetet. I sitt kaotiske indre ba hun den vesle om unnskyldning. Moren satte på en barnekassett for å avlede ungen. Lilly virket utkjørt. Ifølge Asta Stensen inntraff en oppblussing av mareritt og utrygghet etter dommer-avhøret, og hun sa til barnet: — Dit skal vi aldri mer.

Dette er så opprørende at kommentarer egentlig ikke er nødvendige. Hva i all verden er dette for en måte å behandle et barn på? Dette er en jente som ikke har fylt fire år enda, og som attpå til skal være traumatisert av seksuelt misbruk! Her brukes manipulering, skremsler, ulike former for tvang og utpresning. Dette er jo de samme metodene som overgripere bruker, og som er selve grunnen til at avhøret finner sted! Hennes mor sendes ut når alle normale mennesker vet at jenta nettopp nå trenger trygghet. Dette er helt utrolig.

Hele avhøret går ikke ut på å la Lilly fortelle hva som eventuelt hendte, men å få bekreftet hva dommeren og etterforskerne mente hendte. Er dette vanlig praksis i avhør av vitner?

Alt dette minner meg på hvordan mange voksne ser på barn (ikke alle voksne selvfølgelig, men mange voksne). De ser på barn ikke som mennesker og individer, men som udisiplinerte undersåtter det gjelder å forme. Da gjør barn det som er forventet av dem. Seksualmoralen i vårt samfunnet har alltid gått ut på å undertrykke og kanalisere drifter mot det voksne finner akseptabelt.

Hva slags forestillinger fikk vesle Lilly om menn, deres penis, om seksualitet og hennes egen identitet som jente etter dette? Moren innrømmer at hun er bekymret for at datteren kunne ta skade av avhøret. Lilly kunne stå imot presset fra dommeren. Dessverre kunne ikke hennes mor gjøre det samme. Moren var allerede lært opp til å godta alle dumhetene i samfunnet angående dette temaet.

Og dette er det ironiske, at de eneste overgrepene som noen gang fant sted i Bjugn-saken skjedde her. Jeg kan bare håpe at Lilly ikke fikk permanent skade. Det tror jeg hun ikke gjorde.

Dommeravhøret var ille nok, men det blir verre:

Bjugn-formelen, side 71-74:

Andre bilder interesserte etterforskerne i Bjugn-saken langt mer. Disse bildene var tatt inne på rom 216 ved barneklinikken på Regionsykehuset i Trondheim.

"UNDERSØKELSER" sto det på den blå døren. Et rødt tog var klistret opp som for å si 'kom inn' til de små. Men plakaten sa: " Bank på og vent på svar!".

Værelset lå i annen etasje i barneklinikken. Det vrimlet av unger i korridoren. Den var et summende kaos av barn med psykiske utviklings-hemninger, av barn med leddgikt, medfødte misdannelser og epilepsi. Hit til dagposten kom også ofre for mishandling og omsorgssvikt. I etasjen over bodde kreftbarna, og over der igjen sto kuvøsene på rekke og rad med skjøre mennesker i miniatyr.

Hele huset var en samling tunge skjebner i små kropper, og inn til undersøkelsesrom 216 tasset de antatt seksuelt misbrukte, ungene med en mulig diagnose som foreldrene helst snakket lavt om.

Inne på værelset satt en lege bak et kamera som balanserte på toppen av et kraftig stativ. En medhjelper holdt jentene i hoften og skilte kjønnsleppene fra hverandre. Fotoapparatet sendte ut en skarp lysstråle. Strålen traff kjønnsorganet eller rompa til ungene.

Finessen ved det såkalte kolposkopikameraet er at det tar to og to lysbilder. Dobbelt sett bilder gir en dybdevirkning og gjør det lettere å orientere seg i den bittelille anatomien som trer fram på fargediasene. Samtidig sørger apparatet for å forstørre bildene femten ganger.

Det var jentenes jomfruhinner man fotograferte. Bildene kunne avsløre nesten usynlige arr, mikroskopiske hakk og andre millimeterforandringer etter grove sexovergrep. Hymen, som jomfruhinnen kalles på fagspråket, er flortynn som papir, gjennomsiktig og på størrelse med knappen i en skjorte. Dette vesle stykket vev har likevel bidratt til å felle flere pedofile.

De fleste barna på undersøkelsesbenken konsentrerte seg om en gul skapning som dreide sakte rundt oppunder taket. Tøyfiguren svevde liksom. Den lignet en apekatt, eller kanskje en papegøye eller en diger påskekylling. De tykke leppene var rosa. Den hadde rosa støvler også.

— Sånn, da er vi ferdige. Du var flink! kunne overlege Kjell Berntzen og kollegene skryte etter et minutt eller to. Så fort gikk det å fotografere underlivet til mulig misbrukte barn fra Bjugn.

I likhet med politiet og forsvarsadvokaten oppfattet Kjell Berntzen, en rund og jovial barnemedisiner, den første blottermeldingen fra Botngård som bagatellmessig. Blotting setter ikke kroppslige spor, og strengt tatt var det unødvendig med noen medisinsk sjekk av det første barnet fra Bjugn. Men man visste jo aldri, og nettopp derfor hadde barneklinikken innført som rutine å tilby alle ofre for mulige overgrep undersøkelse av underliv og endetarmsåpning.

For sikkerhets skyld, som de sa på sykehuset.

Foreldrene takket ja, og barn nummer en i Bjugn-saken — fem år gamle Barbro — inntok rom 216 den 19. mars 1992. En assistentlege førte lysstrålen mot barnets jomfruhinne og trykket på utløserknappen. Fotografiene avslørte en bulk i kanten på hinnen. Noen andre uregelmessigheter viste seg også.

Et funn, konstaterte legen. En unormal jomfruhinne.

Assistentlegen fant det tryggest å rådføre seg med Kjell Berntzen, som satt med så lang erfaring.

Berntzen studerte bildene.

— Jeg liker det ikke, sa han, og skrev i journalen: "I utgangspunktet skulle saken være klar. Dette er et barn som har vært utsatt for en overgriper i en barnehage. Man har objektive funn ved medisinsk undersøkelse".

Legen fant ikke bare en forbrytelse, han pekte også ut åstedet og antydet identiteten til forbryteren.

Saken skulle vise seg å ikke være så klar. Ikke engang det påstått objektive, medisinske funnet var klart, ifølge en annen av landets fremste eksperter på området. Men denne faglige etterkontrollen fant sted først ett år senere, og våren 1992 bidro Regionsykehusets konklusjoner til at dramaet i barnehagen rullet videre med stor hastighet, for doktor Berntzen så for seg et scenario med en rabiat avviker i en barnehage. Derfor ga han beskjed om at alle ungene fikk komme til sykehuset for medisinsk og psykologisk undersøkelse dersom foreldrene ønsket det.

Og nye, alarmerende meldinger innløp snart fra sykehuset i Trondheim. I løpet av tre junidager fikk førstebetjent Ola Heggem vite at medisinerne fant skader på flere unger som gikk på småbarnsavdelingen Nøtteliten mens Hammern var på opplæring. Disse jentene hadde sluttet i barnehagen før mistenkte begynte som vikar i hel stilling høsten 1991.

Det tydet på at Ulf Hammern startet berserkergangen kort tid etter at han kom inn i barnehagen. Misbruk måtte ha pågått i nærmere ett år, kanskje mer, regnet politiet ut. Legenes funn betydde at det handlet om noe langt verre enn blotting. Smertefulle angrep på ungenes møydom, forsøk på inntrengning, kanskje samleier og voldtekt.

Men hvordan i all verden hadde han fått det til? Folk hastet til og fra i barnehagen hele dagen. Dørene sto åpne. Det var unger og voksne overalt, mennesker sirkulerte gjennom bygningen, og ingen hadde sett eller hørt noe.

— Dette gikk da veldig bra. Hun var flink. Det gjorde ikke vondt, hadde legen sagt etter å ha fotografert underlivet til vesle Lilly.

Asta Stensen ble ikke beroliget. Hun synes hun kunne leve seg inn i datterens ydmykelse på undersøkelsesbenken inne på rom 216: — Jeg så hvor fælt hun hadde det. Jeg så det på øynene. Hun var helt stiv av skrekk, sa moren etterpå.

Hun hadde slett ikke fått inntrykk av at den gule, smilende figuren som svevde oppunder taket var til trøst for jenta der hun lå med sprikende bein foran kolposkopet. Legen hadde selvsagt rett i at kontrollen ikke gjorde fysisk vondt. Men hva hadde Lilly tenkt? Hvordan opplevde hun undersøkelsen? Var den et nytt overgrep?

Og hva så doktoren, egentlig? Han sa ingenting om resultatet på dagen for undersøkelsen. Bildene måtte framkalles ...

Noen dager senere var mor og datter tilbake på barneklinikken i Trondheim. Nå satt de i første etasje, på kontoret til spesialpsykolog Ragnhild Mohn. Mohn skulle gjennomskue Lillys hemmeligheter.

Da sa psykologen: — Legene har funnet noe. Legene sier at det er en skade på jomfruhinnen.

Moren til vesle Lilly svarte ikke.

De må ha tatt feil. Det må være feil. Dette var en vond drøm. Jeg våkner snart, tenkte hun.

Reaksjonen var mest en stille bønn. Asta Stensen følte seg for lengst overbevist om at Ulf Hammern hadde gjort et eller annet med datteren. Men noe slikt! En skade i underlivet. Mannen hadde skjendet barnet før hun fylte tre år, hatt samleie med henne.

Kvalmen veltet opp i moren til den nå knapt fire år gamle jenta. Den unge kvinnen hadde gått i dagevis og skjøvet vekk angsten for at dette skulle bli dommen: en skade i datterens kropp, et spor etter en grov seksualforbrytelse. Eller kanskje etter flere.

Asta Stensen tok datteren i hånden og gikk ut i den sommerstille byen. Turistene sto og beundret Nidarosdomen, lattermilde ungdommer drev flagrende omkring etter endt skoleår, og torghandlerne smilte innbydende i sine bugnende boder.

Hun gruet seg til å kjøre hjem til Bjugn. 25-åringen følte seg mer alene enn noen gang siden foreldrene døde året før. Hun satt med et alvorlig misbrukt barn, og folk i slekta lot til å støtte Ulf Hammern. Ingen andre visste at Lillys underliv skulle undersøkes. Moren hadde holdt tett om det av frykt for reaksjonene.

På tur opp den lange gårdsveien til hjemplassen fikk hun øye på onkelen sin. Asta Stensen bestemte seg for ikke å si noe om hva som hadde skjedd på sykehuset.

— Hvordan gikk det i byen? spurte onkelen blidt, og Lillys mor brøt sammen.

Hun fortalte likevel, mens hun gråt, om legenes dom, om det psykologen hadde sagt, om den forferdelige undersøkelsen.

Og hun ble trodd. Funnene var klare. Skeptikerne i familien vendte om.

Disse såkalte klare funnene visste seg å ikke være så klare likevel. Men i 1992 var de klare nok.

Hva er en normal jomfruhinne? Umiddelbart ville man tro at grove seksuelle overgrep etterlater seg mer opplagte spor enn "nesten usynlige arr, mikroskopiske hakk og andre millimeterforandringer" i jomfruhinnen til små jenter. Kan ikke slike millimeterforandringer ha andre forklaringer, som fysisk aktivitet, lek, dans, ridning, etc, eller simpelthen utforskning av underlivet med fingeren? Og ser jomfruhinnen likedan ut hos alle jenter? Vi skal for så vidt være glade for at leger ikke har studert såpass mange jenter i skrittet med kolposkopet sitt, slik at de vet hvor stor variasjon som finnes. På den annen side må vi forvente oss en grunnleggende anatomisk kunnskap hos legene, som står i stil med det alvoret konklusjonene deres har. Vi har kanskje for mye respekt for legestanden. De er tross alt forvaltere av menneskeskjebner, og har ofte absolutt autoritet på sitt fagområdet, noe som gjør det svært vanskelig for andre å betvile deres konklusjoner. Da er det ekstra viktig å oppmuntre til debatt og åpenhet. Det er lov å innrømme at man er usikker, selv for en lege.

Det er ikke nødvendig å søke etter millimeterforandringer med et spesielt fotografiapparat, som forstørrer bildet og sender ut en skarp lysstråle mot skrittet til en jente mens en lege skiller kjønnsleppene. En slik undersøkelse er bare et overgrep. Slike bilder er i andre sammenheng å regne som barneporno. Tøyfiguren i taket er en måte å bagatellisere overgrepet, å si at barn ikke enser hva som skjer, at de er dumme og lett distraherte, at alt sammen er lek og moro. "Sånn, da er vi ferdige. Du var flink!". Jeg blir minnet på hvor relativt begrepet overgrep er. Hvis en dommer, en lege eller for så vidt en lærer, idrettstrener, mor eller far gjør noe med et barn som rent objektivt er et overgrep, så lar samfunnet det passere så lenge det tilsynelatende ikke er seksuelt motivert. Samme handling utført av en påstått pedofil er plutselig helt moralsk forkastelig og regnes som en straffbar handling. Denne tilbøyeligheten til å bedømme en handling ut i fra motivet er typisk for holdningen til pedofili. Holdningen til pedofili uttrykker samfunnets seksualmoral, ikke at samfunnet respekterer barn.

Mange vil nå tro at jeg som pedofil blir opphisset av tanken på å ha samleie med en fireåring. Er det ikke sånn alle pedofile er? Er det ikke det vi vil ha, gjerne kombinert med «Ligg still» og «Hvor flink du var» ... ?

Jeg mener at alle som er genuint glad i barn, om de er pedofile eller ikke, vet hva som er passende og ikke passende på dette området. Gitt størrelsesforskjellene mellom barn og voksne, vil de som påtvinger en fireåring regulært samleie mangle hva vi kaller empati. Seksuelle handlinger blir til mellom to. Det som ellers skjer kaller vi voldtekt. Pedofile vil ikke ha samleier med små barn fordi det gjør vondt, både for dem og for oss. Jeg fantaserer ikke om dette heller. Du kan bare ha samleie med en jente når kroppen hennes er klar for det, i alminnelighet rundt 13 år. Men behovet for intimitet, hudkontakt og samvær som inkluderer kjønnsorganene kjenner ingen alder. Det er noe annet.

Her følger en passasje som fikk meg til å undres:

Bjugn-formelen, side 58-59:

En far fra Bjugn var altså den første som førte sitt barn til dommeravhør. Et langt, langt følge av mødre fulgte etter ham. Med få unntak var det mødrene som møtte hos dommeren og politiet, akkurat som i lignende saker i andre land.

Det var kanskje naturlig, for som mødre over hele verden hadde også mødrene i Bjugn grått av lykke ved synet av den nyfødte, og forløsningen kunne ikke hindre at barnet for alltid ville bli en del av dem selv.

Mange fedre gråt også. Kanskje klippet de navlestrengen med tilkjempet sinnsro etter å ha fått stukket til seg saksen fra en lattermild jordmor. Og så skrøt fedrene litt etterpå av sin kirurgiske innsats.

Men det var mødrene som fødte, bare magene deres kunne la frøet bli til et menneske. Mødrene håndterte den vesle som porselen, skubbet ungen instinktivt på plass mot melkesprengte bryster, lyttet engstelig etter uregelmessigheter ved pusten, kjente et stikk av bekymring bare ungen snøftet litt i neseborene.

Mødrene sørget for at barnets første ord var 'mamma'. Det ble nok til at mødrene skiftet flest bleier, oftest smurte sinksalve på såre romper, og muligens fornemmet mødrene best den friske duften av nybadet baby, lukten av selve livet.

Mødrene fant lettest de trøstende ord når tilværelsens nederlag meldte seg. Mødrene sang trolig flest sanger også, og de ba sikkert mesteparten av aftenbønnene. Som alle andre mødre satt kvinnene i Bjugn ved sengen og betraktet sine sovende barn. De nøt lyden av det rolige åndedrettet, observerte hver liten vibrasjon i munnviken og studerte rykninger i øyelokkene som var så umerkelige at bare mødre kunne se dem.

Da tenkte mødrene: Hva drømmer du nå? Hva vil framtiden bringe? Hva kommer du til å oppleve av sorger og gleder? Hvor lenge får du bli på jorda, tro?

Men i Bjugn i 1992 presset også andre spørsmål på hos dem som satt ved sengekanten til barn i drømmeland: Hva skjuler du for meg? Hva gjemmer seg bak de lukkede øynene dine? Hva har han gjort med deg? Vil du fortelle det noen gang? Kommer du til å røpe det, slik at jeg kan hjelpe deg?

Jeg har ingen grunn til å betvile at mødre er nærmest sine barn. Mer merkelig er da den siste paragrafen hvor moren plutselig undrer på hva barnet skjuler for henne. Hvordan kan dette henge sammen? Er hun ikke i stand til å avgjøre om barnet er traumatisert eller ikke? Kan barn skjule seksuelle overgrep på denne måten?

En av de aller mest seiglivete mytene om pedofili er myten om den farlige fremmede. I realiteten skjer de aller fleste seksuelle overgrep mot barn i hjemmet. Overfall ute skjer uhyre sjeldent. Det er bare i familien at overgrep kan skjules, utvikles, vedvare og bli til en traume. Familien har alltid vært et isolat, et sted hvor følelsesmessig og seksuell isolasjon sees på som en dyd. Det er bare i familien at hemmeligheter kan utvikles og vedlikeholdes. Myten om den fremmede, farlige mannen er med på å fremme forestillingen om pedofili som noe som ikke angår vanlige mennesker.

Det kan godt være at det er noe med hvordan vi organiserer det moderne samfunnet som gjør at pedofili inngir så mye frykt. Når foreldre overlater sine barn til vilt fremmede allerede fra ettårs alderen, først til barnehagen, så til skolen og senere til alle mulige ulike fritidsordninger, så melder naturligvis spørsmålet seg: hvem er alle disse fremmede som skal ta hånd om mitt barn? Hva kan skje mens barnet mitt er utenfor mitt oppsyn? En far og en mor skulle normalt være sammen med sine barn på dagtid og kjenne hvem barna omgikkes med. Dette ville være den beste måten å sørge for at barnas interesser alltid kom først, og at eventuelle overgrep ikke fant sted. Samtidig ville foreldrene ikke gå rundt og være så redde for fremmede. Den pedofile ville være en de kjente og stolte på, ikke en utilregnelig ukjent, ikke en person som begikk seksuelle overgrep.

Det er ikke uten grunn at akkurat i tiden for Bjugn-saken kom daværende barne- og familieminister Grete Berget på banen og ville ha lovbestemt at alle som er dømt for seksuelle overgrep mot barn kunne nektes jobb i barnehage (VG, 21 oktober 1992). I dag er dette en selvfølge, og ikke bare i barnehager men i alle yrker der voksne overhode kan tenkes å komme i kontakt med barn, selv i en ambulanse.

I den grad foreldre ikke lenger kjenner sine barn, ikke tar del i deres liv, ikke vet hvem de omgåes med, i den grad vil pedofili, at andre voksne vil være sammen med deres barn, vil kjenne dem, vil dele sine liv med dem, inngi frykt. Det er i fremmedgjøringen til barnets verden at frykten for pedofili ligger.

Dommeravhørene i Bjugn-saken fortsatte, nå med syv år gamle Vilde:

Bjugn-formelen, side 172-175:

Dommeravhøret startet 8. januar klokken 08.30 mens det ennå var mørkt ute og folk myste misfornøyd mot bygene. Barnevitnet satt på en liten rød plaststol ved et rundt bord, bevæpnet med et arsenal av tusjer og fargestifter. Som vanlig ville Vilde tegne mens hun fortalte.

Røde fjøs, grønt gress, biler med eksos, menn, kvinner og barn fylte de blanke arkene, og beretningene rant ut av jenta som vann fra springen.

Den første turen gikk til et sted langt borte, der Ulf var som liten. De kjørte i den sølvgrå bilen hans. Åtte navngitte barn satt på.

Kalland [etterforskningslederen] spurte ikke hvordan åtte unger fikk plass i bilen. Fargen passet ikke på det kjøretøyet Ulf Hammern eide da utflukten teoretisk sett kunne ha funnet sted. Men slikt tenkte man å undersøke senere en gang.

— Det var ikke snø, presiserte syvåringen. Hun sa at barna måtte legge seg nakne i krybber. Ulf tok bilder. Etterpå sendte han opp fyrverkeri. De tente stjerneskudd også.

Innholdet i fortellingen skilte seg betydelig fra det Vilde fortalte hjemme om hendelsene på denne påstått fjerntliggende og fraflyttede bondegården. Overfor sin far understreket hun imidlertid at det hadde vært flere turer dit, noe som kunne forklare variasjonene. Avvikene ble aldri noe tema i etterforskningsgruppen.

Vilde gikk over til å tegne og fortelle om reiser til en bondegård i Klakken-grenda nær Botngård. Ulf og Edgar var de eneste voksne, forklarte hun, for senere å føye til to av kvinnene i barnehagen. Syv navngitte barn deltok.

— Vi måtte stryke sauene på en plass de ikke likte. Bakpå rompa, opplyste jenta, og den bemerkningen skulle snart inngå i grunnlaget for å kreve folk fengslet. Mennene som hadde tissene sine inne i sauer, nevnte hun ikke nå.

Den tredje turen gikk også til en uidentifisert gård på Klakken. Ved denne anledningen var angivelig Ulf Hammern, ingeniør Edgar Oksvold, snekker Bjørn Klakken, førskolelærer Hilde Fjeld, barnehageassistent Daghild Tvedt og en hardhendt mann med. Den hardhendte hadde hun pekt ut på et bilde, og faren sa at han het Øystein. Følget var innom samvirkelaget og kjøpte is til ungene, kunne Vilde fortelle.

En fjerde ferd førte dem til et gårdsbruk langt vekk. Flere navngitte voksne deltok. Ungene måtte gå på do sammen med kyrne over ristene i fjøset. Barnehagebarna hadde vært på dette stedet to ganger, hevdet syvåringen mens hun stablet tusjer og drakk brus.

Da Vilde fortalte lignende historier hjemme, opplevde foreldrene at hun krympet seg i angst og krøp sammen i fosterstilling. Under dommeravhøret lot barnet tvert imot til å kjede seg. Hun gjespet langtrukkent, strakte på kroppen, la kinnet mot bordplaten og sukket for så å gå løs på nye tegneoppgaver. Historiene kom lekende lett, som ved mekanisk oppramsing, og uten merkbart engasjement.

Martha Kalland penset syvåringen innpå seanser i Ulfs hjem. Vilde ordla seg som om det kunne finnes et møblert loft i huset, men denne mulige feilen ble ikke fulgt opp med kontrollspørsmål. Jenta skildret tre navngitte kvinner som lå i ekteparet Hammerns seng og tok imot fem menn som ventet på tur. Hun nevnte ikke at familien hadde vannseng og sa ingen ting om Hammern-familiens iøynefallende sengeforleggere formet som svære fotspor, eller om den japanske spisshunden deres.

Barnevitnet antok at hun hadde vært hos Ulf mellom ti og nitten ganger.

Kalland minnet barnet om en annen hendelse foreldrene fikk høre av henne; mennene som sto ved noen bøtter og trakk i tissene sine. Etter hvert bekreftet Vilde at syv menn og syv barn var med. Det kom noe slim ned i bøttene, som var røde med svarte håndtak. Fargen på slimet så hun ikke, men hun visste det var "grusomt fælt".

Etter litt fram og tilbake medga barnet også at mennene hadde tissene sine inne i ungene. Og nå skjerpet politifolkene alle sanser, for omsider kom historien om den navnløse med rykning i pannen. Det vil si, noen rykning slik Vildes far hadde sett hos lensmannen, nevnte ikke jenta. Hun pratet i stedet om en mann som blunket fort med øynene.

— Blunker fort og snakker nordlending, la hun til. — Og ikke hår midt oppå.

Vilde kunne fortelle at faren hadde vist henne bilde av ham. Han sto i bare shorts og en T-skjorte.

Den gang far viste fram bildet av Arne With på Rotary-klubbens grillfest, reagerte ikke datteren i det hele tatt. Men heller ikke dette ble noen problemstilling for etterforskningsgruppen i Bjugn-saken, ettersom begivenhetene videre utover fredag 8. januar løp for fort til at Kalland & co. rakk å holde tritt.

Vilde gjentok den opplysningen faren sa ikke stemte med lensmannen, nemlig at mannen som blunket, hadde takket for sist inne på Rimi.

Jenta fortalte nå at hun hadde sett han som blunket i 17. mai-toget også. Han hadde skjermlue sånn som politifolkene, og gikk i midten mellom dem.

Dette skjønte ikke Martha Kalland, for var mannen politi eller var han det ikke? Men Vilde fastholdt hardnakket at "han gikk midt imellom to politifolk", og lenger kom ikke politibetjenten med den saken.

Etter tre og en halv time sa Martha Kalland at Vilde hadde vært flink som fortalte så mye. Hun fikk jentas tegninger i gave.

— Vilde er et virkelig ryddig og veloppdragent barn, oppsummerte Kalland i en rapport om avhøret.

Der skrev hun også: "Jeg har et bestemt inntrykk av at Vilde snakker sant. Dersom historiene om andre voksne er oppdiktet eller usanne, må det være en 'skade' i barnesinnet som har gjort sitt til at Vilde kan fortelle det hun gjør".

Også Vildes far trodde på datteren. Men 45-åringen reagerte på flere uoverensstemmelser i forhold til hva hun fortalte hjemme.

Så steg dommerfullmektig Bernt Olav Øvregaard fram fra sitt skjulested bak enveisspeilet. Øvregaard manglet erfaring med å tolke barnevitner, men teften fortalte ham at dette barnet skildret "handlinger som har foregått". Han fant forklaringen for omfattende og logisk til at den kunne bygge på fri fantasi.

Dommerfullmektig Øvregaard, som to ganger hadde fengslet Ulf Hammern, trakk sin slutning om historiens indre logikk uten å kontrollere faktiske opplysninger i saken.

Og så glapp det ut av han, til politifolkenes store overraskelse:

— Ikke at jeg har noe med det, men nå må dere ut og pågripe!

Forsnakkelsen ble god å vise til når politiet senere skulle forsvare det som skjedde videre.

Jeg har ofte ledd godt når jeg har lest Bjugn-formelen. Hendelsene balanserer hele tiden på en egg mellom den mest løsslupne farse og den mest nedrige tragedie. Hvorfor ble sauer trukket inn i Bjugn-saken? Kommer dette av lokale tradisjoner i Trøndelagsfylkene og på Vestlandet? Eller snakker vi her om Dyret i menneskets natur? Eller kanskje syv år gamle Vilde identifiserte seg med sauen, som jo også er et lite uskyldig vesen som kan bli seksuelt utnyttet, og som jo (akkurat som barn, hevdes det) ikke kan samtykke til sex?

Jeg tror syv år gamle Vilde allerede var svært bevisst seg selv og hadde mye kunnskap om seksualitet og visste utmerket vel hvordan hennes uttalelser ville bli oppfattet. Hun koste seg i oppmerksomheten. Jeg blir minnet på hvor beregnende og ondskapsfulle barn kan være. Mange tror at vi pedofile har denne fantastiske og urealistiske forestillingen om barn, at vi innbiller oss at de er de mest uskyldige og beste i hele verden. Men det er ikke sant. Vi fremfor noen vet at barn har alle personlighetstrekkene en voksen har, bare i mer upolert form og råere. Voksne har lært å ta hensyn til andre og ikke være så selv-sentrerte.

Barn er akkurat som åpne flakser. De kan fylles med godt eller de kan fylles med ondt. Mobbeinstinktet, som ligger latent i oss alle, men som vi vokser av oss, mobbeinstinktet som kan blusse opp når et menneske blir beskyldt for å ha overskredet et tabu: seksuelt samkvem med barn. Det var mobbeinstinktet som gjorde at Bjugn-saken fikk lov til å utvikle seg videre og videre. Det var mobbeinstinktet som gjorde at alle ville hakke på Ulf Hammern og de påstått pedofile i bygda. Vilde ble på det groveste utnyttet av voksne, ikke seksuell utnyttet, men utnyttet til å formidle hat.

Kanskje Martha Kalland som kvinne i noen små øyeblikk forsto Vildes natur, at hele forestillingen om jentas uskyld plutselig ikke virket så opplagt. Hun nevner en mulig skade i barnets sinn. Skade ja, å bli fylt opp med noe ondt. Men da var det viktigere å tenke på den absolutte skyld de pedofile har. Det er tross alt viktigere.

Etterforskningen i Bjugn-saken fortsatte:

Bjugn-formelen, side 176-177:

Førstebetjent Ola Heggem la ut på en sjanseseilas av dristigste slag, en farefull ferd for alle involverte unntatt ham selv som formelt sett var tatt av saken og følgelig sto uten ansvar. Losen uten plikter mente at kursen måtte legges om.

Heggem mislikte nemlig innholdet i dommeravhøret. Lensmannen var på ingen måte sjekket ut, innså han, da betjent Eva Løite redegjorde for hva Vilde hadde sagt. Gikk 'blunkeren' virkelig mellom politifolkene, eller var han politi?

— Det er håpløst å etterforske når vi ikke vet om Arne With var med, hevdet Heggem, og Eva Løite kunne være enig i det.

Førstebetjent Ola Heggem kom til å tenke på bildene som en av fedrene hadde tatt av fronten på 17.mai-toget. Han fikk betjent Løite til å ringe Vildes far og be ham møte på politiets hovedkvarter.

— Vi har dårlig tid. Vi har kommet til et punkt da lensmannen må klareres ut av saken, ellers må det skje med en endring i etterforskningsopplegget, forklarte Heggem overfor faren til Vilde.

— Kan du vise noen bilder til datteren din? la han til.

45-åringen lot seg overtale til det, selv om Vilde virket utslitt. Ola Heggem ga han fire amatørbilder, hvorav tre forestilte lensmann Arne With.

— Skal ikke en av dere være med hjem? spurte mannen.

— Nei. Du kjenner jenta best. Dessuten må det gjøres etter en bestemt ordning hvis vi skal delta. Vi har ikke tid, sa politifolkene.

Og det med en 'ordning' stemte. Påtaleinstruksen og rundskriv fra Riksadvokaten regulerer bruken av såkalt fotokonfrontasjon strengt. Enhver konfrontasjon skal styres av politiet. Minst ti fotografier av personer i samme aldersgruppe og mest mulig like av utseende må legges fram samtidig for vitnet.

Ola Heggem valgte å sette disse rettssikkerhetstiltakene til side i undersøkelsene omkring sin egen sjef.

Uten å innhente tillatelse fra noen overordnet brøt den inhabile forbudet mot selv å drive etterforskning. Samtidig krenket han alle regler som gjelder ved fotokonfrontasjoner.

Vildes far kjørte hjem med bildene. Jenta lå og sov. Han vekket henne før Barne-TV. De lekte litt, og så tok han fram fotografiene. Tre viste folk i 17. mai-toget, det fjerde var bildet Vilde hadde sett før — en lettkledd Arne With på Rotarys sommerlige grillfest.

Syvåringen påpekte at det var ikke 'blunkeren' som gikk i midten av toget likevel.

— Jeg sa feil til Martha, fastslo hun.

— Var det han? spurte faren og pekte på politimannen på høyre side av barnetoget sett forfra.

— Nei, svarte jenta.

— Var det han, da? spurte faren, og rettet fingeren mot lensmann Arne With.

— Jeg ser ikke ansiktet hans ordentlig, sa barnet.

Så la pappa fram bildet fra grillfesten.

— Han var det, fastslo Vilde, og hun siktet åpenbart til lensmann With som poserte midt i fokus.

Faren stusset over at hun ikke pekte ut With på dette bildet ved forrige framvisning. Han dro tilbake til politiets hovedkvarter.

— Jeg har dårlige nyheter. Lensmannen er ikke utklarert, sa 45-åringen.

Med dette mente han å si at datteren var tvetydig i plasseringen av 'blunkeren' i 17.mai-toget.

Men de to politifolkene syntes Vildes far lød skråsikker.

Lensmannen tilhørte banden.

Det er ikke uten grunn at Bjugn-saken har blitt kalt Norges-historiens største politiskandale. Ulf Hammern skriver selv i sin bok:

Annerledesbygda Bjugn, side 26-27:

Nå er det ingen stor gruppe i befolkningen som mistenker eller beskylder de mest sentrale Bjugn-etterforskerne for å tilhøre den ypperste hjernetrusten innen politikorpset. Det sier litt om nivået i etaten hvis det ikke på noe tidspunkt skal ha ringt små varselklokker hos dem som var først i ilden, eller de angivelig mer erfarne og urbane tjenestemennene som senere kom inn i saken. Vi får for Guds og menneskenes skyld håpe at politiarbeidet i Bjugn-saken ikke er et typisk eksempel på ordensmaktens generelle virksomhet. Jeg velger å tro at det ikke er tilfelle.

Det fantes kritiske røster innen politiet, men i det store og hele feilet alle ledd i politi og påtalemyndighet. De forsømte sin plikt i en rettsstat. Det er ekstra ironisk at en av deres egne også ble rammet.

Nå er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det gikk så galt. Man hadde ikke hatt liknende saker før. Saken berørte et enormt tabu i samfunnet. Etterforskerne ble personlig berørt av saken. Saker med barn har en voldsom følelsesmessig ladning. Man stolte for mye på legene og tok deres konklusjoner som objektive sannheter. Man hadde for lite erfaring med barnevitner. Man forsto ikke nødvendigheten av uavhengige forklaringer. Psykologer fikk for mye spillerom. Saken fikk stor medieoppmerksomhet og måtte etterforskes under et konstant press. Alt ble bare større og mer uoversiktlig, og dyktige og profesjonelle etterforskere kom sent i gang.

Politiet består bare av vanlige mennesker som selv har barn, og som ikke er ufeilbarlige. Nettopp derfor er det viktig å spore til åpenhet og debatt, og ta vekk tabuet.

Bjugn-saken var ikke unik i internasjonal sammenheng. Det fantes kunnskap som politiet kunne ta i bruk:

Bjugn-formelen, side 38-39:

Veldig langt vest, helt over på den andre siden av havet, i Virginia i USA, kunne Kenneth V. Lanning lene seg fornøyd tilbake. Erfaringene hans fra atten års arbeid med overgrepssaker mot barn var endelig oppsummert mellom to permer.

Special agent Lanning tilhørte det føderale politiet, FBI. Kontoret hans lå i FBI-akademiets nasjonale senter for analyse av voldskriminalitet, i en enhet for adferdsforskning. Der beveget han seg stadig i skumringslandet mellom fantasi og virkelighet i forsøkene på å finne ut hva som er fakta og hva som er forestillinger plantet i menneskers bevissthet.

I årenes løp hadde han studert hundre galopperende sedelighetssaker med en rekke felles kjennetegn. Etterforskerne maktet ikke å holde tritt med barnas beretninger. Sakene vokste og vokste, de raserte familier, rev i stykker lokalsamfunn, og skapte skarpe fronter mellom troende og tvilere.

Kenneth V. Lanning utga håndboken "Investigators Guide to Allegations of Ritual Child Abuse" denne vinteren 1992, og politifolk over hele USA kunne ta sine forholdsregler om de for eksempel sto overfor en mistanke om sexmisbruk i en barnehage. For nettopp barnehager viste seg å danne utgangspunktet for mange av de ustyrlige sexsakene som herjet USA fra begynnelsen av 1980-tallet.

I boken advarte Lanning mot alskens opplæringsprogrammer — av den typen som inspirerte norske "Trygg og Sterk" — fordi de kunne spre frykt og fungere som selvoppfyllende profetier.

Han advarte mot læren om å ta detaljrikdom i historiene som bevis på at barn forteller fra virkeligheten. Han påpekte at psykologer og psykiatere åpenbart har vansker med å vurdere vitners troverdighet i de svære sexring-sakene, og slo derfor til lyd for mest mulig tradisjonell etterforskning.

Og overgrepssaker med potensial til å vokse, som saker i barnehager, krever mange etterforskere, framholdt FBI-eksperten. Det skyldes det store persongalleriet og faren for fri flyt av feilinformasjon.

Men det kanskje viktigste rådet av alle lød:

— Hold foreldrene unna!

Lannings erfaring tilsa at med en gang foreldre begynner å spørre ut barna og etterforske selv, kan saken være tapt for alltid. Da finner man aldri ut hva som er riktig og galt. Fedre og mødre har en egen evne til å få de historiene de er ute etter. Barn værer intuitivt hvilke svar foreldrene trenger, ifølge FBI-agenten.

— Engasjer foreldrene med andre gjøremål, rådet Lanning.

Rapporten "Investigators Guide to Allegations of Ritual Child Abuse" finnes her og her. Kenneth V. Lanning er kjent for å være en av de få innenfor politivesenet som setter spørmålstegn ved vedtatte sannheter. Han spør blant annet om barn snakker sant om seksuelle overgrep:

Children rarely lie about sexual abuse or exploitation, but they do fantasize, furnish false information, furnish misleading information, misperceive events, try to please adults, respond to leading questions, and respond to rewards. Children are not adults in little bodies and do go through developmental stages that must be evaluated and understood. In many ways, however, children are no better and no worse than other victims or witnesses of a crime. They should not be automatically believed, nor should they be automatically disbelieved.

Dette er modig sagt, selv om Lanning synes å gardere seg ved å si at barn sjeldent lyver om seksuelle overgrep. I barnehagesaker er det sjeldent at barn noen gang har snakket sant. Mest kjent er McMartin-saken i USA i 1983. Her ble 360 barn diagnostisert som misbrukte av etterforskere og psykologer. Legene undersøkte 150 barn i skrittet og fant ut at 120 var blitt skjendet. De ansatte i barnehagen ble sagt å være med i en satanisk konspirasjon. Barna fortalte at de ansatte hadde kledd seg ut som politifolk, brannmenn, klovner og julenisser. Barna måtte opptre i pornofilmer, måtte overvære lemlestelse og drap på dyr, måtte ri nakne på hesterygger, tok del i sataniske ritualer som inkluderte avliving av spedbarn og inntak av deres blod, barna ble begravd levende, spylt ned i do gjennom rør til et sted hvor voksne misbrukte dem, ble skremt med kniver, misbrukt i kjøpesentra og i en bilvask, tatt ut av barnehagen med en varmluftsballong, misbruk og siden returnert til barnehagen med samme ballong, og ikke minst tatt ned via hemmelige lemmer til et stort tunnelkompleks under barnehagen, selve hovedarenaen for det rituelle misbruket. Foreldre og etterforskere lette i årevis etter disse tunnelene - på sett og vis symboler på irrgangene i menneskets sinn. Først i 1990 ble alle de siktede frifunnet.

Hva motiverer barn til å si alt dette? Lanning peker på noen årsaker, slik som fantasi, misoppfattelser, falskhet, en lyst til å behage, ledende spørsmål og belønninger. En grunn han ikke nevner er simpelthen hva vi kan kalle 'tissekaill'-grunnen, nemlig at barn er naturlig interessert i seksualitet, dog ikke på samme måte som voksne.

Når barn snakker om seksualitet med voksne, vil de søke å si det de tror voksne forbinder med seksualitet. Dette handler pussig nok ofte om en sammenblanding av vold og sex. Historiene til barna er speilbilder av de voksnes forestillinger om seksuell aktivitet, om tabuer og skam. Man kan si at det er på denne måten barn lærer om tabuene som finnes blant voksne. Og det er nettopp i land med en protestantisk-puritanistisk tradisjon at barnehagesaker har vokst fram. Det startet i USA, spredte seg til Storbritannia, Canada, Australia, Nederland og Tyskland for dessverre også å inkludere Norge. Barnehagesaker er kulturelt betinget. De uttrykker det samfunnet de oppstår i. Jeg har ikke klart å finne en tilsvarende sak i Sverige, og det er ikke fordi de tar seksuelt misbruk av barn mindre alvorlig der borte, men fordi de har et annet syn, et mer åpent, et mindre skambetont syn på seksualitet, og derfor også et syn mindre knyttet til vold. Barnehagesaker gjenspeiler samfunnene de oppstår i og springer ut av et fordreid syn på seksualitet.

Det finnes en latent ondskap i hvordan mange voksne oppfatter barn. Voksne føler seg overlegne barn, og derfor tror de at barn er ute av stand til være 'kompliserte'. Dette er en måte å oppfatte barn på som minner én om hvordan samfunnet en gang oppfattet kvinner. Når vi argumenterer for en større forståelse for pedofili i samfunnet, argumenterer vi samtidig for en større respekt for barn i samfunnet.

Hva har samfunnet lært av Bjugn?

Bjugn-saken har vist seg å være et enkeltstående fenomen i Norge. Mange faktorer kan ha bidratt til dette.

Lærte politi og påtalemyndighet av sine feil? I 1994 laget Riksadvokaten, Norges høyeste påtalemyndighet, en rapport om Bjugn-saken. Her ble flere kritiske forhold påpekt. Jeg siterer utdrag av denne rapporten hentet fra boken til Ulf Hammern:

Annerledesbygda Bjugn, side 123:

«Det kan ikke sees bort fra at den uformelle kontakten med foreldrene og til dels også barnehagen påvirket lensmannsførstebetjent Heggems nøytralitet i saken.»

Side 125:

«I stor utstrekning bygde man automatisk på det materialet som forelå og fortsatte derfor etterforskningen i stort sett samme spor.»

Side 166:

«Det kan reises spørsmål om politimester Kirksæther hadde tilstrekkelig informasjon og oversikt til å danne seg en fullstendig og nyansert oppfatning av hele sakens innhold og forløp (...) I stor grad baserte han seg på opplysninger fra tjenestemenn som var involvert i saken, uten å se hen til at opplysningene kunne være farget av personlige oppfatninger og overbevisninger, uten trygg forankring i objektive funn.»

Hva da med dommeravhør av barn? Riksadvokaten skrev et høringsbrev 18 februar 2005 (arkivert her) som svar på en rapport om nye metoder innen dommeravhør og observasjon av barn. Det er verd å sitere følgende:

De senere års forskning og systematiske undersøkelser av barn som vitner har rokket ved tidligere "sannheter" og gitt ny kunnskap og endret innsikt i barns hukommelsesprosesser, påvirkelighet og risikoen for å fremkalle falske minner. Av de faktorer som kan utløse falske utsagn er bl.a. teknikker som har vært vanlig å bruke i observasjonssituasjoner, slik som leker, dukker og annet hjelpemateriale (...)

I dag er, som kjent, hoved-regelen at gjentatte avhør så vidt mulig skal unngås. Noe forenklet kan en si at bestemmelsen bygger på "læren" om at gjentatt utspørring kan være belastende og endog skadelig for barnet. Dessuten at faren for uriktige opplysninger og oppdiktede historier – i den ene eller andre retningen – øker jo flere ganger barnet forklarer seg (...)

Erfaringer fra flere saker viser at lange avhør tretter ut barnet og gjør at det blir ukonsentrert og etter hvert svarer i "hytt og pine" for å bli ferdig. Vel så viktig som antallet avhør er antakelig å sørge for at barnet føler seg trygt (...)

Det som fortsatt må unngås er tilleggsavhør med utspørring og terping av de samme spørsmål som barnet allerede har besvart eller ikke har kunnet eller villet besvare.

Har man fått bedre kunnskap om anatomien til jenter? Her er et utdrag fra en artikkel i VG fra 18 juli 1999:

(...)

Overrasket

Ullevål sykehus undersøkte 109 jenter i underlivet i 1998. I to tilfeller mente legene å se spor etter inntrengning. 105 funn ble betegnet som helt normale.

I de to foregående årene ble det ikke gjort et eneste sikkert funn ved dette mottaket, som da lå under Aker sykehus.

Regionsykehuset i Trondheim (RiT) har også foretatt en kartlegging av alle barn der det forelå mistanke om overgrep i 1998:

69 barn ble undersøkt i underlivet. Hos tre av disse (fire prosent) mente legene å se sikre skader.

RiT har dermed en høyere funnfrekvens enn Ullevål/Aker. Likevel ligger dagens nivå langt under det som var et vanlig anslag for bare få år siden - nemlig skader i 25-30 prosent av tilfellene.

- Jeg er litt overrasket over at vi gjør så få funn, sier overlege Kjell Berntzen ved barneklinikken på RiT.

Større varsomhet

Endringen de siste årene skyldes økt kunnskap og større varsomhet for ikke å feiltolke normale forhold som skader.

Under Bjugn-saken kom de sakkyndige til at 23 av 60 undersøkte barn var unormale nedentil. De medisinske funnene dannet selve bærebjelken blant bevisene.

- Medisinske undersøkelser er et dårlig redskap for retten. Det er skummelt bare å legge vekt på medisinske funn, sier overlege Kjell Berntzen i dag.

(...)

Hva med barneombudets rolle? Barneombudet har fått en ny og artig logo. Det er en hentydning til et statlig våpenskjold, men løven er byttet ut med en teddy. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette skal tolkes. Jeg antar at det skal symbolisere vern om barn og barns interesser, men er barn å regne som teddybjørner? Barneombudet presenterer ikke lenger 'fakta' om antall norske barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Istedenfor vil ombudet ha barn og unge som eksperter. Deres meninger og erfaringer skal tas med. Men hvorfor bare etter negative erfaringer? Det er ikke i barns interesse å bli oppfattet som ofre, for det svekker deres troverdighet.

Hva med rettssikkerheten? Dag Pedersen, leder for Aftenpostens kriminalredaksjon, skrev i Aftenposten 2 februar 1994:

Noen av kommentarene fra presumptivt kompetent hold etter frifinnelsen har røpet skuffelse over dette utfall, og det har fått meg til å spekulere på om disse skuffede egentlig mener at den tiltalte, skyldig eller ikke skyldig, under alle omstendigheter burde ha vært satt bak lås og slå i et uoverskuelig antall år fremover, så og si i «den gode saks tjeneste».

(...)

Det er sakens håndtering, ikke frifinnelsen, som etter min mening vil få betydning for barns fremtidige rettsbeskyttelse mot uhyrlige seksuelle overgrep. Men, i motsetning til dem som er skuffet og bekymret over sakens utfall, tror jeg tvert i mot at hele denne saken vil kunne bidra til å styrke rettssikkerheten på noen sikt - vel å merke for både barn og voksne. Bjugn-saken har på godt og vondt bibragt ny innsikt og viten om et hittil ganske ukjent terreng; den kan tjene som en slags fremtidig kartbok for politiet i hvordan man skal unngå feilsteg og fallgruver, hvordan man på en strengt politimessig måte skal nærme seg saker som dette.

Hva om noen av de tiltalte i Bjugn-saken virkelig hadde vært pedofile? Ville juryen da ha gitt en frifinnelsesdom? Eller ville de pedofile blitt dømt for 'den gode saks tjeneste' ? Er seksuell legning i seg selv nok til å bli oppfattet som en voldsutøver?

Hva med menn i barnehager? I 1992 jobbet det drøyt 2000 menn i Norges barnehager. I dag har antallet steget, men er fremdels lavt. Det viktigste er holdningen til menn når de beveger seg inn på kvinners enemerker. Dette kan leses i en artikkel på nettstedet til NRK:

NRK, 17.12.2004:

- Regjeringens mål er å tredoble antallet menn i barnehagene innen 2008. Men det lar seg ikke gjøre uten en kraftig holdningsendring hos lederne, mener Barne- og familieminister Laila Dåvøy. Vi har tradisjon for å se på barnehagepersonell som et kvinneyrke. Det må brytes hvis vi skal få flere menn inn i barnehagene. 4500 menn jobber nå i landets barnehager. Fortsatt er det flest kvinner, i alt 54 000 som passer på ungene våre på dagtid.

Hver eneste dag i en barnehage i Norge snakker en jente om en tiss som står rett ut. Det kan til og med finnes en mann tilstede i barnehagen også. At unge norske jenter får lov til å være opptatt av sånt i ro og fred, viser hvorfor vi ikke har fått flere Bjugn-saker her i landet. I USA er det en annen kultur på dette området. Mellom 1983 og 1985 (etter McMartin) ble det registrert 45 barnehagesaker med flere enn en overgriper. Antall misbrukte barn var i gjennomsnitt 18 (Finkelhor et al: "Nursery Crimes: Sexual Abuse in Day Care", 1988).

Hva med Bjugn-barna i dag? I 1993 var de mellom tre og syv år gamle. I dag må de være kommet over myndighetsalderen. Hvordan oppfatter de saken i dag? Ble de misbrukt eller ikke? Hva er deres versjon av det som hendte?

Ulf Hammern skriver i sin bok:

Annerledesbygda Bjugn, side 103:

Jeg aksepterer at mennesker lever ut sine legninger i forståelse med andre voksne. Men jeg er ikke i stand til å godta at voksne utnytter barn seksuelt. Det er like avskyelig for meg som for det store flertallet i befolkningen.

Pedofile godtar heller ikke at barn utnyttes. Ingen normale mennesker godtar at barn utnyttes. I motsatt fall må du være temmelig avstumpet. Det som naturligvis gjør tilfellet barn spesielt er at 'det store flertallet i befolkningen' oppfatter all seksuell kontakt mellom barn og voksne som utnyttelse.

Og her er vi fremme ved kjernen i saken: hvordan seksuelle relasjoner oppfattes og hvilken tilbakevirkende kraft dette har på virkeligheten. I Bjugn ble det laget en virkelighet som de voksne ville ha, og den virkeligheten handlet om vold. Som jeg sa i begynnelsen, Bjugn-saken i seg selv har ingenting med pedofili å gjøre. Det var ingen pedofile i Bjugn. Men Bjugn-saken viser at det store flertallet i befolkningen, inkludert barnehagestyrere, lensmannsbetjenter og sorenskrivere oppfatter pedofili som uløselig knyttet til vold. Derfor handlet historiene fra barna i Bjugn om vold. Derfor ble historiene frembrakt, utviklet og siden brukt av voksne, voksne som trodde på volden. Ulf Hammern kom til å oppdage hvor dypt dette stikker.

Det er når samfunnet lærer at barn og seksualitet hører naturlig sammen at vi skal bli kvitt volden, utnyttelsene og overgrepene.