NAFP-Bulletin

NAFP-Bulletin var tidsskriftet til Pedofil Arbeidsgruppe i Norge og kom ut i årene 1975 til 1981.

Gruppen hadde denne målsettingen:

Pedofil Arbeidsgruppe søker å belyse følelsesmessige og seksuelle bånd mellom unge og voksne.

Kvinner og menn som er engasjert i barn og unges følelsesliv er velkommen i gruppen, som er et forum for all debatt om barn og seksualitet.

Ledelsen og de fleste av medlemmene var menn som var tiltrukket gutter, men det går klart frem at alle var velkomne, også ikke-pedofile.

Jeg fikk tak i originalene til NAFP-Bulletin, og i det følgende presenterer jeg et utdrag. Det var ikke praktisk mulig å gjengi alt, men jeg har forsøkt å gi et så komplett og dekkende utdrag som mulig.

Litt om selve tidsskriftet: Det er trykket i sort-hvitt offset og er i A5 format. Sideantallet varierer fra 12 til 20. Layout bærer preg av å være gjort for hånd. I årene 1975 og 1976 var tidsskriftet ikke trykket i offset men stensilert. Hvert nummer har en leder og kan inneholde leserbrev, bokomtaler, kunngjøringer om treff og arrangementer, reisebeskrivelser, personberettelser og korte notiser. Det finnes enkelte bilder av barn, i hovedsak gutter, noen nakne. Korte resymér på engelsk forekommer, da NAFP-Bulletin ble sendt til mange land.

Tidsskriftet er digitalt fotografert og omgjort til tekst med et dataprogram som leser digitale bilder. Jeg klarte ikke å få tak i årgangene 1975 og 1976. Jeg fikk heller ikke tak i det aller siste nummeret som kom ut i 1981. Ellers er samlingen komplett. Navn på mennesker som ikke kan regnes som offentlige er fjernet. Ortografien er enkelte steder rettet. Forsiden og minst en side i hvert nummer er gjengitt i original.

Nedenfor er det gitt en innholdsfortegnelse som viser alle utgavene. Man kan trykke på en utgave og hoppe direkte til det. Tilslutt er referanser med mer informasjon om det som nevnes i teksten, samt en avsluttende kommentar.

De som måtte ha mer informasjon om NAFP-Bulletin bes vennligst ta kontakt med pedofili.info.

1977 - 1

SEKSUELT MISBRUK

Sist høst ble det arrangert en kongress om barnemishandling i Geneve. Også seksuell misbruk av barn ble tatt opp. En amerikansk lege påsto, uten noen form for dokumentasjon, at seksuell misbruk samt gutte- og pikeprostitusjon i alderen 8 - 14 år er sterkt økende.

En av deltagerne på kongressen, Bennie Sjovall fra Detroit, USA mente det var livsviktig for barn å komme ut av en slik livssituasjon hvor de var utsatt for seksuell misbruk: "Piker som i lengre tid hadde blitt seksuelt misbrukt av sine fedre eller andre slektninger, ble svært ofte prostituerte og havnet i narkotika-, alkoholmisbruk og kriminalitet", sier hun i et intervju med Dagbladet 28/9 76.

I en artikkel i det amerikanske tidsskrift 'Children Today' (mai-juni 75) skrev den amerikanske legen, Suzanne M. Sgroi om seksuell forulempning av barn under tittelen: Den siste barriere i barnemishandling. Hun beklaget seg over hvor lite populært det var å ta opp dette tema blant kolleger. Diagnosen 'seksuell misbruk' har ikke vært "in" - man har lukket øynene og nektet å godta at problemet eksisterer. Hun krever: "Hvis offeret for en påstått seksuell krenkelse er et barn, må det foretas en fullstendig undersøkelse med omhyggelig oppmerksomhet overfor andre tegn på fysisk misbruk. Undersøkelsen er heller ikke komplett før barnet omhyggelig er gransket for mulig oral/anal penetrering så vel som for genital berøring."

Videre krever hun at straks et barn behandles for en kjønnsykdom, må det undersøkes om barnet er seksuelt misbrukt. En må ikke slå seg til ro med forklaringer om smitte fra f.eks. bruk av felles sengetøy. Barn er etter hennes syn ungdom helt opp til 17 - 18 årsalderen. Sgroi understreker den rapporteringsplikt helsepersonalet i USA har i slike saker. I et appendiks presenterer hun noen 'case'-historier med brutale voldtekter eller andre klare fysiske forulempninger av meget små barn - helt ned til en to måneder gammel baby med døden som følge av overgrepet.

Bennie Sjovall og Suzanne Sgroi arbeider begge ved offentlige helseinstitusjoner med barnemishandling generelt som arbeidsfelt. Dette er altså utgangspunktet for deres befatning med seksuelle forhold.

Et typisk behandlingstilfelle er den situasjon hvor et ekteskaplig samliv har gått i stå, og hvor en retardert og frustrert familiefar har rettet sine drifter mot datteren. Alkoholmisbruk hører gjerne med i bilde. Det blir ikke tatt noe hensyn til pikens følelsesliv. Sterkt mot sin vilje må hun krype til køys med faren - presset med hennes avhengighet av ham - for utelukkende å tilfredsstille hans behov.

Det er neppe snakk om noen spesiell pedofil legning hos denne faren. Han tar i bruk det som er nærmest tilgjengelig, og i sin tilstand har incesttabuet ingen forhindrende virkning. Under slike forhold vil piken føle seg 'brukt' og utnyttet. Blir forholdet alminnelig kjent taper hun sosial aktelse. En flukt inn i stoffmisbruk og et liv som prostituert kan bli et resultat. En betydelig rolle spiller her det krav menn stiller til kvinnen om at hun skal være 'ren' og 'ubrukt' for å være attråverdig som ektefelle.

Som Bennie Sjovall meget klokt sier så deler disse døtre et skjebnefellesskap med foreldrene, og familieterapi er en bedre løsning enn langvarig internering av faren. Det er det da i en viss utstrekning muligheter til i noen stater i USA.

Det som helsepersonalet ved barnemishandlingssentrene tydelig synes å mangle, er en dypere forståelse av barns seksuelle følelser, og hvordan barn selv kan eksponere disse i ulike sammenheng. Det kan stilles et spørsmålstegn ved helsepersonalets evne til å skille sunne seksuelle bånd på den ene side og misbruk der bare ens egne interesser blir ivaretatt uten hensynstagen til barnets velbefinnende på den annen side. Det er vel først og fremst sistnevnte kategori som innrapporteres til helsemyndighetene, og som først og fremst tegner bilde av seksuell kontakt mellom barn og voksne. Det inntrykk en sitter igjen med er at både Suzanne Sgroi og Bonnie Sjovall regner enhver erotisk kontakt mellom voksne og barn som misbruk. De har tydeligvis ingen forståelse for at seksuelle bånd kan spille en positiv rolle i fellesskapet mellom barn og voksne. Under mange omstendigheter er det bare en sterk libido som gir krefter nok til å hjelpe unge mennesker som andre har gitt opp. Mange unge trenger den nærhet med et annet menneske som de seksuelle bånd kan gi. En ansvarsbevisst pedofil vil alltid la den unges egne ønsker og behov gå foran sine egne. Men det er ikke nødvendigvis seksuell misbruk bare fordi den voksne selv også har glede av forholdet.

[engelsk sammendrag]

(J.-E.R.)

PIE intervjuer pedofile.

(fra UNDERSTANDING PAEDOPHILIA nr.3 -76)

Den britiske pedofile organisasjonen PIE har foretatt en undersøkelse ved hjelp av spørreskjema (personlighetstest) blant sine medlemmer. (N=) 96 av ialt 114 medlemmer - inklusive 2 kvinner - besvarte spørsmålene. 68% var tiltrukket av gutter, 13% av piker og 19% av både gutter og piker. Den høye prosenten for gutter antas å skyldes at PIE hovedsaklig har vervet medlemmer gjennom homofile publikasjoner. 20% av de mannlige pedofile var gift (75% av hetero- og bare 7% av de homo-pedofile). 59% av de spurte var også tiltrukket av voksne. En høyere prosent av de homoseksuelt innstilte - 48% - betraktet seg selv som utelukkende pedofilt interesserte; tilsvarende for bi- og heteroinnstilte var h.h.v. 33% og 17%.

Det er Tom O'Carroll som presenterer denne undersøkelsen. Han skriver videre at få var seksuelt tiltrukket av helt små barn, men interessen økte med alderen. Det var en maksimal interesse for 10-11 åringer blant hetero-, 12 og 13 åringer for h.h.v. bi- og homo-pedofile. Deretter var kurvene synkende igjen. Videre hevder han at resultatet gir liten støtte til teorien om at pedofil legning er en følge av forføring av en voksen som barn: "Noen svarer at deres første erfaring skjedde med en voksen, men i langt flere tilfelle - hvor en annen part var involvert - var partneren et annet barn, vanligvis på samme alder."

I en kommentar i det nederlandske FINVARA pekes det på at disse resultatene synes å stemme bra overens med Bernards undersøkelse (N=50) for noen år siden på Breda-treff. Kinsey-tall er også trukket inn, og en finner overensstemmelse mellom PIE/Bernard/Kinsey m.h.t. alder når bevisste sex-leker tar til hos barn.

(...)

Også barn har et seksualliv. - Denne "innrømmelsen" finner vi som en stor overskrift i Alle Kvinner nr. 1, 1977. Det var jo ikke akkurat fra den kanten vi ville vente en, tross alt, såpass liberal holdning. Så kanskje det er håp tross alt? Selv om ting kan synes å gå litt opp og ned i blant så har vi vel de siste tiårene vært inne i en periode med liberalisering når det gjelder alt som har med kjønn og sex å gjøre. Bare tenk på "Sangen om den røde rubin". "Alle Kvinner" har er spalte som heter "Snakk ut". Det var her vi fant nevnte artikkel av Berthold Grünfeld. Foranledningen var at noen foreldre hadde lurt på om barn hadde seksualliv og så skrevet til "Alle Kvinner" for å få svar. En kan jo aldri vite.

Artikkelen er ikke på noen måte revolusjonerende. Der står i grunnen bare ting som burde være selvfølgeligheter. Poenget er imidlertid at for svært mange er ingen ting selvfølgelig når det gjelder temaet barn og seksualitet. Det er tabu. Den kulørte ukepressen leses av mange - og særlig av personer vi mistenker for å være mest fordomsfulle. Derfor tror vi at artikkelen hadde sin misjon. Nå venter vi på at "Allers" og "Familien" kommer etter. Du verden.

Vi sakser: Ungdom og seksualitet. Det er ofte vanskeligere å snakke om intime ting med større barn. Spesielt opplever vi ofte at menn har store problemer med å få kontakt med sine sønner. De er redde for å vise ømhet og varme overfor sin halvvoksne gutt. Mødre kan som oftest lettere snakke med døtrene om kjærlighet og seksualitet, forplantning og prevensjon. - Det finnes mange gode bøker både for barn og ungdom om seksualitet. Likevel er det forbausende hvor dårlig utvalget er hos de fleste bokhandlere og bibliotek - både i Oslo og utover landet. Man kunne faktisk tro at filosofien om at jo mindre man vet, jo bedre, fremdeles er den rådende. -Berthold Grünfeld, psykiater.

Internt

Vi minner om neste møte i NAFP. Det blir som nevnt i forrige nr. av Bulletin fredag 18. februar. Fremmøte ved Cafe Royal i Hotell Scandinavia kl. 19.00. Vel møtt!

Denne gang har vi forsøkt å trykke i offset. Ettersom vi er helt uerfarne med denne trykkemetoden håper vi leserne bærer over med skjønnhetsfeilene. Resultatet og økonomien vil avgjøre om vi kommer til å fortsette med offset-trykk. Vi i redaksjonen er svært interessert i å motta stoff og fotografier (svart/hvitt, ikke pornografiske) til Bulletin. Er det noen som har noe materiale de mener vi kan bruke, så send det inn! Ellers er vi interesserte i høre lesernes synspunkter på hva slags stoff som ønskes i Bulletin. Vi tror det er et behov for å bringe reisetips og stoff om utenlandsturer, så er det noen som har personlige erfaringer å bygge på her, så skriv til oss!

Redaksjonens adresse: NAFP, Box 134, Blindern, Oslo 3.

Siste side (baksiden).

1977 - 2

MANGLENDE MOTFORESTILLINGER

Ofte hører en i diskusjonen om den seksuelle lavalder at barn og unge er for umodne og mangler nødvendige motforestillinger mot å inngå seksuelle forbindelser. De skal derfor gjennom lovgivning "beskyttes mot seg selv". De kan ikke overskue konsekvensene og deres samtykke enn si initiativ, kan ikke godtas.

Hvilke konsekvenser?

En kan svare ved å henvise til risiko for veneriske sykdommer eller uønsket svangerskap (hvis det da er snakk om samleie). Disse farer får de unge i dag tidlig kunnskap om og stor aktsomhet i denne sammenheng er et viktig krav å stille. Imidlertid hender det vel sjelden at en i 'moden' alder avstår fra seksuell kontakt av angst for venerisk smitte, og faren for slik smitte er vel ikke synderlig stor om man i hvert fall unngår rene tilfeldige forbindelser med fremmede.

Faren for å overføre en spesiell legning (homofil eller pedofil) - den såkalte forføringsteorien - har nærmest krampaktig blitt benyttet til å rettferdiggjøre straffeforfølgning mot pedofile relasjoner. Denne teori har funnet veien helt fram til eldre stortingsproposisjoner. Men etter som seksualforskningen har gitt oss større innsikt, så har denne teorien måttet bli vraket.

Nei, det er nok andre årsaker en må lete etter for å forklare påstanden om utilstrekkelige motforestillinger hos unge.

-Hvilke forestillinger?

Etter som en nærmer seg voksen alder, så rettes de seksuelle lengsler i stadig større utstrekning mot spesifikke personer, kjønn og situasjoner. Den seksuelle 'smak' utvikles - seksualiteten målrettes og fryses fast. Dessuten blir man mere og mere vanemenneske og trives ikke i uvante seksuelle forhold. Den voksne verdenen representerer naturligvis et konglomerat av seksuelle behov og libidoøse ytringer. Men de fleste voksne har vondt for å forstå at unge kan være interessert i seksuell kontakt med en voksen, som kanskje befinner seg langt utenfor deres egen utviklede erotiske smak. Deres sjalusi overfor den som tillater seg et ømt og intimt forhold til unge er åpenbar. I det de selv i større eller mindre utstrekning sjarmeres av yndige barn og ungdom.

Voksne mennesker er fanget av den forstenede seksualangst med ditto forvanskninger og komplikasjoner av den erotiske drivkraft - infisert i vår kultur av en sedelære full av fordommer.

Alt dette adderer seg opp til en holdning - en motforestilling - overfor seksuell atferd som de unge foreløpig er fri for eller i opposisjon til.

Barn og ungdom er utstyrt med stor appetitt på livet og forsøker å danne seg et bilde av de goder som byr seg. - De søker opplevelsen. De ønsker å gjøre sine egne erfaringer og er ikke fornøyd med å rette seg etter formaninger - heller ikke etter den vulgærpropaganda om "stygge menn" de stundom utsettes for. De fleste unge vil selv utvikle en personlig erfaring til de forhold de blir advart mot.

I sin nylig utkomne bok 'Exploring the Pederast Underground' (se Bulletin nr.6/76) peker dr. Parker Rossman på den betydning mystikken har for de unge ved å engasjere seg i tabubelagt atferd og kultus i seksuelle spørsmål.

Kinsey godtgjorde at evnen til tett påfølgende orgasmer er størst for gutter i førpuberteten. Som bl.a. dr. W. Churchill pekte på i sin bok 'Homosexual Behavior In Male' (1967), så opplever den unge mannen en seksuell potens i puberteten som er sterkere enn den vil være noensinne senere i livet. På disse alderstrinn er seksualiteten rettet mere mot selve spenningsopplevelsen i egen kropp enn mot ønsker om f.eks. penetrering av et seksualobjekt.

Derfor vil de unge søke seksuell opplevelse sammen med et menneske de liker, som de føler seg trygg med og som de kan lære av. - Og det er slett ikke alltid en jevngammel. Derfor kan vi oppleve at noen unge søker intim kontakt med et menneske som kanskje ikke vil være i overensstemmelse med den seksuelle 'smak' de utvikler når de blir eldre. Men som det bl.a. fremgår av de 'case'-historier vi presenterer her i Bulletin (se også nr. 1/77) fra dr. F. Bernard et al.'s 'Sex met kinderen', så har gjerne voksne, - som mens de var barn opplevde seksuelle og vennskapelige bånd til en voksen, - positive minner om dette i voksen alder. Lignende konklusjoner synes å kunne sluttes av psykolog T. Langfeldt's upubliserte intervjuarbeider i Norge.

Dette fratar naturligvis ikke den voksne et ansvar. De unge må få beholde sin valgfrihet, og de må ikke hindres, men snarere hjelpes, i sosialt fellesskap med jevnaldrene. Den voksne må være på vakt mot å misbruke sin autoritet og maktposisjon, men det er et krav som må gjelde i alle slags forhold mellom mennesker.

Selv om unge også kan ta feil, må en ikke undervurdere deres dømmekraft. "Instinkter er vår ungdoms veivisere", skrev Johan Borgen en gang. Hvis de nevnte etiske fordringer følges i relasjoner mellom unge og voksne, er det ikke noen oppgave for omgivelsene å gripe inn i idyllen...

[engelsk sammendrag]

(J.-E.R.)

EN UNDERLIG MANN OG EN FRIVILLIG GUTT I EN SOMMER
SOM TETTER GAPET AV ENSOMHET MELLOM DEM.

-"Tror du jeg er homo?". Charles, 14 år gammel, henvender seg til sin venn og privatlærer Justin 47 år. -"Nei, men alle ønsker og trenger hengivenhet, og du har ikke fått for mye av det, Charles".

De har ligget ved siden av hverandre på stranden. Charles har latt sin hånd gli rund armen og hånden til sin nære venn. Han frykter å måtte bo hjemme i et helt år i selskap med sin plagsomme eldre søster Gloria. Han trenger hjelp til å perfeksjonere seg til opptaksprøven på kostskolen St. Matthew til høsten. Moren er ikke så begeistret. Hun har hørt at mange ender opp som homo i slike skoler.

Men en dag i sommerferien, tilbrakt på familiens landsted, hadde Charles tatt mot til seg og oppsøkt eneboeren, som den snille yngstesøsteren, Meg, mente kunne være en tidligere lærer. Eneboeren hadde vært avvisende, men i et svakt øyeblikk gikk han med på å undervise Charles - under hard justis og tukt. Det er bare Meg som får vite om brorens leksjoner.

Men etterhvert utviklet det seg et varmt vennskap mellom Charles og eneboeren. Charles begynte å forestille seg Justin som sin nye far. Charles gjør store fremskritt i undervisningen og lever noen uker i lykkelig trygghet sammen med sin venn. En dag de ligger på badestranden legger Charles sin hånd over Justins behårede bryst og kjenner en elektrisk pirring gjennom seg.

Charles vil bli flyver som sin far. Men en dag får han vite at faren endte sitt liv som et alkoholvrak i rennestenen. Denne avsløring, formidlet av Gloria, utløser en voldsom spenning hos ham. Mitt på natten oppsøker han Justin og får ligge sammen med ham resten av natten. Charles føler nå at han har spilt sine følelser for strekt ut mot Justin og aner at forholdet, idyllen, snart vil måtte ta en slutt.

-"Jeg har visst hva jeg er i lang tid!", skriker han ut mot Justin. "Og det hadde han. Uten å vite [at] han visste, hadde han visst det." I et øyeblikk anklager han Justin: "Så hvorfor gjorde du....." "-Gjorde hva, Charles?" Men Charles stopper. Han hadde gjort alt selv. Charles strakk alltid hånden ut. Justin hadde hele tiden forsøkt å dempe ham.

Sommeren er slutt, Charles har nådd sitt mål og begynner på St. Matthew. Men sommeropplevelsene har satt sine spor, lidenskapene er ikke borte. En tung høstdag drar han avsted for å oppsøke sin venn. Denne utflukten blir mere gripende enn en kunne ane...

Isabelle Holland - kjent som forfatter av bøkene 'Cecily' og 'Amanda's Choise' og fra reportasjer bl.a. i Life Magazine - forteller likefrem. Hun ironiserer over vår tids psykologisering og vitenskapliggjørelse av barneoppdragelse og gir flere spark til moderne pedagogers "elevsentrerte" undervisningprinsipp. Eneboeren Justin utstyrer hun med fortid. Han har vært lærer ved St. Matthew. Han har kjørt bil sterkt alkoholpåvirket, og en ulykke har skjedd. Så forlater han skolen og trekker seg tilbake fra det sosiale liv, som forfatter. Dette er utgangspunktet for den psykodramatiske utvikling Isabelle Holland setter i gang og som det kanskje av og til kan være vanskelig å følge. Eneboeren har sitt halve ansikt skjemmet siden bilulykken, og folk omtaler ham som:

The Man Without a Face
Isabelle Holland
Bantam book NP7804

(...)

Pedofili-kongress. Etter de tidligere omtalte konferansene i Breda og etter publiseringen av NCGV-rapporten har nå for første gang en åpen kongress om dette emnet funnet sted i RAI i Amsterdam den 19 mars. Denne kongressen har vært en stor suksess. Det var 247 deltakere (dette tallet er, som lederen Gerard Zwerus poengterte, nøyaktig det samme som nummeret på den paragrafen i den hollandske straffelov som fører pedofile i vanskeligheter).

Deltagerne var politifolk, medlemmer og representanter for departementene, vitenskapelige institusjoner, sosialarbeidere, pressefolk, radiofolk, pedofile, sakførere osv. Kongressen fant sted i at rom hvor det bak lederens bord var opphengt to store fotografiske forstørrelser av den hollandske pedofile arbeidsgruppens poster (Loven setter grenser, kjærligheten gjør det ikke) og NVSH poster "Kjærlighet begynner aldri for tidlig". Nær inngangen til dette rommet var det arrangert et bord med informasjonmateriell om NVSH og det var også et lite utsalg hvor man kunne få kjøpt N.I.K.S. 1,2,3 og andre pedofile publikasjoner.

I sin åpningstale sa lederen Gerard Zwerus at det var en lykkelig dag for pedofile, men en trist dag for verden, fordi det ikke skulle være nødvendig at en så normal foreteelse som menneskelig kjærlighet skulle bli gjenstand for en konferanse som denne.

Etter Gerard Zwerus ga en belgisk vitenskapsmann, Emil van Campenhout, en forelesning hvor han begynte med en teoretisk introduksjon og sluttet med å behandle praktiske problemer. Det fulgte en svært interessant diskusjon hvor Fritz Wafelbakker mente at Freud tok feil med hensyn til sin latens-periode-teori mellom 5 og 10 år. Han mente at denne perioden er en seksuelt svært aktiv periode.

Etter diskusjonen sto direktør ved Rotterdam Politikammers sedelighetsavdeling, B. D. Kalma, frem og sa at det nå var den pedofile arbeidsgruppens oppgave å informere det hollandske folk og politiet om pedofili. Pedofili er ukjent og derfor vil folk ha en tilbøyelighet til å reagere svært negativt. Han svarte på spørsmål fra pedofile og sa at i noen tilfelle har lederen for sedelighetspolitiet rett til å nekte å bringe pedofile saker inn for retten. Om ettermiddagen ga sosiologen Hans Zwerus en forelesning om selvakseptering som en del av den hjelpen de pedofile arbeidsgruppene kan gi de pedofile. Dr. Brongersma snakket om den seksuelle lavalder. Tidligere hadde han satt aldersgrenser, men nå hadde han gått bort fra dette.

Om ettermiddagen var to små gutter tilstede ved kongressen, og de ble der helt til konferansen var slutt. Den unge kunstner, dikter og utgiver Robert M. Boer fremførte sin Niet zo verlegen musikalsk og ble overrakt blomster av en av de små guttene.

Til avslutning fortalte formannen for den Hollandske Forening for Seksualreform (NVSH), som den pedofile arbeidsgruppen er en del av, at til og med i NVSH er det sterke krefter som motarbeider pedofili, men dette er ikke til hinder for at NVSH er svært stolt av denne arbeidsgruppen som har gjort et perfekt arbeide i løpet av de snart 6 år den har eksistert. Kongressen viser at arbeidsgruppen fortsetter i den samme ånd. Formannen gratulerte ledelsen i den pedofile arbeidsgruppen med fremgangen.

(FINVARA-mars-77)

Sex med barn

Vi fortsetter her med vår serie "case"-historier fra dr. Frits Bernard et al.'s bok "Sex met kinderen":

Tilfelle 2. Den følgende beretning stammer fra en 25-årig mann og er karakteristisk for en anselig gruppe. Som barn [opp]fordret disse selv til de seksuelle kontaktene, men etter en homofil periode ble de senere heterofile. Det er mennesker som i voksen alder fortsatt ser positivt på sin ungdomserfaring.

---Min første seksuelle kontakt med en eldre mann fikk jeg da jeg var fjorten. Det var i Rotterdam, like ved Leuve-havnen mellom noen oppstablede peler, under det høye monumentet som forestiller baugen på en båt som kløyver bølgene. Det var ikke noe annet enn at vi, med sky og hastige blikk omkring, kledde av hverandre. Da den første usikkerheten var overvunnet fulgte en hel masse som jeg ikke kan si så mye om. Rett og slett sex og ikke noe mer.

En av grunnene til at jeg ikke hadde noe varig forhold den gang tror jeg var at mennene alltid var dødsredde for å bli anmeldt. Forståelig. Sånn fortsatte det til jeg var sytten. Da ble jeg for første gang forelsket i en eldre mann og hadde et forhold som varte i ca. åtte måneder. Etter dette var det slutt med de flyktige kontaktene, fordi jeg forlangte noe mer enn bare sex. Mennene jeg var sammen med var mellom førti og seksti. Nå snakker jeg igjen om tiden før jeg ble seksten. De fleste av kontaktene jeg hadde var i Rotterdam, hvor faren min hadde et kontor. Jeg dro dit så mye som mulig i helgene og i feriene. (Vi bodde i en landsby i zeelandsk Flandern.)

Det var alltid jeg som tok initiativet. Jeg tok på meg min korteste og lekreste bukse og gikk over torgene og gjennom de travleste gatene i Rotterdam, til jeg så noen som jeg tenkte var "slik" og lot meg så "forføre".

Jeg angrer ikke på den tiden, men jeg synes det er trist at jeg den gang aldri fikk det jeg egentlig søkte, nemlig en eldre venn som jeg kunne ha sex med, men som jeg også kunne gjøre alt mulig annet sammen med. Han skulle også lære meg alt mulig. Det var omtrent slik det skulle være.

Kanskje bør jeg også fortelle at jeg vel hadde et sånt forhold i annen eller tredje klasse på folkeskolen. Det var med min lærer, som jeg var vanvittig glad i. Jeg var da ti eller elleve år gammel, tror jeg. Sex hadde jeg naturligvis aldri med ham, heller et slags surrogat for det, tenker jeg: han ga meg mer oppmerksomhet enn de andre elevene og lot meg låne bøker av ham. En vinter løp vi på skøyter sammen utenom skoletid.

Mot slutten av det tredje skoleåret flyttet han nordover. I nokså lang tid etter det nektet jeg å gå på skolen, men det ble jeg selvfølgelig tvunget til allikevel. Jeg har vel romantisert det forholdet lite grann etterpå. At jeg var helt opphengt i han er sikkert!


Tilfelle 8 Dette tilfellet knytter seg til den nederlandske straffelovens artikkel 247. Det er også karakteristisk for mange av disse beretninger. Det dreier seg om en middelaldrende kvinne.

---De kan kanskje ikke forestille dem det, men da jeg var tolv år gammel var jeg meget forelsket i en femti år gammel mann, og han i meg. Hvem som ga det første støtet vet jeg ikke lenger men vi kjærtegnet hverandre og opplevde seksualiteten sammen. Det gjorde meg veldig avspent.

En dag fikk mine foreldre rede på det og politiet ble tilkalt. Forhørene var forferdelige. Jeg nektet og nektet. Så sprakk jeg. Min eldre venn ble arrestert. Mine foreldre la frem en formell anklage, etter at jeg var blitt tvunget til å avlegge en tilståelse. Ingenting hjalp mer. Jeg har aldri kunnet glemme det. Det var ikke rettferdig, det kunne ha vært slikt et vakkert minne. Jeg er gift og har fire barn. Jeg ville ikke synes det var galt om de også hadde forbindelser med eldre mennesker. Jeg ser positivt på det.

Bernards kommentar etter tilfelle 8: Alle barna i dette materiell opplevde de seksuelle handlinger som positive (hyggelige, fine, betydningsfulle). Bare en forsøksperson ser som voksen negativt på sine ungdomserfaringer ("fordi det som jeg ser det ikke var noen normal situasjon"). I bunn og grunn søker alle disse mennesker ømhet, kjærlighet, trygghet og hengivenhet, og ikke bare seksualitet. Noen forsvarer det pedofile forhold som sådant. Det blir egentlig aldri snakk om traumatiske virkninger: heller det motsatte. Det er ikke selve handlingene, som for det meste består av kjærtegn eller onani, men det er samfunnets holdning som fører til problemer og konflikter (tilfelle 8). Angst for de voksne blir aldri nevnt, noe som må sies å være merkelig. Dette ordet forekommer aldri i teksten i denne forbindelse, heller ikke i tilslørt form. Det er tydelig at den pedofiles framferd er godt tilpasset situasjonen. Han vet å vinne den unges tillit. Det er også iøynefallende at disse beretninger i sin grunntone ligner så mye på hverandre: Hver detalj er så menneskelig og lett å leve seg inn i. I alminnelighet begynner de første kontakter i puberteten (omkring fjortenårsalderen), men også allerede i folkeskolealderen (tilfelle 5 og 6). Vi har hittil samlet ca. tredve protokoller. I tillegg hadde vi et antall samtaler med "offere" og vi hadde anledning til å følge enkelte forsøkspersoner over flere år.

-Så langt dr. Bernard denne gang. Vår kommentar: Også i dr. Bernard's materiale synes heterofile pedofile forhold å være underrepresentert i forhold til homofile forhold. Hvilke forhold som kunne tenkes å ligge til grunn for dette vil det føre for langt å komme inn på ved denne anledning. Men vi er redd denne tendensen også gjør seg gjeldende i annet stoff som Bulletin bringer. Vi i redaksjonen ville gjerne få til en bedre balanse mellom heterofilt og homofilt preget stoff. For å greie dette vil vi igjen henvende oss til leserne - send inn artikler, gjerne illustrert med fotografier!

1977 - 3

KONFRONTASJON

For vel et års tid siden var en del fagfolk invitert til justisdepartementet for å diskutere et forslag om reformer i straffelovens sedelighetskapittel. Forslaget gikk ut på å oppheve § 196 (slik også riksadvokaten foreslo i 1974) med den følge at den seksuelle lavalder ble senket fra 16 til 14 år, men også slik at formuleringen i §§ 195 og 212 ble omarbeidet så et utnyttelseskriterium ble grunnlaget for straffeforfølgelse mot overskridelse av den nye lavalderen på 14 år.

En av våre fremste strafferettseksperter kommenterte forslaget slik: "Ja, men hva tror dere folk vil mene om dette?" Spørsmålet er selvfølgelig ikke uvesentlig i et demokrati. Men en kan fortsette med å spørre: Hva bidrar til å forme folks holdninger på dette området? I forrige Bulletin pekte vi på betydningen av den voksne befolknings egen seksuelle orientering for holdningsdannelse til pedofile relasjoner. Utover dette vil den informasjon som f.eks. pressen gir, være av stor betydning for holdningsdannelsen.

Det meste av pressen finner det legitimt å omtale seksuelle forhold til mindreårige utelukkende i forbindelse med den offentlige straffeforfølgelse. Pressen stiller seg servil til påtalemyndigheten og benytter automatisk uttrykk som 'seksuelt misbruk', 'forgåelse' og 'overgrep' dersom den seksuelle lavalder overskrides. Om ikke annet så for å gi nyhetsmeldingene snert og brodd, så får vi alltid lese om 'utnyttelse' og at den mindreårige er blitt 'lokket' (ikke invitert) i tiltaltes hjem. - Med sin terminologi opprettholder pressen den forestilling hos folk at bare 'overgrep' straffes og unnslår rett og slett at også kjærlighets- og vennskapsforhold straffeforfølges.

NAFP har tatt direkte kontakt med den enkelte avis eller skrivende journalist, men det er vanskelig for oss å følge med i hele landets presse. Vi vil imidlertid legge til at vi synes forholdet har bedret seg noe, og vi er glad for å slippe den tyske Springer- og Bauerpressen og britiske søndagsaviser i det norske pressemiljø.

Men i den senere tid er det vokst fram en ukepresse som har spesialisert seg på 'krim & sex'. Her slåes opp de mest bisarre mishandlingssaker fra hele verden i gammel og nyere tid. I disse bladene finner en også de mere hårreisende eksempler på forvrengning av de faktiske forhold ut fra teorien, jo verre, desto bedre for salget. En tar utgangspunkt i konkrete saker og dikter opp dialoger det er helt klart ingen kan ha nedtegnet. En medarbeider i et slikt kriminalblad tok like godt skrittet fullt ut og diktet opp et intervju med en ung mann som sitter fengslet for alvorlige kriminelle handlinger mot små barn begått i en alder av 16 år. Han ble i det fingerte intervjuet bl.a. skildret med utpregede pedofile interesser, som vedkommende siden har benektet. I dette tilfelle førte medarbeiderens freidighet til inndragning av bladet og anmeldelse av redaksjonen. - Selv om mange er skeptiske til troverdigheten av den kuløret ukepresse, så er den utvilsomt med på å forme holdningene hos mange lesere. Vi tror ikke på sensur og forbud, men la oss håpe at informasjon og kontakt vil kunne bedre også denne del av pressen.

Vi vil også få lov til å henlede oppmerksomheten på nobelprisvinneren Heinrich Bölls roman, 'Katharina Blums tapte ære', som også er filmet. Her skildres på en utmerket måte den fortegning av virkeligheten som den pågående sensasjonspressen bedriver.

Pressens kriminalreportasjer har til nå rådd grunnen alene som informasjonskilde om pedofile relasjoner. Dette må vi forsøke å rette på. Den beste og sikreste måte å endre folks oppfatninger er gjennom direkte konfrontasjon. Vi tenker både på de direkte involverte i konkrete situasjoner, så vel som på en mere generell fremtreden for en forsamling som er villig til å ta dette tema opp til drøfting. Vår erfaring med denne fremgangsmåten er meget positiv. Angsten for det ukjente og avisenes ensidige oppslag i sedelighetssaker motarbeides i betydelig utstrekning når man lærer den pedofile å kjenne og forstår at det er ekte hengivenhet i hans følelser. - Den fremmede anmelder man - den man kjenner snakker man med.

Angsten for den fremmede belyses godt i en dansk sosiologisk undersøkelse (Kutchinsky N = 400). Over 90 % av de spurte mente det var en kriminell handling at en fremmed mann tar med seg en 4-5 år gammel pike ned i en kjeller og berører henne mellom benene. Et klart flertall på godt over 60 % mente det ikke var kriminelt at en 28 år gammel mann hadde samleie med en 14 år gammel pike når de var forelsket i hverandre. Vi vil imidlertid understreke at denne undersøkelsen, som den svenske sexualbrottsutredningen la så stor vekt på, er dårlig egnet til å beskrive holdninger til pedofili.

Det kan være litt for mye forlangt at den pedofile skal stå fram for 'gud og hverman'. Men begrensede konfrontasjoner vil ofte kunne la seg gjennomføre. Et personlig møte hvor den pedofile forteller om seg selv, sine følelser og kanskje også den seksuelle atferd vil bety mye mere for holdningsendringen enn kalde statistiske undersøkelser om hvilke alderstrinn den pedofile foretrekker.

En fremtredende psykiater skriver i en henvendelse til oss: "For et par dager siden var det en skolelærer her, som var meget forelsket i en 8 år gammel gutt. Han virket som et ualminnelig varmt og godt menneske, og hva han fortalte meg [har] øket min forståelse av hvordan det må være å være pedofil. Så jeg er knapt så forstokket nå, som jeg var for få uker siden...."

Personlig konfrontasjon endrer holdninger.

BOKOMTALE

OM Å LYTTE TIL STILLHETEN

"Slik er det ikke hos oss. Dette er det nå slutt på." Slik får vi det forklart fra ansvarlig hold når vi konfronterer våre mentale institusjoner med film- og bokopplevelser som 'Gjøkeredet', 'Tilfellet Janice' eller 'Jeg lovet deg aldri en rosenhage'. De samme beroligende svar vil vi sannsynligvis få om vi skulle intervenere en lokal autoritet med Timmy's verden.

Vi befinner oss på et kjempestort sinnsykehus på USA's østkyst tidlig i 50-årene. Jernlenker er gått av mote, erstattet med de nyoppfunnede beroligende medisinene, og gruppeterapien får sin spede begynnelse. Midt oppe i denne store behandlingsmaskinen med over 1500 pasienter og bare ca. 18 leger lever Timmy - 13 år gammel i sin egen verden uten noen trygg forankring i sosiale relasjoner til familie, venner eller behandlere. Han er kommet til pubertetsalderen.

Er det håp for ham? Hvorfor er han her? Timmy kan ikke gi oss noen annen forklaring enn at hans pleieforeldre ikke lenger ville eller kunne ha ham. - Og det er hele veien bare Timmy til å orientere oss. Det er hans beretning vi skal få høre.

Da vi møter Timmy første gang, bor ham på en såkalt blandet avdeling. Her deler han rom med den jevnaldrende Chuck, som lider av kraftige smerter i hode hver natt, men Timmy hjelper så godt han kan med nakkemassasje. - Chuck dør, Timmy blir skremt og havner på avdeling for vanskelige og 'tunge' pasienter - alle andre er voksne og fullstendig avskrevne som normalt fungerende mennesker. Her finner Timmy kameratskap i den trauste Joe, som sin patologiske tilstand til tross, blir et slags vern for Timmy mot den plagsomme avdelingsbetjenten, Skinny, som forlanger å få sin vilje med Timmy før han får stell og lov til fellesskap i dagstuen.

Omsider havner Timmy på gutteavdelingen. Men her må han gjennom nye plager i guttemaffiaen. Han må også lære seg å sloss for å kunne møte de mange utfordringene denne hårde gutteverdenen byr på. Her får han sin beskytter og læremester i tusenkunstneren og sjarmøren, den lysluggede Darrel med glimt i øyet - 17 år gammel. Timmy elsker Darrel og på sin side går Darrel ikke av veien for å tilby seg å adoptere Timmy når han om kort tid fyller 18 år. - De planlegger å rømme og gjør et forsøk. De skal til å begynne med klare seg økonomisk med Darrels spesielle måte å tjene penger på: "there are millions of queers in the world who would pay a mint to suck you off." - Timmy lukker øynene og "does not mind" når han kjenner Darrels lepper mot sine egne eller når Darrels munn lukker seg om han. "Timmy, vi skal være sammen i lang tid fremover." Men kan Darrel gi ham det han savner mest?

Timmy forelsker seg også i den beskjedne piken Cindy, som han bare en sjelden gang kan beundre på pikeavdelingen. Hennes venninne er langt mere resolutt og benytter anledningen til å få seg en smakebit på gutter når Timmy og Darrel hjelper til med å pynte juletre på pikeavdelingen. Vi får det hele i detalj. Gjennom hele boka vies Timmy's gryende pubertet stor oppmerksomhet.

Lille Reuben på 11 år på barneavdelingen blir Timmy's siste kamerat på sykehuset. På deres hemmelige møtested utspilles de overfladiske barnelekene, men også her fornemmer en tilhørighet, nærhet og hengivenhet, og Timmy er 'storebror'. Men etter en juletilstelning får Timmy en slags depresjon og skjeller ham ut - med skjebnesvangre følger.

Timmy's sinn sløves og spaltes i institusjonsmiljøet blant levende døde. Sin lege ser han nesten aldri, og han har ingen undervisning. Her finnes ingen våken høyrøstet protest, bare en overordnet stillhet besørget av de nye medikamentene. Timmy betrakter endene som bor under en bro, stille svømmer de omkring - et pust fra den 'normale' verden.

"Hva opplever jeg? Hva drømmer jeg?" Virkeligheten er en underlig ting. Det finnes intet forsvar mot den enn galskap. Hvem kan hjelpe?

David W. Elliott, født i staten Connecticut i 1939 har selv opplevet mange av de situasjonene han skriver om. Han bodde i ca. 15 forskjellige 'hjem' før han rømte 13 år gammel. Leseren inviteres til å identifisere seg med, å leve seg inn i sinnet til en annerledes gutt og hans mareritt. Lykkes ikke dette, vil nok enkelte kapitler virke kjedelige på den utålmodige leser på jakt etter ytre dramatikk. For dette er først og fremst en stemningsrapport - nesten poesi.

LISTEN TO THE SILENCE
David W. Elliott
Signet Q 4513 224s.

** LESERBREV **

Nøyaktig ett år siden gravskjendingen på vår Frelsers Gravlund som fortsatt er uoppklart, ble de berømte skulpturer til Vigeland herjet av pøbler. Det er fristende å tro at det er de samme som nå har slått til. De skulpturene der er vel ikke så lette å velte så der bruker en altså andre midler. Men hvor er egentlig politiet hen i slike tilfeller? Denne rampen må jo ha brukt en temmelig lang tid på dette hærverket. I mange år var Frognerparken og Vigelandsanlegget treffsted for homofile inntil en eller annen "normal borger" følte seg antastet av dette og gikk til politianmeldelse. Dette tok politiet alvorlig og homofile ble regelrett kjeppjaget fra sine møtesteder. Det var den gang politipatruljering av den største sort. En skulle tro vi var de verste forbrytere. Vi gjorde aldri noen noe vondt. Av legning som homofil vet vi jo at vi stort sett er av den fredeligste sorten av mennesker. Allikevel ble vi forfulgt på det skammeligste. Siden politiet ble kvitt oss har denne overvåkningen helt stoppet. Hovmod står for fall heter det og i dette tilfelle er vel dette det absolutt rette ordet.

For oss pedofile er ikke situasjonen noe bedre når det gjelder politiets overvåkning. Vi blir sannelig beskyldt for det utroligste og ved tivoliet Thomas for en tid siden ble jeg tilsnakket av en sivilbetjent og spurt hvorfor jeg så absolutt var så interessert i å spandere på en bestemt gutt jeg traff der. Var det ikke bedre om den samme mann, som sikkert var klekkelig betalt denne søndagen, heller hadde konsentrert seg om ramp og vandaliseringsmørkemenn enn oss som bare er ute etter kjærlighet og kontakt mennesker i mellom?

Roy

M O R D (sa hun)

Chicago 15.mai -77.

I en gammel gangsterby skal det helst dreie seg om mord - om det skal fenge. Med sine drapsstatistikker og et TV-nett som forer gjennomsnittsamerikaneren med titusenvis med drapscener innen han/ hun rekker å bli voksen, så er drap kanskje ikke lenger så alvorlig i USA. Det er derfor kanskje ikke å ta i så aldeles over all rimelighet når dr. Judianne Densen-Gerber sammenligner porno med mord? Ikke vet vi. Hun leder en landsomfattende bevegelse mot barnemishandling og uttaler til Chicago Tribune: "Jeg tror at bruken av barn i pornografi og prostitusjon er det samme som mord. De blir ødelagt av disse erfaringene. De blir følelsesmessig og åndelig myrdet."

I sitt store oppslag om barne-porno og barnesex-ringer den 15/5 i år låner avisen øre til dr. Nahman Greenberg også. De spør ham: Hva slags folk er mennene som utnytter barn? Dr. Greenberg svarer uten å nøle: "Den pedofile er en velkjent karakter. Hans form for interesse for barn er sannsynligvis ekstremt narsistisk. Han søker seksuell tilfredsstillelse som en projisering av seg selv. Han ser ikke etter en skitten og stygg gutt. Han søker vanligvis en meget fin og elegant gutt som for ham symboliserer høyden av hva han ville like å ha blitt selv. Den pedofile tror han beundrer og holder av gutter - et tema som går igjen i boylove-publikasjonene. Men han hater også denne gutten, misunner ham, har forakt for ham. Det er ren sjalusi, gutten representerer det den pedofile selv ville like å ha vært." (Hvis noen pedofile leser dette, så undrer vi på om de kjenner seg igjen?)

Spørsmålet blir så om mr. Greenberg har rett og i tilfelle hva er hans kilde? Eller har han begått den ikke ukjente feil å blande holdninger, fordommer og myter med fag? At samfunnet aksjonerer mot organisert barneprostitusjon (i den utstrekning den eksisterer) og enkelte groteske utslag av "salg" av barn til pornoindustrien hilses velkommen. Men trenger en å rive ned aktelsen til alle som føler seg tiltrukket av unge i samme slengen? Og må en snakke om mord for å vekke interessen? Fanden spare vi er i USA. Gjør det stort. Den amerikanske måte....

På sommerleir i Thy.

Hva kan en pedofil få ut av Thy-leiren? Mye, oppdaget jeg i fjor da rene tilfeldigheter brakte meg ut dit. Det første inntrykket var bare kaos. Nakne mennesker, gamle militærtelt, de underligste bygninger, bikkjer, hester, kuer - alt på en gang. Jeg kom dit på rett tid - dagen etter ankomsten startet den såkalte "bøsse-uken", bøsse er det danske slanguttrykket for homofil. Blant bøssene var også pedofile, og en gruppe bestående av pedofile og like mange heterofile blei starta. En hel uke diskuterte vi barneseksualitet, vår stilling som pedofile i samfunnet, hvordan en skal organisere seg - samt pedofili/politikk og en rekke andre emner. Vi reiste på tur sammen, spiste sammen og hadde uformelle diskusjoner. Dessuten deltok vi på den store bøssefesten lørdag kveld med situasjonsspill og maskepi. Det var mitt første møte med pedofile, og verdien av dette møtet for meg lar seg knapt oppsummere.

Thy-leiren er et anarkistisk eksperiment i nye samværs- og samfunnsformer. Den overveiende delen av deltakerne er ungdom, men en god del eldre er der også. Man kan bo i eget telt eller i noen gamle militærtelt sammen med andre. Maten blir laget kollektivt og hele sommeren arrangeres seminarer over vidt forskjellige emner fra økologisk jordbruk til AAO.

I år blir bøsseseminaret arrangert fra 18. til 31. juli. I programmet står det ingenting om pedofili, men noen pedofile vil være der i år også. Om noen norske pedofile vil våge seg dit, vil det sikkert ikke bli vanskelig å etablere en pedofil gruppe. Det kreves kun at en klarer å venne seg til fullstendig andre livs- og samværsformer for en tid. En idé til sommerferie?

H.

1977 - 4

ET BEDRE SAMFUNN

Antakelig er seksuelle følelser så fortrengt, forvansket og undertrykt i vår kulturkrets at en trygt kan snakke om en kollektiv seksualnevrose. Undertrykkingen er i visse sammenheng bevisst blitt gjennomført fra de autoriteter som ønsker å styre og kontrollere samfunnet så som kirke og statsmakt. Den har vært antatt som nødvendig bl.a. for å skape den aggresjon menn må inneha for å dra ut i krig eller annen heroisk virksomhet. Om de seksuelle følelser fikk fritt spillerom, har man fryktet at samfunnet ville bryte sammen.

Vi tror ikke det. Mennesker som lever i seksuell harmoni, vil ha større forutsetninger for å bruke sin arbeidskraft og menneskelige varme i oppofrende arbeid i samfunnsmaskineriet. I et samfunn hvor seksuelle følelser hos barn ikke blir stemplet som snusket og endog svinsk, men i stedet vurdert som en positiv impuls, vil samspillet mellom generasjonene bli mykere og vennligere. Den tidsødende og hemmende ensomme fundering over seksualdriften vil bli erstattet med et positivt fellesskap hvor den seksuelle energi frigjøres til lykke for mennesket og samfunn.

Den pseudo-frigjøring vi har opplevd i 70-årene med porno og sexklubber kan nok representere en viss hjelp for samfunnets isolerte mennesker, men ofte plages mennesker med en slik promiskuitet i sexclubmiljø av tomhet og skyldfølelse. Endret atferd er ikke seksuell frigjøring om den ikke følges opp med en dyptgripende holdningsendring til seksualitet. Dette gjøres ikke over natta.

I et samfunn, så preget av den kollektive seksualnevrose, har en sedelighetslovgivning den funksjon at den beskytter unge og voksne mot uheldige og voldelige utbrudd av den undertrykte seksualitet. De store strafferammer som de såkalte mindreårigparagrafene er gitt, demonstrerer den voldsomme seksualangst vi har i vår kultur. De uttrykker den vekt lovgiverne har lagt på selv enkeltstående seksuelle handlinger, og at det er store trusler som må til for å stoppe dem.

Lovparagrafer kan imidlertid ikke styre den seksuelle driftsretning. Den kriminaliserte seksualitet får istedet en mere brutal karakter med anonyme kontakter, prostitusjon og økonomiske interesser fra kriminelt miljø med rufferi og hallikvirksomhet. En slik brutalisering peker også Retterstøl/Eitinger på i sin bok Rettspsykiatri (ny utgave i 1976) under avsnittet om pedofili. De trekker selv ingen konklusjoner om hvordan lovverket bør være, men vi synes det må tolkes som en advarsel om uheldige ringvirkninger av en hard pedofililovgivning.

Skal vi ha håp om å oppleve en riktig seksuell frigjøring i fremtiden, må vi i dag endre vår holdning til de seksuelle ytringer hos barn og unge. Vi må ikke undertrykke deres følelsesliv. Det har vi voksne heller ingen rett til. Barns seksuelle rettigheter må respekteres!

Men så lenge den kollektive seksualnevrosen har et slikt tak på også det moderne menneske, kommer en neppe utenom en lovgivning som gir barn en spesiell beskyttelse mot seksuell utnytting og overgrep. Ungdom over 14 år må kunne få sin beskyttelse tilfredsstillende ivaretatt av de generelle bestemmelser mot overgrep som gjelder enhver aldersgruppe. Slik kan vi i alle fall bli spart for mange av de tragedier som utspilles hvor påtalemyndigheten aksjonerer mot rene kjærlighets- og vennskapsforhold.

Hva med familiesituasjoner hvor f.eks. en ung pike gjennom flere år har måttet stille seg til disposisjon for farens lyster? Her kan det være fristende å slå til med en hard straffereaksjon. Men i de aller fleste slike situasjoner vil nok familieterapi være den beste løsning. En må ikke glemme at det til tross for det seksuelle misbruk også vil finnes avhengighet og emosjonell binding til foreldrene. Et godt utbygget sosialapparat vil være den beste hjelp for en familie med et slikt problem, som sikkert er ledsaget av annen sosial nød. En langvarig fengsling av faren vil oppleves vel så tragisk av barnet som av den strafferammede.

En kan i dag med rette spørre om verden går fremover. Opplever vi ikke nå en stagnasjon og nypuritanisme slik vi f.eks. ser at pedofile blir forfulgt i Storbritannia og USA? Og det er vel ikke bare seksuell intoleranse, men et alvorlig brudd på viktige demokratiske prinsipper når en lærer i England blir permittert på ubestemt tid p.g.a. sine synspunkter på det engelske lovverket og sitt syn på visse former for seksuell kontakt mellom unge og voksne.

Norge er ikke Storbritannia. Men også her hjemme kan vi spore en viss reaksjon og tilbakegang. Og det er den uheldige flommen av dårlig barneporno som har gitt grunnlaget for en generell indignasjon mot pedofile i sin alminnelighet i visse kretser. Ukebladet Lek har i det siste halvåret trykket mange interessante artikler som belyser barneseksualitet, men det spørs om ikke bladets entusiastiske redaktør Jane Eldor har gått litt for fort frem og vist unødig provoserende bilder av unge piker. Reaksjonen har i alle fall ikke uteblitt i Arbeiderbladet og Vårt Land. Sist nevnte avis har fått Arbeiderpartiets stortingskvinne Astrid Murberg Martinsen til å uttale: "Det er stor fare for at slike bilder kan oppfordre til utukt mot mindreårige".

Det tålmodige arbeid med å gi oss et sunnere syn på seksuelle følelser og ytringer må få fortsette. Ser vi utviklingen i et større perspektiv og trekker historiske linjer, har vi tross alt lov til å være optimistiske.

Arbeiderpartiet beholdt regjeringsmakten i Norge etter stortingsvalget i høst. Vi setter vår lit til at dette partiet kan drøfte de problemer som er knyttet til vår sedelighetslovgivning på en forstandig måte. Vi tror ikke at dette partiet er interessert i at vi skal gå inn i fremtiden med alle våre seksuelle myter og fordommer. Vi håper at regjeringens kriminalmelding, som snart skal legges fram, vil foreslå noen av de reformbehov vi har pekt på. Og at kriminalpolitikk nå også vil bli politikk for Arbeiderpartiet og ikke overlates en håndfull embetsmenn i departementer og påtalemyndigheten.

En pedofil skriver til oss om sin situasjon etter å ha mistet både arbeid, bopel og kjærlighet: "....Dette er et press som får alle andre problemer til å blekne. De homofiles problem blir ingenting i sammenligning. Kvinneundertrykkelsen blir som en spøk mot våre problemer. Lønn og arbeidstid, avbetaling og karriere, som mange har problemer med, blir som en drøy vits i vårt selskap..."

Dette brevet viser oss at kampen mot den kollektive seksualangst er nødvendig. En mere human sedelighetslovgivning vil kunne hjelpe til i denne kamp samtidig som det vil kunne fjerne stener fra byrden med øyeblikkelig virkning. La oss vise at samfunnet består og sannsynligvis også blir mye bedre om vi holder opp med å kaste pedofile i fengsel. La oss vise at vi kan skape: Et kvalitativt bedre samfunn.

E.A.

* Nyheter *

Storbritannia: SWANSEA

I tiden 5. til 9. september i år arrangerte den britiske psykologiforeningen en stor internasjonal konferanse over temaet 'Kjærlighet og tiltrekning'. Fredag den 9. september var satt av til barneseksualitet og pedofili i symposieform, som ble administrert av hhv. prof. Floyd M. Martinson og Kevin Howells. Blant deltagerne fantes dr. F. Bernard og dr. E. Brongersma fra Nederland. Fra Norge kom psykolog Thore Langfeldt. Det hele fant sted i badebyen Swansea i Wales. Etter hva vi forstår vakte disse to temaene stor interesse. Mange britiske aviser og tidsskrifter omtalte for første gang barneseksualitet og pedofil i forbindelse med denne kongressen. Omtalene tok også etter hvert on positiv retning i flere viktige aviser som f.eks. The Guardian. Langfeldt sier til Bulletin at han synes at kongressen var en suksess. Vi skal imidlertid ikke unnlate en episode som inntraff i begynnelsen av uken. Fra den britiske pedofile organisasjonen PIE hadde Tom O'Carroll meldt seg på som observatør. En del pågående skandalejournalister hadde registrert dette og slo det opp i sine aviser. Dette førte til at kantinepersonalet ved Swansea universitet krevet ham utvist fra kongressen, noe rektor måtte bøye seg for om streik skulle unngåes. Men kongressdeltagerne ble meget bestyrtet og vedtok en resolusjon som sterkt fordømte utvisningen. Så for så vidt en seier for de pedofiles sak.

Def.

Pedofili er det menneskelige fenomen å oppleve sin følelsesmessige og seksuelle tiltrekning mot barn/unge som svært viktig.

Et menneske som opplever dette, kaller vi pedofil.

Internt

Noen av NAFP's aktive hadde en uformell sammenkomst fredag den 30. september. Her ble den senere tids avisdebatter om pedofili drøftet. Videre vurderte man den politiske situasjon etter stortingsvalget og den strategi som bør følges i det videre arbeid innen NAFP. Flere av deltagerne hadde vært aktive under valgkampen og kan nå igjen vie større del av sin tid på arbeide i gruppen. Det ble også lagt fram et forslag om annonsering i større format i dagspressen. Det ble ikke fattet noen formelle vedtak på møtet, og det synes som det er alminnelig enighet om den kollektive form for ledelse av gruppen.

Er det flere som ønsker å være med på våre sammenkomster, så vær vennlig å skriv til oss. Neste møte er lagt til fredag den 5. nov. Sted er ennå ikke fastlagt, men de interesserte vil få særskilt informasjon senere.

Vi vil samtidig få minne om vårt behov for økonomisk støtte. En kan benytte vår postgirokonto (se forsiden) eller sende vanlig sjekk.

Etter planen tar vi sikte på å trykke et nummer til av Bulletin ved juletider. Det skulle bli fem nummer i inneværende år. Hvor ofte vi vil komme ut neste år, er ennå uvisst, men vi håper på fortsatt å kunne trykke Bulletin i offset.

1977 - 5

VÅR GRUPPE

Pedofil Arbeidsgruppe har nå bestått i over to år. Det kan være på sin plass å orientere litt om gruppens arbeidsområder.

For å delta i gruppen behøver en ikke selv å betrakte seg som pedofil. Flere av gruppens medlemmer er blitt med først og fremst fordi de er opptatt av problemstillingene rundt barn, unge og voksne menneskers følelsesmessige samspill. Vårt utgangspunkt er jo som vi presiserer i våre annonser, at vi søker å belyse følelsesmessige bånd mellom barn/unge og voksne. Dette vil vi belyse ved å offentliggjøre forskningsarbeider innen psykologi og sosialantropologi når vi finner arbeidene relevante. Men kanskje den viktigste belysning får vi gjennom den personlige erfaring som gruppens egne folk selv har høstet og som vi også presenterer i vår NAFP-BULLETIN, som alle kan abonnere på.

Vår Bulletin har for tiden et opplag på ca. 300, men den sendes til nøkkelpersoner i samfunnsmaskineriet slik at stoffet skulle bli spredt ganske effektivt. Endel bibliotek og redaksjoner får vår Bulletin. Dessuten sendes den til abonnenter i over 10 land, derav flere stater i USA.

Det er i Nederland det organiserte arbeid med pedofili har kommet lengst. Der er det også utgitt to bøker om emnet "Sex met kinderen" utkom i 1972 med bidrag fra en rekke sakkyndige. Bokens viktigste innhold var kanskje intervjuene med voksne som hadde levd i pedofiliforhold som barn og som hadde gode minner å se tilbake på. I 1976 kom dr. F. Bernard's "Pedofilie" på Aquarius forlag og som ennå visstnok kan skaffes fra forlaget. I år utgav nederlenderne en veiledning for profesjonelle om hvordan en skal forholde seg til pedofile relasjoner de kommer over i sitt arbeid: den såkalte pedofilirapporten (Pedofilie en Samenleving, (...)).

I andre land er det sparsomt med faglitteratur, selv om det finnes enkelte noveller og romaner på området. Vi vil derfor gjerne få trekke fram dr. Parker Rossman's "Sexual Experience Between Men and Boys" (forlag: Association Press, N.Y. - anmeldt i Bulletin nr. 6 -76). Boka omhandler bare den art av pedofili vi kaller pederasti, og gir en omfattende dokumentasjon av hvordan mange unge gutter - ikke minst ungdomskriminelle - er blitt hjulpet av en pederast som har dukket opp i deres liv. Interessant er det også å lese Rossman's omtale av den psykiatriske rapport vedrørende den mann som for noen år siden drepte 20-30 yngre menn i Huston-området i staten Texas i USA. Det viste seg at massemorderen led av en innbitt homofobi...

Hvordan drives så vår egen Pedofil Arbeidsgruppe?

Formelle møter finner sted ca. hver annen måned. Men mellom disse møtene finner [det] sted flere uformelle sammenkomster blant de som gjennom gruppearbeidet har lært hverandre spesielt godt å kjenne. Endel av våre medlemmer foretrekker regelmessige samtaler med en av oss som står mere sentralt i arbeidet innen gruppen.

Vi har ennå ikke følt behov for å bygge opp en organisert struktur med formelle tillitsverv. Det har gått bra å fordele jobbene mere uformelt, slik at vi kan snakke om en slags kollektiv ledelse av gruppen. Pr. i dag - des. 77 - er det ca. 60 personer som på ulike vilkår er knyttet til NAFP-Pedofil Arbeidsgruppe.

Hvilket syn representerer NAFP?

Det vil være kjent for mange at vi ikke propaganderer for pedofile relasjoner. Det ville være uklart hva det i så fall skulle innebære. Dessuten må vi unngå å oppfordre til noe som vil kunne karakteriseres som lovstridig. Det som i alle fall er uomtvistelig er vårt krav om en mere human lovgivning som ikke kaster folk i fengsel bare fordi følelsesbånd har fått erotiske uttrykk.

Alle burde innse fordelen av en avkriminalisering av alle seksuelle forhold som ikke har preg av overgrep, utnytting eller misbruk. Jo strengere lovgivning, desto flere vil måtte finne sin seksuelle tilfredsstillelse via prostitusjon hvor det er forholdsvis lett å holde sin identitet skjult. Prostitusjonen kommer man ikke så lett til livs i det både kunde og den prostituerte er interessert i å fortie og benekte virksomheten. Snart vil også de unge prostituerte lære seg å unngå politispanere og søke tilflukt til halliker og gjøre andre foranstaltninger. Dersom voksne pedofile slapp å ha en straffetrussel om mange års fengsel hengende over hodet, ville de føle seg tryggere i sitt eget naturlige miljø og utvikle mere ansvarsfulle bånd til barn og unge og bety noe for dem.

Det lyder som et paradoks, men det er en kjensgjerning at de alvorligste seksualforbrytelser mot barn skjer i de land som har den strengeste pedofililovgivning. For det er ikke alle pedofile som makter å leve med slike strenge straffereaksjoner rettet mot sitt libido uten å gå fra forstanden. Her bør foreldre som samfunnsgruppe forstå hva som egentlig tjener barna og deres egen interesse best. Barn går tryggest omkring i samfunn som har en mere avslappet holdning til seksuelle ytringer.

En annen side ved vårt arbeide er den rent sosiale hjelpetjeneste. Så langt vi makter, søker vi å hjelpe pedofile som rammes av forfølgelse. Vi tilbyr oss først og fremst som et miljø som aksepterer deres følelser og inviterer til fellesskap. Så langt vår kapasitet og økonomi rekker, hjelper vi også til med rent praktisk hjelp med å skaffe arbeid, bolig, samtale med pårørende o.l. Vi har til nå kunnet drive vårt arbeid takket være enkelte medlemmer som har grepet ekstra dypt i sin pengepung. Vi trenger imidlertid fortsatt økonomisk støtte og kan forsikre at våre midler blir nyttet meget effektivt.

Hva mener så samfunnet om vår gruppe?

Vi er glade for all den sympati, forståelse og moralske støtte vi har fått i vårt arbeid fra ulike hold. Selv folk som ikke har noe positivt syn på pedofili, har uttalt sin tilfredshet over gruppens eksistens. I det de har innsett nødvendigheten av å ha et forum for de konflikter som oppstår av samfunnets holdninger til et fenomen vi vil leve med til alle tider...

Parker Rossman

Dr. Parker Rossman har intervjuet ca. 300 gutter og ca. 1000 pederaster før han ga ut sin bok 'Sexual experience between men and boys'. Boka er en viktig dokumentasjon om pederasti i dagens vestlige samfunn med paralleller til antikken. Boka kan også leses med stort utbytte av heterofilt orienterte. Boka ble anmeldt i Bulletin nr. 6-76. Rossman planlegger enda en bok med en utdypning av sine forskningsresultater. (...)

De enkelte kapitler:

1. Dimensjoner av et komplekst problem
2. Ringer, subkulturer og underverden
3. Stigen nedover
4. Hvorfor gjør de det?
5. Støtte fra ungdomskulturen
6. Respons hos ungdommen
7. Den historiske begrunnelse
8. Innflytelsen fra fortiden
9. Påvirkningen fra andre kulturer
10. Erfaringer i en annen kultur: En nobelprisvinners beretning
11. De samtykkende guttene
12. Hvordan man forholder seg til samfunnets normer
13. Samvittighetens innflytelse: Moral og religion
14. Identitet og forståelsen av seg selv
15. Finnes det løsninger?


NYHETER

Sverige.

RAPPORT FRÅN PEDOFILA ARBETSGRUPPEN

Vi har träffat en av ledamöterna i Sexualbrottskommittén, Eva Hjemström från VPK. Hon kunde berätta att kommittén kommit med ett delbetänkande som omfattar de förslag från Sexualbrottsutredningen som inte möttes av kritik. Det vill säga: att upphäva särbestämmelserna om homosexuella förbindelser och incest. En proposition är att vänta snart om detta.

Samtidigt med kommittén arbetar en utredning med prostitutionen. Denna utredning beräknas ta två år. Sexualbrottskommittén är tillsagd att följa denna utredningsarbete. Kommittén skall nu närmast arbeta med våldtäktsparagraferna.

Kommittén har ännu inte överhuvudtaget berört frågan om sexuellt umgänge mellan minderårige och vuxna. Kommittén kommer att hålla ett antal träffar med bl.a. kuratorer, RFSU:Sthlm. och grupper som har kontakt med ungdomar. Tidpunkten för dessa traffer är ännu inte bestämd. Vi ska försöka bli med bland de inbjudna.

VPK kommer att ha ett internt möte eller seminarium, där diskussionen skall röra sig omkring "Sex - Ideologi - Samhälle". Diskussionerna skall föras i smågrupper. En av dessa skall koncentrera sig på åldersgränserna. Även här skall vi försöka deltaga.

Ni som är intresserade av att deltaga i vår verksamhet eller har synpunkter, hör av Er till: PAG c/o RFSL: Sthlm, Box (...) , Stockholm

Ovenstående er klippet fra en liten pamflett som er gitt ut av Kjønnslig gruppe i ANORG (Anarkistenes organisasjon). Vi i NAFP slutter oss til de synspunkter som her kommer til uttrykk. Vi vil samtidig minne om at vi allerede i vår Bulletin nr. 6, 1976 påpekte de uheldige virkninger den dårlige og mest spekulative pornografien kunne få for den seksuelle frigjøringen. Likevel vil vi ikke gå inn for et generelt forbud mot pornografi. Vi er redd for at den forbudslinjen som kvinnefronten har lagt opp til med sine bålaksjoner kan føre til en reaksjon og nypuritanisme. Mange pedofile har på spørreskjema gitt uttrykk for at pornografien kan tjene som et surrogat som gir utløp for seksuelle lengsler og fantasier, uten at vi har grunnlag for å si noe om hvilken verdi et slikt surrogat kan ha.

Dr. Berthold Grünfeld her skrevet en tankevekkende kronikk i Dagbladet 3. des. i år: "Pornografi som en menneskelig behovsytring?". Han spør blant annet om det "f.eks. nødvendigvis er riktig å betrakte pornografien og det pornografiske behov som uttrykk for skakkjørthet, for følelsesmessig avstumpethet og infantilitet?" Til slutt skriver han: "Når pornografi selger så godt som den øyensynlig gjør, ettersom den er blitt en stor industri, så forteller det kanskje mer om menneskers lengsel etter erotisk og seksuell henrykkelse og opphisselse enn det nødvendigvis sier noe om sinnets deformering og om kvinneforakt. Det sier også noe om hvor vanskelig og problemfylt det kan være å få det grenseoverskridende opphisselsesbehovet tilfredsstillet i en nøktern verden, hvor sansen for kultiske opplevelser er i ferd med helt å forsvinne."

Vi mener at pornografien viser et speilbilde eller vrengebilde av samfunnets syn på seksualitet. Å forsøke å påvirke samfunnets seksualsyn ved å angripe pornografien vil derfor være å ta fatt på problemet i den gale enden. Først hvis vi greier å skape en dypere holdningsendring i synet på menneskelig seksualitet vil også pornografien forandre seg.

Leserbrev

Jeg takker for tilsendt informasjonsmateriale. Det er med tilfredshet jeg herved har kunnet konstatere at det eksisterer en interessegruppe for pedofili.

Imidlertid ønsker jeg avklaring på et punkt. Ved gjennomlesning av Bulletin nr. 4 -77 synes det som om - men det kan selvsagt bero på en tilfeldighet - at det vesentlig er pedofili rettet mot gutter - såkalt pederasti - som blir vist størst oppmerksomhet. Jeg vil gjerne ha dette avkreftet - altså at ikke den type pedofil legning blir favorisert på bekostning av den pedofile legning som er rettet mot piker.

Jeg vil ikke dermed ha sagt at jeg misliker at NAFP er en interesseorganisasjon for hele spekteret av pedofili. Det burde den jo så avgjort være! Hva jeg ønsker å forsikre meg om, er at ingen kategori stemples som "mindreverdig" fremfor en annen.

Kunne jeg kanskje få antyde et femte punkt i arbeidsprogrammet? Nemlig å finne frem til årsakssammenhenger som har ført til pedofil legning. Dette kunne gjøres ved at pedofile selv legger frem ting de mener har hatt betydning for dem.

V. F.


Det har hele tiden vært en forutsetning at NAFP skal arbeide for alle kategorier pedofile, uten diskriminering med hensyn til pedofil legning, enten den er homo- eller heterofil. I våre ledere og redaksjonelle betraktninger har vi alltid hatt dette for øyet og søkt å belyse pedofile problemstillinger ut fra rent generelle synsvinkler. Selv om det i samfunnet sannsynligvis finnes flere pedofile med heterofil legning enn det finnes homofilt interesserte pedofile, synes det som om de siste kanskje føler et sterkere behov for å organisere seg. Det kan tenkes at minoritetsproblemene for dem føles enda sterkere.

Når det gjelder øvrig stoff til Bulletin gjentar vi vår tidligere anmodning til heterofilt interesserte lesere om å være oss behjelpelige med å skape en bedre balanse i stoffet.

red.

1978 - 1

Vår forsideillustrasjon er denne gang hentet fra Kasper Ginnings roman 21 Dage i Juli som utkom på Attika forlag i København sist sommer. Boka handler om en 30-40 år gammel manns erotiske forhold til en 8 år gammel pike under en sommerferie. Erik Nørgaard ga boka en positiv omtale i den danske dagsavisen Politiken 17. okt i fjor. Med hans tillatelse gjengav vi denne omtale i NAFP-BULLETIN nr 5-77. Bokens omslagstegning, som vi trykker, er tegnet av Ruth Christensen.

HVEM ER VILLIGE ?

Dersom en bevegelse skal beholde sin styrke og sitt samhold, så må en ha saker å samles om. Kvinnebevegelsen har i det siste året kastet seg over sex-markedet som en ny mulighet for kjønnskamp. "Salget" av kvinnekroppen i alle slags sammenheng fra pin up bilder i bilannonser til små lolitas i den mest tvilsomme barneporno har forarget og samlet mange kvinner innen kvinnebevegelsen og da særlig kvinnefronten.

Kvinnefronten må i praksis betraktes som en del av AKP(m-l)-miljø, og deres militante storm av pornobutikker med påfølgende pornobål må sees som et bevisst forsøk på å angripe det kapitalistiske samfunn på et av dets mest sårbare punkter. Her kunne en nemlig også påregne støtte fra de sterke puritanske samfunnskretser som reagerer negativt på alt som skrives og spres om sex.

Kvinnebladet Sirene vier mye plass til artikler om porno i sitt store julenummer 11/12 -77, og de fleste synspunkter er representert. Innehaveren av Six bladsalg, Magne Severinsen, redaktøren av Lek, Jane Eldor og justisministeren er blant de som bladet har intervjuet og som får sagt sitt uten å bli angrepet. Spesielt synes vi at Jane Eldor sparker godt fra seg. Justisministeren vil gjerne slippe å se de nummer av "Nymph-lover" og "Lolita" intervjueren har tatt med seg. Hun synes at slike blader er forferdelige.

Vi kan forstå reaksjonen mot mye av billedmaterialet i de nevnte blader og en rekke andre hefter. Og vi tror NAFP-BULLETIN var først ute her i landet med å kritisere den hemningsløse utvikling innen såkalt barneporno for over halvannet år siden. Bilder av voksne menn som velter sin kropp og kjønnsdel over småpiker mens de selv skjuler sitt ansikt virker groteskt og frastøtende også på de fleste pedofile. Men alt som gies ut av billedblader kan ikke skjæres over en kam. En må ikke glemme at barneporno tross alt er et substitutt for mange som ikke finner noen legal løsning på sine drifter. Disse ønsker å se barn i naturlig nakenhet på stranden og i lek med nære venner. Pedofile blir ulykkelig over å se at enkelte barn blir utnyttet av en røff pornoindustri og dirigert i positurer langt utenfor deres naturlige atferd, mens andre tjener godt på dem.

Ida Lou Larsen sitter i redaksjonen av Sirene. Hun har i nevnte nummer av bladet skrevet en artikkel hvor hun angriper ungpikepornoen. Hennes artikkel får imidlertid videre perspektiver når hun skriver: "Barn er svakere enn oss og må beskyttes. Barn er forsvarsløse. Hele deres oppdragelse går ofte ut på at de skal lære seg til å være snille barn, og gjøre det de voksne sier. Barn er avhengig av de voksne både når det gjelder mat og når det gjelder kjærlighet. De kan være villige til mye bare for at noen skal være glad i dem, og de er attpåtil fysisk for svake til å gjøre motstand dersom noen vil tvinge dem. Når det anføres at barna er villige, har det derfor ikke noe med saken å gjøre...."

Nå vet vi ikke hvor gamle barn Ida Lou Larsen har i tankene og hva slags avhengighetsforhold hun tenker på. Vi er fullstendig klar over at et barn lett kan bli utsatt for sterke psykiske press fra en voksen det er avhengig av og da særlig selvfølgelig i familiesituasjonen. Det blir til syvende og sist nærmest et filosofisk spørsmål om den frie vilje. Alt vi gjør er som regel med sideblikk på sekundæreffekter. På det seksuelle område kan man spørre om den prostituerte er villig eller piken som går til sengs med gutten for å holde på ham? Ektefellen som helst vil sove, men som allikevel kommer sin make imøte for å tilfredsstille denne, er han/hun villig? Et menneske som går til sengs uten seksuell spenning, men som ønsker nærhet med sin venn, er denne villig?

At barn/unge kan være seksuelt imøtekommende fordi det på denne måte vinner kjærlighet og tilhørighet er ikke overraskende. Men det er klanderverdig av en voksen å stille krav om seksuell intimitet for at barnet skal få den nødvendige oppmerksomhet og kjærlighet.

Men ikke så sjelden kan en oppleve at barn og unge selv søker selve den seksuelle intimitet med en voksen. Er den unge da villig? Det blir fåfengt å diskutere barns grad av villighet når det er "villig". En får da heller se objektivt på den aktuelle situasjonen. Det vil nok ikke være vanskelig å vurdere om det foreligger utilbørlig psykisk eller fysisk press på den unge, eller om det hele er et varmt vennskapsforhold til berikelse for begge parter.

Vi skal heller ikke forsvare den 46 år gamle stefaren som skal ha forført sin 8 år gamle stedatter og som skulle ha visst like mye om sex som ham selv. Ida Lou Larsen henter historien fra Kriminaljournalen og siterer dommeren som dømte stefaren til tre års fengsel: "Denne mannen har vakt en voldsom seksuell appetitt i dette pikebarnet. Jeg vet ikke om hun vil utvikle seg til å bli nymfoman, men det er sannsynlig." Dette illustrerer hvor lett journalister tillegger en dommer faglig tyngde på et område hvor han vesentlig bygger sin straffeutmåling på sine egne fordommer.

Det er småpiker som Ida Lou Larsen skriver om - ikke smågutter. Naturlig nok kanskje, siden Sirene tross alt er et kvinneblad. Forestillingen om den unge hjelpeløse piken som nærmest blir voldtatt av den store stygge ulven spøker i bakhode. Men i bare ca 4% av tilfellene hvor en voksen pike- eller guttepedofil er dømt for et seksuelt forhold til en mindreårig, er det snakk om samleie. Det er seksualforskningsinstituttet ISR i staten Indiana, USA, som slår dette fast etter en større undersøkelse offentliggjort av dr. Martin Hoffman. Piker kan kanskje lett betraktes som seksuelt indifferente, mens guttene i over 90% av de undersøkte tilfeller hadde ereksjon og ble ført fram til orgasme. For så vidt en indikasjon på villighet. Hvem får orgasme mot sin vilje?

Det er naturlig og ønskelig at kvinnebevegelsen skal interessere seg for seksuelle spørsmål. Det er også helt naturlig at de er opptatt av barns seksuelle forhold. Men vi håper at konklusjoner først blir trukket etter at en har gransket fenomenet pedofili ut fra alle tilgjengelige kilder.

Socialization of eros

The Norwegian periodical 'HVERDAG', spred to many libraries and social institutions present childhood sexuality as its main item in no. 8-77. (...)

In the same issue of Hverdag [we give] extracts from the psychologist Thore Langfeldt's paper presented on The International Conferance on Love and Attraction at Univerity College of Swansea in Wales in September 1977: "Processes in Sexual Development" "...Sexual experience like mutual masturbation, anal or interfemoral intercource and fellatio among boys and among girls do seem to have positive effects on later adult sexual behaviour. Most of the adults and youth with sexual dysfunction very often show deficient sociosexual engagement in childhood and adolescence .... Interviews with men and boys having sexual relationships show that boys between the age of twelve and sixteen very often prefer the presenting role. This preference does not seem to be related to the requirement of such a role by the man or expectation of such a role..."

*** Fra den nære orient, med tårer ***

Stedet står ikke avmerket på noe kart, skjønt det dekker et helt kvartal på anslagsvis 100 000 kvadratmeter, og har fått sin egen benevnelse. Det er omringet av et fire meter høyt plankegjerde, og for den uinnvidde kan det innenfor befinne seg hva som helst - sykehus, skole eller ridesenter. I realiteten er det storbyens prostitusjonsgetto det her er snakk om. (...)

Første gang jeg kom dit ut var jeg i følge med andre utlendinger, og vi hadde med en ung innenlandsk student, som hadde nektet å tro at et slikt sted fantes i hans kjære hjemby. Offisielt er prostitusjon forbudt, og at myndighetene hadde avsatt et helt bykvartal til den slags virksomhet, var mer enn denne studenten fra det høyere samfunnsskikt kunne drømme om. (...)

Neste gang dristet jeg meg dit ut på egen hånd. Jeg hadde ingen problemer med å slippe inn denne gang - kanskje vakte jeg ikke slik oppsikt som når en hel delegasjon av utlendinger tropper opp samlet. Men noe særlig høy i hatten, der jeg tumlet omkring på egen hånd, var jeg ikke.

Det første inntrykk som møtte meg var den nesten uutholdelige stanken av urin og ekskrementer. Jeg tenkte uvilkårlig at her var det nok grobunn for både syfilis og annen faenskap. Man får en avsky for å berøre ting og går med munnen mest mulig lukket. Hva hadde jeg så her å gjøre? Jo, jeg hadde fått vite at i gettoen befant det seg prostituerte av begge kjønn, fra gamle, døende mennesker til småbarn. Helt fra den stund jeg selv ble klar over min pedofili - så tidlig som i 13-årsalderen - hadde jeg hatt interesse for unge piker. Hjemme i Norge hadde jeg lest om land hvor man kunne betale for en hyrdestund med en småpike, og hadde i drømme mang en gang forflyttet meg til et slikt sted. Så plutselig befant jeg meg på et slikt sted i levende livet. Skulle jeg la en slik sjanse gå fra meg, kanskje?

En pike i tolvårsalderen fanget min interesse. Hun var slank, med myke, barnlige ansiktstrekk. Hun sto og så bedrøvet ut, men da jeg stanset opp og så på henne, løftet hun blikket og etter en stund smilte hun mot meg. Det slo meg med en gang at dette var den lille piken jeg alltid hadde sett foran meg i drømmene mine.

Hun nevnte en pris som egentlig var latterlig billig. Drosjesjåføren hadde tatt fra meg det firedobbelte for å bringe meg dit ut. Nå kunne hun bli min for ikke stort mere enn hva en pakke sigaretter kostet.

Jeg fulgte henne gjennom et portrom, og på en åpen plass innenfor satt noen mennesker og hadde seg et måltid mat. En mann reiste seg, kom bort til meg og ville ha pengene. Jeg ga ham det beløp piken hadde nevnt. Han ville ha det dobbelte. Jeg så spørrende på ham, og han tilføyde: "For politiet!" Jeg ga ham også dette uten å gny. Jeg er ikke sikker på om tilleggsavgiften var fordi piken var mindreårig eller fordi jeg var utlending, men av erfaring visste jeg at overfor politi og myndigheter i dette landet burde en opptre like forsiktig som overfor en farlig hund: Man bør stå stille, og en bør ikke murre tilbake igjen.

Vi ble anvist et trangt lite rom uten vinduer eller møbler av noe slag, med kun en sekkestrie på gulvet. Som dør til rommet var det benyttet en annen sekkestrie. Piken begynte nokså mekanisk å ta den fillete kjolen av. Hun hadde ingenting ellers på seg, ikke engang sko på beina. At hun kun var et barn var ikke vanskelig å se - helt til jeg så på hennes kjønnsorgan - og først da grøsset jeg! Kjønnsorganet hennes minnet meg mest av alt om et bombekrater.

Jeg rakte henne nokså nervøst en ny pengeseddel og ba henne ta på kjolen igjen. Jeg husker at jeg hadde tårer i øynene da jeg kom ut. På den åpne plassen satt de andre ennå og spiste. De så forundret etter meg der jeg hastet avsted. De hadde vel ikke ventet at jeg skulle komme ut så brått. Siden oppsøkte jeg aldri mer denne gettoen.

-------

Det ble nevnt fra visse hold at det fantes et slags renovasjonsvesen nærmest, som hadde til oppgave å fjerne foreldreløse tiggerbarn fra bybildet og plassere dem i denne gettoen. Om dette er tilfelle vet jeg ikke, skjønt en kunne undres over om de barn som befant seg der hadde funnet veien dit selv. At de mange tiggerbarn som befant seg i gatene var et torn i øyet på myndighetene, var lett å forstå. I deres propaganda utlagt i ambassaden og andre steder het det at alle barn i skolepliktig alder fikk obligatorisk grunnskoleundervisning. Dette stemte ikke helt med de faktiske forhold. Heller ikke hadde vel myndighetene noen fullgod oversikt over hvor mange barn i skolepliktig alder det befant seg i byen.

Tiggerbarna kunne en møte overalt. To engelske ord kunne alle og enhver av dem. Det ene var "Money" og det andre var "Mister". De flinkeste av dem hadde til og med lært seg å si det på fransk, hvis ikke de engelske glosene ga respons. Problemet for en turist er at gir han først penger til et barn, samler de andre seg som maur rundt en etterpå. Så kommer han i konflikt med seg selv, fordi han har valgt ut den ene, istedenfor å la alle dele likt (hvilket er en umulighet, da skaren av tiggerbarn ingen ende tar). Jeg valgte det første - jeg ga en tier til en pike jeg likte, og gjorde meg hard mot de bedende øynene fra resten av barneskaren. Hennes navn var Miriam, og hun ble siden min spesielle venn. Hun kunne dukke opp av folkevrimmelen hvor som helst og alltid gjenkjente hun meg, noe som selvfølgelig varmet mitt hjerte. Hun kom ikke for å tigge, men for å fortsatt takke meg for den tieren hun engang fikk.

En het ettermiddag satt jeg i skyggen under soltaket på en litt finere fortausrestaurant og avkjølte meg med en kald drink, da min egen lille Miriam kom forbi. Det tok henne to sekunder å få øye på meg, og etter nye to sekunder var hun ved bordet mitt for å hilse på meg. Da den hvitkledde betjeningen oppdaget hva som var skjedd, kom de meget bryskt for å kaste piken ut. Da ble jeg så forbannet jeg hverken før eller siden har blitt i noe fremmed land. Jeg skrek opp om at de værsågod hadde å behandle piken som min gjest, og forlangte omgående at hun ble servert iskrem med kjeks. Så fikk hun da sitte i fred ved bordet mitt og spise opp isen sin. Det var nok aller første gang at hun hadde fått sitte ved et slikt bord på et slikt fornemt sted.

Noen amerikanske damer fra et annet reisefølge befant seg ved bordet ved siden av. De hadde fulgt med opptrinnet, og nå kom en av dem med en pengeseddel og ville gi til piken. Jeg følte meg stolt da Miriam på en vennlig, men meget bestemt måte nektet å ta imot. Hun satt ved mitt bord som gjest - ikke som en tiggerunge!

Hva som siden hendte med min Miriam vet jeg ikke noe om. Kanskje ble hun også plukket opp av det såkalte renovasjonsvesen, som hadde til oppgave å befri turister for inntrykket av vanskjøttede tiggerbarn. Kanskje ble hun også én av dem som havnet i prostitusjonsgettoen, hvor hun altså i dypeste fornedrelse skulle få sitt unge pikekjønn omgjort til et bombekrater.

-CASPER-

Short items

Another Norwegian magazine dealing with sexual politics, Supergutt (Superboy), spends five pages in its no. 1-73 to present NAFP - Paedophile Group. There are interviews with the editors of Bulletin, with a young boy who has positive memories from his life together with a paedophile man and at last an interview with the same paedophile who has spent years in prison because of his sexual behaviour.

A New Lolita book.

Last year the pseudonym Kasper Ginning's book appeared: "21 Dage i Juli." (21 Days in July). An eight year old girl lives together with her male friend in [his] thirties through three summer weeks, and some sex play is a part of their daily life. Ginning's book has received good reviews in the press. In our last issue no. 5-77 we printed, with his permisson, Erik Nørgaard's review of this book in the important Danish daily paper Politiken.

1978 - 2

LESERBREV

Tillat meg å sende noen ord til dere fra min varetektscelle i Oslo kretsfengsel. Brutalt ble jeg forleden hentet hjemme hos mine foreldre og transportert til Oslo. Jeg er mistenkt for utukt med en mindreårig gutt på 14-15 år, men jeg avstår fra å tilstå noe som helst, derfor denne varetektsfengsling, som også nå har kostet meg jobb og bolig. Jeg er i voldsom opposisjon til dette samfunnet - også politisk. Ja, hele min kropp er i opposisjon til dette samfunnet. Dette samfunnet passer rett og slett ikke for meg. Så blir det da et spørsmål: Skal jeg tilpasse meg samfunnet? - Men all den tid samfunnet faktisk fornekter alt jeg tror på og føler, så må konklusjonen bli at samfunnet må fengsle meg. Det er logisk. Det måtte skje før eller siden. Jeg har egentlig vært klar over det bestandig. Men da må også den logiske konsekvens bli at jeg må kjempe for å forandre dette samfunnet. Hvis ikke dette skjer, så har jeg ingenting å gjøre her. Det var den konklusjonen forfatteren Jens Bjørneboe trakk, til slutt. Han ga opp etter mange års kamp.

Men så er spørsmålet: Førte Bjørneboe en feil kamp? Er det f.eks. mulig å forandre disse lovene som ligger som et blylodd på oss med andre midler? Jeg tror det er verdt et forsøk. Jeg kunne f.eks. tenke meg en kamp i full offentlighet. Jeg tror at dersom en del av disse sakene først får dagens lys på seg, vil mange mennesker avdramatisere det hele. Men noen må begynne å snakke. Jeg tror det er verd et forsøk.

På mange måter kommer dette fengselsoppholdet til å gjøre meg til en annen person enn den jeg er nå. Det finnes kun to muligheter. Enten tar en sak som dette knekken på meg eller så kommer den til å gjøre meg mere bevisst i min egen situasjon. Det som ikke knekker deg, det styrker deg.

Ernst


MISVISENDE OM BOMBEKRATER

Det var en beretning i siste nummer av NAFP-Bulletin under tittelen: "Fra den nære Orient, med tårer..." av sign. Casper. I beretningen fortelles det at kjønnsorganet til ungjentene blir skåret ut til et bombekrater i den omtalte prostitusjonsgettoen. Det gir et falskt inntrykk av situasjonen. Dette har ingenting med prostitusjonen å gjøre. Tvertimot [dreier] det [seg om] å utrydde følelsene hos jentene, og dette nettopp p.g.a. den jernharde muhammedanske moralen. Og følgelig gjelder dette først og fremst jentene av de beste familier.

Jeg leste om dette i en autentisk reportasje fra en egyptisk kvinnelig lege. Barn i alderen 10 - 14 år blir omskåret. For jentene betyr det at alt som det er følelse i, blir skåret vekk helt ned til benet. Jeg tviler ikke på at vi alle ønsker å avskaffe [dette], og gi folk avsmak for den brutale barneprostitusjonen, men det behøver ikke å skje ved feil eller villedende informasjon.

S. Ø. (noe fork.)

VITEN OG JUS

Arbeider om barneseksualitet og pedofili hører først og fremst 70-årene til. Før den tid var barn og unge uten seksuelle drifter og voksne som var seksuelt tiltrukket av unge var retarderte eller dekadente individer helst med hjerneskader, og som det gjaldt å få internert. Selve handlingene var nok til kritikkløst å stemple pedofile som mindreverdige mennesker som ikke fortjente livets rett. Noen psykiatere har og støtter fortsatt slike synspunkter selv om de selvsagt ikke kan underbygges, men snarere springer ut av en profesjonell uvitenhet og ønske om å imøtekomme deler av opinionen i deres korstog mot et følelsesliv de ikke orker å tolerere.

I 1972 gjorde den amerikanske professor i sosiologi og fredsforsker Floyd M. Martinson flere henvendelser til forleggere i USA for å få utgitt i bokform hans studier i barneseksualitet. Forleggerne mente alle at det ville være en viktig bok, men ingen våget å trykke den. Så var det ingen annen råd for den utrettelige professor enn å gi ut boken for egen regning. "INFANT AND CHILD SEXUALITY". For første gang får vi en systematisk gjennomgåelse av barn og unges seksuelle atferd i det daglige liv. Første kapittel skildret småbarnstadiet (0-2 år), så følger 3-7 års alderen og til slutt 8-12 års alderen. Siden har flere undersøkelser om barns seksualliv fulgt i kjølevannet bl.a. den større undersøkelsen som ble foretatt ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Bergen som vi omtalte i NAFP-BULIETIN nr 1/78. Professor Floyd Martinson var den naturlige leder av symposiet om barneseksualitet ved Swansea universitet i Wales sist høst.

Det var også noe helt nytt innen psykologisk forskning da den nederlandske psykolog og vitenskapsmann Frits Bernard i 1972 offentliggjorde sine psykologiske tester foretatt på erklærte pedofile, som hadde møtt fram på de internasjonale Breda-treff for pedofile. Bernard fant at pedofile var som andre mennesker med den samme følelsesrikdom, og de var ikke mere nevrotiske eller syke enn 'gjennomsnittsmenneske' (Se Sexualmedizin nr 4-75 'Pädophilie und Neurotizismus' eller The Journal of Sex Research vol 11, nr 3 -75 'An Enquiry among a Group of Pedophiles'). Andre undersøkelser foretatt i Nederland viste at det kameratslige og seksuelle vennskap mellom en mindreårig og en voksen ofte hadde vært til stor glede og hjelp for den unge uten annen støtte og trygghet i tilværelsen (se F. Bernards bok på Aquarius forlag: 'PEDOFILIE').

Det er ikke slik å forstå at det tidligere ikke fantes arbeider om emnene barn og seksualitet. At barn har et betydelig seksuelt følelsesliv gjorde jo allerede Sigmund Freud oss oppmerksom på. Men hans teoretisering ble så revolusjonær og så fjern fra det praktiske liv at hans viten og innsikt neppe fikk praktiske og direkte konsekvenser for holdningene til barns seksualliv.

Vi kan gjerne også trekke fram den norske legen Augusta Rasmussen som allerede i 1934 lot oss få vite at over 50 undersøkte voksne kvinner ikke hadde pådratt seg skadelige langtidsvirkninger selv om de i en alder under 14 år gamle hadde vært involvert i seksuelle forhold til voksne menn (Se Acta Psychiatrica et Neurologica vol IX, 1934 og tilsvarende konklusjoner av J. Moses i Kinderforschung vol 40 1932 og dr. Elsa-Brita Nordlund inntatt i den svenske "Förslag till Brottsbalk" SOU 1953:14).

I 1948 og 1952 publiserte Alfred C. Kinsey sin store undersøkelse av amerikanernes seksualatferd hvor mere enn 20 000 ble intervjuet etter et nøye statistisk utvalgt som skulle representere det nordamerikanske samfunn i miniatyr. Her kom barns sterke seksuelle aktivitet og evne til orgasme tydelig fram. I 1959 skrev den østerriske legen Erika Geisler sin artikkel "Kinder mit auffälligem sexuellem Verhalten" i Münchener Medizinische Wochenschrift. Hun hadde undersøkt en rekke sedelighetssaker bl.a. i Berlin og fant at barn ofte selv hadde tatt det seksuelle initiativ.

Men det er allikevel riktig å hevde at det først i 70-årene er blitt bredde over forskningen om barneseksualitet. Og med Bernard's nye forskningsmetode fikk man en helt ny innsikt i den pedofile legning. Tidligere var alle undersøkelser om pedofili basert på pasienter i mentale institusjoner. Ved å sammenholde de vitenskapelige arbeidene som til nå var publisert konkluderte prof. dr. med. Eberhard Schorsch ved Hamburg Universitetsklinikk i en artikkel trykt i 'Sexualmedizin' nr 6/75: "De må få konsekvenser for lovgivningen". I denne artikkelen gjorde Schrosch et oppgjør med det han kaller 'en forstenet seksualangst': "Det fantes intet rimelig grunnlag for den ubetingede straffeforfølgelse pedofile ble utsatt for". (Denne artikkel ble delvis gjengitt på norsk i NAFF-BULLETIN nr 1-75). Prof. Schorsch var også med i den gruppen av tyske seksualforskere som ved en internasjonal sexologikongress i Hamburg i 1976 rettet en flengende kritikk av de stereotaktiske hjerneinngrep som bl.a. var foretatt på pedofile av de tyske nevrologer F.D. Roeder i Göttingen og D.Müller i Hamburg (se Dnf-48's FRITT FRAM nr 1-77 og NAFP-BULLETIN nr 3/76).

Hva skal vi så kreve av våre lovgivere?

Den økte erkjennelse og viten om barneseksualitet og pedofili har gitt seg utslag i forslag om lovreformer i sedelighetslovgivningen i Nederland, Frankrike og de skandinaviske land for å nevne noen. Optimistiske pedofile håper på at en vil få en mere liberal holdning til deres følelsesliv slik vi kan møte det bl.a. i Sri Lanka, Thailand og ikke minst på Filippinene. Blant de vestlige land har ofte Nederland blitt trukket fram som en nasjon med positiv holdning til pedofili, men det er nok snarere en generell, liberal kriminalpolitikk som også har kommet pedofile til gode. Arbeide med å gjennomføre vidtgående lovreformer går dessverre tregt også i Nederland til tross for det betydelige arbeide som der er nedlagt av de pedofile arbeidsgrupper innen NVSH og med et parlamentsmedlem, dr. Edward Brongersma, som aktivt arbeider for økt forståelse av pedofili. I Nederland så vel som i Norge, må en bearbeide politikere som er engstelige for velgerreaksjoner på lovreformer. Skrekkreportasjer om barneprostitusjon har også satt oss tilbake i reformarbeide.

Men det er ikke bare avkriminalisering vi mener det er behov for i Norge, også betydelig nedkriminalisering av harmløse forhold må gjennomføres. Videre er etter gjeldende regler i rettspraksis et seksuelt forhold som har vart gjennom lengre tid å betrakte som en større forbrytelse enn et engangsforhold. Slik blir i dag altså et dypere vennskapsforhold mellom en ung og voksen å betrakte som mere kriminelt enn et uforpliktende engangsforhold. Her bør domstolene snarest komme på andre tanker. Videre kan en spørre om den sordering mellom seksuelle handlinger (berøring av kjønnsdeler) og seksuell omgang (gnidning av kjønnsdeler, og det som værre er) skal få avgjøre om strafferammen skal mere enn tredobles. Videre bør en også kunne stille spørsmål ved om gjentagelse skal være straffeskjerpende for genuint pedofile.

Hva kan avkriminaliseres?

Fram til 1963 var det i Norge straffbart å innlede seksuelle forbindelser med personer som led av sinnsykdommer. Men Straffelovrådet som hadde avgitt sin innstilling noen år i forveien, kom med følgende nyvurdering og geniale forslag til lovreform: "Straffelovrådet antar at straffetrusselen mot kjønnslig omgang med sinnsyke bør gis en annen formulering enn den som den nåværende regel har. Det vil etter Rådets oppfatning ikke være riktig å betegne enhver utuktig omgjengelse med en sinnsyk som straffbar, uten å ta hensyn til sykdommens konkrete betydning for den sykes evne til å bestemme over sin seksuelle atferd.. Rådet vil foreslå at regelen blir avfattet slik at den retter sin staffetrussel mot den som 'u t n y t t e r eller medvirker til at en annen utnytter noens sinnssykdom'... Det vil etter dette bero på en vurdering av det enkelte forhold om det kan sies å foreligge en slik utnyttelse..."

Vi synes Straffelovrådet her resonnerte fornuftig og lovendring i tråd med dette forslag fulgte. Men vi synes også at dette resonnement burde kunne overføres til §§ 195, 196 og de øvrige paragrafene i straffeloven som rammer forhold til mindreårige slik:

Det vil etter Rådets mening ikke være riktig å betegne enhver utuktig omgjengelse med en mindreårig som straffbar, uten å ta hensyn til den lave alders konkrete betydning for den unges evne til å bestemme over sin seksuelle atferd. Straffetrusselen bør bare rettes mot utnyttelse eller medvirkning til utnyttelse av den unges lave alder.

Så håper vi at Stortinget vil vurdere disse spørsmål inngående, når det en dag tar seg tid til å debattere kriminalpolitikk.

NIKS

Det nederlandske organ for de pedofile arbeidsgrupper NIKS (ingenting) er et av de fyldigste tidsskrift som utgies om pedofili. Det er på ca. 20 stensilerte A4-sider og kom ut med 8 nummer ifjor og med 3 nummer hittil i år. Navnet er satt sammen av forbokstavene i mottoet "For integrasjon av barneseksualitet" (Naar integratie kinder sexualiteit). For øvrig er ordspillet bevisst: Pedofili er egentlig "ingenting" å lage oppstyr om. (...)

Vi bringer nedenfor noen utdrag fra de ferskeste numrene:

(...)

Strategi for pedofil frigjøring ...

Den belgiske pedofiligruppen holdt i 1976 en studiedag over temaet: 'Strategi for pedofil frigjøring'. De har etterhvert forsøkt å sette problemet i et bredere perspektiv: ... Det dreier seg ikke lenger om interessene til en liten marginalgruppe pedofile, men snarere et almenmenneskelig forhold mellom voksne og unge, hvor den erotiske tiltrekningen bare er en del av en helhet. Stikkordet er gjensidig respekt for andres egenart.

Pedofil frigjøring har altså bare mening som en del av en større frigjøring av menneskelige forhold. Det er altså noe helt annet enn å ta vare på interessene til en minoritetsgruppe. Uten at alle voksne utbygger sitt følelsesmessige forhold til barn, vil også toleransen for pedofile bare bli en skinnakseptering, en repressiv toleranse. Slik kan vi iaktta toleranse overfor homofile. I den grad homofile tilpasser seg det herskende verdimønster og i sin levemåte ikke angriper strukturen i vårt samfunn, kan de tolereres. En lignende tendens i den homofile bevegelse kommer til uttrykk når parforhold blir forestilt som likeverdige med det 'normale' samliv mellom mann og kvinne. "Det samme, men annerledes", sier man, men det er "Det samme" som blir betont. I denne rammen oppstår spørsmål om kirkelig velsignelse av vennskapsbånd, juridiske avtaler tilsvarende ekteskapskontrakter osv. En slik repressiv toleranse er imidlertid ikke mulig for pedofile. Homofile kunne bo i en ghetto hvor deres følelsesmessige og seksuelle behov ble tilfredsstilt. Men den pedofiles følelser er rettet mot et barn, og dette barnet er en del av en familie. I et pedofilt forhold kommer den pedofile i kontakt, ikke bare med et barn, men også med dets foreldre, og ofte med de andre familiemedlemmene. Selv når forholdet blir holdt hemmelig, blir det påvirket av miljøet i familien. Omvendt vil også forholdet påvirke familien.

At pedofili som fenomen, kan virke truende og angripe familiens struktur, kan vi se av den følelsesmessige opplevelsen hos foreldre som ikke godkjenner sitt barns pedofile forhold. Vestens familietype, som lider av å ha mistet flere av sine funksjoner, overvurderer en intern funksjon: det å skape varme - familiekos - i en følelseskald verden. I et pedofilt forhold opplever barnet denne varmen også utenfor familien. Da ser vi at det hos foreldrene oppstår sjalusifølelser overfor den pedofile, for han gir barnet (og får igjen) de følelser som foreldrene mener at de alene har rett til. Her er det ikke så mye det seksuelle aspekt som føles som et problem, som den emosjonelle binding mellom deres barn og en annen som derved kan utøve en sterk påvirkning av deres barn.

Barnet som autonomt vesen er et fenomen av ny dato i vår kultur. De egenskaper barnet tilskrives er bl.a. avhengighet, uselvstendighet, manglende dømmekraft, umyndighet, ufullkommenhet. Våre oppdragelsesskikker fører nettopp til at de unge blir preget av disse egenskapene. Men vi ser også motverdier utvikle seg i bevegelser for alternativ (anti-autoritær) pedagogikk, som søker å virkeliggjøre en erfaringsrettet oppdragelse som fører fram til sosial selvstendighet.

Her kommer vi også inn på spørsmålet om nedsetting av myndighetsalderen og mindreåriges rettigheter. Barne- og ungdomsårene er ikke noen passiv venting på myndighetsdagen, men snarere en læretid i demokrati, dvs. en tid da barnet lærer å delta i en 'voksen' verden... Mange foreldre forhindrer, med juridisk støtte, sine barn i å lære demokrati ved stadig å gjøre deres rettigheter avhengige av foreldremakten sin eller ved å skjerme dem for mye fra det "farlige" samfunnet i familiens "trygge" havn.

Heller ikke på det seksuelle området behøver barnet å være noe umyndig vesen. Skulle ikke et barn på en mere likevektig måte kunne bedømme et erotisk farget forhold enn en 'kondisjonert' fullvoksen?

Det er fremfor alt undertrykkelsen av seksualiteten, og spesielt barneseksualiteten, som gir pedofilien dens problematiske karakter. På denne måte ser vi at lovbestemmelser bare er uttrykk for allerede herskende sosiale holdninger. Ved at lovene blir stående, kan de forsterke disse sosiale holdninger og forsinke en frigjørende utvikling. Men forandringen eller avskaffelsen av visse lovparagrafer, kan bare komme i stand som følge av en forandring i sosiale holdninger i flere subkulturer. Holdningen til barneseksualiteten står sentralt her!

En virkelig anerkjennelse av barneseksualiteten forutsetter en omdefinering av seksualiteten til 'en lystpreget måte å omgåes og kommunisere med andre på'. Med dette menes ikke bare en rasjonell forståelse, men fremfor alt en følelsesmessig anerkjennelse av disse fenomen som går langt dypere ned i personligheten enn en ren drift. En pedofil frigjøringsstratgi bør da ta sikte på en nyvurdering av det legemlig lystbetonte ved menneskelig omgang, uavhengig av alder og kjønn.

(fra NIKS no 10 p 151)

1978 - 3

MELDINGEN

For så vidt kom det ikke overraskende på oss. Det siste årets presserunde om barneporno og barneprostitusjon - ikke minst slik to unge kvinnelige journalister i regjeringens hovedorgan anrettet det hele i fjor høst - gjorde det til en politisk umulighet å kaste fram tanker og idéer om liberalisering av vår sedelighetslovgivning i regjeringens kriminalmelding til Stortinget i våres.

Nå kan en jo si at hele meldingen, i sin endelige form, ble så utvannet og uforpliktende pga. indre motsetninger i Arbeiderpartiet at de store reformer ble skjøvet ut i en fjern fremtid. En kan si at regjeringen foretok det kunstgrep å henvise de lovreformer mange ventet på til en straffelovkommisjon som skal nedsettes etter at Stortinget om et års tid får debattert kriminalmeldingen.

De eneste konkrete lovområder vi kan finne behandlet er simpelt tyveri, "fylleran" og forslag om hevning av den kriminelle lavalder fra 14 til 15 år når samfunnet har løst sitt barnevernsproblem. I kriminalmeldingen forekommer sedelighetsforbrytelser utelukkende i statistiske oversikter. For øvrig er de nesten tiet i hjel. Positivt kan det vel for oss tolkes at pedofile da heller ikke er tatt med i den kategori forbrytere som den nye lunefulle sikringsformen "forvaring på ubestemt tid" skal anvendes på.

Vi finner det derfor riktig å minne om den innstilling om 'strafferettslige særreaksjoner' som straffelovrådet avga høsten -74. Sikringsapparatet skulle nedtrappes betydelig. Bare en viss type sikring som ble kalt 'forvaring' skulle bestå for de virkelig farlige forbrytere. Tidligere sjef for fengselsstyre, nåværende høyesterettsdommer Helge Røstad var i denne forbindelse medlem av straffelovrådet. I nr.1 av Lov og Rett for 1975 ble et foredrag Røstad holdt i denne forbindelse trykket. Han understreker at sikring nærmest skal avskaffes og at "forvaring på ubestemt tid" bare skal gjelde for virkelig farlige volds- og sedelighetsforbrytere. Uforferdet siterer Røstad fra straffelovrådets innstilling:

"... Hvis lovbryteren tidligere har begått en alvorlig forbrytelse, skal man etter en særregel kunne idømme forvaring, selv om den forbrytelse han nå kjennes skyldig i, objektivt sett ikke kan regnes til de mest alvorlige. Flertallet i straffelovrådet vil med dette forslag fange opp saker hvor rene tilfeldigheter kan ha ført til at lovbryteren denne gang ikke fikk utført en alvorlig forbrytelse. Den foreslåtte særregel vil således kunne dekke et tilfelle hvor vedkommende tidligere har begått en meget grov sedelighetsforbrytelse, og nå pågripes MENS HAN ENNÅ BARE BEFINNER SEG PÅ STADIET FOR BLOTTING OVERFOR BARN..."

La oss tross alt prise oss lykkelig over at den slags resonnement er fjernet fra regjeringens kriminalmelding. At det i justisdepartementet finnes vilje til å reformere straffelovens sedelighetskapittel slik at 'overgrep' blir grunnlag for straffereaksjon ved forhold til mindreårige, vet alle som deltok i NAFP's weekend møte fredag 16. juni i år. Men de vet også at reformer i sedelighetslovgivningen ikke er høyest prioritert i departementet. Hevning av den kriminelle lavalder er det gått såpass politisk prestisje i at denne reform i alle fall vil måtte komme først. Departementet føler vel at en får ta en reform av gangen. I alle fall ville et lovforslag om heving av den kriminelle lavalder fremmet samtidig med senkning av den seksuelle lavalder lett kunne bli en endeløs kasteball mellom de politiske fraksjoner. Videre føler nok Justisdepartementet at det ville være lettere å ta opp reformer med sedelighetskapittelet om en f.eks. fikk en henvendelse fra en seriøs institusjon.

Vi vil imidlertid peke på flere foranledninger til å ta sedelighetslovgivningen opp til revisjon. Vår juridiske professor dr. Anders Brattholm fremmet for fire år sider et privat lovforslag om senkning av den seksuelle lavalder. I 1974 gjorde også riksadvokaten en henvendelse til Justisdepartementet med forslag om å oppheve § 196 i straffeloven, dvs. å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 14 år - subsidiært 15 år, slik det nå er både i Danmark og Sverige. Og vi vet at det både i Danmark og Sverige ligger forslag om en ytterligere senkning av denne lavalder ned til 14 år; forslag utarbeidet av offentlig oppnevnte komitéer.

Selv om nå både Danmark og Sverige har den seksuelle lavalder ett år under vår egen, så har de en lavalder på 18 år ved prostitusjon. Vi er på ingen måte tilhenger av prostitusjon, selv om vi må konstatere den som en realitet under våre uharmoniske samfunnsforhold. Men problemet er jo at en i alle fall tidligere, har tøyet begrepet prostitusjon svært langt, slik at penger til drosje hjem eller en vennegave er blitt oppfattet som betaling for et seksuelt forhold. I Norge har vi den samme lavalder for prostitusjon som for vennskapsforhold. Ble lavalderen senket ned til 14 år, må en regne med krav om en høyere lavalder for prostitusjon. Sannsynligvis en hevning opp til 18 år på linje med våre naboland. Det bør vurderes om en således ville oppnå vel så mye ved å beholde vår nåværende lavalder på 16 år både for prostitusjon og vennskapsforhold, men allikevel slik at forhold til ungdom mellom 14 og 16 år ble en ren forseelse med bøter som reaksjonsform sammen med et utnyttelseskriterium som grunnlag for all straff på dette område uansett den unges alder.

Når nå Danmark og Sverige har 15 år som seksuell lavalder for vennskapsforhold mens vi har 16 i Norge, må dette sees i sammenheng med at de aller fleste aldersgrenser i våre naboland er 15 år på skille mellom "barn" og "voksne".

Diskusjonen om egnede lovreformer må fortsette innen NAFP. Vi må også ta opp spesialbestemmelsene om forhold mellom slektninger, forhold mellom mindreårige og foresatte, speiderledere, lærere, psykologer og andre som har med barn og unge å gjøre. En kunne tenke seg at NAFP utarbeidet en egen melding om sedelighetslovgivningen. På den måten kunne vi beholde initiativet i debatten, selv om en da lett vil kunne vikle seg inn i forslag som bare er subsidiære ut fra hva vi anser for mulig å oppnå.

En støter lett på vanskelige formuleringsproblemer når en skal forsøke å formulere utnyttelseskriterium som er velegnet for anvendelse av våre domstoler og som fanger opp alle de manipuleringsmuligheter man tror voksne vil kunne benytte overfor barn. Men i utgangspunktet må en ikke male sex-spøkelset på veggen. Seksuelle følelser som sådan er ikke farlige. Seksuelle følelser må tvert imot betraktes som en positiv og nødvendig tiltrekning mellom mennesker på alle alderstrinn. Pressen er full av uttrykk som gjør seksuelle følelser til noe heslig i omtale av sedelighetssaker. En mann forbryter seg, driver utukt og forfører mindreårige og leserne godtar samfunnets betingelsesløse internering av "forbryteren" uten å spørre seg: "Hva galt har egentlig skjedd?" I all denne nedslående lesning i dagspressen er vi glad for at det finnes mennesker som skuespillerinnen Sonja Lid. Hun kan skildre hvordan seksuelle følelser positivt kan bygges inn i kommunikasjonen mellom barn og voksne slik vi kunne lese i hennes artikkel i forrige Bulletin. Vi ser fram til hennes bok i høst.

- PIE -

Med forferdelse leser vi rapporter fra det gamle demokratiet der over Nordsjøen. Storbritannia har i mange år stått for oss som en nasjon som verner om det frie ord og den frie mening. Vi har også selvfølgelig måttet konstatere hvorledes pressen i dette landet har misbrukt sin frihet ved å skandalisere enkeltpersoner og trukket personlige problemer og ekteskaplige konflikter inn i sine spalter med store oppslag.

Vi skulle derfor kanskje ikke la oss forbause så veldig når det i britisk presse kan finne sted personlig uthenging av ledelsen i det britiske PIE, som har forsøkt å debattere pedofili på offentlige møter hvor også pressen var invitert. (...)

Det som verre er. Politiet har også begynt å interessere seg for PIE og forsøker å knuse organisasjonen med en unntakslov myntet på terroristorganisasjonen IRA: 'Forbud mot konspirasjon til ødeleggelse av den offentlige moral'. Nå har PIE skaffet seg en meget dyktig advokat, og de er optimistiske. Men det er jo ikke til å unngå at dette har skremt mange av PIE's 460 medlemmer. (...)

Mens pedofile arbeidsgrupper i Nederland og Norge har ganske betydelig støtte og anerkjennelse, blir lignende humanitært arbeid forfulgt i Storbritannia. Vi beklager dette sterkt og har lovet PIE all den støtte vi kan gi og vurderer protester overfor den britiske ambassade i Oslo. (...)

PEDOFIL WEEK-END TREFF

Møtevirksomheten innen NAFP har til nå ikke hatt preg av gigantonomi. Heller små grupper har vi nå vært når vi har samlet oss for å være seriøse eller for i mere selskapelige omgivelser snakke om løst og fast. Da vi i juni-måned gikk til det skritt å arrangere et week-end seminar eller week-end treff om man vil, beveget vi oss over i det mere pompøse med høytidelig inviterte gjester fra inn- og utland.

Dr. Frits Bernard, forsker og praktiserende psykolog, hadde kommet ens ærend fra Nederland for å delta på møtet. Han takket for invitasjonen og bemerket at Oslo var en by han befant seg vel i. (...) Bernard fortalte oss om det pedofile gruppearbeid i Nederland, hvor de er så heldige å være en del av den store og anerkjente reformorganisasjonen NVSH med over 100.000 medlemmer. De som arbeidet innen de pedofile arbeidsgruppene var således medlem av NVSH og ikke av gruppene. Pedofile grupper fantes i ca. 10 større byer i Nederland og møtene holdes i NVSH's egne lokaler. (...)

Generalsekretæren i Det norske forbund av 1948, Karen-Christine Friele, populært kalt Kim, var også blant de spesielt inviterte - som privatperson. Hennes tankevekkende og inspirerende bok 'Fra undertrykkelse til opprør' (Se omtale i Bulletin nr 1-76) har vakt interesse også innen NAFP, og vi var interessert i få henne i tale. Og som i så mange andre fora ble vel hennes innlegg hos oss, ord som gjorde sterkest inntrykk på forsamlingen. Hun syntes at den pedofile frigjøringen hadde mange likhetspunkter med den homofile frigjøring. Mange av de samme argumenter gikk igjen. Pedofile måtte ikke finne på å lefle med religiøst trangsynte mennesker med angstpreget syn på seksuelle følelser utenom ekteskapet. "Pedofile måtte vise stolthet for sine følelser! La dere ikke kue!", konkluderte Kim og fikk stor applaus.

Psykolog Thore Langfeldt deltok også i diskusjonen. Han fortalte om pedofile han hadde møtt, men som dessverre nok ikke våget å ta kontakt med en organisasjon som NAFP. Diskusjonen fortsatte ut i de små timer, mange ba om ordet, selv om diskusjonene ble sterkt preget av Kim, Langfeldt og Bernard. (...)

Et paradis ?

(...)

Som tidligere nevnt i Bulletin (nr.4 -77) finnes det en guide for pedofile som utgis av Euro-Spartacus i Amsterdam. To av oss i NAFP har i sommer vært på langtur for å teste holdbarheten av det som står i guiden. Vi valgte et av de reisemål som kom best ut på listen, nemlig Filippinene. Det kan slås fast med en gang: Vi ble ikke skuffet. Vi har hatt en opplevelse for livet, og vi vil bare håpe at flere av Bulletins lesere har anledning til å foreta en slik ekspedisjon.

Grunnen til vår nesten grenseløse begeistring for dette landet er hovedsaklig den vennlighet, gjestfrihet og ikke minst akseptering vi ble møtt med overalt. Vi merket overhodet ikke noe til den slags fordommer og tabuforestillinger som vi er så vant med her hjemme.

Først litt generelle opplysninger om vårt paradis: Filippinene er et øyrike som ligger noe syd-øst for Thailand, nokså nær Indonesia. (...) Filippinene er et diktatur under president Marcos. Det virker likevel som om filippinerne stort sett er fornøyd med den politiske situasjonen i landet, alle de vi kom i kontakt med mente at forholdene var blitt bedre for de brede lag av befolkningen i løpet av de seneste årene.

Likevel gjorde tilstandene i slumdistriktene et dypt inntrykk på oss. Overbefolkning og fattigdom er fremdeles et stort problem som det vil ta mange år å komme noen vei med. Det blir nå gitt prevensjonsundervisning i skolene, men tiltaket er forholdsvis nytt, og fremdeles er det vanlig med 8 - 10 barn i en familie. Trangboddhet gjør at det er vanlig at flere barn sover sammen i samme seng, og det er kanskje en av grunnene til at filippinerne har et helt annet og mer naturlig syn på fysisk kontakt enn det vi er vant med.

Alt dette gjør selvfølgelig også sitt til at prostitusjonen er svært utbredt og av og til temmelig påtrengende. Enhver hotellgutt og taxi-sjåfør gjør sitt beste for å tilby sine "chicks" til turister, selv de flotteste hotellene har sine "massasje-damer", bare prisene er høyere jo flottere man bor. "Call-boys" helt ned til 12-års alder tilbyr sine venninner eller seg selv ganske åpenlyst der turister ferdes i Manila.

Men for den som ikke er interessert i kommersiell sex vil vi anbefale en tur til et mindre sted på Filippinene hvor det ikke kommer så mange turister. Der kommer man lettere i kontakt med lokalbefolkningen, og etter våre erfaringer er det svært lett å bygge opp virkelige vennskapsforhold på svært kort tid. Vi dro til en by som heter (...) på øya (...) og bodde der i 8 dager. På den forholdsvis korte tiden ble vi kjent med et stort antall mennesker i alle aldre og av begge kjønn, og vi driver nå en utstrakt korrespondanse. Filippinerne er utrolig åpne og lette å komme i kontakt med, og på et sted som (...) hvor det kommer svært få turister ble vi overdådig vennlig mottatt overalt. Hotellstandarden er god, prisene er svært lave. Vi ble etterhvert kjent med et anseelig antall "guider" som vi inviterte på middag på en god restaurant, vi kunne av og til være 6 - 8 mennesker til bords som alle spiste og drakk det de hadde lyst på, men regningen kom sjelden over 50 kr. Et enkeltværelse kostet på vårt hotell ca. 50 kr., betjeningen var svært hyggelig og hjelpsom. At vi hadde mange gjester på rommet ble sett på med stor velvilje ... Vi ble invitert hjem til de guttene vi ble best kjent med og vi fikk hilse på deres foreldre og øvrige familie. Overalt ble vi svært vennlig mottatt, det synes som om foreldrene syntes det var en stor ære at deres sønner var blitt så godt kjent med oss. De forhørte seg også om hvor flink junior var til å gi "massasje" ... Da vi skulle reise, fikk vi telegram fra en far med ønske om god reise og et lykkelig liv...

Dette er jo uvant kost for en som er vant til vår kalde og uforsonlige verden her nord, og det tok flere dager før vi begynte å begripe at vi faktisk var akseptert, og at vår livsform var alminnelig aktet som fullverdig. Det finnes da heller ikke på Filippinene noen diskriminerende lover mot homoseksualitet, og heller ingen seksuell lavalder. Som leserne skjønner er vi to som tok denne reisen mest opptatt av gutter, og vi har derfor ikke personlige erfaringer å bygge på når det gjelder jentenes seksualliv på Filippinene, men vi fikk inntrykk av at seksuell lek er vanlig mellom gutter fra svært ung alder. Foreldrene ser på dette som noe helt naturlig og sunt, og de har heller ingen betenkeligheter eller motforestillinger mot seksualitet og kjærlighet mellom voksne menn og unge gutter. Homoseksualitet er en fullt ut akseptert livsform, på linje med heteroseksualitet. Derimot er det forholdsvis strenge reaksjoner på førekteskapelige seksuelle forhold, jentene har nok adskillig strengere restriksjoner på sitt seksualliv enn guttene. Filippinerne er katolikker, og de praktiserer avgjort ikke den slags undertrykkelse av kvinner som man finner i f.eks. muhammedanske land, men forskjellen til våre vestlige forhold er likevel stor. Det er helt akseptert at gutter benytter seg av prostituerte jenter om de ønsker seg heteroseksuelle forhold før eller utenom ekteskapet, mens jenter som prostituerer seg er mindre ansett. De fleste gutter vi kom i kontakt med ønsket seg et godt forhold til en jente, men nesten ingen hadde noen videre heteroseksuell erfaring, selv i 16 - 18 års alderen.

Som studenter og skoleungdom kunne de ikke gifte seg før utdannelsen var avsluttet, og dermed var det heller ikke mulig for dem å innlede noe fast forhold til en jente. Likevel: De guttene vi var sammen med gikk i kirken hver søndag, men de kom gjerne til oss etterpå, det synes ikke som om det var noen konflikt mellom religion og seksuell praksis i den forbindelsen...

Vi oppholdt oss jo altfor kort tid på Filippinene til at vi rakk å få et dypere innblikk i kulturell bakgrunn og tradisjon, erfaringene våre må nødvendigvis være nokså overfladiske. Men vi lengter etter å dra tilbake for å oppleve mer av dette spennende landet. Bare synd at reisen dit er så lang og kostbar, man bør kalkulere med ca. 6500,- kr. bare for flyreisen fram og tilbake, men til gjengjeld er oppholdet billig, det skulle være mulig å bo nesten gratis om man går inn for det.

Vi vil gjerne hjelpe andre som kan tenke seg å reise til Filippinene med råd/introduksjoner osv. Vi har også noe materiale om Bangkok, vi hadde også noen hyggelige erfaringer der under vårt korte 2-dagers opphold som det vil føre for langt å komme inn på her. Selv skal vi reise tilbake til Filippinene så snart som mulig, og det ville være veldig hyggelig om flere kunne tenke seg å slå følge! Skriv i så fall til NAFP.

Tom

VALIDA DAVILA !

Den amerikanske gruppen CSC, Childhood Sensuality Circle, er fortsatt i virksomhet. I følge brev fra dens dynamiske leder Valida Davila har enkelte av medlemmene trukket seg på grunn av bølgen av avisskriverier og politiaksjoner som har herjet USA i den senere tid, men den indre kjerne er intakt og i full virksomhet. Ellers har så vidt vi vet samtlige pedofile organisasjoner og blader i USA måttet gi opp av forskjellige årsaker, men CSC er da heller ikke en pedofil organisasjon, som tidligere nevnt i Bulletin arbeider de for barns totale frigjøring. CSC betrakter barn som en undertrykt gruppe mennesker som mangler elementære menneskerettigheter, og Valida har derfor laget en egen menneskerettighetserklæring for barn (se Bulletin nr. 5 -76).

77-årige Valida er utrolig aktiv og vital, og ved siden av sitt arbeide som leder av CSC får hun tid til å arbeide for så forskjellige saker som dyre- og naturvern, helsekost og eldre menneskers rettigheter. Dessuten fører hun en utstrakt korrespondanse verden over med mennesker som deler hennes synspunkter, og hun arbeider utrettelig for å påvirke politikere og folk i nøkkelstillinger innen rettsvesen og helsevesen til å dele hennes og CSC's syn.

Valida er også en av ildsjelene bak USA's eneste fri-badestrand, Black's Nude Beach nær San Diego i California. Stranden ble stengt for nakenbading i fjor på grunn av de samme hysteriske anti-sex og pornoskriveriene, og Valida er nå aktiv med i en aksjon for å få stranden åpnet igjen. Bildet som vi trykker er tatt på denne stranden og viser Valida, Dan og Jeff. Den siste vil sannsynligvis overta Validas arbeid i CSC når hun en gang må trekke seg tilbake.

1978 - 4

ÅRET 1978

Skal vi forsøke å summere opp inntrykk fra året som nå ebber ut, går tankene til de mange som er gått bort i 1978. Livet må ha fortonet seg spesielt hardt for mange som er blitt rammet av samfunnets negative holdning til deres følelsesliv.

Og vi kan dessverre ikke peke på noe tegn på revolusjonerende forandringer i tingenes tilstand innom overskuelig fremtid. Fra justisdepartementet har vi fått høre at reformer i straffeloven ikke er prioritert etter at dette ble fjernet fra den endelige kriminalmeldingen. Selv om det hersker en positiv holdning der, så er departementet av den mening at de reformer kriminalmeldingen tar opp så som nedkriminalisering av tradisjonelle vinningsforbrytelser og generelt mindre bruk av fengsel, skal gå foran annet reformarbeid. Til og med forskningsmidler justisdepartementet rår over ønsker sterke krefter innen departementet utelukkende skal bevilges til de emner kriminalmeldingen tar opp. Kriminologen og journalisten Petter Norløff har søkt departementet om støtte til et studium av håndhevelsen av seksuell omgang med mindreårige. I skrivende stund er det høyst uvisst om han vil få sin søknad innvilget.

"For mange reformer på en gang, kan resultere i at man ikke får gjennomført noen", mener justisministeren vår. Hun fortsetter imidlertid i sitt departement. Skumlerier innen politietaten om at hun skulle bli utnevnt til ny riksadvokat er gjort til skamme etter at regjeringen nå har utnevnt Magnar Flornes.

Innen oslopolitiet har politiadjutant Anne Marie Aslaksrud Gran fått hånd om sedelighetssaker. I forbindelse med ungpikeprostitusjonen i Stenersgate uttalte hun til Arbeiderbladet at politiet kommer til å slå ned på alle former for 'utukt' med mindreårige: Hun står fram i avisene militant og hensynsløs. Etter samtaler med folk som har vært innkalt til avhør ved Oslo politikammer i løpet av 1978, har vi kunnet konstatere hvordan en intolerant holdning har spredt seg i etaten. F.eks. har gutte- og pikeprostituerte - på falske premisser - blitt truet av politiet med flere måneders fengsel om de ikke røper sine kunders identitet. Bruk av vold under avhør av unge har vi nå fått høre av så mange unge at vi ikke lenger kan tvile på riktigheten. Når det gjelder prostitusjon, ser det ut til at politiet er mere opptatt av å straffeforfølge enn forebyggende arbeid. ...Og hensynsløse arrestasjoner av mistenkte "sedelighetsforbrytere" i deres hjem eller på arbeidsplassen har ikke avtatt.

Fredag den 13. oktober skrev dr. Berthold Grünfeld en kronikk i Dagbladet vitterlig om den seksuelle lavalder. La gå at kronikken inneholder en del feil av mindre betydning. Men vi er betenkt over Grünfelds argumentasjonsføring. Hans store poeng for å senke den seksuelle lavalder (feilaktig kalt kriminell lavalder i kronikken), er at kjønnsmodningen skal inntre atskillig tidligere nå for tiden enn tidligere. Dette argument kan dessverre like gjerne snues på hodet. Man sender f.eks. i dag ikke 16-åringer ut som soldater bare fordi at de er like høye som 18-åringer var for noen år tilbake. Vi kan lese bl.a. i Kinsey-rapporten, fra arbeider av amerikaneren dr. James W. Prescott og den undersøkelse som er gjort ved Psykologisk Institutt i Bergen nylig at seksualiteten er en del av oss helt fra fødselen av under stadig utvikling og med skiftende innhold, men hele tiden av stor betydning for trivsel, trygghet og tilhørighet. Leser en kronikken til Grünfeld, får en inntrykk av at seksualiteten oppstår som en eksplosjon i puberteten. Etter å ha skrevet seg varm om hvor meget pubertetsalderen har endret seg de siste decennier, blir det nærmest et antiklimaks når han munner det hele ut i et forslag om å senke den seksuelle lavalder med ett år. Dette sannsynligvis for å støtte prof. Anders Brattholms nå flere år gamle lovforslag om 15 år som seksuell lavalder. Vi synes det er uinteressant om den seksuelle lavalder er 15 eller 16 år. Det er mye viktigere å belyse vår seksualitet som en kommunikasjon mellom to mennesker enn dens rolle i forplantningens tjeneste. Det er tross alt meget sjelden at vår seksuelle atferd har forplantning som hovedformål. Det kan nok så være at den seksuelle atferd etter kjønnsmodningen antar en form mere lik den voksnes. Men mange voksne er i stand til å møte også barn i førpubertetsalderen på deres premisser i kroppslig intimitet for å gi trygghet og tilhørighet.

Det som er vårt poeng i denne sammenheng er at reformbehovet er langt mere omfattende enn hva Grünfeld og Brattholm gir uttrykk for. Grünfeld var forøvrig mye friskere i et debattprogram i NRK for noen år siden. Her mente han at alt som kunne kalles et vennskaps eller kjærlighetsforhold ikke måtte straffeforfølges. Vi viser også til vår NAFP-BULLETIN nr 1 og 2 for i år hvor vi har gjort nærmere rede for behovet for reformer av straffeform, strafferammer og straffekriterier.

Til slutt vil vi trekke fram den stadig større bredde vårt arbeide har fått i år. Vi er små, men stoffet fra vårt magasin når stadig flere. Den sendes til mange sentrale institusjoner. Lederen fra NAFP-BULLETIN nr 4-77 er f.eks. oversatt til engelsk i sin helhet og trykket i både et amerikansk og britisk tidsskrift. Her hjemme vil vi peke på tidsskrifter som Supergutt, Bang og Fritt Fram som har viet oss stor oppmerksomhet. Videre er vi glad for alle de gode artikler tidsskriftet Hverdag har bragt om unge menneskers følelses- og seksualliv. Den 8. desember slapp for første gang pedofile til i NRK, som håper på å sende flere program.

Vi går utrettelig videre med et snev av optimisme...

Forskning er viktig !

Tidligere journalist og aktivt medlem av Unge Venstre, Petter Norløff, planlegger å ta magistergraden i kriminologi. Han er nå kommet i gang med et forskningsprosjekt ved institutt for kriminologi og strafferett, Universitetet i Oslo, vedr. seksualitet med mindreårige. Vi er selvsagt helt enig med ham i at forskning på dette området er et forsømt kapittel, og vi håper at flest mulig vil være villige til å samarbeide med ham slik at han kan bli i stand til å lage et representativt arbeide.

Da straffelovens §213 ble opphevet av Stortinget 21.3.-1972, var homofile i en seiersrus. Forbundet av 1948 hadde endelig nådd sitt fremste mål, en avkriminalisering av seksualitet mellom enige voksne menn. Vel riktignok var ikke den omstridte §213 i bruk lenger, men dens blotte eksistens ble oppfattet som en alvorlig diskriminering av homofile, og avskaffelsen ble sett på som en stor seier i den homofile kampen.

Under og etter feiringen glemte jublende homofile at sedelighetslovgivningen fortsatt inneholdt og inneholder diverse bestemmelser som rammer noen av deres egne hardt. Det er §§ 195, 196, 197 og 212 jeg først og fremst har i tankene. Disse reglene setter strenge straffer for "utukt" med mindreårige gutter såvel som piker - i verste fall dom på livstid!

I motsetning til den berømte §213 blir aldersgrensebestemmelsene brukt nokså flittig. Ikke mindre enn 120 personer ble i 1976 siktet for "utukt" med mindreårige, hvorav en majoritet trolig refererer seg til "homofile" forhold. Halvparten av de siktede var umyndige, dvs. under 20 år, til tross for at loven åpner for straff-frihet, dersom partene i det seksuelle forholdet er omtrent jevngamle.

Voksne som føler seksuell tiltrekning til mindreårige gutter og piker, slik at det gir seg utslag i handling, er gjennom lovgivningen stigmatisert og deres kjærlighetsforhold kriminalisert. De betraktes som en liten, isolert gruppe av abnorme lovovertredere - underutviklede såvel i fysisk som psykisk henseende.

De to kjente psykiaterne Leo Eitinger og Finn Retterstøl har i boka "Rettspsykiatri" dette å si om pedofile: "De er oftest oligofrene, infantile, usikre og ute av stand til å søke adekvat heteroseksuell kontakt. Ifølge Jens Jersild er pedofile barneforførere med sterk skadelig påvirkningskraft. Unge som har hatt seksuell kontakt med eldre vil lett begynne med prostitusjon, hvoretter følger pengeutpressing, vinningskriminalitet og annen asosialitet. Jersild oppfatter genuint pedofile som syke på sinnet, ofte psykopater, som helst bør få psykiatrisk behandling i en velegnet institusjon. Undersøkelsene som ligger til grunn for hans verk "De Pedofile" er de mest grundige og omfattende som har funnet sted i Norden til nå.

Stemmer dette negative inntrykket av den pedofile med virkeligheten? Den nederlandske psykolog, dr. Frits Bernard har publisert en rekke artikler og bøker som alminneliggjør synet på pedofile og peker på også positive sider ved pedofile forhold. Men mangt er fremdeles uklart når det gjelder brudd på sedelighetslovgivningen og oppfatningen av personer som har hatt seksuelt forhold til mindreårige. Det kan virke som om fordommer og moralske forestillinger fortrenger vitenskapelig erkjennelse på dette området.

Få saker har vært så mye debattert i dagspressen siste år som regjeringens kriminalmelding. Etter at meldingen ble offentlig i vår har riktignok debatten forstummet. Årsaken er trolig at meldingen inneholder få konkrete reformforslag, og særlig radikale er de heller ikke. Meldingen er utvannet og må karakteriseres som et mindre betydningsfullt dokument som selv Kristelig Folkeparti vil slutte seg til. Når det gjelder straffeloven, unngår meldingen denne helt - og henviser enhver diskusjon og vurdering til en uviss framtid. Meldingen foreslår opprettet en straffelovkommisjon, som foruten å vurdere straffeloven også skal ta for seg annen lovgivning med mildere straffebud (spesiallovgivningen som er rettet mot "hvitsnippforbrytelser").

Dersom Stortinget sier seg enig i at det blir opprettet en straffelovkommisjon som foreslått i meldingen, vil dette skje tidligst en gang neste år. Men hvor lang tid vil kommisjonen trenge? Hvis en legger til grunn den tiden som det tok å forberede straffeloven av 1902, er det lite trolig at straffelovkommisjonen vil bli ferdig med sitt arbeid før år 2000 (...)

Så lenge kan det norske folk ikke vente før det antikke sedelighetskapitlet i straffeloven blir revidert. Her trengs tverrpolitisk press, men det er ikke nok. Viktigst av alt er å fremskaffe forskningsresultater som kan tilskynde en snarlig utredning omkring sedelighetslovgivningen med stor vekt på den seksuelle lavalder, som i Norge ligger høyere enn i Sverige og Danmark. 16 år mot 15 år, felles for begge kjønn. Men i begge våre naboland foreligger seriøse forslag om en ytterligere senkning til 14 år, kombinert med ytterligere reformer. Det svenske forslaget går bl.a. ut på mer nyansert lovanvendelse og bøtestraff i mindre grove saker.

Det er her undertegnede kommer inn i bildet. Jeg planlegger, og er såvidt kommet igang med et forskningsprosjekt ved institutt for kriminologi og strafferett (Universitetet i Oslo) vedr. seksualitet med mindreårige. I opplegget inngår en undersøkelse av NAFP's egne sympatisører, slik som dr. Bernard har gjort i Nederland og PIE har foretatt i Storbritannia.

Undersøkelsen vedr. NAFP vil dels bestå av en spørreskjemaundersøkelse omfattende samtlige tilsluttede. Den vil selvsagt basere seg på frivillighet og anonymitet, og den vil bli supplert med noen færre, men mer grundige personintervjuer med motiverte, selvaksepterende pedofile i Oslo-området. Personlige data vil bli utelatt, og intervjuene omskrevet slik at intervjuobjektene ikke vil kunne bli gjenkjent. Det vil også bli foretatt intervjuer med unge som har hatt/har seksuell kontakt med eldre. Hensikten er å forsøke å forandre den negative oppfatningen til pedofile og undervurderingen av barns seksualitet gjennom kriminologisk aksjonsforskning.

Petter Norløff

HVA ER POLITIKK ?

Det er med stor glede vi følger med i de "nye" sexpolitiske tidsskriftene "Supergutt" og "Bang". Det gleder oss overmåte at også andre enn vi har forstått betydningen av retten til å ha et seksualliv også gjelder "mindreårige", og at seksuelle forhold mellom voksne og "mindreårige" ikke er mer "unaturlig" enn andre seksuelle forhold.

"Bang" inviterer til debatt om pedofili i sine spalter. Vi håper invitasjonen vil føre til en større forståelse for hva pedofili egentlig er - nemlig kjærlighet.

Vi skal heller ikke glemme Fritt Fram (DNF 48's medlemsblad) som også skriver om pedofili på en forståelsesfull måte og som også håper på en "fruktbar" debatt i sine spalter. Heia alle som har forstått hvor viktig det er at vi lærer oss til å forstå hvor fullstendig bakvendt det er dette at vi forherliger vold og straffer kjærlighet. Vi er i ferd med å komme på offensiven.

Forøvrig er det vår mening at både Bang og Supergutt nettopp er sexpolitiske blader. Er det ikke nettopp politikk å skrive om seksuell undertrykking? Hva slags mennesker er det som definerer dette ordet politikk? Er det slik at seksualspørsmål er uvesentlig for disse menneskene?

(...)

[engelsk recensjon av filmen Pretty Baby]

Ovenstående er hentet fra CSC newsletter aug. 78. Som vi forstår så er Louis Malles håndplukkede hovedrolleinnehaver i "Pretty Baby" Brooke Shield blitt gjenstand for en kultus i USA. Her hjemme har filmen fått en positiv mottagelse i pressen: "Tabutema sett med takt og toleranse", skrev filmanmelder Thor Ellingsen i Dagbladet etter premieren i Oslo tirsdag 7. november. Filmen handler i korthet om en fotograf som slår seg til i en New Orleans bordell omkring året 1917. Her bor også en 12-13 år gammel pike med sin mor som er prostituert. Under store sermonier blir den unge piken satt i arbeid som sin mor. Men hun forelsker seg i fotografen og de gifter seg; hennes unge alder til tross. Filmens kameramann Sven Nykvist har gjort et fremragende arbeide og folk strømmer til kinolokalene. Et a propos til filmen er at de seksuelle bånd mellon ungpiken og fotografen Bellocq ikke ville blitt rammet av norsk lov ettersom de gifter seg.

1979 - 1

MAGPIE

Det har lykkes den britiske pedofile organisasjonen PIE å gjenoppta utgivelsen av tidsskriftet MAGPIE i alle fall har vi mottatt et stort nummer for desember. På lederplass forteller de om den av parlamentet vedtatte Child Protection Act. Bare ett parlamentsmedlem torde å uttale seg mot den til tross for at flere var av samme oppfatning. Videre forteller de om et parlamentsmedlem, til tross for å være en Tory, tappert utgav en pressemelding om Tom O'Carroll's rett til å tale fritt om pedofili (MP Bill Benyon)

Thore Langfeldt

Psykolog Thore Langfeldt har skrevet en todelt artikkel: 'Pedofile, sex med mindreårige' i nr 5 og 6 av bladet Kontakt. Som vanlig er Langfeldts artikler fulle av case-historier. I hans artikkel i tidsskriftet Hverdag's temanummer om Ungdom og vennskap (nr7-78) var også et pedofilt forhold tatt med.

DEN FØRSTE I USA

CSC-Nusletter melder at det den 2. desember i fjor for første gang i USA ble holdt en konferanse om "Man-Boy-Love" og "the Age of Consent" (den seksuelle lavalder). Det var ialt 125 deltakere - jurister, psykologer, prester, sosialarbeidere og gutter og "boy-lovers". Møtelokalet i "The Community Church at Copley Square" i Boston var helt fullsatt. (...)

BARNEÅRENE

Barn skal beskyttes. Ofte har det blitt pekt på det opprivende i at barn skal vitne i sedelighetssaker. Vi får i alle fall håpe at det var slike anfektelser som fikk en byrettsdommer i Oslo tidligere i år til å utbryte: Spar barnet!

Bare det at barnet var over 16 år gammelt og selv hadde rukket å stå tiltalt i egen straffesak med fengsling til følge. Derfor kunne aktor ute på gangen instruere to ledsagende politimenn: "Send 'barnet' tilbake til fengselet!"

Det var en politibetjent som nå stod tiltalt ved byretten for utukt. Barnet på 16 år hadde imidlertid sett fram til å vitne, slik at han kunne fortelle retten om sitt gode vennskapsforhold til denne politimannen. Men nei, han var bare et barn og måtte spares uten hensyn til rettsikkerheten for den tiltalte politimann.

Gjennom flere år har politimannen i tiltaleboksen tatt med seg unge kriminelle på turer i skog og mark, på padleturer og i idrett. Barnet på 16 var en av de som politimannen hadde tatt seg av. Han hadde nærmest blitt som en far for ham. Forholdet mellom politimannen og 'barnet' hadde utviklet seg til et vennskapsbånd en meget sjelden finner mellom voksne og barn. Ved en eller to anledninger hadde de visstnok onanert sammen. Rent tilfeldig fikk politietaten kjennskap til dette. Ved et intenst forhør av barnet lyktes det etatens menn å få barnet til å innrømme dette. Barnet var bare 15 år gammelt da dette skjedde og altså mindreårig. En sedelighetsforbrytelse hadde funnet sted - utukt med mindreårige. Politimannen ble gjennom lengre tid overvåket. Hans vaner og bekjentskapskrets ble kartlagt inntil han plutselig en dag ble arrestert, suspendert og siktet.

Mange floskler om barns rettigheter kan sies i bevingede taler nå i barneåret. Vi vil hevde at barnet vi har beskrevet ovenfor, hadde en soleklar rett til å få fortelle retten om vennskapsforholdet til politimannen. Like så mye som politimannen hadde krav på å få denne viktige siden av saken skikkelig belyst. Vi konstaterer at 'barnet' både ble nektet rett til fellesskap med det menneske som ville sette noe inn på å hjelpe ham ut av et kriminelt uføre, så vel som han ble nektet sin ytringsfrihet. Det sistnevnte i alle fall en hevdvunnet demokratisk rett - også for barn.

Barns handlefrihet i vårt samfunn er diktert av de voksne. Deres rettigheter er å få gjøre og motta de ting som voksne mener er sunt og godt for dem. Men respekterer vi barn som selvstendige individer når vi forbeholder oss en uinnskrenket rett til å sensurere deres følelsesliv? Som foreldre, foresatte og lærere krever vi en absolutt myndighet til å instruere barna om hva som er det [rette] valg for dem - også på det seksuelle område. I detalj forbeholder foresatte seg retten til å legge seg opp i barns følelsesmessige forhold.

Men barn skal jo selv bli voksne og 'selvstendige' en dag. Vi må da lære oss å respektere også barn som selvstendige individer. Deres personlighet, som er deres egen og ingen annens eiendom må gies rimelig vekstmulighet. De voksne som ikke tillater sine barn et følelsesliv uten sensur, begår overgrep mot barn!

Barn har krav på å ha sine følelser for seg selv eller å dele dem med et menneske som står dem nær. Barn må få utvikle seg og lære av livet - ikke gjennom formaninger. Den frihet vi gir voksne til å uttrykke følelser må vi også være villige til å gi barn. Dersom et barn finner det naturlig å spille ut sin seksualitet med en venn, må vi være tilbakeholdne med å gripe inn. Vi kan ikke uten videre amputere barns kontaktflater med venner uten å øve vold mot deres følelser. Vi vil gjerne at våre barn skal ha gode venner og blander oss lett opp i deres valg. Dersom vi kan forhindre at de lokkes til stoffmisbruk og naskeri, griper vi inn på klare, positive premisser. Likeså kan en forstå advarsler om for tidlig svangerskap og en ukritisk seksuell promiskuitet med fare for venerisk smitte. Men dersom vi griper inn ene og alene fordi det forekommer kroppslig intimitet i et vennskapsforhold, ja da er det ikke barnets eget beste vi har i tankene.

Vi vet i dag at barn har betydelige seksuelle følelser. Dersom vi mener at seksualitet tilhører vårt dypeste følelsesliv, hvordan kan vi da forsvare å nekte barn å utvikle denne siden av seg selv? Skal de fungere seksuelt som voksne, må barn bli fortrolig med sine seksuelle tanker og drifter. Deres følelser må ikke forskyves ut i et ingenmannsland.

Det er ikke dermed sagt at alle barn og unge føler noe naturlig behov for en seksuell utfoldelse slik vi forstår det med systematisk stimulering av kjønnsorgan og orgasme. Men overfor sex er vi alle så forskjellige. Noen barn er fortrolige med sin orgasme fra 5-6 årsalderen av, mens andre først erfarer den som voksen. Vi må bare godta at vi ikke vet alt om det kompliserte samspill mellom fysiologiske og psykologiske prosesser i menneskekroppen. Vi gjør bare skade, i alle fall, om vi forsøker å undertrykke barn seksuelle drifter når de utfolder seg innenfor rammen av det vi i dag vet er normalt og naturlig og derfor ikke skadelig.

Vi kan så spørre: Kan seksuell omgang mellom en mindreårig og en voksen være nødvendig? Kan det bringe noe positivt? Kan man ikke la være?

Mange kan sikkert avstå. Men det har vist seg gang på gang at innesluttede barn åpner seg følelsesmessig som de aldri gjør i andre situasjoner under det intime fellesskap seksualiteten skaper. Når en voksen våger å blottlegge sine innerste følelser og behov overfor et ungt menneske, vil den unge selv våge å snakke om tanker og problemer de har stengt seg inne med.

Dersom voksne ikke avviser barn i deres seksuelle tilnærmelser, lærer de unge å knytte seksuell glede sammen med hengivenhet til et menneske som står dem nær. Slik vår kultur har fornektet barneseksualiteten, har barn bygget opp sin egen fantasiverden for deres seksuelle utfoldelse. Eller så ser vi at barn søker seksuell kontakt med mere flyktig bekjente eller venner, om de ikke forfører en fremmed som de forstår vil komme dem i møte. Deres seksualpartner blir ikke med inn i deres daglige liv.

At dette har uheldige følger i voksen alder er åpenbart. Den florerende prostitusjon og flommen av porno viser at samfunnet er befolket av mennesker som gjennom oppveksten har lært å forstille seg i sine seksuelle handlinger. Vårt ideelle seksualobjekt blir et fjernt og uvirkelig menneske - et fantasiprodukt utenfor vår daglige tilværelse og uten vanlige menneskelige karaktertrekk. Seksuallivet vil nok alltid inneholde irrasjonelle trekk fra vår grensesprengende tankeverden. Det hverken kan vi eller ønsker vi å forhindre. Men vi burde som barn lære å knytte sex og følelser sammen, slik at vi kan fungere i et samliv som voksne uten hemmelige besøk på horehus og i pornobutikker.

Men skal foreldre la andre voksne få lov til å bli venner med sine egne barn? Hvor mye skal de finne seg i av intimiteter uten å bli sjalu?

Vi mister ikke våre barn til andre om vi virkelig interesserer oss for dem. Gir vi våre barn ekte kjærlighet, har vi et fellesskap med dem som ikke vil briste. Noen foreldre har også måttet innse at andre voksne er i stand til å oppnå en kontakt og fellesskap med deres barn som de selv ikke makter og vært takknemlig for den hjelp en pedofil har kunnet gi.

Politimannen måtte tiltales fordi påtalemyndigheten ikke kunne eller torde å behandle han anderledes enn andre som blir dømt for utukt. Som oftest anmelder foreldre seksuelle forhold i uoverveid oppbrakthet. Vi har ikke snakket med noen foreldre som senere ikke har angret sin panikkreaksjon. Ofte er det foreldre som har ignorert sine barn gjennom lengre tid som på denne måten ønsker å demonstrere for omverdenen at de liksom bryr seg om sine barn tross alt. En tragisk familiesituasjon med få lyspunkter. Da er straffeforfølgelse av andre ikke å forakte. Andres tragiske fengsling blir deres egen trøst.

-Eddie-

SVENSK~NORSK TREFF: PAG i Dalsland

Pedofil Grupp - PAG den svenske grenen av NAFP har vel ikke lykkes i å arbeide kontinuerlig. Men bevares, de har jo i alle fall i sin tid utarbeidet lovforlag til den svenske sexualbrottsutredningen. Det som svenskene har størst suksess med er de årlige internasjonale sammenkomstene som arrangeres i det naturskjønne Dalsland. Her i et ca. 100 år gammelt herskapshus som også har vært pensjonat roes vi ned fra den stressede hverdag. Fin sommervær, samtaler i små eller store grupper om politikk, språk og naturligvis pedofili.

Halvparten av deltagerne var norske ved fjorårets sammenkomst. Dette kommer vel av at svenskene er så hensynsfulle at arrangementet legges såpass nær den norske grensen. PAG har inntil nå arbeidet innenfor RFSL - den svenske homofile organisasjon, men de tar nå sikte på å arbeide helt uavhengig av andre organisasjoner. Ved hjelp av annonser i vanlige aviser vil de forsøke å få kontakt med nye grupper av interesserte. (...)

Thor ~ 20 år GAMMEL intervju v/Eddie Arch

For å belyse seksuelle kontakter mellom barn og voksne har vi intervjuet noen voksne med pedofile erfaringer fra barneårene. Her følger en samtale med en 20 år gammel gutt.

-Hvordan vil du karakterisere din seksuelle legning i dag, Thor? Jeg har fast følge med en venn på 22, jeg er 100% homofil.

-Når ble du første gang klar over at du var homofil? Det kan jeg ikke huske ordentlig. Jeg har gått med følelser overfor mitt eget kjønn så langt tilbake som jeg kan huske. I alle fall fra da jeg var 10-11 år gammel.

-Har du vært sammen med piker? Jeg har hatt mange piker som venner. Jeg har også gått til sengs med piker noen ganger, men jeg følte ingen ting ved det. Jeg har tenkt på gutter hele tiden.

-Kan du fortelle om dine tidlige seksuelle erfaringer? Som helt liten lekte vi og gjorde mye rart, jenter og gutter om hverandre. Jeg var litt stille av meg, men jeg onanerte ofte. Da jeg var ca. 11 år gammel utviklet mitt kjønnsorgan seg kraftig. Jeg mener at jeg ble kjønnsmoden i den alderen.

-Det var usedvanlig tidlig. Ja, jeg følte at jeg skilte meg ut fra klassekameratene. Jeg var litt flau når vi skulle dusje på skolen. Men driftene mine var klart i retning av gutter - altså mitt eget kjønn. Og de var sterke.

-Forsøkte du å innlede seksuelle forhold til dine klassekamerater? Nei, jeg kan ikke huske at jeg gjorde det noe særlig. Jeg var jo litt sjenert og tilbakeholdende med mine følelser. Dessuten var jeg mest opptatt av de som var en god del eldre enn meg.

-Hvor mye eldre? Jeg vet ikke. Jeg hadde lyst til å gjøre det med en voksen gutt eller mann.

-Men kunne dette ønske imøtekommes? Jeg hadde det veldig strengt hjemme og måtte gjøre nøye rede for hvor jeg skulle når jeg gikk ut. Men en gang i uka fikk jeg lov til å gå på et badeanstalt for å svømme. Her forstod jeg at det av og til vanket voksne som var seksuelt interessert i yngre gutter.

-Forsøkte noen å forføre deg? Ikke direkte. De kunne onanere litt forsiktig i dusjen eller kaste et blikk etter meg. Jeg syntes det var lett å oppdage hvem det var som var interessert i meg.

-Hvem kom du i kontakt med der? En mann i 20-30 årsalderen var jeg veldig interessert i husker jeg.

-Hva skjedde? Jeg passet på å stille meg opp utenfor et av avlukkene og kastet lange blikk etter ham når han gikk forbi.

-Foreslo du noe? Jeg var altfor usikker og sjenert til å våge å si noen ting. Men en dag vinket han forsiktig på meg i det han gikk inn i avlukket. Jeg kom etter som en pil.

-Du var altså på dette tidspunkt 11 år gammel. Men hva kan man få ut av det i et slikt avlukke? Ikke så mye. Jeg tror jeg nøt selve samværet og den spenningen som det var å gjøre noe litt ulovlig. Jeg var veldig opptatt av å onanere ham. Ikke så mye interessert i å bli onanert selv, men det fikk han jo naturligvis lov til. Jeg tror jeg likte også det.

-Ble du noe videre kjent med ham? Dessverre våget jeg ikke å bli kjent med ham. Jeg var dårlig til å ordlegge meg, og vi snakket ikke noe særlig sammen. Han var nok interessert i å bli bedre kjent med meg, men der var jeg avvisende.

-Du fortsatte med å gå på badeanstalten? Ja, jeg var alltid i svømmehallen først og svømte litt, men jeg brukte minst like mye tid etterpå for å lete etter interesserte menn.

-Hvor mange kontakter hadde du der? Det husker jeg ikke, men det var flere.

-Opplegget gjentok seg? Det var for det meste at vi onanerte hverandre. De brukte også munnen, og det likte jeg. Jeg hadde lyst til at noen trengte inn i meg, men det var det visst ingen som våget.

-Hvilken alder var dine partnere i? Jeg var ikke så god til å bedømme alder den gangen. Men den eldste kan ha vært bort imot 50 år gammel. Jeg var heldig ved å ha utseende med meg og kunne selv bestemme hvem jeg ville gå inn sammen med. Jeg ble etter hvert flink til å plukke ut de mennene som var aktuelle.

-Hvem forførte hvem? Skal jeg være helt ærlig, må jeg si at det var jeg som tok initiativet. Riktig nok våget jeg selvfølgelig aldri å foreslå en seksuell kontakt ved å si noe. Den voksne måtte vinke på meg. Jeg stod og ventet, og gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var interessert ved å se på ham.

-Hvor mange år foregikk det på denne måten? Vel, i grunnen helt frem til 15-16 årsalderen. Men det kunne være lange perioder på flere måneder hvor jeg unngikk slik seksuell kontakt.

-Ble du aldri kjent med dine partnere? Da jeg var 14 år gammel, traff jeg igjen den mannen i 20-30 årsalderen jeg hadde likt så godt for tre år siden. Han kjente meg ikke igjen med en gang. Jeg smilte forsiktig til ham. Han sa han var glad over å se meg igjen og inviterte meg hjem til seg. Jeg ble med. Han var interessert i å bli bedre kjent med meg, men jeg var fortsatt veldig sky og var mest opptatt av det seksuelle. Jeg fikk telefonnummeret hans.

-Så ble dere venner? Jeg ringte ham flere ganger gjennom en lengre periode. Når han kom for å hente meg, var jeg alltid så seksuelt opphisset at jeg begynte å berøre ham mens vi kjørte. Vi dro hjem til ham. Hver gang vi var ferdig med det seksuelle, ville han gjerne servere meg en cola og sitte og prate med meg. Men jeg hadde det fortsatt meget strengt hjemme. Jeg måtte streve for å finne på unnskyldninger til disse besøkene hos ham og turde ikke annet enn å be ham kjøre meg hjem igjen når vi var ferdig med det seksuelle.

-Han betød ikke noe annet enn en seksualpartner for deg? På den tiden hadde jeg bare seksuell kontakt med ham. Innerst inne elsket jeg ham, men jeg følte meg vel så følelsesmessig fattig eller umoden i sosial omgang at jeg ikke våget å utvide omgangen med ham. I bakgrunnen spøkte vel også angsten for mine foreldre.

-Hvilke behov tror du han tilfredsstilte hos deg? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Mine seksuelle drifter var store, og det var vel det seksuelle jeg søkte først og fremst. Jeg hadde det jo trygt og godt hjemme så noen sånne behov til vanlig hjelp hadde jeg ikke. Han var nok et forbilde for meg, og jeg følte meg trygg og befridd når jeg kunne ligge naken og trykke meg inntil kroppen hans, slappe av og kjenne hans hender ta rundt meg. Han trengte også inn i meg, det var skjønt.

-Hadde du nå noen seksuell kontakt med dine jevnaldrende? Nei, jeg var fortsatt sky overfor dem. Etter skoletid var jeg for det meste hjemme.

-Tenner du også i dag på menn som er mye eldre enn deg? Da jeg var yngre, var jeg ikke så opptatt av alder og utseende til den jeg var sammen med seksuelt. Han måtte naturligvis ikke være direkte stygg eller usympatisk; jeg måtte like ham på en eller annen måte. Da jeg ble 16-17 år gammel, ble jeg mere opptatt av å knytte kontakt med jevnaldrende. De som var mye eldre enn meg, interesserte meg ikke lenger seksuelt. Som du vet, så har jeg i dag følge med en gutt et par år eldre enn meg selv. Vi har det fint sammen.

-Hvor mye har du fortalt foreldre dine? De vet ingenting, tror jeg. De ville sikkert bli forferdet om jeg fortalte dem at jeg var homofil.

-Skal du fortelle dem det? Mine foreldre er nokså gammeldagse. De tenker vel ikke på slikt. Så lenge de ikke spør meg, kommer jeg i hvert fall ikke til å fortelle dem noe.

Siste side (baksiden).

1979 - 2

Seksuell røre

Den norske legen, dr. med. Berthold Grünfeld har lykkes å markedsføre seg selv som landets fremste ekspert på seksuelle spørsmål. Han er sosiallege, men har en deltidsstilling ved Oslo Helseråd som sexolog. Ingen andre her i landet har en stilling med denne betegnelse. Derfor regner han seg som landets eneste sexolog og glemmer de mange dyktige forskerne og behandlere rundt om i en rekke institusjoner som daglig er i befatning med seksuelle problemområder. Således har det lykkes ham å bli justisdepartementets nærmeste fagkonsulent på seksuelle spørsmål. Vi har grunn til å tro at departementet konsulterte ham da de fant ikke å kunne gi økonomisk støtte til den forskning stud. mag. art. Petter Norløff driver omkring emne: seksuell omgang med mindreårige. Nå har heldigvis Norløff ikke blitt stanset i sitt arbeid av dette.

I Dagbladet er Grünfeld ofte benyttet i avisens kokettering med Kristelig Folkeparti om seksualmoral. Men libertinerne der i gården er mest opptatt med å provosere kristenmoralistene med nakenhet og andre uskyldigheter. Salomes nakendans i Konserthuset fikk derfor en hel sides dekning i avisen. Nå står vel også en ny omgang naturistdebatt for døren.

Grünfeld er tolerant når det gjelder pornografi. Han har i våres også skrevet bok på Gyldendal: Vårt seksuelle liv. Her spiller han spåkone i siste kapittel og forteller oss hvordan fremtiden vil forholde seg til seksuelle spørsmål. Provoserende må det nok virke på kvinneaktivistene å lese at porno snart vil bli alminneliggjort, og vi vil få porno også for kvinner. Kriminalisering av seksuell omgang med mindreårige vil vi ikke bli kvitt, ifølge forfatteren.

Det er ikke grunn til å forbause seg over Grünfeld som spåkone. For i kapittelet om seksuelle minoriteter følger han en god tradisjon innen psykiatrisk sexologi og presenterer gjetninger som vitenskap. Eller mere presist han blander moral og vitenskap. Hva skriver han så? Jo, han er snill mot homofile. De vil snart bli likestilt med heterofile. Han kommer omsider på den geniale oppdagelse at ikke alle små gutter som har hatt en dominerende mor er blitt homofile. Denne teori om årsakskompleks til homofili, som i decennier har vært god latin i psykiatri-kretser. Men så presterer den tapre forfatter nærmest en bloc å overføre gamle fordommer om homofili på pedofile. De nå litt pinlige tilårskomne skrifter av dr. Anthony Storr og D.J.West (for å nevne noen) hvor homofile mangler psykisk stabilitet og modenhet gjemmes bort. Men Grünfeld finner å kunne trekke fram gammel gjetning og moral om homofili og rette skytset mot pedofile. Homofile gies mulighet til å føle seg stolte. De har fått noen å tråkke på, dersom de vil tråkke. Det er gledelig for oss å konstatere at i alle fall de homofile som arbeider aktivt innenfor homofile organisasjoner, ikke faller for denne fristelse.

Nå er ikke Grünfelds avsnitt om pedofili det mest hårreisende vi har lest. Han innrømmer at det ikke bare er snakk om rå sex, men også stundom flørt og vennskap. At de fleste pedofile er impotente, ifølge forfatteren, skal vi heller ikke felle tårer over. Men bare slå fast hvordan enkelte leger (og psykologer) på grunnlag av en håndfull pasienter, generaliserer for tusener av andre mennesker som aldri har funnet grunn til å oppsøke et legekontor pga. seksuelle følelser. Slike vitgående konklusjoner etter bare noen få pasienter er også i jungianerboken The Forbidden Love (w. Kraemer at al.), som ble omtalt i Bulletin nr.5-76.

Boka til Grünfeld er ingen dyptpløyende sak. Det er ingen lærebok. Den kan således ikke sammenlignes med den omfattende lærebok i klinisk sexologi av den danske psykiater Preben Hertoft, som også skal utgi sin bok i Norge. Pedofilibegrepet er meget upresist hos Grünfeld. Vi i Pedofil Arbeidsgruppe bruker begrepet nærmest juridisk, for den del av kjærlighetslivet som er kriminlisert fordi den ene part er under 16 år. Det er slik begrepet har blitt benyttet i Europa i 70-årene. I Amerika og i eldre psykiatrisk litteratur har vel pedofili vært reservert for forhold til barn under kjønnsmoden alder. Men bl.a. den kjente forskeren dr. F. Bernard mener at en slik grensedraging ved pubertetens inntreden er helt kunstig. Det virker som Grünfeld benytter pedofilibegrepet i den gamle snevrere betydning, skjønt en kan ikke være sikker. I så tilfelle kan han muligens ha rett i at pedofile er en liten minoritetsgruppe, men usikkerheten råder for han snur plutselig om og legger til: Det er nok flere forhold enn vi er tilbøyelige til å anta.

Grünfeld har valgt å ignorere lovreformarbeide for pedofile vennskaps- og kjærlighetsforhold. En nedlatende holdning ligger i hans innledning om at pedofile benytter barn til seksuell tilfredsstillelse. At barn selv tar initiativet, at de kan trenge nærhet og den menneskelig varme forholdet gir, sier han intet om. Han har funnet det nødvendig å være puritansk på dette punkt. Når han går inn for å legalisere pornografi (også barneporno?) og godta seksuelle sidesprang (utroskap) i ekteskapet, synes han vel at han har skaffet seg arge motstandere innen kristenheten og kvinnebevegelsen så det rekker. En forståelse for pedofili ville gjøre ham til en seksuell anarkist. Det vil han ikke være.

BJØRN - 35 ÅR GAMMEL ved Eddie Arch

Her gjengir vi et nytt intervju av en voksen med pedofil erfaring fra barneårene. Denne gang snakker vi med en 35 år gammel mann i funksjonærstilling som er gift og har to barn.

-Kan du fortelle litt om hvordan du ble kjent med Gus? Gus var sjømann og måtte ha vært et sted mellom 55 og 60 år gammel da jeg ble kjent med ham. Jeg kan ikke ha vært mere enn ca. 12 år selv ved vårt første sammentreff. Røde Kors hadde tivoli på et friluftsområde omgitt av store gressplener, bakkelent terreng og trær. Jeg hadde mistet en liten ring i gresset. Det er da, mens jeg leter etter denne ringen, Gus kommer bort til meg og tilbyr seg å hjelpe meg med å lete. Ringen fant vi til slutt, tror jeg og så spaserte vi en tur.

-Hva tenkte du, da denne fremmede kom bort og hjalp deg? Jeg ante nok at det kunne ligge seksuelle interesser bak hans hjelpsomhet. Det er slikt en fort fornemmer. Han var imidlertid grei, og jeg satte pris på å ha noen å prate med. Jeg hadde ingen kamerater å være sammen med den dagen.

-Gjorde han da noen tilnærmelser? Da vi skulle sette oss for å hvile, fant vi oss et temmelig usjenert sted bak noen trær og busker i en helning. Vi satt tett sammen og snakket om løst og fast. Jeg husker ikke om hva. Han var forsiktig. Han kjelte ved benene mine. (Jeg gikk i kort bukser.) Jeg satt der ganske rolig og nøt kontakten. En fornemmelse jeg har klart for meg den dag i dag.

-Så du noe mere til ham? Da vi gikk fra hverandre den første kvelden, avtalte vi nytt møte. Jeg kan ikke med sikkerhet huske vårt andre møte. Men vi spaserte mange turer sammen rundt i byen. Jeg var også ombord i lugaren hans. Første gang jeg var ombord, antydet jeg vi skulle legge oss i køya for å kose litt.

-Kan du fortelle litt mere om det? Jeg likte å onanere ham. Dessuten likte jeg å trykke meg inntil ham mens jeg selv onanerte. Jeg tror at det var nesten alltid jeg som maste med at vi skulle gjøre noe seksuelt sammen. En dag vi gikk tur, fikk jeg til og med overtalt ham til at vi skulle gå ombord i en snekke ved kaia. Han brukte kondom en gang, og det syntes jeg var spennende. Kondomer var ikke så alminnelig på den tiden.

-Spilte alkohol eller penger noen rolle? Jeg hadde ikke begynt å drikke alkohol ennå, og Gus serverte meg aldri noe slikt. Han hadde ikke så god råd, og jeg kan ikke huske at han kjøpte noe spesielt til meg. Penger fikk jeg aldri.

-Kan du si litt om hva han betød for deg? Han var jo en slags kamerat for meg. Jeg syntes det var spennende med sjømannslivet hans. Dessuten kunne jeg snakke med ham om alt mulig. Her fikk jeg utløp for alt det jeg ikke våget å snakke om hjemme. Jeg gledet meg til hver gang båten hans ankom byen vår. Den gikk i linjefart på Nordsjøen. Det hendte han kjøpte med spill som ikke var å få her hjemme. Vi hadde det mye moro sammen. Men etter et par års tid mønstret han av, og slo seg ned i det strøk av landet han kom fra. Jeg hadde dessverre ikke noe mere kontakt med ham senere.

-Hvordan var forholdet til foreldrene dine? Jeg hadde et vanlig godt forhold til begge foreldrene mine. Men jeg våget aldri å diskutere seksuelle ting hverken med dem eller med mine søsken. Jeg fortalte dem heller ikke om Gus.

-Var du interessert i jenter på den tiden du møtte Gus? Jeg var i alle fall interessert i nakenbilder og brukte disse vel som gutter flest. Da jeg var 12-13 år gammel, lå jeg med en pike en gang. Det ble ikke så mye jeg fikk ut av det, tror jeg. Jeg hadde nok langt de fleste seksuelle opplevelsene sammen med gutter i den alderen. Jentene var ofte litt tilbakeholdne. Dette var i 50 årene. Kameratene mine var gjerne med på notene. Pikene hadde sitt rykte å ta vare på. Noen piker lå med mange gutter, mens de fleste lot det være.

-I dag er du voksen og har egen familie. Har seksuell kontakt med ditt eget kjønn noen plass i livet ditt i dag? Nei, nå for tiden har jeg mere enn nok med å være sammen med kona. Da jeg begynte på gymnaset, forsvant mye av den seksuelle interessen for mitt eget kjønn. Jeg kunne kanskje opp i 20-årene ennå være med på visse seksuelle ting med jevnaldrende kamerater. Men vi la da aldri noen dypere følelser i slikt. En kamerat som allerede var gift, kom i en tid han ikke bodde hjemme, bort til meg. Han var interessert i gjensidig fellatio med meg. Det ble jeg med på med en viss interesse. Men noen form for myke kjærtegn for ikke å snakke om kyss, var tabu. Og det kjennetegnet vel de homoseksuelle kontaktene mine i 20-årsalderen: Sex, men ingen feminine, bløtaktige kjærtegn takk. Du må imidlertid huske på at jeg for det meste var sammen med piker når jeg var over 20 år.

-Hvordan er det å møte igjen dine tidligere venner du har hatt forhold til, nå flere år senere? Ikke noe spesielt. Jeg synes nok at de står meg litt nærmere enn andre kamerater fra gutteårene. Vi går kanskje og tar en øl sammen, men vi snakker aldri om hva vi drev med den gangen. Men et glimt i øye, det har vi.

-Når du tenker tilbake på Gus, bebreider du ham for å ha hatt et seksuelt forhold til deg som pur ung gutt? Nei, jeg skulle gjerne møte ham, men jeg vet ikke om han er i live.

-Men hadde forholdet blitt oppdaget, da kunne han jo fått en lang fengselstraff. Det synes jeg i tilfelle ville være helt vanvittig, men verden er kanskje så forskrudd? Jeg kjenner ikke lovverket så godt.

N.I.K.S.

Det nederlandske tidsskriftet NIKS (naar integratie kinderseksualiteit) utgies av NVSH-Arbeidsgruppe for Pedofili. Tidsskriftet kommer ut regelmessig hver måned. Vi sakser her noe stoff fra nyere nummer (...)

Det at pedofili ikke blir akseptert, henger sammen med vårt syn på barn og med vår usikkerhet overfor seksualitet. Hvis vi betraktet barn som mennesker med egne følelser og eget tankeliv, og ikke som andres eiendom, da hadde pedofili kanskje virket mindre truende. Så lenge vi ennå har vanskeligheter med vår egen seksualitet, er det ikke mulig med åpen og fordomsfri tenkning omkring pedofili.

Med denne konklusjon slutter den nederlandske "Protestantiske Stiftelse for ansvarlig familiedannelse" sin nylig utkomne brosjyre PEDOFILI. Dette opplysningsheftet inngår i en serie på 14. Temaene har hovedsakelig tilknytning til sex. Skoleelever utgjør største del av leserkretsen.

Inntil for et par år siden ble forhold mellom voksne og unge ennå fremstilt for elevene utfra slike uttrykk som - barnelokkere - og dette var også tittelen på den gamle brosjyren. Den nye utgaven betyr en dreining på mer enn 90 grader.

Brosjyren tar nå ikke lenger avstand fra forhold mellom voksne og unge. Under rubrikken "RÅD TIL FORELDRE" står nemlig: "Dersom Deres sønn eller datter opplever dette forhold som fint - ikke riv det i stykker. Barn vet meget godt selv hva de finner verdifullt."

I en ledsagende artikkel i stiftelsens månedsblad, SUNN FAMILIE, skriver brosjyrens forfatter Dick de Groot at noe som virker inn på ens oppfatning av pedofili, er det synet man har på barn. Han nevner to motsatte holdninger: "Kjærlighet for barnet innebærer at man skjermer det mot alt som er skittent og ekkelt" og "I vårt samfunn blir barnet sett på for mye som foreldrenes eiendom. De blir holdt på et barnslig nivå."

Hans standpunkt er klart. Han skriver i Brosjyren: "Barn har en utmerket evne til å føle hva de selv vil og hva de ikke vil. Dette har ikke noe med ulydighet å gjøre." NIKS 4/79


GRESK KJÆRLIGHET

Det amerikanske kvartalsblad "Journal of Homosexuality" befatter seg vanligvis lite med pedofili. Men vårnummeret 1978 bringer en interessant artikkel av oldtidsspesialisten John R. Ungaretti om guttekjærlighet, heroisme og familien i det gamle Hellas.

Han viser hvordan det seksuelle forhold mellom mann og gutt var en naturlig del av samfunnsstrukturen. Forholdet var ikke bare seksuelt, men også følelsesmessig, og hadde et pedagogisk formål. Av hver mann ble det forventet at han valgte seg en gutt. Og for en gutt var det en skam dersom ingen mann ville ha ham som venn. Mannen ble gjort ansvarlig for hvordan gutten hans oppførte seg. I Aten holdt man hvert år ikke bare idrettskonkurranser, men også skjønnhetskonkurranser for gutter. Da en gutt ble for gammel for det seksuelle forhold, fortsatte han allikevel ofte et livslangt nært vennskap med mannen. Alle disse mennene var gifte - også det var forventet av dem - og de hadde seksuell omgang med en kvinne for å avle barn. Men kona kunne aldri legge beslag på mannen seksuelt, fordi mannen fikk sin seksualdrift fullstendig tilfredsstilt med gutten sin. Slik passet guttekjærligheten inn i familielivet, og også i det sosiale livet.

Ettersom voksne menn så på hverandre som konkurrenter i strevet etter berømmelse og ære, var kjærlighet mellom dem utelukket. Gutten skaffet mannen seksuell avspenning, hyggelig selskap og en følelse av å være overlegen, mens mannen på sin side skaffet gutten et forbilde til etterfølgelse når det gjaldt dypfølt kjærlighet, og innviet ham i manndommen. Tilsammen dannet de et mannssamfunn, sikret mot kvinnelig dominans.

E. Brongersma

Fotnote ved den nederlandske redaksjonen: Den ovenstående beskrivelse fra det gamle Hellas viser nok en gang klart hvor mye jentene ble diskriminert og hvordan mannen ble presset inn i det ekteskapelige mønsteret. En interessant beskrivelse av en situasjon som slett ikke var ideell for alle.

Week - end treff i Sverige

Den svenske pedofile arbeidsgruppen PAG inviterer i år igjen til et week-end treff i Dalsland, nær den norske grensen. Dette er tredje gang svenskene inviterer til sommer-treff, denne gangen er det lagt til dagene 15. - 17. juni, altså uken før konferansen i Oslo. Vi som har vært der før kan bare anbefale turen på det varmeste!

1979 - 3

LESERBREV

Det er det største for en pedofil å bli glad i en gutt, og jeg tror det også er noe av det største for gutten selv at et voksent menneske er det. Foreldrene må jo selvfølgelig gjøre det etter naturens lov, men vi pedofile har virkelig en oppgave her. Dessverre kolliderer vi mange ganger med loven på grunn av liten forståelse overfor oss pedofile. Jeg er selv medlem av KROM og vil gjerne ta nettopp dette opp gjennom denne organisasjonen da jeg vet at enkelte pedofile har blitt dømt og sitter i sine celler bare fordi de har vært snille mot en gutt og har berørt ham seksuelt. Etter min mening (...) må det være gutten selv som i en rettssak skulle avgjøre om jeg eller andre pedofile har gjort noe galt overfor ham! Det har nemlig gutten ikke noen mulighet til etter norsk lov da han er mindreårig. Det skulle også av og til vært interessant å vite hvordan begrepet seksuelt misbruk blir tolket fra lovens side. Jeg vet også at voksne som i sine guttedager har møtt pedofile har gode minner fra den tiden. Jeg utelukker selvfølgelig her voldsforbrytere, jeg tenker på oss normale pedofile. Personlig er jeg svært langt nede psykisk av redsel for å havne i "saksa". Jeg har flere meget gode guttevenner som jeg er glad i, og som jeg av instinkt vet også er glade i meg. Men det ser ut til at mange foreldre og andre tror at bare jeg inviterer en av disse guttene mine ut en tur på kino så er det misbruk av gutten. Jeg har ikke gjort meg selv pedofil, men jeg er overbevist om at det er en mening med at enkelte av oss mennesker har blitt det. Såpass er jeg nemlig på linje med min Gud og min kristne tro!

Med hilsen
Roy

LAGMANNSRETTEN

Vi må si oss godt fornøyd med avviklingen av den internasjonale kriminalreformkonferansen om seksualmoral og strafferett som NAFP arrangerte i Oslo i juni. Interessen for vårt arbeide ble vakt både av presse og TV. Fyldige referater fra konferansen med billedreportasjer har allerede blitt trykket i tidsskrifter i flere land.

Vi er glad for at stortingsrepresentant Wenche Lowzow, som deltok på konferansen uttalte til TV-Dagsrevyen at hun var enig i at den seksuelle lavalder burde senkes og at hun snarest ville ta dette opp i Stortinget. Uttalelsen kom i et intervju TV gjorde i forbindelse med konferansen. Forventninger stilles nå til den nyopprettede organisasjonen AMNESTY FOR CHILD SEXUALITY, som ble konstituert på et arbeidsmøte dagen etter siste konferansedag.

At vårt seksualmoralske lovverk ikke er i overensstemmelse med hva folk i dag mener er rettferdig, synes vi kommer til uttrykk ved mange anledninger. Å endre lovparagrafene slik at de bygger på overgrepskriterier og ikke straffeforfølger kjærlighets- og vennskapsbånd, skulle ikke være noe stort kontroversielt problem. Men reformarbeide er blitt trenert av ulike grunner i de skandinaviske land. I Sverige har de skiftende regjeringskonstellasjoner stadig utsatt behandlingen av sexualbrottsutredningene. Kvinnebevegelsens initiativ i voldtektslov-forslagene har også ført til vanskeligheter med reformer om lavaldre. I Danmark trodde vi at en i alle fall skulle få innført en lavalder på 14 år. Men nå har landet fått en heftig og uheldig pedofilidebatt i forbindelse med lovforslag mot barneporno.

I Norge har kriminalreformarbeide fått en ulykkelig skjebne fordi alt skulle utsettes til at regjering[en]s kriminalmelding var ferdigbehandlet av Stortinget. Denne meldingen ble som kjent først gjennom flere år stadig utsatt av regjeringen selv, og nå ser det ut til at Stortinget også lar den ligge på is. Således har en endt opp i den sørgelige situasjon at enkeltstående reformbehov, som det skulle være politisk mulig å gjennomføre, ikke er blitt behandlet. Som kjent så har den nåværende ledelse i justisdepartementet ikke villet prioritere endringer i seksuallovgivningen, slik at dette må vente til kriminalmeldingen er gjennomdrøftet. (...)

De to sakene fra lagmannsretten vi skal trekke frem nå, er ganske ferske fra august måned i år. De endte begge med frifinnelse - ikke skyldig - på alle tiltalepunkter. Frifinnelsene ble riktignok gitt ut fra tradisjonelle vurderinger av bevis og siktedes forsettlighet - altså ingen nyvurdering av utuktsbegrepet - men vi fornemmer i domsavsigelsene en klar uvilje fra legdommerne i juryene til å trekke våre gamle sedelighetsparagrafer etter hårene. Disse to sakene illustrerer også hvor tilfeldig og uforstandig pressen ofte behandler sedelighetssaker. (...)

Den sunne fornuft seiret i rettsalen. Juryene avviste formalprosedyre etter foreldete rettsoppfatninger. Men dessverre var frifinnelsene ikke godt stoff for de to middagsavisene i Oslo. For deres lesere er disse to tiltalte fremdeles skyldig. Allikevel kan nå politibetjenten kreve sin stilling tilbake. Ta dom i lagmannsretten!

Seksualmoral og strafferett

Alt det vakre som er skrevet om seksualitet - som følelsesmessig og kroppslig kommunikasjon mellom to mennesker - blir dette noe vemmelig så snart en lavalder og en viss aldersforskjell overskrides? Hva er seksuell misbruk og hva er positiv seksualitet for barn?

I et forsøk på å svare på disse spørsmålene, ble det for første gang i Norden arrangert en kriminalreformkonferanse om seksualmoral og strafferett i Oslo 22.-24 juni: AMNESTY FOR LOVE AND AFFECTION.

Ett av flere viktige møter ble den 22. juni arrangert i DNF-48's lokaler - hvor temaet til debatt var: "Er pedofili en sak for de homofile organisasjoner". Fra Dnf-48 møtte Karen-Chr. Friele: "Det at vi har skilt seksualiteten ut - og har en egen seksuallov, viser i seg selv vestens kollektive angst for seksuelle følelser", hevdet hun. Hun stilte spørsmålet om det klokeste ville være en trinnvis senking av den seksuelle lavalder, eller om målsettingen burde være å arbeide for total frigjøring av den undertrykte barneseksualiteten.

Hovedmøte ble holdt i den vakre Sundtsalen, oppkalt etter sosiologiens grunnlegger i Skandinavia, Eilert Sundt (Samfunnshuset). Her møttes representanter for organisasjoner i Storbritania, Nederland, Frankrike, Vest-Tyskland, Sverige og Norge. I Sundtsalen var det deltagere også fra RFSU-Norge, Stortinget, kvinne- og mannebevegelsen, homofile organisasjoner og fra Pedofil Arbeidsgruppe. Konferansen ble fulgt opp med en pressekonferanse hvor norsk TV og Norsk Telegrambyrå var representert. Således ble konferansen omtalt i tre hovedstadsaviser, TV-Dagsrevyen og en rekke tidsskrifter i Europa trykket etterhvert fyldige referat fra konferansen (Revolt, Sverige - Kontiki, Sveits - NIKS,PAN, Nederland - Fritt Fram, Norge - for å nevne noen). Vi skal forsøke å gi ut en egen norsk rapport som interesserte kan få fra NAFP. Bl.a. annet har Arbeiderpartiets kvinnesekretariat bedt om en slik rapport, som også vil bli sendt til en rekke offentlige institusjoner.

The international crime reform conference AMNESTY FOR LOVE AND AFFECTION - Oslo 22,-24. June 79 gathered representatives from England, Holland, Germany, France, Sweden and Norway, besides a lot of important Norwegian assosiations as the Parliament, Women lib., Mens lib, 3 gay org. RSFU-Norge, NAFP (...)

Dr. Frits Bernard, Nederland spoke about his work on "The Consequence for the Child". This scientific work he still is carrying out. For the moment, 150 cases from Holland and Belgium is in the sample, violence and threat is not in his material. Says Bernard: "Paedophilia is a part of child sexuality and may only be defended as such." The Norwegian Child psychologist Thore Langfeldt drew the historical lines about suppression of child sexuality, which he dated back to the year 1710 when a German author (Becker) wrote a book that told us that masturbation caused mental desease. A view that was followed up by the Swiss doctor Tissot in 1750 who also declared bodily disasters from such play with your body. Seduction theories for homosexuality was introduced as well. Before the 18th century child sexuality had been no problem for the society. So what scientists to day have to do is to change the wrong teaching on child sexuality that started in the 18th century.

In that connection Bernard commented that Paedophilia is a very useful social community for some children who other people has failed to support. But it may also be useful as a supply to what even good parents can give their children.

As a result of the conference a working group was set up to start an international work to spread information about child sexuality and what consequences that should have for the penal codes in different countries. The working group had its first meeting on Monday the 25th of June. Here it was decided to call this organization: AMNESTY FOR CHILD SEXUALITY. The office will probably be placed in Oslo.

Annonse på side 7.

Den pedofiles juridiske status
av EDWARD BRONGERSMA

Dr. Edward Brongersma, 68, har i flere år sittet i det nederlandske parlament for sosialdemokratene. Her har han vært medlem av justiskomitéen og stått sentralt i arbeide med lovreformarbeide i Nederland. For sin parlamentariske innsats ble han av dronning Juliana slått til ridder av 'Den nederlandske løveorden' i 1975. Dette skal være den eldste og høyeste orden som utdeles i Nederland. Som kjent så har den nederlandske seksualreformforeningen NVSH organisert pedofile grupper i mange byer i Nederland. Brongersma har siden 1972 fungert som juridisk rådgiver for disse gruppene. I deres tidsskrift, NIKS, har Brongersma vært en flittig bidragsyter; noe lesere av Bulletin kjenner til fra de klipp vi selv har gjengitt derfra. På mange måter er også Brongersma et eksempel på en parlamentariker som har "stått fram". Gjennom intervjuer og en rekke bøker og publikasjoner har han skildret sin egen personlige rolle vis a vis pederasti og pedofili. Her følger et utdrag av et foredrag Brongersma holdt for en større forsamling av nederlandske jurister i fjor:

Jeg har vært juridisk rådgiver for den nederlandske pedofile arbeidsgruppen siden 1972 og har derfor hatt en utstrakt personlig kontakt med pedofile både i Nederland og i utlandet. De fleste forhold jeg har fått innsikt i har dreiet seg om mann-gutt forhold.

Blant de pedofile jeg har truffet finnes det habile lærere, vitenskapsmenn, kunstnere osv., samt mange som var vellykket i mere beskjedne stillinger. Jeg ble derfor ikke lite overrasket og forvirret da jeg kom til å orientere meg i psykologenes undersøkelser av pedofile. Der blir den pedofile fremstilt som en usikker, ensom og sosialt mislykket person samt følelsesmessig umoden. Den pedofile skulle være plaget av sterke skyld- og underlegenhetskomplekser.

Nøkkelen til denne motsigelsen fant jeg i en amerikansk undersøkelse hvor menn som var dømt for "utukt" med mindreårige ble bedt om å angi hvilken alder de anså for seksuelt mest tiltrekkende. Overraskende svarte bare ca. 10% at de primært var tiltrukket av barn. I en tysk undersøkelse var det ikke en av 200 spurte fanger som foretrakk barn. Allikevel er det slike internerte personer psykologer og psykiatere inntil nylig har vært henvist til å studere i sine undersøkelser om pedofili.

Det skillet som viser seg her mellom den pseudo-pedofile som søker mindreårige som en nødløsning, men som egentlig ønsker en voksen seksualpartner på den ene siden og den ekte pedofile på den annen side hvis erotiske drømmer primært er rettet mot barn, har betydning for psykiatrien. Mens det for den første gruppen kan være riktig med en terapi som hjelp til å etablere seksuelle kontakter med voksne, vil det eneste den ekte pedofile trenger være hjelp til å akseptere sin egen seksuelle orientering.

I de seneste årene er det kommet i gang organisasjoner som arbeider med pedofili i de fleste vestlige land, og dette skulle sette oss i stand til å oppnå viten om ekte pedofili. Det er allikevel en fare for ensidighet på en annen måte i og med at disse organisasjonene for det meste får henvendelser fra menn hvis følelser retter seg mot gutter - guttepedofile. Kvinnelig pedofili f.eks. finnes det overhode ikke noe litteratur om. Grunnen tør være at den er så lite påaktet i det en kvinne som kjærtegner et barn ikke vekker oppsikt. Det anses tvert imot for normalt for en kvinne å vise ømhet overfor barn.

En må være klar over at det ikke finnes noe skarpt skille mellom pedofile og ikke-pedofile - slik vi heller ikke kan trekke skarpe skiller mellom homofile og heterofile - enhver befinner seg et sted mellom to poler. Preferanser for små barn viser seg å være sjelden: De undersøkelsene som nylig er blitt utført i Nederland viser at langt de fleste pedofile foretrekker alderen 12-16 år.

Mann/gutt forhold har i mange kulturer - ikke bare i det gamle Hellas og i Japan - vært satt høyt og tilkjent stor pedagogisk verdi. Jeg har intervjuet gutter som har kunnet fortelle at de så på sine forhold til en voksen mann som noe dypt alvorlig, som uttrykk for et sterkt personlig bånd. I den usikkerheten som følger frigjøringen fra foreldrene, kommer det som en forløsning for gutten å oppleve støtte og respekt fra en voksen venn. Jeg kjenner også flere fedre som har hatt slike forhold da de selv var gutter, og som nå inderlig håper at deres egne sønner, når de blir 12-13 år, vil komme i kontakt med en mann på samme måte. Flere har sagt noe slikt som: "Av denne mannen har jeg lært hva kjærlighet betyr."

Fysisk vil et slikt forhold ofte være begrenset til berøring, kjærtegn og gjensidig onani. Først etter at forholdet har vart nokså lenge, vil den seksuelle kontakten kunne bli enda mere intim, og da gjerne på guttens initiativ. Bemerkelsesverdig ofte er det tilfredsstillelsen av guttens behov som blir viktigst for mannen.

[] den seksuelle tente periode i et slikt forhold [] vil bestå i et begrenset antall år - inntil gutten blir 'voksen'. For noen vil det føre til stor sorg at den unge vennen blir 'for gammel' til å fortsette det seksuelle forhold. Men ofte - i to tredjedeler av tilfellene ifølge en fransk undersøkelse - vil vennskapet bestå selv om det seksuelle innhold i vennskapet er borte.

Muligens som et resultat av den sosiale fordømmelsen, tyr mange pedofile til promiskuitet. Således kan en nylig fransk undersøkelse fortelle at 129 menn (med en gjennomsnittsalder på 34 år) gjennomsnittlig hadde hatt seksuell kontakter med hele 85 gutter. Denne undersøkelsen viser også at lovforbud ikke fungerer: Bare én lovstridig handling av 3000 blir registrert av politiet. Lovgivningens virkning blir derimot å hemme varige og høyverdige forhold til fordel for mere overfladiske eventyr. Dessuten åpner lovverket mot pedofili for vold og utpressing.

Andre undersøkelser fra Nederland og Amerika viser at fra 13 til over 30% av både menn og kvinner har, mens de var mindreårige, hatt seksuell kontakt med minst en voksen. Disse høye tallene viser at fenomenet - i likhet med onani - er dagligdags og at noen skadelig virkning ikke er observerbar. En lang rekke undersøkelser (se Bulletin 2/78 s.10) bekrefter dette, og det er desto mere slående idet de aller fleste av disse undersøkelsene ikke har skjelnet mellom gjensidige kjærlighetsforhold og mere rene forføringssituasjoner. Det som derimot meget lett kan gi skadevirkninger, er foreldrenes skrekkreaksjoner og politiforhør som kan bryte ned et barn følelser og drive den mindreårige til fortvilelse og gnagende selvanklager uten at han lenger har noen å vende seg til for å få støtte.

Det er derfor gledelig at mange nederlandske organisasjoner som har med unges velferd å gjøre, nå har anbefalt at 16-årsgrensen i seksuelle forhold bør senkes eller helt avskaffes. Barn er modne for seksualitet faktisk allerede fra fødselen, men de blir nektet sin seksualitet gjennom alle barneårene av sosiale tabuer og en diskriminerende lovgivning.

En amerikansk psykolog har vist at det er en klar sammenheng mellom kroppslig avvisning av små barn og sterke voldstendenser og kriminalitet i den voksne befolkning. Videre påpekte forskeren at en fordømmende holdning til de unges seksualliv finnes i nettopp de samfunn som praktiserer tortur, slaveri og andre aggressive sanksjoner.

Den negative holdningen til barneseksualitet betyr et avvik fra det som har vært vanlig i Vest-Europa inntil for 200 år siden og som preger mange andre kulturer. Ungdommen og barn har fått lide pga. de voksnes seksuelle undertrykkelse.

Dersom barnas rettigheter ble anerkjent, ville pedofili som problem miste sin brodd. Spørsmålet om de pedofiles juridiske status angår ikke først og fremst et avvikende mindretall, men et normalt flertall - nemlig barna.

At vold mot barn ikke er på langt nær så alvorlig som seksuelle forhold går fram av en reportasje i ukebladet Se og Hør nr. 28 i år. En 11 år gammel gutt ble sparket og slått til blods av morens bekjent. En iakttager til ugjerningen måtte tigge politiet om å komme. Først når iakttageren truet med at det gjaldt livet, rykket politiet ut. Ved Bergen byrett ble de redselsfulle overgrepene, som hadde pågått gjennom lengre tid, taksert til 120 dagers ubetinget. En altfor billig pris synes Se og Hør, det synes også vi.

(...)

Abolishing age of consent

At least 3500 British schoolgirls below 16 years of age are becoming pregnant every year, says a sociological/medical study recently published in London.

The study is initiated and financed by the government and performed by a group of social scientists. The report concludes that the sexual age of consent, which in Great Britan is 16 years, should be abolished because it no longer is according to reality concerning the sexual life of British teenagers.

The group of scientists means that because of the law the schoolgirls do not dare to visit a dictor when they become pregnant, and the boys are often reluctant to grant responsibility as a father.

(...)

DET ANGÅR DEG

Nå hører vi at de britiske myndighetene har gjort brutale fremstøt mot lederne av PIE, som blir anklaget for å være en sammensvergelse til bekjempelse av den offentlige moral. NAFP-Bulletin må derfor igjen søke å trykke noe av stoffet på engelsk for de mange interesserte i utlandet som henvender seg til oss. (...)

1980 - 1

STORTING OG SMÅTING

Nye koster i departementer. Ministre kommer og går; NAFP ser ut til å bestå. Kjærlighet, kroppslig nærhet med barn, orgasmer og berøring er fortsatt straffbar - når den er øm. Lange utredninger har Høyesterett i sin tid umaket seg med for å fange kjønnsorganer med lovens arm.

Vi forsøker å forklare at kjærlighet kan være ekte selv om aldersgrenser overskrides. En pedofil føler godhet mot et barn slik andre føler for sin ektefelle. Du vet at din orientering mot et ungt menneske omfatter ønske om fellesskap, gjensidighet, respekt og få lov å bety noe for et annet menneske. ...Du kjenner det positive i dine følelser. Samfunnet kjenner det ikke. Barn kan strekke ut sine hender mot sin mor eller far. Strekker du ut dine hender, er du en forbryter.

Mange vil straffereformer - og det er bra. Vi skal også få komme med i reformdragsuget. Men bare fordi det ikke er bra å sette et menneske i fengsel. Dine følelser fordømmes likevel. Hvem kan forstå andres følelser? Hvem kan akseptere utstrakte hender de selv har måttet avvise og undertrykke? Blant pedofile i Europa opplever vi en form for eskapisme. En hektisk reisevirksomhet til andre kulturer som har bygget pedofile følelser inn i sin struktur. Dette er kostbart og sårt hver gang en må reise tilbake til det kolde nord. Når blir det bedre her hjemme? Ingen kan svare. Straffereformarbeide synes å ha gått i stå. Den kriminalpolitiske debatt er blitt en krig fra skyttergraver. Tradisjonelle motsetninger fra den politiske arena danner undertonene.

Hvem tror på oss? Vi her en bønn til samfunnet[:] la lovene ramme utnyttelse og overgrep - ikke kjærlighet.

Eddie


Juridisk/psykologisk hjelp

Enkelte medlemmer av gruppa kommer i en situasjon hvor de kan ha bruk for juridisk eller psykologisk hjelp. Hvis du skriver til oss om dette, vil vi prøve å gi nødvendig informasjon etter beste evne, og med full diskresjon. For psykologisk hjelp kan vi ellers anbefale Oslo Helseråds rådgivningstjeneste for homofile, som bør kunne yte en viss service også til pedofile.

Solens barn
DET FINNES IKKE MAKEN

Dette er ikke noen vanlig reiseskildring fra Filippinene - den som måtte være interessert i det, kan finne nok stoff andre steder. Vi reiste dit sist sommer, var borte fem ukers tid og brukte innpå femten tusen kroner hver, alt inkludert, så det er ikke den billigste ferien man kan ta. Vi oppholdt oss for det meste i Manila og i Pagsanjan, en liten landsby en times busstur fra Manila.

Hvorfor tar man så en slik tur? Et forsøk på å rømme fra vår egen kultur? En ny vri på Hagens sex-reiser? Ønske om å oppleve en fremmed kultur på den andre siden av jorda?

Når man kommer tilbake fra en slik tur, har man forandret seg en del. En har sett at forhold mellom mennesker - mellom voksne - mellom gutt og mann - kan være annerledes enn i vår vestlige sivilisasjon, uten at det oppfattes negativt av samfunnet rundt en - av foreldre, politi, myndigheter. For første gang i ens liv kan en leve sine sensuelle følelser overfor en gutt helt ut - ingen legger spesielt merke til det eller opprøres av det. Som en engelsk venn sa det: "They make you feel decent!"

En kveld i Pagsanjan, tropisk varme og nattemørke rundt oss. Utsikten fra vinduet i restauranten mot en rekke plankehus på motsatt side av gata - kokospalmer vaier høgt over hustakene. Vi - noen gutter fra stedet og oss - har nettopp spist middag, kylling med merkelige tilbehør. Serveringsdama er lærer for et par av guttene - hun syntes det var hyggelig at hennes elever blei kjent med turister, og hun snakket lenge med oss. Tidligere på dagen hadde vi vært heime hos guttene og snakket med foreldrene. Ved bordene rundt oss sitter flere vestlige turister med gutter rundt seg. Spiser, prater, ler, hører halvt på den monotone pop-musikken. Ingen av de innfødte lar seg merke med dem; at mange voksne menn foretrekker gutter er en del av kulturen her, ingen ser ut til å bekymre seg over det. Lover har aldri eksistert på dette området, annet enn uskrevne lover om vanlig folkeskikk mellom mennesker.

Og så er det vi må spørre oss selv: Hvorfor er det så forskjellig? Rett nok, folk er fattige i Pagsanjan, men du ser ingen som sulter. Og det er ikke fattigdommen som gjør at man godtar at gutter har forhold til voksne menn. Dette er en del av kulturen her på stedet, med lange tradisjoner. Og det ser ikke ut til at guttene tar skade av å leve i en slik kultur. Tvertimot, de er åpne, varme livsbejaende mennesker - neglebitende nevrotikere ser du fler av på en norsk ungdomsskole enn i Pagsanjan. Og etter antall småunger som flyr rundt omkring å dømme, er det lite støtte å hente for de tidligere så populære forføringsteoriene. Derimot kan en nok se enkelte ungdommer som blir skadet av turismen, slik de blir det overalt i verden hvor kulturer støter sammen. Vi traff f.eks. en gutt som ville selge narkotika, men det gjør en i Spania og i Italia også, så det skyldes ikke oss som liker gutter.

Jo, Filippinene er annerledes. Det finnes nok andre steder i verden som ligner på dette landet - for oss er det blitt Filippinene. Mange burde reise dit, for å oppdage at Norge ikke alltid ligger midt i verden, og at det noen ganger er vi som trenger u-hjelp.

H/R

EN POLITIMANNS METAMORFOSE

Oversatt fra CSC Nusletter

Jeg er en pensjonert politimann - en purk - som gradvis forandret synspunkter de siste fem årene jeg var i tjeneste. Jeg snakker om slikt som å håndheve gammeldagse lover ang. "offerløse" forbrytelser. Det var en gang da jeg var like hard som mine kolleger til å slå ned på "rømte" unger; prostituerte, marihuanabrukere, homoseksuelle osv. Når jeg gjorde en god jobb som politi, gjorde jeg også mitt til fanatisk å håndheve loven på slike. Nå er det jo sant at det ikke er politiet som lager lovene - de gjør jobben sin. Vi må likevel være klar over at de er svært villige til å håndheve disse lovene, ellers ville de jo ikke blitt politimenn. Jeg var ikke noe unntak.

Jeg tror jeg begynte å forandre meg i 1964 etter Woodstock-festivalen. Til å begynne med ble jeg veldig sint når jeg hørte om nakenhet, sex blant deltakere helt ned til 13 år, samt det at politiet ikke kunne gjøre noe med det i en mengde på 400000 mennesker. Jeg måtte imidlertid innrømme at de hadde et våpen vi var hjelpeløse mot - overlegenhet i antall. Så tenkte jeg "når alt kommer til alt - hva galt gjør egentlig? De har det jo bare hyggelig." Jeg begynte å innse vårt samfunns dobbeltmoral. Samfunnet bestemmer at du bare kan oppleve sex etter en bestemt aldersgrense. Det er ikke noen aldersgrense når det gjelder å tilfredsstille sult eller tørst - hvorfor gjøre forskjell når det gjelder sex? Barn har like sterke seksualdrifter som voksne.

Jeg holdt - selvfølgelig - min nye erkjennelse hemmelig og begynte å abonnere på forskjellige "radikale" tidsskrifter. Jeg ble mer og mer overbevist om mine standpunkter. Utslaget gjorde likevel en episode en fin sommerdag. Jeg etterforsket et knust vindu, men fant ingen mistenkte. Jeg la imidlertid merke til en pen 14 år gammel pike og spurte om hun hadde sett hvem som hadde knust vinduet. Hun kom bort til meg og sa som så: "Jeg sier ingenting til deg - purk." Så spyttet hun meg i ansiktet. Jeg ble først sint og ville ta henne, men gikk tilbake til bilen med mine blandede følelser av sinne, sjokk og beundring. Hun hadde vunnet og plassert meg der jeg hørte hjemme. Likevel hadde hun frigjort meg.

Politi har i årevis plaget og arrestert mennesker pga. deres livsstil eller hva de er - svarte, unge eller til og med kvinner. Vi trenger politi, men til å bruke tiden på virkelige forbrytelser. (...)

Jeg har, av selvvalgte grunner, trukket meg tilbake før tida. Idet jeg avslutter denne artikkelen og ser på mitt tidligere yrke, ser jeg at det som har kommet fram om FBI og CIA`s virksomheter burde forårsake at det hele ble omorganisert eller nedlagt. Hvis dette er "lov og orden" vil jeg ikke lenger være en del av det. - Jeg er derimot glad for at jeg er blitt et skikkelig sosialt menneske.

Tidligere politimann

OPPSUMMERING   STATUS   UTVIKLING

Frigjøring kan vi sette som stikkord på det nylig avsluttede ti-år. Det startet i Paris i 1968. Ungdom verden over aksjonerte mot foreldregenerasjonens verdisyn. Den nye generasjonen kunne ikke livnære seg med minner fra krigens motstandskamp, og hadde følgelig ikke bombekraterenes bakgrunn for materiell vekst. Avisoverskriftene antydet at nye idealer var i anmarsj.

Fremmedgjøring ble et nytt ord i idealistenes vokabular i 70-åra. Stadig fler ble tvunget til å ta et standpunkt til utviklingen. Man skulle finne seg sjæl, og jakten på identitet startet.

Noen ble hippier, blomsterbarn og freakere. Andre ble myke menn, rødstrømper og abortforkjempere. Enkelte flyttet på landet, og stadig fler begynte å diskutere følelser. Stadig flere homofile sto fram og mante til kamp mot husmannsåndens undertrykkelse.

Mye av dette - som fra sidelinja kunne oppfattes som halvkriminelt opprør - har etterhvert utviklet store interessegrupper i samfunnet.

Kvinnene er de som har markert seg sterkest i denne prosessen. Kvinnefrigjøringen har fått slikt omfang at den har fått konsekvenser for hele samfunnet. Fra dette hold har vi fått vite at det er kvinnene som er mest undertrykt og får seksuelle problemer i voksenalderen. Seksualiteten kommer stadig mer fram i lyset under kjønnspolitiske diskusjoner. Det er ikke lenger et spørsmål om hvem som skal ligge øverst. Man trenger stadig dypere og begynner etterhvert å øyne kompleksiteten i følelseslivet. Diskusjonene begynner etterhvert å bli interessante. Kvinnenes seksuelle frigjøring er viktig for frigjøring av den pedofile kjærlighet også. For det første er det fortsatt mødrene som i størst grad oppdrar barna, og hennes seksuelle undertrykkelse vil gjerne overføres på barna. Barna kan i sin tur igjen oppleve sterke konflikter i seksuell aktivitet. Konklusjonen blir således at seksuell frigjøring av moren minsker mulighetene for seksuell undertrykking av barna, noe som igjen vil føre til at den etter min mening eneste potensielle skadevirkning for barnet ved seksuelle forhold vil bortfalle. For det andre: Den som selv har gått gjennom en frigjøringsprosess vil også i større grad kunne se de pedofiles situasjon i riktig lys.

Myten om barnets renhet er forhåpentligvis snart vasket vekk. Myten om styggen sjøl lever imidlertid fremdeles. Mannen er i løpet av 70-åra trukket ned fra undertrykkerens pidestall, og nærmer seg kvinnen i øyenhøyde. La oss håpe at de i fellesskap fortsetter sin ferd nedover mot barnets blå uskyldighet. En slik utvikling tror jeg er en forutsetning for at pedofil kjærlighet skal kunne oppfattes av utenforstående som gjensidig kjærlighet.

JonaS

BÖSSEUGEN på AGERSÖ til sommeren

Vi har - allerede i januar - mottatt orientering fra Danmark om Bøsseuge på Agersø. Den danske Mandebevægelsen har nå gjennom flere år arrangert ø-leir for "mænd og børn". I det foreløpige programmet merker vi oss emner om adopsjon, homofiles egne barn og andres, homofile ghettoer og om pedofili.

Mandebevægelsen vil gjerne ha flere ideer, kommentarer og kritikk, så de av våre medlemmer som føler seg kallet kan kontakte NAFP-Bulletin for nærmere opplysninger. Bøsse-ugen er lagt til tidsrommet 27.7 - 3.8.1980. Fra pedofile som har deltatt på slik[e] arrangementer tidligere har vi hørt mange lovord, så hvorfor ikke legge sommerferien til Danmark?

1980 - 2

KALDERE

Sammenligner vi holdninger til seksualitet i perioden fra 1970 - 1975 med tiden etter, er det flere iøynefallende ulikheter.

I den første perioden ble det skrevet og sagt mye om de positive erfaringer med seksuelt samspill mellom mennesker. En var opptatt av det verdifulle i at vi skulle lære å kjenne trygghet i våre seksuelle reaksjoner, og at vi skulle lære vår kropp å kjenne helt fra barneårene av. Som Karin Willoch uttrykte det i et av de mange radioprogrammene om seksualitet hos ungdom: "Seksuelle følelser er ikke noe vi plutselig får oss tildelt i det øyeblikk vi gifter oss. Vi må gjennom barne- og ungdoms-årene lære å kjenne vår kropp - også gjennom erfaringer." Vi hadde en periode hvor seksualpositive holdninger blomstret. I en slik periode var det også noen av oss som håpet det var mulig å vurdere lovverket som kriminaliserer enhver seksuell erfaring, som gjensidig onani, berøring av kjønnsdeler, såvel som samleie, når et menneske under den seksuelle lavalder er sammen med noen som er eldre enn seg. Kunne det la seg gjøre å la lovverket innskrenke seg til å ramme overgrep og utnytting? Kunne det være mulig å fortelle det brede lag av folk om seksuelle kjærlighetsforhold mellom barn og voksne, som hadde hatt en positiv innflytelse på den unge?

Pedofil Arbeidsgruppe ble opprettet for over fem år siden, for å arbeide med disse spørsmål. Under justisminister Inger Louise Valle øynet vi muligheten til en viss forståelse for at folk ikke burde kastes i fengsel for kjærlighets- og vennskaps-forhold. Høsten -74 lyktes det oss å få arrangert et større møte i departementet, hvor vi fikk en forståelse for behovet for reformer. Men ting tar tid. Innen vi hadde oppnådd konkrete resultater, fikk vi høyrebølge og nypuritanisme.

Det som nå ble skrevet og sagt om seksualitet handlet nesten utelukkende om seksuell vold i og utenfor ekteskapet, porno, barneporno og prostitusjon. Justisminister Valle fikk nypuritanere fra kvinnehold inn i departementet sitt, og reformer av straffelovens sedelighetskapittel var ikke lenger prioritert i arbeidet med kriminalmeldingen.

Avisene begynte å omtale de hesligste utslag av barneporno. Vi hadde etterhvert fått en åpnere holdning til å snakke om sex, men bare om de negative sidene. Massemedia oppdaget at ungdommer prostituerte seg. Omtalen av prostitusjonen i Stenersgata og Østbaneområdet førte bare til at denne virksomheten økte i omfang.

I debatten om barneprostitusjon ble holdningen til pedofili sannsynligvis forverret i hele den vestlige verden. Sosialarbeidere synes å vise liten forståelse for pedofile vennskapsforhold. For å få økte bevilgninger til sitt arbeid, ser vi at mange sosialarbeidere er med på å understøtte de iblant hysteriske reaksjonene rundt prostitusjon. At ungdom som bruker narkotika prostituerer seg, blir nærmest sett på som et større problem enn selve narkomanien. Det er vår mening at mange av disse ungdommene kunne vært bedre hjulpet gjennom et varig vennskap med en pedofil, enn gjennom det offentlige hjelpeapparatet, som vi jo vet verken har tid eller mulighet til å gi ungdommene det de trenger. Men holdningen til barn og seksualitet blant mange sosialarbeidere kan synes å være mer i tråd med mannfolkbladenes skandaleoppslag, enn den dypere innsikt psykologer kan gi om barneseksualitet.

Hvilke muligheter har så vår gruppe under de rådende forhold? Vi har liten tro på aktive framstøt overfor de stadig skiftende justisministre etter Inger Louise Valle. Liberale lovendringsforslag ville i dag neppe bli positivt mottatt uten at vi samtidig fikk en omfattende straffeskjerping mot barneporno og ungdomsprostitusjon. Det ville være høyst tvilsomt å ende opp med en slik forbedring. Det å senke strafferammene alene, slik Høyesterett allerede i flere år har praktisert, ville av opinionen sannsynligvis bli oppfattet som en støtte til prostitusjonen i storbyene.

Er det da bare helsvart? Vi mener ikke det. Gjennom de siste årene er det tross alt kommet ut mye viktig litteratur, som på lang sikt vil gi samfunnet økt innsikt og forståelse av barneseksualiteten. (...)

Vi tror at vinden vil snu igjen, slik at vi får mer seksual-positive tider, og vi vil kunne oppnå framskritt. Om det tar tid, får vi likevel ikke glemme at vi har det bedre i Norge enn i mange andre vestlige land. Men det er mange oppgaver foran oss, som venter på å bli løst.

EDDIE

NAFP - HVA NÅ?

Det har vært påfallende stille omkring NAFP de siste månedene. I fjor hadde vi et blaff i vårsesongen, med relativt stor aktivitet, men etter sommeren kom vi liksom aldri helt skikkelig i gang igjen. Vi prøvde også å styrke redaksjonen i Bulletin med noen flere medarbeidere, men også dette lot til å være bare et blaff.

Problemet vi strir med er en blanding av ei lederkrise og en viss usikkerhet mht. hvordan arbeidet i gruppa skal drives.

Lederkrisa oppstår fordi den bærende kraft gjennom mange år forståelig nok kan synes det blir litt vel slitsomt å skulle gjøre det meste av arbeidet alene. Det viser seg å være vanskelig å finne andre som har lyst og kvalifikasjoner til å kunne overta hans funksjoner.

Usikkerheten om hvordan arbeidet skal drives har vel ligget latent lenge, men kommer klarere til uttrykk når den sentrale personen trekker seg noe tilbake.

Vi vet at det vi gjør er til nytte for mange pedofile, som gjennom gruppa har fått anledning til å lære å akseptere seg selv bedre. Vi har nok også i noen grad kunnet bidra til å informere iallfall deler av offentligheten om pedofili. Vi kan altså si at gruppa er nyttig og at det er god grunn til å fortsette arbeidet.

På den annen side er det mye arbeid med å drive gruppa, utgi Bulletin, besvare brev fra hele verden, osv. Det er også en belastning at man alltid risikerer å bli en offentlig person, sannsynligvis på en lite hyggelig måte. F.eks. har en av oss nettopp vært truet med oppsigelse fra jobben, pga. sitt syn på pedofili.

Konsekvensen for gruppa har vært at aktiviteten har vært temmelig laber det siste halvåret. Det har nesten ikke vært noen møtevirksomhet, offentlighetsarbeid eller nyrekruttering i denne tida. På den annen side holder vi fortsatt kontakten med forbindelser i Norge og i utlandet. Og nå kommer vi altså med et nytt nr. av Bulletin. Helt døde er vi altså ikke.

Spørsmålet vi etterhvert må ta stilling til, er hvorvidt vi skal drive denne gruppa i det hele tatt, og i hvilken form den eventuelt skal fortsette. Vi diskuterer også om vi skal gi ut færre nr. av Bulletin, og i stedet sende ut en del korte rundskriv. Dette ville være billigere og enklere, men vi ville vel helst se at vi kunne forsette utgivelsen av bladet vårt. Et annet tema vi vil måtte ta stilling til, er om vi skal gå inn i en eventuell paraplyorganisasjon for seksuelle avvikere.

Vi ønsker kommentarer til dette fra leserne våre, da det er viktig for oss å vite om det er mange rundt om i landet som er opptatt av gruppas ve og vel.

smånytt

(...)

Og så over til Tyskland: Peter Hartleb er idømt fengsel i 2½ år for å ha ligget i samme seng som ei jente på seks år. Dessverre hadde han ikke rukket å kle på seg først. Det var imidlertid ikke gjort noe forsøk på samleie. Omtrent samtidig [ble] parlamentarikeren Friedrich Cremer dømt til samme straff for spionasje til fordel for DDR. Moral: Sengekos og landssvik er like umoralsk.

USA: Det ryktes at politiet der borte har begynt å åpne post som kan inneholde pornografi, i enkelte stater, iallfall. Hvis det dreier seg om barnepornografi, kan mottaker og sender risikere meget høye straffer. Moral: Hvis du vet om noen i USA som du vil spille et pek, så send dem barneporno. Da ser du ikke mer til dem på de neste fem årene.

Den kjente spesialist på alt det ekspertene ikke skjønner seg på, dr.med. H. Seyffarth, skriver i Aftenposten 6.10.80: "Barnemishandlere, psykopater, homofile og sykelig sjalu mennesker har det til felles at de handler av en medfødt trang, til tross for at de på sin måte er glade i sine ofre".

(...)

ANNONSE

Pent brukt 26-åring
ønskes byttet i to
13-åringer.

Bill.mrk. "Julekos"

BARNEPORNO 1

"Liderlige Lolita" er tittelen på ei bok som nylig er kommet ut i Danmark (Borgen forlag).

Det er ei bok som i følge omslaget dreier seg om barnepornografi og barneprostitusjon - om kropp, kjønn og seksualitet som vare. Samtidig er det blitt ei bok om pedofili, seksuelle overgrep, incest, kvinnesak og vold i det patriarkalske og kapitalistiske forbrukersamfunnet.

Forfatterinnen Lone Backes utgangspunkt er feministisk. Hun fremstår som legkvinne og talskvinne for de liderlige Lolitaer - småpikene (og -guttene) som blir utnyttet i kommersielt øyemed i barnepornoproduksjonen (navnet Lolita har litterær bakgrunn og er navnet på et nederlandsk pornoblad).

Bakgrunnen for boka er en skandalesak i Frankrike, som ble rullet opp høsten 1978 - den såkalte Jacques Duguè-affæren. En 43 år gammel fraskilt idrettsleder ble grepet på fersken - med buksene nede - mens han var i ferd med å oppta film og fotos av barn i kjelleren i huset sitt. Det viste seg at Dugué drev stor industri med internasjonale forgreninger. Dugué og flere av hans medskyldige var dessuten kommunister, og saken ga foranledning til kommunisthets.

En annen bakgrunn er den tildels sterkt følelsesladede debatten om barneporno som raste i dansk presse sommeren 1979 - hovedsaklig i den seriøse avisen "Information". I denne forbindelse sto pedofile fram og forsvarte sin legning og barnepornoen. Lektor Jensen er blitt nærmest et begrep i Danmark - etter at en skribent sto fram i avisens spalter og innrømmet åpent at han hadde lyst til å se og merke noen nakne barn, især piker, som en slags estetisk nytelse - og at han hadde behov for være sammen seksuelt med en mindreårig.

Lone Backe har ikke så mye til overs for lektor Jensen og hans likesinnede. De foretrekker barn, fordi de unge ikke stiller krav slik som voksne, mener hun. Men det er ikke bare lektor Jensen og de pedofile som får gjennomgå. Lone Backe er dessuten sterkt kritisk innstilt overfor de konklusjoner som flere vitenskapsfolk er kommet fram til. Den som får gjennomgå mest er lektor i kriminologi ved København Universitet, Karl Kutchinsky. Psykologen Kutchinsky har skrevet en rapport til en presidentkommisjon i USA - "Studies in Pornography and Sex Crimes in Denmark", (New Social Science Monographs, 1970), der han prøver å bevise vitenskapelig at nedgangen i seksualkriminalitet i Danmark som statistikken viser har hatt sammenheng med frigivelsen av porno i 1969. Kutchinsky mener å ha funnet belegg for påstanden om at barnepornoen virker kriminalitetsforebyggende ved at potensielle sedelighetsforbrytere nøyer seg med å masturbere etter bildene i bladene.

Dette er ikke Lone Backe enig i. Tvert om - (barne)pornoen virker stimulerende og kriminalitetsfremmende. For å skaffe belegg for sitt motstridende syn siterer hun nyere forskningsrapporter, rettsreferater og utsagn fra flere spesialister som hun har intervjuet i boka si.

Men det virker som om Lone Backe likevel er litt rask til å avfeie Kutchinskys forskningsresultater og stemple dem som foreldete. Kutchinskys arbeider er saktens noe mer seriøse enn hun gir inntrykk av, og de fortjener å bli tatt mer alvorlig. Hun kunne med fordel ha gått nærmere inn på Kutchinskys metodevalg og framgangsmåter før hun gikk til angrep på hans konklusjoner. Da ville hun ha stått sterkere.

Kutchinsky har forøvrig bearbeidet sitt materiale videre, og i ei ny bok som snart kommer ut på et amerikansk forlag vil han også forsøke å finne samfunnsmessige forklaringer på undertrykkelsen av seksualiteten.

En annen ting som skjemmer er den polemiske tonen boka er preget av. Ingen skal tvile på at Lone Backe er engasjert, men litt mer objektivitet og forsøk på å se fenomenene fra forskjellige sider hadde vel ikke skadet?

Når Lone Backe omtaler de pedofile og de pedofile arbeidsgruppene rundt om ville det kanskje ha vært fordelaktig om hun hadde gått dypere inn i materien. F.eks. foreligger det ikke et eneste intervju med noen pedofil. Det er slett ikke opplagt at alle pedofile vil forsvare den rå og sadistiske hardpornoen. Kanskje er det andre grupper enn barneelskerne generelt som har glede av å studere svineriet.

Som vedlegg til boka er tatt med en serie barnepornofotos. Bildene ser riktig gyselige ut, og det er nettopp slike bilder som ifølge Lone Backe selger best. Utviklingen innen pornobransjen, som er blitt en millionindustri, har vært en tendens mot stadig mer vold, sadisme og perversiteter, hevder hun - og nå er tiden inne til å sette en endelig stopper for uvesenet. Utbredelsen av pornografiske bilder av barn under 15 år, som er den seksuelle lavalder i Danmark, er blitt forbudt - men Lone Backe frykter for at politiet ikke vil håndheve lovbestemmelsen effektivt.

Boka er velskrevet, lettlest og engasjerende, og den handler om sentrale sosiale problemer i vår tid.

P.N.


BARNEPORNO 2

Barneporno, hva nå det egentlig måtte være, ser ut til å gå vanskelige tider i møte. Iallfall kan ikke slikt lenger selges over disk i våre naboland.

"Modellblader" skal visstnok fortsatt være tillatt. Det betyr, skjønner jeg, at det er i orden å vise fram barn slik Gud skapte dem, bare ikke de følelsene Gud samtidig skapte, kommer til syne. Følelsesløshet foretrekkes, takk!

Egentlig kan jeg jo dy meg for at Hagen og likesinnede skal tjene seg søkkrike på menneskers utilfredsstillede følelsesliv. I prinsippet er nå dette likevel lik all annen salgsvirksomhet. Det er nå engang en del av samfunnet vårt, slik det er. Forøvrig har jeg ingenting imot verken sex eller fotografering, heller ikke kombinasjonen av disse to aktivitetene. Hvorfor så forbud mot barneporno? Vel, det er vel som vanlig slik at barns seksualitet skal fortrenges, det da!

ab

Venstre kolonne på siste side.

Referanser

Tom O'Carroll var en tidlig engelsk aktivist for de pedofiles rettigheter. Han ble først dømt for 'sammensvergelse mot den offentlige moral' i 1981 (dette var før politikerne fant opp barneporno som en måte å dømme pedofile). Les mer her. Boken hans, "Paedophilia: The Radical Case", kan leses her.

Parker Rossman er en amerikansk professor. Boken hans, "Sexual Experience Between Men and Boys" fra 1976 har gitt opphavet til disse retningslinjene (Boylove Code of Ethics) for gutteelskere.

Frits Bernard (1920-2006) var en nederlandsk psykolog og en grunnlegger av pedofil aktivisme. Les om Bernard her og les om historien til den nederlandske bevegelsen for pedofil frigjøring her. Det finnes et interessant intervju med Bernard gjort ikke lenge før han døde av Marthijn Uittenbogaard, se her. Marthijn Uittenbogaard dannet forøvrig i 2006, sammen med Norbert de Jonge og Ad van den Berg, et politisk parti i Nederland med navnet Parti for Nestekjærlighet, Frihet og Mangfold (Partij voor Naastenliefde, Vrijheid en Diversiteit), se her. Partiet har som program blant annet å innføre en seksuell lavalder på 12 år og på lengre sikt å erstatte lov om seksuell lavalder med en generell lov mot seksuell utnyttelse og misbruk. I 2006 forsøkte de å stille til valg i Nederland, men fikk bare ca. 100 av 570 nødvendige underskrifter.

Boken "The Man Without a Face" (1972) av Isabelle Holland har blitt filmatisert, se her.

Berl Kutchinsky var professor i kriminologi ved Universitetet i København. Han er blant annet kjent for en rapport som dokumenterte at tilgang til pornografi ikke leder til mer vold og misbruk i samfunnet, snarere tvert i mot, se her.

Judianne Densen-Gerber var en amerikansk lege, som med sine aggressive og overdrevne påstander om barnepornografi på 1970-tallet var med på å forme dagens oppfatning, se her og her. Hvis man vil se de konsekvensene hysteriet omkring barnepornografi har fått i USA, så kan man se filmen Capturing the Friedmans fra 2003 (se omtale her).

Den danske Thylejren (Frøstruplejren) var et typisk fenomen på 70-tallet. Om somrene samlet unge (og litt eldre som var ungdommelig til sinns) seg for å skape et alternativt samfunn og en fri livsstil, lytte på musikk og være sammen. Okkupasjon og politisk aktivisme hørte med. Ulikheter, også seksuelle, ble tolerert. Les om og se bilder fra Thyleiren her.

PAG var den svenske pedofile arbeidsgruppen. De utga aldri et eget tidsskrift slik NAFP gjorde i Norge. I Danmark fantes det en tilsvarende gruppe kalt DPA (Pædofiligruppen). De eksisterte frem til 2004, da trusler fra danske myndigheter gjorde at de valgte å nedlegge seg selv. En liten gruppe fra DPA driver fortsatt deres nettsted. Nylig har Sverige også fått et nettsted om pedofili, pedofil.se.

Jane Eldor var den kvinnelig redaktøren av Lek fra 1976 til 1980. Noen bilder som ble trykket i Lek ville i dag vært straffbare.

Sirene var et "feministisk alternativ til ukebladene". Les om bladet her.

Boken til Floyd M. Martinson: "Infant and Child Sexuality" kan leses her.

Childhood Sensuality Circle (CSC) ble ledet av amerikanske Valida Davila og eksisterte fra 1971 til midten av 80-tallet. Det var ikke en gruppe av pedofile, men hadde frigjøringen av barneseksualiteten som en primær målsetting (ved siden av eldres rettigheter og betydningen av sunn kost). CSC utga også et eget blad (newsletter) og utformet disse prinsippene for barns seksuelle rettigheter:

1. Legal Protection Every child shall be legally protected in his sexual rights regardless of age or status as a legal minor.

2. Child's right to his own person Every child has the right to privacy for his own personal thoughts, ideas, dreams, and exploration of his own body without any kind of adult interference, directly or indirectly expressed.

3. Sex information Every child has the right to accurate sex information and to be protected from sex misinformation as soon as he is able to understand this information in simple terms.

4. Emotional growth Each child has the right to grow mentally, physically, emotionally, and spiritually as a free, uncrippled happy person in security so he will be tolerant and appreciative of other individuals and their sexuality.

5. Sensual pleasures Each child has the right to fully enjoy the sensual pleasures he may feel without shame or guilt.

6. Learning the art of love All children have the right to learn the art of love beginning at any age he is able to understand, just as he is entitled to learn any other art or skill.

7. Choice of a sex partner Every child has the right to loving relationships, including sexual, with a parent, sibling, or other responsible adult or child, and shall be protected and aided in doing so by being provided with contraceptives and aids to prevent venereal disease.

8. Protection from sexual suppression Each child has the right to be protected from any form of sex suppression at home or in society so that in adulthood he will be capable of living his sex life according to his natural desires and not according to the dictates of tradition.

Disse rettighetene skiller seg fra andre tilsvarende deklarasjoner ved at de gir barn rett til å velge og ta ansvar.

Filmen Pretty Baby fra 1978 handler om opplevelsene til en datter av en prostituert i New Orleans i 1917. Filmen inkluderer nakenscener med 12 år gamle Brooke Shields. Mer informasjon finnes her.

KROM er Norsk forening for kriminal reform. Deres nettside er her. KROM ble stiftet i 1968 og arbeider for innsatte i og utsatte fra norske fengsler. Det anmerkes at i en tid med fred og velstand i Vesten, så får vi en stadig økende mengde med mennesker som sitter i fengsel. Hva kommer dette av?

Konferansen "Amnesty for Love and Affection" ble avholdt i Oslo 22 til 24 juni 1979. Aftenposten skrev dette:

Aftenposten, 25 juni 1979:

Kriminalreform-krav:

Lik seksuell lavalder i Europa

(NTB). Seksualmoral og strafferett var hovedemnet på en internasjonal kriminalreformkonferanse som ble arrangert i Oslo i helgen. Lik seksuell lavalder i alle vest-europeiske land, var ett av de krav som ble formulert på konferansen.

Det ble også vedtatt at det skal dannes en internasjonal studiegruppe som skal spre opplysning og kunnskap om forskning innen seksualitet til de forskjellige lands regjeringer.

På en pressekonferanse lørdag ble det hevdet at sedelighetslovene i alle land er i utakt med virkeligheten. Studiegruppen vil derfor arbeide for å få til reformer innen denne lovgivning.

Stortingsrepresentant Wenche Lowzow, Høyre, den eneste inviterte politiker som var tilstede på konferansen, lovet å ta opp spørsmålet om reformer innen sedelighetsloven i justiskomitéen, hvor hun er medlem.

Enkeltmedlemmer i en del kriminalreformorganisasjoner, bl.a. Det Norske Forbundet av 1948, Krom og Pedofil arbeidsgruppe ved Universitetet i Oslo, sto som arrangør av konferansen. Den samlet også deltagere fra Nederland, Storbritannia, Sverige, Danmark og USA.

Kommentar

Å lese NAFP Bulletin gir et overveldende inntrykk. Man slåes av det faktum at kontroversen omkring pedofili ikke er ny, og at de samme gamle argumentene går igjen og igjen.

Man slåes av den åpenheten omkring disse spørsmål som fantes på 70-tallet. Ingen representant for de homofile organisasjonene ville i dag stått frem og forsvart seksuelle forhold med 13-14 åringer. Ingen etablert psykolog ville hatt en dialog med en pedofil sammenslutning. Ingen politiker ville våge å ta opp lovene om seksuell lavalder, enn si møte pedofile. Og fremfor alt: ingen pedofile selv ville være villige til å danne en gruppe og tale sin sak. Det finnes til enhver tid anslagsvis 10.000 eksklusivt pedofile i Norge (rundt 0.2% av befolkningen). Det finnes flere hundretusen som delvis er tiltrukket de unge eller kunne tenkes å forstå og sympatisere med pedofili. Hvor er de? Pedofil Arbeidsgruppe var et produkt av sin tid, et resultat av en omveltning i samfunnet. Det var et opprør mot autoritetene. Det var et tegn på politisk engasjement og en tro på fremtiden som synes totalt å mangle i dag.

Ved inngangen til 80-årene fikk vi Meg-samfunnet. De kollektive løsningenes tid var forbi. Seksualiteten gjorde en dreining i narsistisk retning og ble kaldere, mer funksjonell og selvopptatt. Det ble et spørsmål om å realisere seg selv. I Bulletin 1980-1 snakkes det betegnende nok om eskapisme. Pedofile reiste til andre land istedenfor å engasjere seg i sitt eget land. De utvekslet barneporno i hemmelighet istedenfor å synliggjøre seg selv og sin legning.

Det er en illusjon å tro at man kan etablere et forhold til et annet menneske ved å tilbringe noen uker på en sydhavsøy. Den toleransen man kan finne for seksuelle handlinger i sydligere strøk er et produkt av samfunnet og menneskene der, og kan ikke rives ut av sin sammenheng. Og mens pedofile tok turer til Thailand og Filippinene, forandret lovene seg omkring dem. De ble hardere og hardere. 'Det misbrukte barnet' trådte frem og ble et nyttig og universelt begrep i vår vestlige kultur.

Det er ikke slik at samfunnet noen gang har vært tolerant for pedofili i sin alminnelighet. Samfunnet i nyere tid har stort sett alltid hatt den samme seksualitetsforståelsen, og i dette ligger at seksualitet er noe som på en grunnleggende måte ikke angår de unge. Var diskusjonen på 70-tallet et produkt av praktiske hensyn i straffepleien, det faktum at politi og rettsvesen ville ha en moderne og mer smidig holdning til anmeldte forhold, eller var det et spørsmål om politisk idealisme, om et ønske om å gjøre seksualiteten mindre 'hard' og mer sosial, ta seksualiteten ut fra det ekteskapelige soverommet og gjøre den til et mål for felles menneskelighet?

NAFP Bulletin er allerede historie, selv om det bare er 30 år siden den ble utgitt. Åpenheten, det politiske engasjementet, troen på at det gikk an å skape en bedre verden og en annen forståelse for seksualitet, en forståelse som også inkluderte de unge, alt dette tilhører fortiden. Den gang fantes det en dialog i samfunnet, og man var villig til å snakke om de reelle problemene, ikke banalisere alt i misbruk og ikke fordømme en hel gruppe av mennesker, de pedofile.

Når dialogen tok slutt, overtok frykten. Det vet vi i dag. Vi så denne frykten i Bjugn. Vi så denne frykten i Pendulum. Vi ser denne frykten i Lommemannen og i barnealarm. Det er vår tragedie, de pedofiles tragedie såvel som de unges tragedie, men også hele samfunnets tragedie. Frykten vil være i blant oss til vi har fått nok av den.