Pedofobi

På et nettsted om kjærlighet, måtte jeg skrive en del om hat.

La oss se på dette hatet. La oss sette et navn på det. La oss definere det, analysere det og vise dets ansikt.

Jeg inviterer leseren på en reise gjennom pedofobien. Du vil ikke like det du leser her. Jeg likte heller ikke å skrive denne delen. Men den er viktig, fordi den viser strømninger i tiden. Den er et tidsdokument. Delen beskriver et fenomén som har kommet til å dominere vår tid, slik rasismen i Tyskland og Europa på 1930-tallet dominerte da. Hatet som fenomén er ikke historie. Den lever i beste velgående, i land vi ser opp til og beundrer, i samfunn vi kaller for opplyste og siviliserte, også i Norge.

Dette er første gang noen har forsøkt å definere begrepet pedofobi. Jeg ber om tålmodighet fra leseren. Dette er en stor og tildels komplisert del med mange nye tanker og begreper. Det er mitt håp at leseren til slutt vil få en bedre forståelse for et aktuelt samfunnsfenomén.

Delen vil om nødvendig berøre mye negativt. Ut av alt det negative vil kanskje en ny forståelse for barneseksualitet og pedofili tre frem, som kan hjelpe til å motvirke det som beskrives her.

Anonym e-post til pedofili.info:

Unskyld men har du rettighetene på bildene som er pubelisert på siden din? Det å støtte sexuelle overgrep viser hvor perværse og syke dere menesker er. Dere burde være låst inne isolert fra omværdenen. Barna burde beskyttes og pedofili gjør mer vondt en det kan gjøre godt. For barn har ikke envne til og være klar over sine handlinger i samme grad som voksene. Og jeg vurderer å finne ut hvordan dere ligger i forhold til det norske lovværket. Jeg kan forstå enkelte har en pedofil legning og det er ikke noe galt i det i seg selv men sexuele overgrep på barn er aldri greit selv i tillfeller hvor barna selv ønsker det.

Til leseren

Du har kanskje allerede lest litt på pedofili.info og reagert på innholdet. Ja, ja, sier du, det er greit å elske barn (jeg elsker også barn), men hva har det med sex å gjøre? Jeg elsker min mor, men jeg vil da ikke ha sex med henne. Når jeg elsker barn, så elsker jeg dem i kraft av at de er mine, fordi de er avhengige av meg, fordi de er sårbare og hjelpeløse. Sex har ikke noe med dette å gjøre.

Mer konkret vil du som leser kanskje lure på dette: har barna som vises på dette nettstedet samtykket i at bildene deres vises her? For det er det det handler om, er det ikke det? At barn ikke kan samtykke. Barn har ingen ide om hva seksualitet egentlig er. Barn er ikke seksuelle. Barn vil ikke ha sex med voksne. Det er jo sykt.

Barn og voksne er ikke like, sier du. Sex henger nok sammen med kjærlighet, men bare mellom mennesker som er like. Sex er mer å regne som en maktkamp mellom likestilte individer. Barn er sårbare og svake. Sex med barn er derfor ikke kjærlighet men vold og misbruk. Å elske barn vil si å skjerme dem mot sex.

Enig? Ikke enig? Tenk over det.

Hvis du mener at barn må skjermes mot sex, hvis seksuelle barn gjør deg redd, hvis du bare ved tanken på sex med barn føler noe motbydelig velle opp i deg, hvis du blir rasende på disse pedofile som vil ta barn, da må du for all del lese videre, for denne delen skal handle om deg.

Flashback.org: [du må nå være innlogget for å lese dette svenske forumet]

LookNoSkywater:   För mig hade det räckt med att pedofilen hade upphört med att förgripa sig på barn och slutat att stödja dokumenterade övergrepp på barn. Vips så hade fobin varit botad! Hade pedofilens övergrepp även fortsättningsvis lyst med sin frånvaro hade risken för återfall sjunkit till noll.

För att sätta fobin i ett sammanhang kan jag säga att detsamma gäller för mina fobier mot de som har impulser att misshandla, mörda, stjäla, aga eller mobba. Håller de bara impulserna i schack så botar de min motvilja till dem också.



Fishy:   Fobi - ogrundad irrationell rädsla för något.

Jag är således ingen pedofob. Jag har ingen fobi. Min "rädsla" är ej ogrundad.

Hade jag haft chansen att skjuta alla Sveriges pedofiler, utan någon som helst risk att åka dit för det, hade jag gjort det. Jag lovar.

En AK5c, ett par lådor med 5,56x45mm stålkärneprojektiler, en fotbollsplan, jag och Svea rikes pedofiler, och ingen annan.

Det ni.

Ordet pedofobi

Ordet pedofobi betyr i dag noe slikt som redsel for eller sterk uvilje mot barn, se her.

Det er nyttig å definere et eget ord for hva denne delen skal handle om. Ordet pedofobi er vel egnet. Det er ikke uten historisk parallell. Ordet homofobi betød opprinnelig redsel for likhet eller mer bokstavelig, ut i fra betydningen av det latinske ordet homo, redsel for mennesker. I 1969 brukte den amerikanske psykoterapeuten George Weinberg ordet for første gang i en artikkel for å beskrive frykten hos heteroseksuelle menn for å bli oppfattet som homofile, se her. I dag har ordet homofobi kommet til å stå for all frykt for, uvilje til eller diskriminering av homofile. Ordet har blitt et samlebegrep for alle negative holdninger til homoseksualitet.

Jeg definerer derfor ordet pedofobi til å være redsel for eller sterk uvilje mot seksualitet hos barn.

Barn i denne definisjonen er både et kulturelt og juridisk begrep. Det er mennesker som defineres som barn av samfunnet (ikke eldre enn 18 år).

Redsel for eller sterk uvilje mot kan forståes både som en medisinsk-psykologisk begrep (en fobi) hos et enkeltindivid og som en psykososialt (kulturelt) betinget begrep hos et helt samfunn. Jeg skal komme tilbake til nøyaktig hva jeg mener med begge disse begrepene og gi mange eksempler.

Seksualitet hos barn er vidt. Det kan være kroppslig utvikling hos barn, seksuelle ytringer fra barn eller handlinger av seksuell art der barn er med. Det kan være hos enkeltbarn (onani). Det kan være mellom barn (leke doktor). Det kan være mellom barn og voksne. Seksualitet hos barn kan være rettet mot voksne. Ordet pedofobi inkluderer derfor en redsel for eller sterk uvilje mot barns seksuelle ytringer overfor (og eventuelle seksuelle handlinger sammen med) voksne. I forlengelsen av dette ligger redselen for pedofili.

Ordet pedofobi vil i det følgende ofte bli brukt i betydningen 'redsel for eller sterk uvilje mot pedofili', men jeg skal vise at pedofobi er et mye videre begrep enn som så, og like gjerne kan være en generell angst for seksualitet og seksuell utvikling hos barn. Ordet pedofobi vil generelt bli relatert til alt som har med negative holdninger til barns seksualitet å gjøre, mer spesifikt til negative holdninger til seksualitet mellom barn og voksne, og negative holdninger til voksne som er seksuelt tiltrukket barn.

Begrepet pedofobi

For bedre å forstå hva pedofobi er, er det først nødvendig å si hva pedofobi ikke er.

Pedofobi er ikke å ha ulike synspunkter omkring temaet barn og seksualitet.

Som pedofil er jeg den første til å innse at seksualitet mellom barn og voksne kan være et vanskelig spørsmål. Det kan godt finnes ulike synspunkter på hva man kan gjøre sammen, med hvem man kan gjøre ting med og under hvilke betingelser det kan skje. I delen om forhold mellom barn og voksne ble det gjort et forsøk på å belyse noen slike spørsmål og gi noen svar. Man kan sikkert diskutere på hvilket grunnlag seksualitet mellom barn og voksne kan finne sted. Pedofobi er ikke å ha ulike oppfatninger om dette og holde en saklig diskusjon.

Generelt er pedofobi ikke det å føle seg ubekvem med eller stille seg undrende til barns seksuelle ytringer, utvikling eller handlinger. Vi lever i en kultur der barn og seksualitet ikke hører sammen. Dette lærer vi fra vi er unge. Derfor er det lov å bruke tid på å akseptere at barn er seksuelle og innhente kunnskap om temaet. Pedofili.info har fått mange positive henvendelser fra mennesker som nettopp søker slik kunnskap.

Pedofobi er å frykte og fornekte eksistensen av barns seksualitet.

Pedofobi er å sykeliggjøre uttrykk for barns seksualitet. Pedofobi er å reagere med avsky og vemmelse på barns seksualitet. Pedofobi er angst og frykt for seksuelle handlinger der barn er med. Pedofobi er sanksjoner mot barn som er seksuelle. Pedofobi er å fornekte selve idéen om at barn kan samtykke til seksuelle handlinger. Pedofobi er sensur. Pedofobi vil på et prinsipielt grunnlag forby alle handlinger og ytringer av seksuell art der barn direkte eller indirekte er med. Pedofobi er å frykte og hate de pedofile som gruppe, der selve idéen om at voksne kan finne barn seksuelt tiltrekkende sykeliggjøres. Pedofobi er aggressivitet. Pedofobi er å marginalisere og støte ut mennesker. Pedofobi er nulltoleranse og trakassering. Pedofobi er hets, hat og forfølgelse.

Pedofobi vil i det følgende bli definert ved hjelp av en rekke påstander. Som påstander kan de sannsynliggjøres men ikke bevises. Påstandene vil tilsammen definere og utdype hva jeg mener med begrepet pedofobi.

Påstandene vil fortelle oss noe om pedofobi som et kulturelt-sosialt begrep. Men de vil også si noe om den pedofobe, personen som lider under pedofobi, da som et psykologisk-individuelt begrep. Den pedofobe er alltid et produkt av sine omgivelser, av pedofobien i samfunnet, men den pedofobe har også individuelle trekk som vil bli beskrevet i et eget avsnitt.

Generelt vil en fobi (fra greske phóbos som betyr «frykt» eller «sykelig frykt») være en "irrasjonell, intens og vedvarende frykt for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr eller mennesker". En fobi vil ikke nødvendigvis identifiseres som et problem, særlig ikke hvis objektet for fobien er et tabu i samfunnet.

Dere pedofile forstår ikke hvor redde vi småbarnsforeldre er for at det skal skje noe med ungene våre. Stine skal begynne på skolen til høsten. Hun er så liten. Skal en voksen mann dukke opp på skoleveien hennes, trekke ned smekken og etterpå si at hun ville det? Skal dere få oss til å tro på det? Og Trine som nå er elleve, hun er så flink på skolen og til å svømme, skal hun liksom si til en mann at bare kom hjem til meg? Skal en voksen mann flytte inn på rommet hennes og ha seg der inne? Skal han holde på til han synes hun er for gammel og flytte ut igjen? Og eldstesønnen vår Henrik som er i puberteten. Han er så usikker. Stakkars gutt. Skal det være fritt frem for en voksen mann å utnytte usikkerheten hans? Vil dere pedofile virkelig innbille oss at dette er rett og riktig? Vi hater ikke pedofile. Vi er bare så redde for hva dere kan finne på. Vi vil beskytte barna våre. De er små og sårbare. Kan dere ikke forstå det?

Barnet

Sentralt i pedofobien er forestillingen om barnet.

Det er ikke lett å finne en entydig definisjon på hva barn er. Barn kan være mennesker i fasen mellom fødsel og pubertet, se f.eks. her. Det interessante med denne definisjonen er at barn blir gjort individuelle, ved at ulike barn avslutter puberteten i ulik alder.

Barn kan defineres som en negasjon, dvs. som en ikke-voksen. Barn er "individ som ikke er voksent", se her. Det gir en føring på at barn primært forstås ut i fra hva de ikke er. Barndommen forstås som en tilstand av mangler og uferdighet.

Ofte defineres dog barn enkelt som mennesker under 18 år. Artikkel 1 i FNs barnekonvensjon er et godt eksempel på det. Vi kan ta i bruk ulike fysiologiske og mentale kjennetegn på barndommen (mangel på selvbevissthet, mangel på snakkeferdighet, mangel på reproduksjonsevne) men barn defineres først og fremst ved hjelp av alder. Det gjør dem til en avgrenset og entydig gruppe. Deres status blir tildelt dem kollektivt. Dette leder til første påstand om pedofobiens vesen og natur:

1.
Pedofobi forutsetter at barn er en ensartet gruppe.

Gruppe, fordi alder ikke skiller på individ. Ensartet, fordi de i kraft av å tilhøre gruppen tildeles en rolle som bestemmer hva som forventes av dem.

Gruppen er et juridisk og politisk verktøy. Medlemmene av gruppen blir på en avgjørende måte behandlet annerledes i vårt samfunn. Gruppen er umyndig. Barn er de som er uten myndighet, de som andre har myndighet over. Det gjør at de stiller i en særklasse hva angår status, rettigheter og muligheten til å bestemme over egen kropp. Barndommen er en tilstand av mangler, svakheter og uforstand. Barn bedømmes utifra hva de ikke kan, ikke vet og ikke er. Barn er inkompetente. Dette leder til neste påstand om pedofobi:

2.
Pedofobi forutsetter at barn er underlegne de voksne.

Underlegne, i den forstand at de i kraft av å tilhøre gruppen 'barn' tildeles de samme underlegne (negative) egenskapene, som i sin tur gjør at voksne mener at de har full rett til å bestemme over deres væren generelt, og deres seksualitet spesielt.

I løpet av de siste 150 år finnes det mange eksempler på hvordan barn har måttet lide på grunn av deres status som underlegne, bl.a. gjennom fysisk avstraffelse, barnearbeid og opphold på barnehjem, se her. Tradisjonelt har barns underlegenhet uttrykt seg ved at de ble offer for voksen maktmisbruk. Borgerskapet tok maktmisbruket et skritt videre. Borgerskapets barn gikk fra å ha et væren til å bli et prosjekt. Barn av borgerskapet skulle formes til å bli slik voksne ville ha dem. Dette betinget en total tilgjengelighet overfor voksne. Hele barnets liv og væren ble åpnet opp og fylt med voksne befalinger og prinsipper. Barn ble i praksis små voksne, men 'voksne' som stilte i en særklasse. De hadde plikter men ikke rettigheter. De hadde ansvar men ikke frihet.

Barn skulle eksponeres mot det som var rett for dem og skjermes mot det som var galt for dem. Barneprosjektet gikk ut på å forme barn etter voksnes ønsker. Seksualiteten var spesielt viktig. Borgerskapets barn skulle få en seksualitet som var rettet inn mot borgerskapets ekteskap. Alle andre uttrykk for den ble fordreid, undertrykket, fornektet eller sykeliggjort.

I dag er det upopulært å si at voksne skal utøve makt overfor barn. Istedenfor brukes et alibi: barn har et så stort behov for å skjermes og beskyttes. Dette leder til tredje påstand om pedofobi:

3.
Pedofobi forutsetter at barn må beskyttes.

Behovet for å utøve makt overfor barn og behovet for å beskytte barn henger sammen. Sårbarhet, maktesløshet, underlegenhet, beskyttelse og maktutøvelse er ulike sider av samme fenomén. De legitimerer hverandre og de forsterker hverandre. Barnets maktesløshet betinger at voksne utøver makt for det, men maktutøvelsen gjør barnet maktesløst. Barnets sårbarhet gjør at voksne må beskytte det, men beskyttelsen øker vissheten om dets sårbarhet. Maktutøvelse og beskyttelse berettiger seg selv.

Dette kan sammenlignes med hvordan man en gang resonnerte omkring kvinner. Kvinnen var, akkurat som barnet, svak og sårbar. Derfor trengte hun å beskyttes av mannen. Ingen mann ville vedgå at han betraktet kvinnen som underlegen, bare at kvinnen var sårbar. Kvinnen skulle beskyttes mot arbeidsgiveren som ville ha hennes billige arbeidskraft, mot forføreren som ville ha hennes ære og uskyld og mot koblersken som ville ha hennes kropp. Hun skulle kle seg på en måte som ikke fristet mannen, gitt at problemet var hennes sårbarhet, ikke mannens maktutøvelse. I dag vet vi at kvinnerollen ikke finnes til i noen 'naturlig' tilstand, men er kulturelt betinget. Kvinnens stilling er ikke et spørsmål om maktesløshet og beskyttelse, men i hvilken grad vi lager et samfunn der hun innehar makt og kan leve ubeskyttet.

De pedofobe vil aldri vedgå at de bruker makt overfor barn, bare hevde at barn er maktesløse. De pedofobe vil aldri vedgå at barn er underlegne voksne, bare hevde at barn må beskyttes. Barn tilhører en bestemt og avgrenset gruppe. Denne gruppen er tildelt en 'naturlig' rolle. Påstandene om at barn tilhører en ensartet gruppe, at barn er underlegne de voksne og at barn må beskyttes er helt sentrale når den pedofobe forestiller seg barns seksualitet.

Blogginnlegget det siteres fra finnes ikke mer. Les det originale blogginnlegget fra 2010 her. Alle referanser til hvem som skrev det er sladdet. Les mer på min blogg.


Seksuell misbruk av barn og dyr

For normale folk høres det helt sykt ut, men misbruk av barn og dyr forekommer oftere enn en tror. Hver 5. jente og hver 10. gutt har blitt seksuelt misbrukt. Hos dyr er også tallet skremmende høyt, men det har vært vanskelig å fastslå et konkret tall. 1. januar i år kom det heldigvis en lov om at seksuelt misbruk av dyr er forbudt.

(...)

Jeg synes bare så synd på de som blir utsatt for noe de ikke vil, og spesielt barn og dyr da de er de svakeste og ikke kan beskytte seg selv. Det er tydeligvis veldig mange som har blitt misbrukt, og derfor mange som kanskje trenger noen å snakke med . Det er viktig å være åpen ovenfor dette temaet, slik at folk kanskje kjenner igjen tegn på misbrukt raskere. Det er viktig samfunnet gjør det de kan for å avverge slike situasjoner i fremtiden.

Trygghet for barn og dyr!

De fremmede

De fleste voksne har et merkelig todelt syn på barn.

På den ene side er barn unge mennesker, ikke ulik dem selv, bare med mindre erfaring og kunnskap. Dette er det positive synet på barn, glasset som halvt fullt, ikke halvt tomt.

Så har vi det andre synet. Barn er en sær gruppe med mellom- eller halvmennesker, snakkende kjæledyr, utgiftsposter, en vegeterende gruppe uten økonomisk verdi, skrikhalser med et stemmevolum som ikke står i forhold til kroppsvolumet, selvopptatte, ansvarsløse, bortskjemte krapyler som hele tiden vil ha mer uten å yte noe igjen, tankeløse og hensynsløse mobbere, plageånder som finner på all slags ugagn hjemme og på skolen, noen man til og med kan bli redd for når kroppen i 15-16 års alderen har blitt stor men fornuften henger etter og fortsatt tilhører et lite, ansvarsløst barn.

Barn er for mange voksne de fremmede. Synet på dem kan sammenlignes med synet man har på dyr eller på mentalt tilbakestående, dvs. noen man ikke kan identifiserer seg med, ikke kan relatere seg til, noe fjernt, utilregnelig eller også skremmende.

Synet på barn vil ofte avhenge av synet på egen barndom. Hvis barndommen er fremmed, vil også barn være fremmede. Hvis man fortrenger minner fra barndommen, vil barn vekke ubehagelige assosiasjoner. Hvis man opplevde maktmisbruk fra voksne som barn, vil måten man relaterer seg til barn i voksen alder bære preg av en mangel på jevnbyrdighet, enten fordi man gjør alt for å beskytte dem eller fordi man selv tar etter måten voksne en gang behandlet én selv på.

Forestillingen om de fremmede gir opphav til gruppetenkning. Barn blir uten individualitet. Alder går foran alt. Alder bestemmer plass, stilling, rettigheter, status, evner osv. Barn blir ensartede. Bildet av barnet er bildet av gruppen, der alle smiler, alle er lik sidemannen og har voksne over seg.

Pedofobi kan bygge på xenofobi, en redsel for eller fiendtlighet til det fremmede. Mye av forklaringen på hvorfor voksne kan behandle barn med uforstand bunner i en total mangel på forståelse for dem, som igjen er en refleksjon av den fremmedheten, disrespekten og redselen som voksne føler overfor barn. Dette kan sammenlignes med hvordan noen reagerer overfor hunder. Barn er liksom hunder 'utilregnelige', 'uvørne' og har ikke et bevisst (kontrollert) forhold til hva de selv vil ha. Dette stresser voksne og skaper angst. Barn kan true følelsen av autoritet voksne mener de skal ha overfor barn. Barn kan forvirre voksne. Barn kan utfordre det voksne selvbildet og gjøre voksne usikre. Voksne kan føle at de løper en risiko overfor barn og den følelsen kan vekke uro og angst. Skylden for angsten blir lagt på barna, men er i realiteten et problem hos den voksne selv. Vi kan oppsummere det med denne påstanden:

4.
Pedofobi er knyttet til fremmedgjøringen overfor barn.

På engelske wikipedia skrives det litt om frykt for barn. Ved siden av en velkjent idé om at mennesker under 18 år kan skape kaos, uorden og kriminalitet, leser vi denne interessante betraktningen:

One author suggests that the cause of the fear of children in academia specifically extends from adults' distinct awareness of the capacity of children as she wrote, "Children embarrass us because they point ever too cleverly and clearly to our denial of personal, material, and maternal history".

Voksne liker å tenke på sin voksenhet som en tilstand av fri vilje, uavhengighet og selvrealisering. Voksne vil jo mene at nettopp slike egenskaper skiller dem fra barn. Det oppstår en konflikt når voksne etterhvert erfarer hvor mye innsats som legges ned i å få barn til å tenke og oppføre seg slik voksne vil de skal gjøre. Dette setter egen frihet og uavhengighet i perspektiv. I ytterste konsekvens er friheten bare en illusjon og voksne er mer å betrakte som tankeløse produkter av egen oppdragelse og historie. Den reelle evnen til å bestemme over eget liv og ha selvstendige oppfatninger settes i tvil i møtet med og i behandlingen av barn.

Den virkelige skrekken for barn kommer til syne når barn oppfører seg mot forventet. Dette kan være i positiv forstand, ved bragder som kan måle seg med alt det voksne kan gjøre, som når Magnus Carlsen ble stormester i sjakk bare 13 år gammel eller når 10 år gamle Jackie Evancho sang i America's Got Talent.

Men langt oftere kommer angsten frem når barn oppfører seg mot forventet i negativ forstand. Et tilbakevendende motiv i skrekkfilm er overnaturlige eller paranormale barn (eller dukker). Skrekkfilmen utnytter bevisst det faktum at agerende, aktive barn vekker angst.

The Ring 2002	The Exorcist 1973
The Shining 1980	The Children 2008

Man kan dra mange interessante slutninger utifra hvordan barn fremstilles og brukes i skrekkfilm. Slike filmer bruker bevisst kulturelle, religiøse og seksuelle tabuer til å mane frem frykt. Djevelen i populær kultur innehar alltid en liten kropp som hos en dverg eller et barn. Barnet gjort om til djevel er en allusjon til det bråmodne barnet, også i seksuell forstand, en allusjon som mer enn noe annet vekker frykt hos voksne. Pedofobien kan uttrykkes med denne påstanden:

5.
Pedofobi er skrekken for at barn innehar evner og egenskaper man ikke tror barn har.

Holdningen til voksne pedofile er et slags speilbilde av holdningen til det bevisste og agerende barnet. Som med barnet vil de pedofile inneha egenskaper man ikke trodde voksne kunne ha. Som med barnet vekker voksne pedofile frykt for hva de kan gjøre. Som med barnet er slike voksne fremmedgjorte. Pedofobi gjør pedofili om til noe fremmed og umenneskelig.

Media

Media har et stort ansvar når samfunnets pedofobi skal uttrykkes og formidles. Årsaken til dette ligger i den dobbeltrollen media ofte har.

Media blir vanligvis tildelt rollen som den fjerde statsmakt. I et demokratisk samfunn skal media være uavhengig. Media skal overvåke og kritisere de andre maktene i samfunnet, den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Media skal styrke demokratiet ved å gi borgerne bred og upartisk informasjon. Dette legger grunnlaget for å kunne ta riktige valg. Media skal aktualisere saker og bringe dem frem i lyset, under den forutsetning at urett er en avvikende foreteelse som kan rettes opp ved at uretten blir gjort kjent.

Det finnes ingen i media som ikke tar sin rolle som overvåker og kritiker alvorlig. Selv mannfolk- og pornobladet Aktuell Rapport anså seg selv i sin tid som en garantist mot 'storebror' og urett, les her.

Men media er også kommersielle foretak. Aviser skal selges. Seerandeler skal økes. Foretaket skal gå med overskudd. Dette er ikke et problem så lenge det ikke går ut over rollen som overvåker og kritiker. Men som regel vil innholdet i media bestemmes av hva som er salgbart. Og det er ikke gitt at sannhet og kritikk selger. Som med andre foretak, har media ofte stor kunnskap om hva som selger. Media kan være kritiske, men bare så lenge de ikke kritiserer sine egne kommersielle forutsetninger.

Det finnes temaer der media ikke lever opp til sine prinsipper om uavhengighet og upartiskhet. Dobbeltrollen som kritiker og selger har i seg en grunnleggende konflikt. Konflikten kan legge en føring på hva som kan omtales i media eller på hvilken måte det kan omtales. Media har i vår tid blitt profesjonelle innholds-produsenter, der saker skapes og vinkles på en måte som leseren vil ha. Dagens mediabedrifter er utformet for å gi oss det vi vil betale for.

På 1980-tallet var media med på å avdekke seksuelle overgrep. Dette føyde seg fint inn i en tradisjon der media overvåker og avslører urett i samfunnet. Det hersker ingen tvil om at medias oppmerksomhet omkring temaet gjorde at flere kunne identifisere seg som seksuelt misbrukte og stå frem med sine problemer og få hjelp. Det er rimelig å anta at flere ble dømt for overgrep på grunn av oppmerksomheten i media.

Leser vi gamle nyhetssaker fra 1970-tallet, merker vi en annen måte å omtale seksuelle lovbrudd på. Et godt eksempel er en notis i VG 7 desember 1976:

Man kan tolke vinklingen i denne notisen på flere måter. Noen vil si at media den gang ikke forsto alvoret i seksuelle overgrep. Eller sagt på en annen måte: når barn og seksualitet nevnes sammen, skal vinklingen være misbruk. Media deltar i en kampanje der de avdekker 'sannheten' når det kommer til barn og seksualitet.

En alternativ tolkning tar utgangspunkt i at media alltid gir oss det vi vil ha. Notisen fra 1976 er bare en avspeiling av hva vi den gang ville lese om temaet. Når vi i dag ikke leser om småjenter og sex-orgier, er det fordi at seksualiteten i vår tid har blitt fremmedgjort, objektivisert og brutalisert. Vi vil lese om sex i forbindelse med vold og misbruk fordi det finnes en etterspørsel etter å lese om akkurat det. Vi leser ikke om jenter på 11-14 år som oppsøker voksne menn for sex. Det er de voksne mennene som oppsøker småjentene for misbruk.

Notisen viser oss at tolkninger av barn og barns seksuelle handlinger kan endre seg. Media er til en hver tid et speilbilde av vår virkelighetsoppfatning. Bilder av nakne barn er i dag er ikke bare bilder av nakne barn. De er overgrepsbilder eller fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn. Media er med på å formidle en slik virkelighetsoppfatning. I Aftenpostens A-magasin av 4 oktober 1986 ser vi en to-siders reklame for Soft Soya margarin:

Oppe til høyre ser vi et bilde av en naken jente på ca. 6 år. Den gang var dette bare et bilde av en naken jente på 6 år. Bildet skulle illustrere sunnhet og helse. Et slikt reklamebilde ville aldri ha passert i dag, og det er fordi at slike bilder i dag betraktes som overgrep. Den store forskjellen fra 1970-tallet er at vi i dag alltid anser barn for å være seksuelle, eller ha i seg en latent seksualitet, eller (noe som har kommet til å bli det samme) ha et potensial i seg for å være misbrukte. Det er dette som menes når vi sier at pedofobi skaper barn som passive seksuelle objekter. Vi kan aldri mer betrakte dem som nøytrale og aseksuelle.

Vi kan anklage media for at de ikke gir oss en bred og upartisk fremstilling av barn og seksualitet. Den pedofobe vil si at det bare finnes én fremstilling av barn og seksualitet, og det er misbruk. Koblingen mellom pedofobi og media trer frem når media bryter med egne prinsipper om uavhengighet og upartiskhet.

Media vil selvsagt mene at de nettopp tar rollen som overvåker og kritiker alvorlig når de retter søkelyset mot misbruk. Misbruk er ikke noe 'folk vil ha' men er et alvorlig samfunnsproblem. Media skal gjennom sitt fokus gjøre noe med problemet. De setter søkelyset på misbruk, ikke fordi at det finnes en etterspørsel etter å lese om slikt, men for å få ned misbruket i samfunnet. Ved å løfte frem misbruk i media, skal vi få mindre misbruk i samfunnet, omtrent som om media og samfunnet var skilt fra hverandre — og ikke er speilbilder av hverandre.

Får vi mindre misbruk i samfunnet av å lese om misbruk i media? På 1980-tallet bidro oppmerksomheten omkring incest til at flere kunne stå frem og få hjelp og anmelde forhold. Men fikk dette noen innvirkning på misbruket i samfunnet? Kriminalstatistikken viser et overraskende jevnt nivå på slike saker de siste 25 år, se her. Å tro at en detaljert opptatthet av vold-seksualitet får ned volden-seksualiteten i samfunnet er omtrent som å tro at flere oppslag om skilsmisser i ukepressen får ned skilsmissestatistikken, eller at om vi bare fikk se bilder av alle lemlestede kropper i bilulykker ville det få ned antall drepte i trafikken. Det er ingenting som støtter slike sammenhenger.

Man kan argumentere med at en detaljert opptatthet av vold-seksualitet i media øker den seksualiserte volden i samfunnet. Oppslag, uansett hvor frastøtende de er, vil legitimere volden i kraft av den oppmerksomheten de får. Pedofobe bruker oppslagene til å berettige sin egen eksistens og til å gjennomføre stadig hardere tak mot 'de pedofile'.

I en mediedrevet virkelighet der all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, vil det finnes en hårfin distinksjon mellom det å fordømme misbruk og det å presentere, utnytte og fremme misbruk. Pedofobien i media — der man på én og samme tid fordømmer og utnytter misbruket — forteller oss noe viktig om pedofobiens vesen. Pedofobi trenger misbruket for å legitimere seg selv. Dette kan uttrykkes med følgende påstand:

6.
Pedofobi søker alltid misbruket, trenger misbruket, er misbrukets sanne ansikt.

Tro ikke at media ikke mener alvor når de fordømmer misbruk. Det er ikke poenget. Poenget er at pedofobi, misbruk og media eksisterer i en relasjon til hverandre. De former hverandre. De betinger hverandre. Bildet av misbruket, av 'de pedofile' og av 'de uskyldige barna' skapes av media, for media. Media søker alltid misbruket, vil alltid fortelle oss om det ned til minste detalj, fordi det dekker et behov. Media presenterer misbruket, beskriver misbruket, uttrykker misbruket, er fortrolig med misbruket, former misbruket, er misbrukets ansikt, dets innhold og sannhet, misbrukets sanne ansikt.

I en medievirkelighet der det å presentere misbruk og det å fremme misbruk glir subtilt over i hverandre, kan man spørre seg om ikke media kunne vise ansvar og godta at barn er seksuelle og at det finnes pedofile som ikke voldtar barn. Men da hadde det ikke vært et slikt behov for å lese om misbruk. Misbruk i en slik alternativ virkelighet ville opphørt å ha interesse, ikke fordi at det da ikke ville ha forekommet alvorlige saker der voldtekt og misbruk virkelig hadde funnet sted, men fordi slike saker ikke ville ha dekket noe behov. Pedofobien og misbruket trenger hverandre.

En detaljert beskrivelse av de seksuelle handlingene i overgrepssaker synes å bli mer vanlig. I november 2009 kunne vi lese dette fra rettssaken til den såkalte Lommemannen:

TV2 Nyhetene [krever nå innlogging]:

– Jeg skulle ta sjampo i håret. Det var da han spurte om han skulle hjelpe meg. Da svarte jeg ja. Han begynte å vaske håret, og gned såpen inn i øynene mine.

Da ble sjuåringen tvunget til å utføre oralsex på mannen.

Gutten forklarer at han fikk panikk da det skjedde og ikke klarte å rope på hjelp.

– Jeg reagerte med sjokk, og ble veldig redd, sa gutten i sin forklaring.

Denne beskrivelsen har likhetstrekk med pornografi. Merk vekslingen mellom det subjektive og objektive ståstedet ( ... jeg skulle ta sjampo i håret ... da ble sjuåringen tvunget ... osv ... ). Vi er med på handlingen, samtidig som vi står på siden og betrakter det hele. Her blir vi forlystet og forskrekket. Pornografi har i seg denne dobbeltheten, både det forlokkende og frastøtende. Her er det 'hjelpe meg' og oralsex, men også sjokk, redsel og rop. Et trekk ved pedofobien er nettopp denne dobbeltheten i forholdet til seksualiteten, ved at den både søker etter og beskriver seksualiteten, samtidig som den virker til at vi tar avstand og fordømmer seksualiteten. Vi blir skamfulle, og så projiserer vi vårt sinne på Lommemannen. Media tilrettelegger dette for oss. Media kanaliserer vårt sinne. Man kan si at pedofobi er en måte å håndtere seksualitet på.

Under tittelen '—Enkelte pedofile tror de er snille med barna' fikk vi servert dette i Dagbladet:

Dagbladet 07.01.2011 [krever nå innlogging]:

- Bruker man vold og kraft kan man risikere å sprenge opp vagina. Det kan føre til en rift bakover mot endetarmsåpningen. Oppstår det en forbindelse mellom vagina og endetarmsåpningen, får man problemer med å holde på avføringen.

- Det samme skjer om man presser noe alt for stort gjennom endetarmsåpningen slik at analringen blir ødelagt, sier Borgen.

Men han vektlegger det er få tilfeller av dette i Norge ...

Her gjøres det ikke en gang et forsøk på å relatere den seksuelle beskrivelsen til en konkret hendelse. Beskrivelsen fremstår som fri seksuell fantasi. Det er "få tilfeller av dette i Norge" men det spiller ingen rolle. Den seksuelle beskrivelsen står for seg selv og tjener sin egen hensikt.

Relasjonen mellom media og misbruk går ikke upåaktet hen blant dem som virkelig er opptatt av barns velferd. Aftenposten publiserte en kronikk med den treffende tittelen Mediene begår overgrep. Her kritiseres "intime detaljer" og "detaljerte beskrivelser" i dekningen av Lommemannsaken. En psykolog fra Senter for Krisepsykologi sa det slik:

Det er vanskelig for meg å forstå at denne behandlingen av barna/ungdommene ikke bryter med Barnekonvensjonen. Hvorfor skal hele Norge måtte ta del i de detaljene som offentliggjøres? Det burde være mulig å sette de utsatte barnas behov foran publikums behov. Jeg vil gå så langt som til å hevde at vi gjennom denne behandling påfører barn traumer.

Kronikken reiser et interessant spørsmål angående misbruk generelt. Kan skaden barn påføres ved seksuelle handlinger mer komme av omgivelsenes reaksjoner (jevnaldrende, foreldre, psykologer, politi, media) enn av den egne, subjektive erfaringen fra det som skjedde? Finnes det en mer direkte sammenheng mellom "publikums behov" og eksistensen av misbruk? Og sett fra motsatt side: kan en økt oppmerksomhet og en detaljert opptatthet av vold-seksualitet føre til at færre tør stå frem med sine problemer. Pedofobi er misbrukets form og ansikt. Pedofobi har ingenting med barns velferd å gjøre. Vi har aldri fått mindre misbruk ved å lese om det i media. Pedofobien bruker idéen om barns velferd til å berettige seg selv. Den pedofobe vil hylle barn og si at vedkommende arbeider for barns beste, men pedofobi er alltid et spørsmål om den pedofobes egne interesser og behov. I Alvdal-saken ble det uttrykt slik:

VG 27.01.2011 [du må nå være innlogget]:

Barneombudet vil kaste pressen ut av rettssalen. Men i går var det kanskje viktigere enn noen gang at vi var til stede. Om dørene var blitt lukket, var det den tidligere barnevernslederen, ikke barna, som hadde fått beskyttelse. Slik skal det ikke være.

Hvordan kan pressen tro at barna fikk beskyttelse ved å vise overgrepsfilm av dem i åpen rett? Hvis filmen kunne lastes ned fra websidene til våre aviser, ville barna da fått enda mer beskyttelse? Og samtykket barna til at filmen ble vist?

Ironisk nok er de som er satt til å håndheve lover mot misbruk blitt beskyldt for å lekke detaljer om misbruk, se her [du må være innlogget]. Men om vi forstår relasjonen mellom pedofobi, media og misbruk, er dette slett ikke en slik selvmotsigelse som vi først kunne tro.

Forsiden på svenske Allers i 1954.
I originalen er gutten ikke sladdet.

Media har blitt selve premissleverandøren for seksualitet (og nå snakker jeg om media generelt, også underholdningsindustrien og reklamen). Barnets potensial som seksuelt objekt er nærmest ubegrenset i media. Det er slutt på den tiden da barn kunne være nakne i presse og offentlighet. Pedofobi seksualiserer barn. Men jeg gjentar: tro ikke at media ikke mener alvor når de fordømmer misbruk. Det er ikke poenget. Når media fordømmer misbruk, gjør de to ting på en gang: de usynliggjør det faktum at barn er aktivt seksuelle, samtidig som de gjør barn til passive ofre. Pedofobi er en måte å la barn og seksualitet komme til syne på i offentligheten. Barn blir tilkjent en rekke ytre seksuelle kjennetegn, samtidig som deres kropp og seksualitet blir usynliggjort og skjøvet ned i en kollektiv ubevissthet. Dette kan uttrykkes med følgende påstand:

7.
Pedofobi usynliggjør barnet som handlende subjekt, samtidig som pedofobi skaper bildet av barnet som passivt objekt.

Media stiller opp når barn deltar i skjønnhetskonkurranser eller andre offentlige tilstelninger der deres ytre belønnes og blir prisgitt som prestasjon. I pedofobien er dette ingen selvmotsigelse, fordi pedofobi er en regulert måte å la barn komme til syne på i offentligheten. Barn har alltid i seg en latent seksualitet, men den er synlig eller usynlig ('naturlig' eller 'unaturlig') avhengig av kontekst. Er bildet under seksuelt? Når ble bildet seksuelt?

Har denne jenta samtykket i å få bildet sitt vist her?

Det advares mot å legge ut barnebadebilder på nett, men når ble disse bildene seksuelle og hvem gjør dem egentlig seksuelle?

Behandlingen av barn har en parallell i behandlingen av pedofile. Akkurat som med barn, blir pedofile strippet for individualitet og deres seksualitet blir gjort uvesentlig. Istedenfor presenteres vi for et objekt.

Hentet fra her.
[Ny lenke til samme bilde. Den gamle lenken
http://www.nettavisen.no/utenriks/article2605679.ece
ble ikke funnet igjen. Bildet og artikkelen
har sannsynligvis forsvunnet fra Nettavisen]

Hvem er personen på bildet over? Ikke en pedofil. Det er en journalist som for anledningen kledde av seg og tok med noen rekvisitter inn på soveværelset. Bildet er del av en serie med tilsvarende bilder som ble brukt av media rundt 2007-2009, se Aftenbladet [lenke ikke lenger aktiv og gjenfunnet], NRK Brennpunkt, Sport, Nyheter og TV2.

I bildet er barn bare tilstede som dukker eller bamser. Barn er anonymiserte og objektiviserte. Barn er ikke fremstilt som aktivt handlende, men som passive og anonyme. Ironisk nok vil bildet derfor forsterke den holdningen til barn som leder til misbruk. Pedofobi gjør på en og samme tid barn seksuelle og legger opp til en holdning til barn som fremmer misbruk. I så henseende er bildet en pedofob fantasi.

Bildet er interessant på en annen måte også. Vi får av media det vi vil ha, aldri noe annet. Bildet dekker et behov. Bildet er en projeksjon av seksuell skam, angst og aggresjon over på et hatobjekt, her materialisert i en middelaldrende fet mannsperson. Mannen på bildet må opplagt være en pedofob, hvordan ellers forklare denne bisarre fotoseansen. Men kanskje nettopp derfor finnes dette behovet for å være misbrukets form og ansikt. Pedofobi er en måte å håndtere egen seksualitet på. Bildet er i realiteten et selvportrett. Det er et portrett av en manns kroppsforakt og seksualforakt.

Hatobjektet er som oftest en voksen mann, dvs. misbrukeren, men kan også være kvinner eller barn selv. Det er ikke viktig hvem hatobjektet er, bare det er noen forskjellig fra oss selv. Medias relasjon til misbruk går ut på å tegne et ansikt for oss, lage et bilde av den andre, den fremmede, den som ikke er meg, den vi ikke kan leve sammen med, den som har skylden og kan forfølges. Pedofobi er en hat-ideologi. Pedofobi henter sin eksistensberettigelse fra hatet. Pedofobe kan være svært aggresive og hatefulle mennesker (mer om dette senere). Dette leder til følgende påstand om relasjonen mellom egen kropp, egen seksualitet og pedofobi:

8.
Pedofobi er en projeksjon av egen seksuell skam, angst og aggresjon over på et hatobjekt.

Media gir hat-objektet form. I 2008 ble det amerikanske programmet To catch a predator vist på norske TV-skjermer. Dette programmet brukte skjult kamera for å lokke menn til å oppsøke mindreårige. Les mer på wikipedia. Etterpå ble de fanget av politiet mens kameraene gikk. Dette kunne skje fordi det finnes en lov som forbyr voksne å oppsøke mindreårige. Norge fikk en tilsvarende lov i 2007.

Forut for visningen ble det av media selv reist litt tvil om programmet egnet seg for norsk TV.

VG 26.11.2007: [du må være innlogget]

- «To Catch a Predator» benytter metoder som ikke bare er tvilsomme, men helt uakseptable. Det er ikke slik mediene jobber eller skal jobbe. Selv om publikum mener det er prisverdig at man fakker pedofile, så er dette politiets ansvar, og ikke medienes jobb, sier generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, til fagtidsskriftet Kampanje.

Noen virkelig kritikk av programmet kom aldri, og programmet ble da også vist på TV-Norge i 2008. Medienes jobb er å gi folk det de vil ha.

NRK 25.11.2007:

Salgsdirektør Helge Flemmen i TVNorge sier at denne serien kommer til å få oppmerksomhet av dimensjoner.

- Det er seere vi lever av, og vi kommer til å oppleve samme ramaskrik som før Big Brother og Temptation Island.

- Dere frykter altså ikke annonsørboikott, på lik linje med det TV 2 opplevde med ”De sju dødssynder”?

- Nei, noen annonsører vil ønske å ligge rundt det programmet, andre vil ikke det. TV 2 har i hvert fall ikke tapt noe penger på boikotten, sier Flemmen.

Nå fikk norske tittere se helt nye bilder av 'de pedofile', som kanskje forsterket stereotyper, eller skapte helt nye — mens vi ble geleidet igjennom det hele med den amerikanske moralistens sterke og enkle røst, omtrent som om vi var på et vekkelsesmøte.

Hentet fra her. I originalen er ansiktet ikke sladdet.

I programmer som dette møter media seg selv. De utgjør ikke lenger noen fjerde statsmakt, en slags garantist mot urett. De har gjennomgått en utvikling der de selv har blitt den lovgivende, utøvende og dømmende makt i én og samme skikkelse. De moraliserer med oss, belærer oss om hva som er seksuelt riktig, setter opp absolutte lover som de selv definerer og forvalter, så håndhever de disse lovene med feller, falskhet og bedrageri, for til slutt å dømme oss med gapestokk og fornedrelse.

Pedofobien i et samfunn har sin egen logikk. Den følger en utvikling. Hvert steg i utviklingen leder til neste steg i en logisk rekkefølge. Forskjellen mellom Norge og USA er bare at man i USA har kommet lengre i denne utviklingen. Det er bare et tidsspørsmål før bilder av 'de pedofile' vises på en systematisk måte her i landet, først i tilknytning til rettssaker, så som etterlysninger, deler av offisielle registre eller borgervern, for tilslutt å dukke opp i ulike TV-show. Vi får den medievirkeligheten vi vil ha.

Tro ikke at barn er noe unntak i denne utviklingen. Deres ansikter har minst like mye appell og er like gangbare i media. Vi vil komme til å få se bilder av misbrukte barn. Leseren tror meg ikke? Se da på denne linken fra en engelsk avis. Se også her. Det finnes mange slike bilder av barn i engelsk media. Søk etter 'child murder' i nettavisene til The Sun og Daily Mail. I England og USA hører slike bilder rutinemessig med i genren sex&crime. Det virkelig groteske ved dette er at media fremstiller seg selv som barnas velgjørere eller som barnas beskyttere. I rollekonflikten mellom kritikeren og selgeren, vil selgeren alltid vinne.

I en mediedrevet virkelighet vil politikerne føle seg presset til å reagere spontant på sakene media har oppe. Det tabloide formatet har en tendens til å krympe og forenkle verdenen og innby til enkle, kortsiktige løsninger. Politikerne har i motsetning til media ansvar for sine beslutninger, og må relatere seg til en sammensatt og kompleks verden.

Pedofili.info er selv en del av media, på den måten at dette nettstedet er offentlig og dokumenterer utviklingstrekk i samfunnet og forsøker å være kritisk til temaet barn og seksualitet. Dette nettstedet trenger ikke å ta hensyn til kommersielle interesser. Nettstedet trenger heller ikke å bøye av for 'sterke reaksjoner på leserhold'.

Talende nok har da også resten av media lite tilovers for hva som står her. I fagbladet til de norske journalistene ble det advart mot å linke til og bruke stoff fra her, se journalisten.no. Er dette et eksempel på hvordan den frie pressen arbeider og tenker? Når så du noen gang en kritisk artikkel om barnepornografi i norsk presse? Eller når leste du om bakgrunnen for og rasjonaliteten til den seksuelle lavalderen?

En kultur av overgrep. En historie av vold.

Kjenner vi ikke vår historie, kjenner vi ikke vår egen tid. Pedofobien slik den finnes i dag har ikke alltid eksistert. Dette reiser et interessant spørsmål om pedofobiens utvikling og årsaker. Hvor kommer den fra? Hva motiverer den?

I dag er det lett å glemme hvordan kampen mot onani formet generasjoner med mennesker. Det var særlig onani blant barn og unge menn som skapte frykt. Onani var koblet til kristen umoral. Man anvendte (det misvisende) sitatet fra Første Mosebok der Onan lot "sæden gå til spille på jorden". Ved inngangen til Opplysningstiden på 1700-tallet kom det tekster med advarsler mot onani ut i fra en mer helsemessig vinkling. En anonym bok med tittelen "Onania, or, the Heinous Sin of Self-Pollution, and All its Frightful Consequences in Both Sexes consider'd with Spiritual and Physical Advice to those, Who Have Already Injur'd Themselves by This Abominable Practice. And Seasonable Admonition to the Youth of the Nation, (of both Sexes) and Those Whose Tuition They Are Under, Whether Parents, Guardians, Masters, or Mistresses" ble publisert i London in 1723 og trykket på nytt i Boston in 1724, se her.

Når barn onanerte, misbrukte de seg selv. Onani ble på en svært direkte måte koblet til misbruk ("self-abuse") og urenhet ("self-pollution"). Hele det moderne misbruksbegrepet har sin opprinnelse nettopp her.

Frykten for onani var datidens pedofobi. Det var helt bokstavelig redselen for og uviljen mot seksualitet hos barn. Onani ble oppfattet som selve tegnet på at noe sykt, fremmed og fordervet hadde fått innpass i en ung og svak sjel. Dette måtte bekjempes med alle midler, se f.eks. her.

Det er rimelig å anta at fremveksten av pedofobi som et moderne fenomén hang sammen med den fornyede frykten for onani hos barn på 1700- og 1800-tallet. Det var særlig blant borgerskapets barn at frykten kom til uttrykk. Pedofobi kan spores til fremveksten av borgerskapet som klasse i Europa. Borgerskapets barn skulle disiplineres til å bli lydige samfunnsborgere. Deres seksualitet skulle styres inn i godtatte former. Det ble nødvendig å skape en forestilling om at alle unge var svake og inkompetente. Det kom en ny interesse for barns helse og velferd. Infantiliseringen av barnet, bekymringen for barnet, overvåkningen av barnet og disiplineringen av barnet gikk hånd i hånd.

Masturbation - faqs.org:

It is debatable whether concerns over childhood masturbation arose from increasing interest in the moral and physical welfare of children and more interventionist child-rearing practices, or whether these practices were the outcome of a belief that greater surveillance of children was necessary to prevent the development of "secret habits." Probably the two phenomena were selfreinforcing – increased surveillance might reveal previously unsuspected practices, leading to even closer attention.

Selv om frykten for onani kan spores til mange land i Europa, var det særlig i England at den kom klarest til uttrykk. Det var her at doktor Isaac Baker Brown utførte sine klitoris-operasjoner på borgerskapets døtre. Fra England ble frykten sendt over havet til de engelsk-språklige koloniene i Amerika. Her skulle pedofobi få en helt spesiell stilling i samfunnet, inspirert av en særegen kristen-religiøs-protestantisk fundamentalisme som i sin rene form bare finnes i USA. Den puritanske, visjonære dommedags-kristendommen skapte for seg selv en særegen rett til å inneha sannheten, lage absolutte lover og dømme andre.

Et tidlig eksempel på koblingen mellom visjonær kristendom og seksuell forakt er å finne i tekstene til Ellen G. White som levde mellom 1827 og 1915. Hun var en av grunnleggerne av den såkalte Syvendedags Adventistskirken, en kirke som etterhvert fikk en avlegger i Norge også. I boken Solemn Appeal fra 1870 får vi servert en salig blanding med advarsler, formaninger, påståtte naturlover, medisinsk dilettanteri og dødsbudskap, slik dette sitatet viser:

Ellen G. White

ellenwhiteexposed.com:

Children who practice self-indulgence [masturbation] previous to puberty, or the period of merging into manhood or womanhood, must pay the penalty of nature's violated laws at that critical period. Many sink into an early grave, while others have sufficient force of constitution to pass this ordeal. If the practice is continued from the age of fifteen and upward, nature will protest against the abuse she has suffered, and continues to suffer, and will make them pay the penalty for the transgression of her laws, especially from the ages of thirty to forty-five, by numerous pains in the system, and various diseases, such as affection of the liver and lungs, neuralgia, rheumatism, affection of the spine, diseased kidneys, and cancerous humors. Some of nature's fine machinery gives way, leaving a heavier task for the remaining to perform, which disorders nature's fine arrangement, and there is often a sudden breaking down of the constitution; and death is the result.

Visjonene og moraliseringen kan dels forklares ved at White fikk en sten i hodet som ni-åring, lå i koma og angivelig kom til å lide av en form for epilepsi som snevret inn hennes mentale valgfrihet, se her.

Det dypt religiøse miljøet Ellen G. White kom fra har en lang historie i USA. En gruppe med ekstreme protestanter, kalt kalvinister eller mer spesifikt puritanere, kom i konflikt med den religiøse og verdslige makten i England rundt 1600. I 1620 utvandret de til Amerika og kom til å få en uforholdsmessig stor innflytelse på det nye landet, se her og her. Begrepet amerikansk eksepsjonalisme stammer fra idéen om at Amerika var det lovede landet, at kolonistene var det utvalgte folket og at de hadde en misjon. Nybyggerne mente at de var kallet til å spre demokrati, frihet og kristen frelse til resten av verdenen, uten at de var tilbøyelig til å betrakte frihet og kristendommen de selv praktiserte som motsetninger. Religion kom til å influere politikk i USA på en måte som Europa hadde lagt bak seg. Det finnes en arv fra den første tiden med religiøse utgrupper i USA, og den er at vi alle skal betrakte de amerikanske verdiene, den amerikanske kulturen og den amerikanske levemåten som den eneste rette, et ideal vi alle skal følge.

Leseren vil nå kanskje innvende med å si at vi i dag vet at onani ikke er skadelig. Men hvordan vet vi det? Hva er det vi i dag vet om onani som de ikke kunne vite i 1870? Hva består denne vitenen av og hvorfor har vi den akkurat nå?

Mange tror at onani er skadelig — og det er som oftest nok. Helsedirektøren i USA fikk i 1994 sparken av president Clinton fordi hun sa dette offentlig:

New York Times 10.12.1994:

"As per your specific question in regard to masturbation," Dr. Elders said, "I think that is something that is a part of human sexuality and it's a part of something that perhaps should be taught. But we've not even taught our children the very basics."

Pedofobi skulle få et nytt uttrykk i USA i første halvdel av 1980-tallet. Det var nå de første tilfellene av såkalt satanisk rituelt misbruk eller Satanic Ritual Abuse dukket opp. En utløsende faktor var boken Michelle Remembers som kom ut i 1980 [forsiden til denne boken har endret seg; den som vil se hvordan forsiden opprinnelig så ut kan gå til web archive]. Her kobles tre sentrale elementer sammen: religiøsitet, vold og seksuelle handlinger. Kvinnen i boken forteller at hun i voksen alder plutselig begynte å huske ting fra sin barndom. Det dreide seg om hva hun som fem-åring hadde opplevd i hendene på sin mor. Moren var med i Satans Kirke (The Church of Satan), en verdensomspennende organisasjon med aner fra før-kristen tid. Fem-åringen ble tvunget til å delta i en 81-dagers orgie av sex, tortur og drap. Hun ble seksuelt misbrukt, låst inne, tvunget til å delta i ritualer, var vitne til mord og ble gnidd inn med blod og kroppsdeler fra de drepte, både voksne og spedbarn.

Michelle husker ting.

Boken ble etterhvert diskreditert og innholdet betraktet som lite sannsynlig, et produkt av hva vi forsiktig kan kalle for livlig fantasi. Men det betød ikke at innholdet generelt ikke ble tatt svært alvorlig av mange. Boken var en del av en bølge med 'overlevelseslitteratur' etter incest som kom ut akkurat i denne tiden. Satanisk rituelt misbruk ble drevet frem av flere sosiale faktorer, slik som massehysteri, ryktespredning og moralsk panikk. Tiden rundt 1988-89 markerte toppen på hysteriet i USA. I boken Satanic panic: the creation of a contemporary legend av Jeffrey S. Victor er hysteriet på en fin måte dokumentert som et sosiologisk fenomén. Boken kan kjøpes her. Hysteriet var uttrykk for en dyp usikkerhet i det amerikanske samfunnet. Det hang også sammen med en økende forekomst av psykiske lidelser i befolkningen, et forhold som har kommet til å karakterisere vår tid, samt fremveksten av en lønnsom terapi- og medikamentindustri som utnytter dette. I en rapport om den sosiale og kulturelle konteksten for satanisk rituelt misbruk, sier Susan Robbins dette:

The Social and Cultural Context of Satanic Ritual Abuse Allegations:

The numerous social and cultural forces that gave rise to the widespread belief in SRA coalesced at a time in which American society was undergoing significant transformation. New societal fears about cults, child pornography, rising crime, family instability, and a growing concern for children's safety, all contributed to the belief in the ritual abuse of children. Fueled by media sensationalism, these apprehensions and concerns became further enhanced by a growing self-help movement and counseling industry based on defining life's problems in terms of addictions and one's status as a victim. This was then coupled with the renewed ideological belief that present day problems stem from early childhood trauma and family dysfunction. This paved the way, in part, for the rise of an increasingly profitable therapeutic enterprise built on people's fears and dissatisfaction.

Satanisk rituelt misbruk kom til å få en stor innvirkning på hvordan samfunnet oppfattet sex mellom barn og voksne, selv om man etterhvert droppet ordet 'satanisk' og nøyde seg med 'rituelt misbruk' for å gjøre begrepet mer troverdig. Begrepet hjemsøker oss fortsatt. Søk etter satanic ritual abuse på YouTube.

Satans unger.

I 1982 fikk vi verdens første barnehagesak i USA. Saken markerte starten på et kulturelt fenomén og en lang rekke tilsvarende saker verden over, se wikipedia. McMartin preschool-saken fra 1983 er mest kjent, både på grunn av omfanget og i måten rituelt misbruk ble koblet sammen med den dagligdagse driften av en barnehage i California. Sex, vold, ritualer og et stort antall barn og voksne kjennetegner slike saker. Barnehagesakene kom til å bekrefte en tendens, at de som kom med de verste påstandene var mentalt syke. Pedofobi er ikke et produkt av barns problemer men av voksnes problemer. Pedofobi er i sitt vesen irrasjonelt og hysterisk. Barnehagesakene ble mindre vanlige når politiet lærte å gjenkjenne dem, men pedofobien som ligger til grunn for dem dukker opp hver gang voksne har problemer. I 2005 da orkanen Katrina rammet USA, ble det framsatt påstander om drap og voldtekter av barn i New Orleans, påstander som senere viste seg å være oppspinn.

I 1992 fikk Norge også en barnehagesak. Den var naturligvis Bjugn-saken. Det interessante er hvordan rituelt misbruk også her ble trukket inn, det til tross for at Norge ikke har en historie med religiøs fanatisme.

Hans Kringstad, Bjugn-formelen, 1997:

side 126: «RITUALER», ble det stående i blokkbokstaver i politiets internrapport, som etterforskningsleder Martha Kalland utarbeidet.

side 135: Kaia skildret seanser med svarte stearinlys og kom med en fortelling om munnsex som var så opprørende i sin detaljrikdom at den ga moren kvalmetokter.

side 150: — Hadde de spesielle klær på? — Ja, sa Vilde, og hun forklarte at i en veske lå kapper i et hvitt, glatt stoff, nesten som silke. Det var hull til armene. Plaggene kunne knyttes i nakken, og det var krager på alle sammen. Rituelt utstyr, men hvem var de pedofile?

side 207: Men noe kom likevel ut av kjøreturene, for etter forgjeves leting etter sauene hadde Kaia mer å fortelle, en rett og slett bloddryppende og opprørende beretning, en ny runde på Bjugn-spiralen. De voksne hadde skåret i sauen, sa hun forskrekket da hun kom hjem fra en biltur. De drepte den.

Bjugn-saken var 'over there' i norsk bygdevirkelighet.

Studerer vi utviklingen av pedofobi i verdenen, finner vi et påfallende mønster. Først dukker et fenomén opp i USA. Så dukker fenoménet opp i Norge og andre land. Det er verd å se nærmere på dette. Nedenfor er et diagram med hendelser og årstall i Norge og USA.

Pedofobe hendelser i USA(rødt) og Norge(hvitt) 1974-2007.

Kilder: Barnehagesaker, produksjon, besittelse,
pornografi, Protection of Children Act 1978,
grooming, prnewswire.com, History of Child Abuse Laws,
Dagen, Megan's lov og wikipedia.
Se også siden om barnepornografi og våre lenker.

I tillegg til innføringen av nye lover, har Norge også begynt å ta etter USA når det kommer til praktiseringen av lovene og lengden på straffene, se f.eks. her og her.

Hva er grunnen til at et fenomén først dukker opp i USA for noen år etter å komme til Norge? Norge har siden annen verdenskrig vært sterkt påvirket av den anglo-amerikanske kulturen. Dette spenner over alt fra Beatles til F-16. Det er rimelig å anta at også den anglo-amerikanske seksualkulturen har påvirket Norge. Dette leder til følgende påstand:

9.
Pedofobi i et samfunn er proporsjonal med utbredelsen av den anglo-amerikanske kulturen i det samfunnet.

Hva består da denne anglo-amerikanske seksualkulturen av? En god illustrasjon på den er holdningen til kropp og nakenhet. Nakenhet har lenge vært et problem i USA, se her og her. Problemet har om noe blitt verre de siste årene etter en moralsk panikk der Janet Jackson viste et bryst i en sceneopptreden, se her. I et annet engelsktalende land, Australia, kunne Dagbladet fortelle oss at et bilde av en naken seks-åring på forsiden av et kunstblad vekket reaksjoner helt opp på regjeringsnivå.

independent.co.uk:

"I can't stand this stuff," said Rudd, a staunch Christian whose centre-left Labor government won a sweeping victory over conservatives last year, in part on a vow to reinvigorate Australia's small but influential arts community.

"We're talking about the innocence of little children here. A little child cannot answer for themselves about whether they wish to be depicted in this way," Rudd added, as officials said they would review the magazine's funding.

Barn er uskyldige og kan ikke si ja, sa den australske statsministeren, omtrent som om han selv hadde rett til å si nei for denne jenta. Det hjalp ikke at den nå 11 år gamle jenta i et intervju selv sa at hun elsket bildene og ble fornærmet over hva statsministeren hadde sagt om henne.

Hvordan står det til med kroppskulturen i USA? Det er vel kjent at USA lider av en fedmekrise som også sprer seg til Norge. Selvsagt går ikke alle overvektige rundt og er misfornøyde med kroppen sin, men det er sannsynlig at det finnes en sammenheng mellom overvekt, kroppsforakt og seksualforakt. Dette blir mer sannsynlig når vi vet at vesten har et skjønnhetsideal (også i stor grad hentet fra USA) som er det motsatte av fedme — nemlig tynnhet, kontroll og en ungdommelig, for ikke å si barnlig jevn, fast og fin hud.

Det er kjent at USA har en stor pornoindustri, lokalisert ikke langt fra resten av filmindustrien i Hollywood, se her. Hvert år leverer denne industrien godt over 50% av all pornografi som forbrukes i verdenen. Industrien har, i motsetning til mytene om barneporno-industrien, virkelig en milliardomsetning, se her og her. Den anglo-amerikanske seksualkulturen kjennetegnes ved en rekke industrier som dels utnytter, dels kompenserer hverandre, alt i den hensikt å tjene mer penger. Således har vi en stor matindustri med dens fedmeproduksjon, kombinert med en stor filmindustri og Hollywoods bilde av den 'perfekte' kroppen, som sammen gir opphav til en enorm helse- og skjønnhetsindustri for å oppnå denne kroppen. Det er 'sjokket' over å se nakenhet i offentligheten, kombinert med en enorm pornoindustri som utnytter det amerikaneren ikke får se. Og det er å spre redsel, usikkerhet og rettsforfølge alt som har med barn og seksualitet å gjøre, for siden, når barna har blitt voksne, å tilby dem tjenestene til en stor og lønnsom terapi-, sex- eller misbruksindustri alt etter som, hvis de da ikke har begått en seksualforbrytelse og sendes til fengselsindustrien.

Norge dikteres av den anglo-amerikanske seksualkulturen. Et godt eksempel er den nye §201a i straffeloven [i dagens straffelov er det paragraf §306. "Avtale om møte for å begå seksuelt overgrep", les mer om §201a her, merk at det i innledningen sies "Dette er et av straffelovens ganske få straffebud som rammer handlinger som strengt tatt har karakter av forberedelse, der ingen interessekrenkelse ennå har skjedd"] som straffer den som har til hensikt å bryte loven om seksuall lavalder. Her kriminaliseres uriktige tanker, intensjoner og tro. Paragrafen er såpass engelsk-amerikansk at man ikke en gang bruker et norskt ord på den, men anvender 'grooming' og kaller det grooming-paragrafen. Teksten i paragrafen ("forsett om å begå en handling") er vag og kan anvendes mot hva man måtte ønske. I barnas stortingsmelding blir paragrafen omtalt slik (merk vendingen med tanke på):

Barnas stortingsmelding 1 (2010-2011) Om vold og overgrep mot barn:

Våren 2007 trådte en ny lovbestemmelse i kraft (grooming-paragrafen). Den skal beskytte barn mot seksuelle overgrep ved at såkalt grooming forbys. Kort og noe forenklet betyr grooming at en voksen bygger opp et tillitsforhold til et barn, typisk via snakke-kanaler på internett, med tanke på senere å begå overgrep mot barnet.

Slike lover følger en kjent utvikling. Først er man kritisk til lovforslaget og mener at den er uetisk og kommer i konflikt med menneskerettighetene. Datatilsynet advarer mot lovforslaget [se også artikkelen i Nettavisen fra 2006 med overskriften "Vil knuse nett-pedoene", hvor kom aggresjonen fra?]. En arbeidsgruppe oppnevnt av Justisministeren mener de kan "nyttiggjøre seg av erfaringer fra Storbritannia". Vi leser hvor sårbare barna er og at noe må gjøres for å stoppe overgrepene nå. Loven blir innført etter en utredning. Så får vi vite at ingen blir tiltalt etter den nye loven, mens antall overgrep øker. Politiet ber om mer avlytting og det får de. Så begynner domfellelsene å komme. Vi får servert detaljer av media. Vi leser om lovens fortreffelighet og politiet innsats når de utgir seg for å være 13-åringer på nettet. Tilslutt må det naturligvis bli strengere straffer for nettpedofile.

Ved å studere forholdene i USA kan vi se hvordan forholdene vil bli i Norge om noen år. Når dette skrives (2011) er det særlig ett fenomén som finnes i USA som enda ikke har kommet til Norge: offentliggjøring av navn og bilde på alle dømte sexforbrytere. La oss se nærmere på dette fenoménet og hvordan det fremtrer i USA akkurat nå.

I 1996 undertegnet Bill Clinton Megan's law. Loven påla alle amerikanske delstater å offentliggjøre navn og bilde på dem som var blitt eller ville bli dømt etter en sexparagraf, herunder også besittelse av barnepornografi. Et eksempel på hvilke paragrafer som kvalifiserer for offentliggjøring finnes her. Loven er oppkalt etter syv år gamle Megan Kanka som i 1994 ble voldtatt og myrdet i New Jersey. Å navngi lover etter ofre er vanlig i USA. Således finnes også Jessica's Law, Jonathan's Law, Adam Walsh Child Protection and Safety Act og Jacob Wetterling Crimes Against Children and Sexually Violent Offender Registration Act. I England har vi Sarah's_Law. Av lovteksten fremgår det at Megans lov ble innført etter en håndfull med tragiske enkelthendelser. De har det til felles at de ble godt kjent gjennom media. I en mediedrevet virkelighet har barneansikter og dramatiske barneskjebner stor følelsesmessig appell. De vekker affekt fordi de er unntak, ikke det alminnelige livet barn flest lever. Men selv om de er unntak, behandles de som regelen og kan rettferdiggjøre generelle lover. I affekt er det lett å ty til enkle grep. Det er mye vanskeligere å ta tak i de dypereliggende årsakene til at noen begår alvorlige seksualforbrytelser, slik som en voldelig oppvekst, et dårlig psykisk helsetilbud eller en generell utstøtning fra samfunnet. Det trenger ikke en gang være noen rasjonell årsak til at noen begår slike lovbrudd, og da kan heller ingen lov stoppe dem.

Gapestokk i Ny England.

Megans lov ble innført uten dokumentasjon på at offentliggjøringen av navn og bilde på lovdømte hadde innvirkning på nye lovbrudd. Femten år senere i 2009 kom en rapport som viste at loven ikke hadde hatt noen målbar effekt på seksualforbrytelser begått mot barn i New Jersey, se et sammendrag av rapporten, selve rapporten og en kommentar. Det er vanskelig å forestille seg hvordan navn, bilde og adresse publisert offentlig på et nettsted kan ha noen som helst innvirkning på evnen eller viljen til å begå drap. Det er derimot lett å forestille seg vanskelighetene de registrerte har med å finne jobb, bolig og ha en normal tilværelse. Enda lettere er det å forestille seg hvordan millioner på millioner av engstelige amerikanere ukentlig eller daglig sjekker om en farlig seksualforbryter har flyttet inn i nabolaget. På denne måten skapes pedofobi.

La oss se litt på ett av disse nettstedene. La oss for eksempel se på nettstedet til California der den seksuelle lavalderen er 18 år. I 2010 var det registrert 122.521 seksualforbrytere i denne delstaten, ut av en total på 728.435 i hele USA, se her [det opprinnelige kartet finnes ikke mer, det arkiverte kartet er fra 2013 med andre tall; oppdaterte tall finnes her, denne siden innholder forøvrig mange interessante fakta om hvem som er registrert]. Til sammenligning er folketallet i Stavanger 126.021 og Oslo 599.230 (2011). Ved å navigere på dette nettstedet, får du snart opp et kart der det er mulig å zoome seg inn på deler av California som vist under.

Kart over registrerte sexforbrytere i Los Angles 2011 med et eksempel på en 21 år gammel mann oppført for besittelse av barneporno.

Dette er et kart over Amerika. Hver blå firkant er en registrert sexforbryter. I Los Angles by alene finnes det over ti tusen slike blå firkanter. Bruk litt tid på å se på hver person [i dag ser disse kartene annerledes ut, gå inn på søkefunsjonen her, velg "City Search" og skriv "Los Angeles", du kan se en liste med bilder ved å velge "Show list"]. Man legger fort merke til forskjellen mellom antall markører i de nordlige, rike bydelene (Beverly Hills) og det fattige syd. Legg også merke til overvekten av fargede (sorte og latinere). I lille Wilkes County i Geogia [ny link for søk i hele Georgia, søk på Wilkes under county] finnes det bare 7 hvite ut av en total på 21 registrerte, det til tross for at det bor 55% hvite der [disse tallene er opplagt daterte, når dette skrives er antallet registrerte 42 og antallet av hvem som ser ut som hvite 11].

Antall oppførte personer etter Megans lov øker solid hvert år, selv om takten har falt noe av sammenlignet med årene etter 1996.

Det finnes gode grunner til at antallet øker. En grunn er at man kan havne i registeret uten å ha begått en sexforbrytelse, se her og her. Eksempler på slike forbrytelser er å ta betalt for sex eller kjøpe sex. Noen stater betrakter sodomi og incest mellom voksne som god nok grunn til å være oppført. Andre stater slår like så godt sexforbrytelser sammen med alle andre typer forbrytelser mot barn, hvor 'barn' er personer under 18 år, se her. I staten New York vil bortføring kvalifisere til plass i registeret, det til tross for at de aller fleste slike bortføringer gjøres av foreldre i barnefordelingstvister. Besittelse av tegneserier kan lede til registrering som sexforbryter, likeså blotting og offentlig urinering.

En annen grunn til at antallet øker er en særegen form for utøvende makt i USA. Lokalt og føderalt politi, The Department of Homeland Security, postvesenet og tollvesenet kan provosere frem forbrytelser i såkalte sting operations. Typisk lager man en falsk side med barnepornografi eller tilbyr falske sexreiser for så å arrestere dem som måtte dukke opp, se her. Du trenger ikke ha gjort noe annet enn å klikke på gale linker for å få et oppbud av væpnet politi morgenen etter. Den virkelige forbrytelsen i 'sting operations' er gale intensjoner og gal tro. I en religiøs nasjon som USA vil skillet mellom juridisk ulovlige handlinger og handlinger som betraktes som umoralske være langt mindre enn i Norge. Det er jakten på syndere som legitimerer politifellene. USA har en lang historisk tradisjon for å henge ut syndere i offentligheten, og det forklarer Megans lov mer enn lovens evne til å hindre kriminelle handlinger. I romanen The Scarlet Letter beskrives hvordan en kvinne måtte bære en fiolett bokstav for å vise all verden hennes status som promiskuøs ekteskapsforbryterske i 1600-tallets Ny England.

Antallet øker også av en annen grunn, en grunn vi skal se nærmere på. Det er anlått at det finnes 19.000 personer (per 2009) i amerikanske sexforbryterregistre som var barn når de begikk handlingen de er registrert for, dette i henhold til solresearch. Dette er personer som var mellom 10 og 17 år når de først kom i registeret. I Texas finnes det rundt 4000 slike barn, hvorav 1004 yngre enn 14 år. Det er mulig å laste ned registeret i Texas og søke etter 'offender age', se her. Et søk viser at det akkurat nå finnes 26 ti-åringer og 105 elleve-åringer der. Det store flertallet er gutter, men jenter er også med. Barna er registrert grunnet den såkalte Adam Walsh Child Protection and Safety Act, en lov som skal trygge og beskytte amerikanske barn. Les mer her og her.

Dette er en god anledning til å minne leseren om hva pedofobi er. Selvsagt finnes det voksne som voldtar og dreper barn, og samfunnet må finne måter å beskytte seg mot dem. Men slike voksne utgjør en forsvinnende liten minoritet, selv i voldsfikserte USA. Pedofobi dreier seg om noe annet. Det dreier seg om redselen for og uviljen mot seksualitet hos barn, en majoritet. Det dreier seg om å sensurere og straffeforfølge seksualitet hos barn og med barn.

Sytten barn mellom 7 og 16 år med i sexring.
Houston Chronicle, 5 juli 1999.

Seksualforbrytelser begått av barn utgjør en økende andel.

azcentral.com:

More than a third of sex crimes against juveniles are committed by juveniles, according to new research commissioned by the Justice Department.

Juveniles are 36 percent of all sex offenders who victimize children. Seven out of eight are at least 12 years old, and 93 percent are boys, says the study by the Crimes Against Children Research Center at the University of New Hampshire.

Se her og her for flere tall og fakta. En studie gjort av National Center for Juvenile Justice viste at 14 år er den vanligste alderen på etterforskede seksualforbrytere i USA, se diagrammet nedenfor.

Hentet fra her.

Forbrytelsene det her er snakk om kan være litt av hvert. Dagbladet rapporterte om to gutter på 13 år fra Oregon som risikerte ungdomsfengsel og registrering som sexforbrytere etter å ha klasket jenter på rumpa på skolen deres. En jente på 14 år kunne siktes for distribusjon av barnepornografi etter å ha lagt ut nakenbilder av seg selv, se her og på engelsk her. Å legge ut bilder kalles sexting og har blitt en måte for unge å uttrykke sin seksualitet på. Her kan vi lese om de juridiske kromspring som fant sted når en 13 år gammel jente på en og samme tid ble prøvd som sexforbryter og sexoffer i samme rettssak (var farlig og i fare), og avslører på sin måte det enorme hykleriet som er involvert hver gang barn og seksualitet er oppe. Nedenfor er et lite utvalg gutter i amerikanske sexregistre.

Et lite utvalg gutter 11-13 år i offentlige amerikanske sexregistre. Hentet fra her.
I selve registeret er ansiktene ikke sladdet.

Megans lov ble laget for barnas skyld får vi høre, men som vanlig har barn ingenting de skulle ha sagt. Barn blir bare et produkt av det samfunnet de vokser opp i. Det er lett å forestille seg hva slags start på livet de du ser over vil få. De vil bli utstøtt. De vil nektes utdannelse, jobb og bolig. USA er et land der de løser problemer med vold. Det var ingen rasjonelle argumenter som innførte Megans lov i 1996 og ingen rasjonelle argumenter vil noen gang fjerne den, uansett hvor mange studier som viser at lover av denne typen ikke har noen effekt. Loven har ingen effekt, men det betyr ikke at man innser sine feil. Tvert i mot, mangelen på effekt er et incentiv til enda flere lover og en enda hardere behandling av 'de pedofile'. Således kan lovdømte i en rekke stater ikke bo nærmere enn en spesifisert avstand fra skoler eller andre steder der barn samles, se her. Lovdømte blir tvunget til å ha en GPS-sender montert på kroppen, se her. I New Jersey ble det i 2008 innført en lov som forbyr dømte å bruke internett, se her. Om man ikke registrerer seg, risikerer man streng straff. En hjemløs mann kunne ikke registrere en adresse og ble dømt til livsvarig fengsel, se her. Mennesker kan holdes i forvaring og stenges inne vilkårlig lenge uten lov og dom, bare ut i fra en subjektiv vurdering om 'farlighet', se her og her. Tvungen kjemisk kastrering innføres i staten Louisiana, se her, men les også her.

Megans lov er en lov som 'folk vil ha' - på samme måte som dødsstraff er noe folk vil ha i USA. Loven er attraktiv men løser ingen problemer. Den bare utdyper urettferdighet, sosiale skiller og et voldsfiksert samfunn. En gruppe mennesker som allerede er utstøtt fra samfunnet blir mål for enda mer forakt og umenneskeliggjøring. Sexregistrene fungerer som angrepslister på pedofile, selv om politiet liker å hevde det motsatte. Du kan forestille deg hvor mye prioritet politiet gir til en anmeldelse om trakassering når den kommer fra en registrert sexforbryter. I England var det først motstand mot den engelske varianten av Megans lov, nettopp på grunn av at uskyldige personer ble truet på livet, men slike hensyn veide lite når loven ble innført i 2010. Opplyste mennesker kan gå til angrep på loven og mene at nok får være nok, men det er ikke mulig å argumentere mot slike lover rasjonelt. Når barn og sex er involvert, skrus alle rasjonelle hensyn av og religion tar over.

Sverige har ingen Megans lov, men der ser vi nå et godt eksempel på hvilke sosiale mekanismer som skaper slike lover. Vi kjenner igjen mønstret fra USA. Først slår media opp et enkelttilfelle med stor følelsesmessig appell. Så legger de skylden på 'de pedofile' og spør: Vil du vite om det bor en pedofil i nabolaget? Ja, svarer flertallet.

I Norge finnes det enda ingen offentlige registre, men media elsker å registere alle som har begått (eller blir beskyldt for å ha begått) en sexforbrytelse mot barn. Kanskje lover av typen Megans lov er et uttrykk for økende sosiale skiller i vesten. Kanskje vi en dag vil se alle som måtte være 'en fare for dine omgivelser' bære et eller annet merke, fra voldtektsmorderen ned til han som kjørte i 92 i 80-sonen. Og alle disse utstøtte menneskene blir man nødt til å beskytte seg i mot. Det er som med det amerikanske budsjettunderskuddet: man løser ikke problemene, men bare skyver dem foran seg. Megans lov kan godt være et uttrykk for at mange i vår tid ikke stoler på samfunnet de lever i, eller myndighetenes evne til å løse deres problemer, og da er alternativet å ta loven i egne hender. Våpenkulturen i USA har alltid vært et eksempel på dette.

Den endelige ironien ved Megans lov er at den tenderer til å gjøre avdekning av overgrep vanskeligere. Grunnen er enkel. De fleste overgrep mot barn (90-95%) blir gjort av personer som barnet kjenner godt, først og fremst et familiemedlem. Megans lov, med sitt fokus på den farlige ukjente mannen, er med på å tildekke dette faktum. Det gjør at barn kan ha vansker med å tolke overgrep som overgrep, simpelthen fordi de har lært å identifisere slikt med fremmede.

Du vil kanskje tro at alle disse strenge sexlovene gjør USA til verdens tryggeste land for barn å vokse opp i. Du tror feil. Trygg barndom i USA defineres på en helt spesiell måte. Det amerikanske justisdepartementet laget et prosjekt de kalte Project Safe Childhood. Leser vi litt på nettstedet til prosjektet oppdager vi fort at barnetryggheten det her er snakk om er tryggheten fra sex. Det er kanskje ikke så rart, i et land som inntil nylig ikke ga sine egne barn et helsetilbud som vi i Norge tar for gitt. I 2010 ble en helsereform vedtatt i kongressen som for første gang ga alle amerikanske barn rett til helseforsikring, men ikke uten stor motstand fra republikanerne og en dommer i Florida som erklærte reformen som ukonstitusjonell. Hvorfor så mye motstand mot å gi barn helsemessig trygghet? Kanskje fordi denne tryggheten angår millioner av fattige ansiktsløse barn, og derfor ikke kan reduseres til dramatiske oppslag i media med stor følelsesmessig appell.

Trygghet for barn kan måles på mange måter. En måte er å måle antall barn mishandlet til døde. I 2008 døde 1740 barn av mishandling i amerikanske hjem, se her. Vi må anta at det finnes mørketall. Det ser også ut som om antallet øker. Det er interessant å sammenligne dette med antall barn bortført og drept i saker alá Megan Kanka. Ironisk nok er det vanskelig å finne statistikk for dette, det tiltross for den oppmerksomheten slike saker får i USA. Her og her antydes det at rundt 100 barn bortføres og myrdes hvert år, her at tallet er 115. Hvor mange av disse tilfellene er seksuelt motiverte?

Case management for missing children, Attorney General of Washington:

There are estimated to be about 100 such incidents in the United States each year, less than one-half of one percent of the murders committed.

(...)

Almost two-thirds of the killers (61%) had prior arrests for violent crimes, with slightly more than half of the killers' prior crimes (53%) committed against children. The most frequent prior crimes against children were rape (31% of killers) and other sexual assault (45% of killers).

76% av 53% av 61% av 100 gir oss ca. 25 tilfeller, som antagelig er det nærmeste vi kommer et anslag over hvor mange seksuelt motiverte drap på barn som blir begått i USA hvert år. Merk at disse 25 inkluderer mange tenåringer, ikke bare syvåringer. Sammenlign dette med antall barn (1740) som dør av mishandling i eget hjem.

I 2003 laget UNICEF en rapport som viste at det dør 0,3 barn per 100.000 barn i Norge av mishandling i hjemmene mot 0,9 barn i Storbritannia og 2,4 barn i USA. Det dør med andre ord syv ganger flere barn av vold og mishandling i USA enn i Norge. Hva er årsaken til det? Har det med synet på barn å gjøre? Endcorporalpunishment.org gir en oppdatert oversikt over lover på dette området. Vi skulle tro at USA, som var først ute med så mange lover mot seksuelle overgrep mot barn, var den nasjonen i verdenen som var først ute med lover mot fysiske overgrep mot barn, men vi tror feil. Sammenlign tabellen for Norge med tabellen for statene i USA. Både i England og USA er det lov å slå barn i hjemmet, i USA også på skoler og institusjoner, se her. Dette sier en god del om relasjonen mellom sex og vold i den anglo-amerikanske kulturen. Lovene mot seksuelle overgrep er motivert av pedofobi. Trygghet for barn er trygghet fra sex, ikke fra vold. Media og politikere blir bare engasjerte i saker med sex, og vi er tilbøyelige til å tro at engasjementet har med pedofobi å gjøre, ikke med barns trygghet.

Den utryggheten barn faktisk lever i til daglig kan måles i deres mentale helse. Vi leser at én av tre barn får en psykisk lidelse før 16 år. Du kan være sikker på at pedofobi, i form av usikkerhet og redsel for egen kropp, samt frykten for fremmede menn, ikke akkurat bidrar til å gjøre barn mentalt friskere. I en egen del har vi utførlig beskrevet hvordan det er å vokse opp i vår tid, og den oppveksten preges av alt annet enn trygghet. Det er nok å minne leseren om at trygghet også måles i tryggheten mot å ikke bli dopet ned av medisiner og sovemidler i unge år. Barn har blitt regelrett medisinert i hjel i USA, se her. Diagnosen ADHD med tilhørende medisinering er et ekte produkt av den anglo-amerikanske kulturen og dens syn på barn.

Det er verdt å se litt nærmere på relasjonen mellom sex og vold i USA.

For ikke lenge siden kunne vi lese hvordan 8 år gamle Christopher Bizilj ved et uhell skjøt seg selv med en Uzi på en våpenmesse i Massachusetts, se her og les originalen med video her.

Den 11 år gamle broren til Christopher Bizilj fyrer av en Uzi.
Fra her.

Mange norske lesere vil nå kanskje mene at å la en 8-åring få lov til å fyre av et 9 mm Micro Uzi automatvåpen med tjue skudd i sekundet ikke er helt bra, sånn rent prinsipielt. Nå var dette naturligvis bare en enkelthendelse. Barn fyrer av våpen hele tiden. Problemet kunne være at våpenet hadde låst seg eller at det ikke var holdt riktig, eller at han som delte ut våpen bare var 15 år, osv. Faren til 8-åringen gikk da også til sak mot messearrangøren for å få plassert skyld og få rettmessig erstatning.

Mange norske lesere vil kanskje nå tro at denne saken ville bli slått stort opp av media i USA og skape stor affekt. Media elsker enkelthendelser av denne typen der barn er involvert. Mange ville bli engasjert og det ville bli reist krav om å gjøre noe med disse farlige våpnene som skader barna våre. Man ville innse hvor galt det er å fyre av automatvåpen. Politikerne ville komme på banen og vedta nye lover for å beskytte barna. Presidenten ville undertegne Christopher's Law som forbød alle barn under 18 år å fyre av, holde i, eie, ha tilgang til eller på annen måte befatte seg med håndvåpen. Håndvåpen skulle ikke kunne finnes innenfor en radius av ti meter fra et barn. Det ville bli innført nulltoleranse overfor barn og våpen.

Amerikansk tankegang er slik: sex er farlig og skader, mens et våpen gjør at du vokser og blir til et menneske, en samfunnsborger. Håndvåpen i USA er en helt legitim måte å løse personlige, sosiale og mellom-menneskelige problemer på. Sterke følelser settes i sving når noen truer med å ta våpnet fra den jevne amerikaner, ikke ulik de følelsene som settes i sving når noen har sex med barn. Retten til å bære våpen har plass i Konstitusjonen. Derfor vil vi aldri se Christopher's Law. Derfor kan det amerikanske samfunnet godt leve med en våpenulykke nå og da. I Norge har vi (fortsatt) et alternativ til våpnene, men det er bare fordi at vi (enda) ikke har importert den amerikanske våpenkulturen.

Hvordan er det å vokse opp i et samfunn der du vil se 200.000 voldelige hendelser og 1231 mord på TV før du har fylt atten år? Hvordan er det å vokse opp med en evig strøm av voldelige tegneserier i høyt tempo, avbrutt ustanselig av forførerisk reklame, fra du ikke en gang kan gå? Hvordan er det å vokse opp med heltene i skytespill og Hollywood-action som rollemodeller, i en kultur som mer enn gjerne viser vold i alle former, som estetiserer volden, viser den i sakte kino, men som samtidig bannlyser all nakenhet og sex fra barneøyne?

Seksualitet handler om empati. Det er det motsatte av rollen som passiv tilskuer. Seksualitet er å blottlegge seg selv og vise følelser. Det er det motsatte av sikkerhet og våpen. Seksualitet er noe vi lærer. Det er det motsatte av det seksuelle vakuumet som barn plasseres i.

USA er skolemassakrens hjemland. Se listen over massakre her og se hvordan antallet har gått opp de siste årene. I skolemassakren møtes tre fenomén: psykiske problemer, mangelen på empati og troen på at vi løser problemer med vold. Nå kan man alltid argumentere med at det ikke finnes noen sammenheng mellom vold i media og vold på skolen. Det kan godt være riktig. Det finnes i alle fall ingen systematisk (deterministisk) sammenheng. Men prøv og argumentér med at det ikke finnes noen sammenheng mellom det å ha sex som barn og det å være 'misbrukt', og se hvor langt du kommer med det argumentet. I England kriminaliserer man likeså godt all sex for dem under 18 år (se her og her) fordi man er hellig overbevist om at det finnes en konsekvent og deterministisk sammenheng mellom sex og skade.

Amerikanske barn vokser opp i sin amerikanske seksualkultur. Noen av dem havner i det militære. I 2004 lot verden seg sjokkere over bilder fra et fengsel i Irak der US Army hadde oppsynet. Noen år etter dukket flere bilder opp, og man fikk anledning til å undres over hvorfor mennesker kunne være så onde. Har det med holdningen til vold kontra seksualitet å gjøre? Vi leser at også leger var med på overgrepene, og det bringer tankene hen til en tid vi mente vi hadde lagt bak oss.

Skandalebildet fra Abu Graib fengslet i Irak 2004. Hentet fra her.

Det mest interessante ved bildene fra Abu Graib er hvordan de viser at nakenhet, fangenes kjønnsorganer og hentydningen til seksuelle akter ble bevist brukt til å ydmyke, umenneskeliggjøre og torturere fangene. I Nazi-Tyskland var det også konsentrasjonsleirer, men aldri er det dokumentert at fangevokterne fikk fangene til å posere nakne i seksualiserte akter. I 2005 ble det hevdet at amerikanske soldater var innblandet i over 1700 sexovergrep. Det kanskje mest kjente tilfellet er soldaten som i 2006 voldtok en irakisk jente på 14 år, drepte familien og brente likene, se her. En kultur som beskytter barn mot sex er like gjerne en kultur som beskytter barn mot empati.

Norske soldater holder ikke på slik. Vi kan spekulere i hva grunnen til det er. Kanskje nordmenn ikke er vokst opp i en voldskultur med en evig krig gående, skjønt det kan fort endre seg. Vi blir bekymret når vi leser at norske soldater i Afghanistan sier at krig er bedre enn sex. Major Valhall forteller oss at hjertet pumper og hodet bruser når man er i kamphandlinger. Forsvaret har visst begynt å dyrke en vikingkultur og da er vi tilbake til tiden da våpen gav rett.

Det finnes et ord for det Norge har vært utsatt for siden annen verdenskrig, og det er kulturimperialisme. Det finnes utallige eksempler på hvordan USA tvinger sine lover, konvensjoner og levemåte på andre land. Japan var lenge et land der det å vise vold var tabu, mens det å vise seksualitet var lov. USA la press på Japan for å få dem til å vedta amerikanske barnepornografilover, under påskudd av at 'etterforskningen' (den amerikanske etterforskningen, ikke den japanske) i slike saker ble vanskeligere, se her. Det amerikanske militære nærværet i Japan møter økende motstand, ikke minst etter at amerikanske soldater voldtok en 12 år gammel japansk jente. Soldatene kommer fra et land som tar overgrep mot barn på alvor. USA krever væpnede vakter på fly fra Norge til USA. På den måten skal vi lære å godta og ta etter den amerikanske våpenkulturen. USA driver med overvåkning av norske borgere, slik at Norge skal ta etter amerikanske menneskerettighetstilstander for å tjene amerikanske interesser. Norsk straffeforfølgning skjer på amerikanske premisser.

I 2008 sa president Obama dette etter at amerikansk høyesterett hadde tatt avstand fra dødsstraff for såkalt pedofilidømte:

Daily Mail 26.05.2008:

"I have said repeatedly that I think that the death penalty should be applied in very narrow circumstances for the most egregious of crimes," Obama said at a news conference Wednesday.

"I think that the rape of a small child, 6 or 8 years old, is a heinous crime and if a state makes a decision that under narrow, limited, well-defined circumstances the death penalty is at least potentially applicable that that does not violate our Constitution."

Vent nå litt, lyder ikke det Femte Bud slik: Du skal ikke slå i hjel, eller gjelder ikke kristendommen i USA på dette området? Gud er alltid taus, men i Guds sted finnes det nok av dem som vil tale og dømme, og Obama er en av dem. Dette er samme mann som satte til side prinsippene i Konstitusjonen for prisen til et budsjettforlik, se her og her. Se også her. Fredsprisvinneren måtte beklage barnedrap i Afghanistan etter et bombetokt, men dette er ingen 'heinous crime', og flygerne vil ikke få dødsstraff eller noen annen straff. Barna som ble bombet er ansiktsløse i media og betyr ingenting.

Jon Venables og Robert Thompson, begge 10 år,
fotografert av politiet like etter drapet i 1993.

La oss se litt konkret på hvordan den anglo-amerikanske kulturen behandler og former barn. I 1993 ble en to år gammel gutt bortført, torturert og drept i England. Engelskmennene elsker mordmysterier. I mord av typen Agatha Christie blir noe slått ut av balanse, og oppklaringen blir en vei tilbake til likevekt igjen, til en slags bekreftelse på at britisk levemåte vedblir og er best. Oppklaringen av mordet på James Bulger gav ingen slik tilfredsstillende likevekt.

For norske øyne virker to ting sære ved denne saken. Først at to tiåringer kunne begå en slik handling. Slikt har ikke skjedd i Norge. Nå vil alle med det minste kjennskap til barn vite at også norske barn kan ha lite medfølelse og være i stand til å begå fryktelige handlinger, som mobbing eller tortur av dyr. Når vi tar stilling til dette, vil vi helst ikke si at barn er onde, de er bare tankeløse. Empati er ikke noe vi er født med. Det må læres. Mennesket har en naturlig evne til innlevelse, men den må kultiveres frem. Et menneske kan miste sin empati hvis det eksponeres til vold og hensynsløshet over lang tid. Et barn kan leve i et miljø der innlevelse aldri ble fremelsket. I Norge forstår vi at når to tiåringer torturerer og dreper en toåring, så har det sammenheng med det miljøet de vokste opp i, ikke minst mangelen på gode forbilder.

Det annet som slår oss i denne saken er hvordan to tiåringer i England kan bli behandlet som om de var voksne. De blir arrestert, fotografert og avhørt som voksne. De gjennomgår en rettssak og blir straffet med en lang fengselsstraff som om de var voksne. Hva slags forbilder får barn av å sitte åtte år i fengsel fra de er elleve til de er nitten? Hva lærer de om empati og seksualitet? I England er den strafferettslige lavalderen 10 år mens den seksuelle lavalderen er 16 år. Hva forteller dette gapet mellom sosialt og seksuelt ansvar oss? Den endelige ironien ved denne saken er at den ene tiåringen senere ble dømt for besittelse av barnepornografi, som visstnok skulle vise "children as young as two being raped by adults and penetrative sex with seven- or eight-year-olds". Det er som om ringen sluttes. Barn blir slik de voksne former dem.

Uskyld er et relativt begrep. Barn er uskyldige alt etter som. Tenk på uskyld som en belønning barn får. Hvis barnet er 'barn', er snilt og føyelig, er barnet uskyldig, dvs. at det oppfører seg slik voksne forventer at det skal gjøre. Voksne mener at barn er snille og føyelige fordi de er uskyldige, men det forholder seg egentlig tvert om. Barn blir uskyldige når de er snille og føyelige og ikke dreper toåringer. Derfor kan vi lese om en sak der et barn (8 år) er uskyldig og to andre barn (10 år) er skyldige. Når vi siden leser at barnet (8 år) også er skyldig, sitter vi igjen og lurer på hvor uskylden ble av. Et annet eksempel er reklame rettet mot barn. I Norge er slik reklame forbudt. Barn er uskyldige i form av at de er lett påvirkelige. I USA er barns påvirkelighet selve beviset på at de snille og føyelige, og derfor også uskyldige. Derfor er reklame rettet mot barn ikke 'grooming'. Det finnes liten eller ingen etikk i markedføring rettet mot barn fordi voksne ikke oppfatter dette som et brudd på barns uskyld. Barn er uskyldig når de gjør det som forventes av dem, i dette tilfellet blir lydige og snille forbrukere. Voksne mener at uskyld er en kvalitet ved barn selv, men i realiteten er uskyld bare forventninger voksne har til barn.

Det mest vanlige banneuttrykket i USA er

fuck you

to ord som enkelt sier det meste om den anglo-amerikanske seksualkulturen. Når du vil en annen vondt, når du forbanner en person, sier du 'samleie deg' eller 'pul deg', som naturligvis impliserer at seksuelle handlinger er det mest foraktelige og nedverdigende du kan gjøre mot et annet menneske. Tenk da hvor forståelig det blir å ikke pule barn. Men tenk også hvor forståelig det blir for barn at puling er nedverdigende. På en måte har denne tankegangen allerede kommet til Norge, for når vi sier at noe 'suger', så mener vi at det slett ikke er bra. På denne måten blir en negativ holdning til seksuelle handlinger bakt inn i vårt språk og vil ubevisst forme vår tankegang omkring seksualitet.

Leseren vil nå kanskje sitte igjen med et inntrykk av at barn i England og USA ikke har sex. Det er selvfølgelig bare tull. Se bare på tall for tenåringsgraviditeter. På mange måter er den anglo-amerikanske kulturen kropps- og sexfiksert, ikke til tross for holdningen til barn og nakenhet, men på grunn av den. Det blir som med den norske holdningen til alkohol. Fordi vi har salgsmonopol, restriksjoner og avholdstradisjoner, har vi også helgefylla, utagering og et generelt lite avslappet og konsekvent forhold til drikking.

I USA ser du barn i roller vi i Norge ikke er vant med. Et godt eksempel er missekonkurranser for barn. Det første Little Miss America ble arrangert i 1961, akkurat i starten for den ungdomskulturen vi lever i idag.

Little Miss America.

Det finnes TV-show hvis eneste innhold er å kle opp og vise frem barn som om de var voksne. Den anglo-amerikanske kulturen dyrker ungdommen og det ungdommelige. Barneidéalet ligger som en slags hellig ånd over den. Se på klær og mote. Det finnes nettbutikker som selger kostymer for barn og voksne, og de kostymene ligner til forveksling hverandre. De unge damene som poserer under utstråler ikke sexregistre og barnedrap, GPS-sendere og livstidsdommer.

Alice i Eventyrland-kostymer fra her.

Med norske øyne kan vi selvfølgelig si at det hele bunner i et enormt hykleri. Men å forstå hykleriet, og alle konfliktene og selvmotsigelsene, er å forstå den anglo-amerikanske seksualkulturen. Den amerikanske underholdnings-industrien bruker sex for alt det er verd. Dette er lov så lenge det tjener kommersielle interesser. Seksualiteten sublimeres i forbruk.

Britney Spears 16 år i katolsk skolejenteuniform fra 1998.
Slå meg en gang til? Fra her.

Pedofobi usynliggjør barnet som subjekt, samtidig som det skaper bildet av barnet som objekt. Tenk på denne påstanden når du ser klippet under. Videoen er hentet fra en stor dansekonkurranse i California, World of Dance.

Menn har kommet i fengsel for å selge bilder som er mindre seksuelle enn dette. Les om A Little Agency.

Hvordan kan denne danseoppvisningen forklares? Hvordan kan den overhodet finne sted i et land som kan gi mennesker livsvarig fengsel for å være i besittelse av en håndfull med barnepornografiske bilder, se her. I den grad dette kan forklares rasjonelt, må stikkordet være kontroll. Dans er kontroll, kroppskontroll. Dansen er en måte å styre kroppen, ha kontroll over kroppen, slik ordensmakten har kontroll over seksualforbryteren. Barna i denne videoen er disiplinerte og nyttige. Her er det snakk om ytelse og prestasjon. Det kan vanke belønning. Kanskje de en dag havner i Hollywood? Det seksuelle maskeres og blir nyttig.

Det ville vært helt galt å si at den anglo-amerikanske seksualkulturen er sex-negativ. Hadde den bare vært det, hadde den ikke hatt slik appell. Da hadde den ikke hatt slik innvirkning på Norge og andre land. Det er langt riktigere å si at den er en måte å håndheve seksualitet på som er nyttig. Den fordømmer seksualiteten som skadelig og velsigner den som lønnsom. Den gjør seksualiteten til sykdom og tilbyr helbredelse. Den kvitter seg med det unyttige i seksualiteten og favner det nyttige. Den disiplinerer og belønner. Skulle man ty til en religiøs metafor, kan man si at seksualkulturen på en og samme tid har en 'du er syndig' og en 'du kan frelses' setning. Setningene må om nødvendig leve i konflikt med hverandre, og det er også hensikten.

Den anglo-amerikanske seksualkulturen er en konstant konflikt. Å forstå kulturen er å forstå denne konflikten og hvordan den påvirker seksualiteten og hvordan seksualiteten påvirker den. Seksualiteten er denne konflikten, den erotisk-nevrotiske spenningen som ligger i konflikten. Derfor er seksualiteten i denne kulturen også i sitt grunnleggende vesen pervers.

Vitenskap

Vi har sett at pedofobi og religion er knyttet sammen gjennom såkalt satanisk rituelt misbruk. Dette er troen på volden i seksualiteten, troen på at det seksuelle og det onde er koblet sammen. Seksuelle handlinger med barn er derfor en manifestasjon av ren ondskap. Dette er ille, men ingenting blir verre enn når vitenskapen gjør entré og skal forsøke å rasjonalisere denne troen. Før vi går inn på vitenskapens rolle i pedofobien, er det nødvendig først å si litt om forholdet mellom vitenskap og religion.

Både religion og vitenskap handler om sannheter. Forskjellen ligger ikke i at den ene har 'rett' mens den andre har 'feil'. Forskjellen ligger i hvordan sannheter legitimeres. I religion vil sannheter alltid (til syvende og sist) legitimeres i form av sirkulære argumentasjoner. Noe er sant fordi det er Sannheten, og det er Sannheten fordi det er sant. Sannhetens legitimitet ligger i hvem som fremfører sannheten. I vitenskapen må alle sannheter være basert på målinger, som i prinsippet kan gjøres av hvem som helst, hvor som helst og når som helst. Strengt tatt finnes ingen sannheter i naturvitenskapen, bare hypoteser som er sanne inntil de motbevises ved observasjon, se her. Sannhetene (hypotesene) i vitenskapen er derfor etterprøvbare og ikke-sirkulære, men også uten absolutt legitimitet.

Mangelen på etterprøvbarhet betyr ikke at religiøse sannheter er gale eller uvesentlige. Det kan godt være at religiøse og filosofiske sannheter er viktigere for mennesket enn vitenskapelige sannheter. Jeg vil ikke ta stilling til dette. Jeg bare påpeker at det finnes en forskjell i hvordan vi legitimerer sannheter i religion og vitenskap. Denne forskjellen er viktig å ha i mente når vi kommer til sannheter om seksualitet.

Vitenskapen i dag nyter stor respekt og har tilsvarende stor autoritet. Man kan godt hevde at den vitenskapelige metoden er grunnlaget for hele det moderne samfunnet. Rasjonaliteten i vitenskapen, dens uavhengighet og etterprøvbarhet, men også dens søken, selvkritikk og mangel på absolutte sannheter, forklarer ikke bare vår velstand men også våre likhetsidéaler, våre menneskerettigheter og det enkle faktum at overtro og vilkårlighet ikke styrer samfunnet.

Derfor blir vi overrasket når vi begynner å studere vitenskapens forhold til seksualiteten. Gjelder ikke den vitenskapelige metode på dette området? Er de hypotesene vitenskapen gir oss om seksualitet objektive, etterprøvbare, usirkulære, selvkritiske og uten påstand om å være absolutte?

La oss gå tilbake til år 1886. I det året utgav Richard von Krafft-Ebing boken Psychopathia Sexualis: eine Klinisch-Forensische Studie, som på norsk blir noe slikt som Seksuell psykopati: en klinisk-rettsmedisinsk studie. von Krafft-Ebing regnes som grunnleggeren av sexologien, læren om kjønnslivet eller læren om menneskets seksuelle atferd, fantasier og holdninger. Sexologi er kort og godt den vitenskapelige tilnærmelsen til menneskelig seksualitet.

Boken har en vitenskapelig form og bruker et vitenskapelig språk, som etter datidens krav inkluderte latinske vendinger. von Krafft-Ebing var da også utdannet lege og innehadde et professorat ved universitetet i Wien. I boken fremsetter han følgende vitenskapelige hypotese om seksualitet:

Psychopathia Sexualis i tysk 9.utgave og engelsk 12.utgave, side 13:

Insofern die Liebe ein sinnliches Verlangen zur Voraussetzung hat, ist sie normaliter nur denkbar zwischen geschlechtsverschiedenen und zu geschlechtlichem Verkehr fähigen Individuen.

Since love implies the presence of sexual desire it can only exist between persons of different sex capable of sexual intercourse.

von Krafft-Ebing mente at seksualiteten (den fysiske kjærligheten) bare var tenkbar når en bestemt konfigurasjon av kjønn og kjønnsevne var på plass. Han brukte ikke mye tid på å sannsynliggjøre denne hypotesen. Det virker ikke som han en gang oppfattet utsagnet som en hypotese, men heller som en a priori sannhet uavhengig av observasjon og undersøkelse. Dette setter sexologien i et litt merkelig lys når den gjør krav på å være vitenskapelig.

Når von Krafft-Ebing siden skulle klassifisere seksuelle avvik, var hypotesen om tenkbar seksualitet helt sentral. Han kom frem til at det fantes fire typer avvik eller såkalte 'cerebrale nevroser':

Psychopathia Sexualis, side 52:

(1) Paradoxia, i.e., sexual excitement occurring independently of the period of the physiological processes in the generative organs.

(2) Anæsthesia (absence of sexual instinct). Here all organic impulses arising from the sexual organs, as well as all impulses, and visual, auditory and olfactory sense impressions fail to sexually excite the individual. This is a physiological condition in childhood and old age.

(3) Hyperæsthesia (increased desire, satyriasis). In this state there is an abnormally increased impressionability of the vita sexualis to organic, psychical and sensory stimuli (abnormally intense libido, lustfulness, lasciviousness). The stimulus may be central (nymphomania, satyriasis) or peripheral, functional or organic.

(4) Paræsthesia (perversion of the sexual instinct, i.e., excitability of the sexual functions to inadequate stimuli). Sub-divisions of paræsthesia are :
(a) Sadism (...)
(b) Masochism (...)
(c) Fetichism (...)
(d) Antipathic Sexuality (...)

Avvik var således lyst på det gale tidspunktet av livet (barndom og alderdom), utilstrekkelig lyst, for mye lyst eller seksuell lyst for det gale objektet. Til dette siste hørte såkalt antipatisk (frastøtende) seksualitet som var homoseksualitet i alle dens former. Pedofili blir ikke spesielt nevnt akkurat her.

Enkelte avvik kunne forklares rent fysiologisk. Anesthesia kunne således forklares med impotens. Ellers var onani ("Missbrauch der Generationsorgane") og sykelige tilstander i sentralnervesystemet hovedforklaringen på avvik. Både ervervede og arvelige forhold spilte inn. von Krafft-Ebing kalte arvelige forhold for funksjonelle tegn på degenerering ("functionelle Degenerationszeichen"). Etter datidens tankegang kunne både individer og hele folk (raser) ha degenerert og forfalt i sin moralsk-fysiske utvikling gjennom en opphopning av feil i arvestoffet.

Psychopathia Sexualis, side 48:

ANOMALIES of the sexual functions are met with especially in civilised races. This fact is explained in part by the frequent abuse of the sexual organs, and in part by the circumstance that such functional anomalies are chiefly the signs of an inherited diseased condition of the central nervous system ("functional signs of degeneration").

Hva med alle dem som hadde onanert i sin barndom og ved observasjon faktisk ikke var homofile, pedofile eller hadde andre avvik? von Krafft-Ebing pekte da på arvelige forhold. Han var klok nok til å bruke både arvelige og ervervede forklaringer i sirkelargumentasjoner der forklaringene forklarte hverandre og premisset ble gjentatt i konklusjonen. Hypotesen om seksuelle avvik var en hypotese som ikke kunne motsies eller falsifiseres. Dette brøt med et viktig prinsipp i all vitenskap. Allerede i 1891 ble dette påpekt av en engelskmann i tilfellet med homoseksualitet:

John Addington Symonds: A problem in modern ethics, side 37:

It must be observed, in criticising Krafft-Ebing's theory, that it is so constructed as to render controversy almost impossible. If we point out that a large percentage of males who practise onanism in their adolescence do not acquire sexual inversion, he will answer that these were not tainted with hereditary disease (...) The invocation of heredity in problems of this kind is always hazardous. We only throw the difficulty of explanation futher back. At what point of the world's history was the morbid taste acquired? If none but tainted individuals are capable of homosexual feelings, how did these feelings first come into existence?

Av dette kan vi fremme følgende påstand om pedofobi i vitenskapen:

10.
Pedofobi setter opp hypoteser om barn og seksualitet som ikke kan bekreftes og ikke kan motsies.

Det virkelig interessante spørsmålet er hvorfor von Krafft-Ebing og andre vitenskapsmenn i Europa på den tiden — ikke minst Sigmund Freud — ville definere seksuelle avvik? Hva var drivkraften bak dette behovet for å skille på seksualitet og kalle noe for sykt? For å forstå dette behovet er det kun nødvendig å lese del 1 av Psychopathia Sexualis og sitere hva von Krafft-Ebing selv skrev om menn, kvinner, samfunn og moral:

Psychopathia Sexualis:

Side 1: Sexual life no doubt is the one mighty factor in the individual and social relations of man which disclose his powers of activity, of acquiring property, of establishing a home, of awakening altruistic sentiments towards a person of the opposite sex, and towards his own issue as well as towards the whole human race.

Side 3: In this stage woman is conscious of the fact that her charms belong only to the man of her choice. She seeks to hide them from others. This forms the foundation of modesty, chastity and sexual fidelity so long as love endures.

Side 6: In comparing the various stages of civilisation it becomes evident that, despite periodical relapses, public morality has made steady progress, and that Christianity is the chief factor in this advance.

Side 6: The episodes of moral decay always coincide with the progression of effeminacy, lewdness and luxuriance of the nations.

Side 7: The advance of puberty develops the impulses of youth, hitherto vague and undefined, into conscious realisation of the sexual power.

Side 14: Woman, however, if physically and mentally normal, and properly educated, has but little sensual desire.

Side 15: From the fact that by nature man plays the aggressive role in sexual life, he is exposed to the danger of overstepping the limits set by law and morality.

Side 15: The unfaithful wife not only dishonours herself, but also her husband and her family, not to speak of the possible uncertainty of paternity.

Det bør ikke være vanskelig å forstå at den 'seksualiteten' som von Krafft-Ebing anså for å være ikke-avvikende var seksualiteten til den klassen han selv tilhørte: det etablerte borgerskapet i Europa.

Til denne klassen hørte helt spesielle roller for menn, kvinner og barn. Det var rollen kristendommen, ekteskapet og familien spilte. Og det var dyder som mandighet, disiplin, eiendomsbesittelse og forutsigbarhet. I dag vet vi at disse rollene, institusjonene og dydene er feil. Om ikke annet har to verdenskriger lært oss det. Det var ikke "vekhet, umoral og luksus blant nasjoner" som gjorde at 60 millioner mennesker døde under annen verdenskrig. Det var et resultat av de dydene von Krafft-Ebing satte så høyt, slik de fremsto i den tysk-østerrikske borgerlige kulturen han kom fra. Det var troen på autoritet, styrke og disiplin. Det var troen på en rangordning blant mennesker, der seksuell inndeling var del av en generell rangering i friskt og sykt, sterkt og svakt, 'über' og 'unter'. Troen på at Europa måtte reddes fra degenerasjon holdt på å sende hele vår sivilisasjon tilbake til barbariet. Men det betyr ikke at nytten av å definere seksuelle avvik er borte i dag. I den grad borgerskapets roller, institusjoner og dyder fortsatt finnes, i den grad vil de avvik han beskrev fortsatt definere hva vi mener med seksualitet.

La oss se nærmere på hva von Krafft-Ebing skrev om barn og seksualitet.

Psychopathia Sexualis, side 55-56:

Every physician conversant with nervous affections and diseases incident to childhood is aware of the fact that manifestations of sexual instinct may occur in very young children. The observations of Ultzmann concerning masturbation in childhood are worthy of attention in relation to it. It is necessary here to differentiate between the numerous cases, in which, as a result of phimosis, balanitis, or oxyuris in the rectum or the vagina, young children have itching of the genitals, and experience a kind of pleasurable sensation from manipulations occasioned thereby, and thus come to practise masturbation; and those cases in which sexual ideas and impulses occur in the child as a result of cerebral processes without peripheral causes. It is only in this latter class of cases that we have to do with premature manifestations of sexual instinct. In such cases it may always be regarded as an accompanying symptom of a neuropsychopathic constitutional condition.

For von Krafft-Ebing fantes det bare to muligheter hvis barn stimulerte seg selv. Enten var det et resultat av vellystig kløe i tilknytning til sykdom i rektum eller vagina, eller så kom det av "cerebrale prosesser uten ytre årsak". I det siste tilfellet hadde barnet symptomer på en "nevropsykopatisk konstitusjon".

Den rollen helt normal seksualitet hos barn spilte blir ikke nevnt noe sted. Begrepet 'normal seksualitet hos barn' var et begrep von Krafft-Ebing ikke hadde bruk for, og vi forstår godt hvorfor. Det ville bryte med hypotesen han skulle bevise. Han mente at handlinger av seksuell art enten var forårsaket av sykdom eller var manifestasjoner av sykdom. Å mene dette er en manifestasjon av pedofobi.

Vitenskapsmenn liker å referere til observasjoner når de skal sannsynliggjøre sine hypoteser. Vitenskap er tross alt mer enn synsing og fordommer. I psykiatrien kalles slike observasjoner for 'case-historier' (saks-tilfeller). I en slik case blir omstendighetene til en utvalgt person gjort rede for og brukt til å underbygge en generell hypotese. La oss se på to slike case i Psychopathia Sexualis:

Psychopathia Sexualis, side 56-57:

A case of Marc's ("Die Geisteskrankheiten," etc., von Ideler, i., p. 66) illustrates very well these conditions. The subject was a girl of eight years of age, of respectable family, who was devoid of all child-like and moral feelings, and had masturbated from her fourth year; at the same time she consorted with boys of the age of ten or twelve. She had thought of killing her parents, that she might become her own mistress and give herself up to pleasure with men.

In these cases of premature manifestation of libido the children begin early to masturbate; and, since they are greatly predisposed constitutionally, they often sink into dementia, or become subjects of severe degenerative neuroses or psychoses. (...)

Zamlaco ("L'Encephale," 1882, Tr. 1, 2) tells the disgusting story of two sisters affected with premature and perverse sexual desire. The elder R. masturbated at the age of seven, practised lewdness with boys, stole wherever she could, seduced her four-year-old sister into masturbation, and at the age of ten was given up to the practice of the most revolting vices. Even ferrum candens ad clitoridem had no effect in overcoming the practice, and she masturbated with the cassock of a priest while he was exhorting her to reformation.

Først et tilfelle med en åtte år gamle jente som kom fra en "respektabel familie", fra borgerskapet må vite. Denne jenta var uten barnlige egenskaper og moralske følelser. Vi konkluderer med at tilstanden 'barn' er en bestemt tilstand av 'god moral', hva vi i dag ville kalle for 'uskyld'. Hun hadde onanert siden hun var fire. Hun vanket sammen med eldre gutter, dette før hun var gammel nok til å bli forlovet med en bestemt eldre gutt. Ikke bra. Hva slags rykte ville hun få av det og hvordan ville det gå med henne senere på ekteskapsmarkedet? Men verst av alt, hun hadde tanker på å drepe sine foreldre ("Du skal hedre din far og din mor") for å gi seg hen til lyster med voksne menn. Vi må tro at dette siste kom frem i et tvunget og lite hyggelig intervju hos legen.

Så et tilfelle med to søstre som led av "for tidlig og pervers seksuell lyst". Tidlig seksuell lyst og pervers seksuell lyst er det samme, virker det som. Den eldste søsteren var på en og samme tid (og vi må tro av en og samme grunn) onanist, pervers, forførerisk og kriminell. Hun stjal. Da hun var ti år gammel, gav hun seg hen til de mest "motbydelige handlinger". Legen som beskrev henne kunne tilsynelatende ikke skille mellom sine egne moralske vurderinger av disse handlingene og sin faglige karakteristikk av dem. Men tro ikke at legestanden var handlingslammet i møtet med denne jenta. Hun gjennomgikk en ferrum candens ad clitoridem. Slår vi opp i et leksikon finner vi at 'ferrum candens' er latinsk for 'glødende jern'. Ordet kauterisasjon er det norske ordet for etsing av vev ved hjelp av forbrenning. Med andre ord, denne jenta fikk sin klitoris brent med jern hos en lege. I 1800-tallets Europa hadde de langt mer håndfaste måter å realisere pedofobi på. Dagens uthengning i sexforbryter-registre virker tamt i forhold. Hvis von Krafft-Ebing virkelig var så opptatt av perversitet, hvorfor tok han ikke med som case en eneste lege som kunne utføre en slik operasjon?

Når man som vitenskapsmann skal bruke case-historier for å sannsynliggjøre en hypotese, finnes det to viktige hensyn å ta. Først må enhver vitenskapelig undersøkelse ta hensyn til et visst antall tilfeller for at en påstand ikke bare skal skyldes tilfeldigheter i utvalget. Dette kalles statistisk signifikans. Hvis du f.eks. påstår at det er like stor sannsynlighet for å slå kron som mynt, nytter det ikke å slå mynt bare fire ganger, for da kan det godt hende at du slår kron tre ganger og mynt en gang. For det andre er det svært viktig i en vitenskapelig undersøkelse å foreta et representativt utvalg av den populasjonen man skal undersøke. Dette er statistisk inferens. Hvis ikke, vil påstanden bare si noe om utvalget som ble gjort. Et eksempel: hvis du skal undersøke seksualiteten til heterofile menn, undersøker du ikke 100 fanger som sitter inne for å ha mishandlet og drept sine koner. Et slikt utvalg vil kanskje fortelle oss noe om voldelige menn, men ikke noe om heteroseksualitet.

Det virker ikke som om von Krafft-Ebing var klar over betydningen av statistisk signifikans og statistisk inferens. I delen om barn og seksualitet (side 55-57) teller vi bare fire case, hvorav den fjerde er mangelfullt gjengitt i teksten (i tidligere utgaver er den ikke med). Når vi så ser på utvalget av observasjoner, blir vi slått av hvor ofte kriminell adferd og/eller diverse fysiske og mentale sykdommer ikke relatert til seksualitet opptrer i tilfellene. Selvsagt ville von Krafft-Ebing påstå at seksuelle avvik hang sammen kriminell oppførsel og/eller fysisk/mental sykdom. I de observasjonene han gjorde, opptrådte jo disse begrepene sammen. I statistikken kalles dette for en korrelasjon. von Krafft-Ebing gjorde den feil å påstå at korrelasjonen var en kausalitet, en årsakssammenheng. Seksuelle avvik var årsaken til kriminell oppførsel og fysisk/mental sykdom, mente han. Å ta en korrelasjon for en årsakssammenheng er den vanligste måten å misbruke statistikk på. Man kan f.eks. observere at noen har hell i spill ved å krysse fingrene, men ingen vil tro at det finnes en årsakssammenheng mellom det å krysse fingrene og det å vinne i spill. Alle seriøse vitenskapsmenn vet dette og vil prøve å unngå hypoteser som bygger på tilfeldige korrelasjoner. Det er dette som skiller vitenskap fra overtro.

Det er karakteristisk for pedofobi at alle problemer et barn (og senere en voksen) måtte ha blir tilskrevet barnets seksualitet. Korrelasjonen 'sex og problemer' blir kausaliteten 'sex leder til problemer'. Ofte vil psykiatrikeren legge ned store anstrengelser (i form av lange intervjuer) for å fastslå om barn med problemer har hatt sex. Ikke bare det, årsak og virkning kan byttes om. Kausaliteten 'sex leder til problemer' kan bli snudd til kausaliteten 'problemer leder til sex' fordi korrelasjonen 'sex og problemer' like mye kan avlede det ene som det andre. Om man vet at et barn har hatt sex, leter man med lys og lykter etter problemer. Dette kan uttrykkes med følgende påstand:

11.
Pedofobi vil alltid anta at sex og skade er forbundet.

Under avsnittet "Sadism. Association of Active Cruelty and Violence with Lust" leser vi dette:

Psychopathia Sexualis, side 83-84:

The examples of the degenerate Cæsars (Nero, Tiberius) are also instructive. They took delight in having youths and maidens slaughtered before their eyes. Not less so is the history of that monster, Marschalls Gilles de Rays (Jacob, "Curiosites de l'histoire de France," Paris, 1858), who was executed in 1440, on account of mutilation and murder, which he had practised for eight years on more than 800 children. As the monster confessed it, it was from reading Suetonius and the descriptions of the orgies of Tiberius, Caracalla, etc., that the idea was gained of locking children in his castles, torturing them, and then killing them. This inhuman wretch confessed that in the commission of these acts he enjoyed inexpressible pleasure. He had two assistants. The bodies of the unfortunate children were burned, and only a number of heads of particularly beautiful children were preserved—as memorials.

Jeg vet ikke mye om sadomasochisme. Jeg ville tro at sadomasochister blir såret hvis de blir beskyldt for å være ondskapsfulle. Vi er fristet til å tro at professor Richard von Krafft-Ebing hadde lest for mange bøker og oppholdt seg for mye i rettssaler og anstalter. Det finnes et misforhold mellom det utvalget han gjorde og den populasjonen han skulle si noe generelt om. Han synes å være tiltrukket de meste bisarre historiene for å tilfredsstille en vitenskapelig lyst. Det borgerlige livet med fru von Krafft-Ebing som alltid ventet der hjemme, den samme trygge rutinen — ikke for mye, ikke for lite, ikke for tidlig, ikke for sent — kan på sin måte forklare dragningen til slike historier, og bidro sikkert ikke til å skape et korrekt bilde av det mangfoldet som menneskelig seksualitet er.

Herr og fru von Krafft-Ebing.

Rent vitenskapshistorisk er det interessant å merke seg at i en bok på over 600 sider (12'te opplag) var bare tre sider satt av til barns seksualitet og ni til pedofili. La oss se på hva han skrev om pedofili eller pædophilia erotica. Under avsnittet "Violation of Individuals Under the Age of Fourteen" leser vi:

Psychopathia Sexualis, side 552:

By violation of sexually immature individuals, the jurist understands all the possible immoral acts with persons under fourteen years of age that are not comprehended in the term "rape." The term violation, in the legal sense of the word, comprehends the most horrible perversions and acts, which are possible only to a man who is a slave to lust and morally weak, and, as is usually the case, lacking in sexual power.

A common feature of these crimes, committed on persons that really still belong more or less to childhood, is that they are unmanly, knavish, and often silly. It is a fact that such acts, excepting pathological cases, like those of imbeciles, paretics, and senile dements, are almost exclusively committed by young men who lack courage or have no faith in their virility; or by roues who have, to some extent, lost their power. It is psychologically incomprehensible that an adult of full virility and mentally sound should indulge in sexual abuses with children.

von Krafft-Ebing skal i alle fall ha den ære at han mente at voldtekt og seksuelle handlinger med "individer under fjorten år" ikke er det samme. Istedenfor blir mangelen på mandighet, liten tro på egen virilitet og tap av kraft (?) brukt til å stigmatisere menn som ville ha slike forhold.

Psychopathia Sexualis, side 554:

The manner in which acts of immorality are committed on children differs widely, especially where libertines are concerned. They consist chiefly in libidinous manipulations of the pudenda, active manustupration (using the child's hand for onanism), flagellation, etc. Less frequent is cunnilingus, irrumare in boys or girls, psedicatio puellarum, coitus inter femora, exhibition. The possibilities in this direction are inexhaustible.

Mulighetene er mange. Vi kan være sikre på at for ikke-pedofile er hva pedofile og barn gjør sammen uendelig fascinerende. Her er tiden inne for å peke på et forhold i selve teksten til Psychopathia Sexualis. På side 55 står avsnittet "Sexual Instinct Manifested in Childhood". Vi må gå hele 500 sider frem for å finne avsnittet "Violation of Individuals Under the Age of Fourteen". Disse avsnittene er skilt fra hverandre både fysisk og konseptuelt. Vi antar at dette ikke er noen tilfeldighet. Hadde begge avsnitt stått sammen, og blitt forstått sammen, hadde det kanskje vært lettere for von Krafft-Ebing å forstå at seksualitet først og fremst er noe som finnes til og får mening og innhold i relasjon til andre. Pedofili og barns seksualitet må forståes sammen. Et annet eksempel på nødvendigheten av en felles forståelse er de seksuelle preferansene sadisme og masochisme, som først og fremst må forståes sammen i begrepet sadomasochisme.

Psychopathia Sexualis, side 555:

In addition to the aforesaid categories of moral renegades, and those afflicted with psychico-moral weakness — be this congenital or superinduced by cerebral disease or episodical mental aberration — there are cases in which the sexually needy subject is drawn to children not in consequence of degenerated morality or psychical impotence, but rather by a morbid disposition, a psycho-sexual perversion, which may at present be named pædophilia erotica.

Det sies at von Krafft-Ebing var den første til å definere pedofili som en seksuell legning. Han brukte begrepet "pædophilia erotica" til å skille mellom dem som hadde en seksuell preferanse for barn fra dem som begikk situasjonsbestemte seksuelle handlinger med barn.

Psychopathia Sexualis, side 556:

The cases quoted here under the head of "pædophilia erotica" in the sense of sexual perversion have the following traits in common :—
(1) The individual afflicted is tainted.
(2) The affection for immature persons of the opposite sex is of a primary nature (quite in opposition to the debauchée); the imaginary representations are in an abnormal manner and very strongly indeed marked by lustful feelings.
(3) The libidinous acts—if you exclude the one case in which virility was present—consist only in immodest touches or manustupration [onanering] of the victim. Nevertheless they adduce the gratification of the subject, even though ejaculation be not attained.

Dette er den første 'diagnosen' av pedofili som ble laget. Vi må tro at ordet 'tainted' (tysk: belastet) hadde en spesiell betydning i von Krafft-Ebings samtid. Vi antar at ordet sto for ervervet og/eller arvelig forfall (degenerering). Var belastet en karakteristikk av pedofile eller en objektiv, målbar egenskap ved pedofile? Vi må tro at von Krafft-Ebing selv ikke klarte å skille på dette. Det er umulig å forstå hvorfor pedofili skulle være begrenset til personer av motsatt kjønn. Det kan kanskje ha sammenheng med juridiske hensyn. Den gang var seksuell lavalder i Norge og andre land bare definert for jenter, se her. Vi må tro at manglende virilitet, kraft og mandighet i seksuelle handlinger med barn var et problem for mannsrollen dengang. Således kunne handlinger som var i harmoni med barnets seksuelle utvikling bli sett ned på, og være med på å diagnostisere handlingene som avvikende og syke.

Det er interessant å se hvordan denne 'diagnosen' skiller seg fra den moderne utgaven, slik den f.eks. fremkommer i manualen til American Psychiatric Association.

DSM-IV-TR 302.2 Pedophilia :

A. Over a period of at least 6 months, recurrent, intense sexually arousing fantasies, sexual urges, or behaviors involving sexual activity with a prepubescent child or children (generally age 13 years or younger).

B. The person has acted on these urges, or the sexual urges or fantasies cause marked distress or interpersonal difficulty.

C. The person is at least age 16 years and at least 5 years older than the child or children in Criterion A.

Note: Do not include an individual in late adolescence involved in an ongoing sexual relationship with a 12- or 13-year-old.

Her unngår man grove karakteristikker og er langt mer konkret og praktisk. Pedofobien i den moderne utgaven kommer til syne ved en annen type for uvitenskapelighet: å tallfeste perioder, aldre og aldersforskjeller uten å begrunne dem eller gjøre rede for deres relevans. Hvorfor en periode på seks måneder? Hvorfor 13 år eller yngre? Og hvorfor er man ikke pedofil hvis man er yngre enn 16 år og ikke er mer enn fem år eldre? Pedofili må være unik i medisinsk patologisk forstand ved at en helt naturlig prosess — å bli eldre — gjør at man blir syk.

Psychopathia Sexualis, side 557-558:

In the sphere of antipathic sexual instinct this perversion is by no means rare. In the same measure in which the former is an equivalent of the heterosexual instinct, so in this instance the predilection for the immature is equally abnormal and exceptional. Practically speaking, acts of immorality committed on boys by men sexually inverted are of the greatest rarity.

Jeg tar med dette sitatet fordi det viser hvor virkelighetsfjern von Krafft-Ebing kunne være. De forsøk på pedofil aktivisme som fant sted i det 20'ende århundre ble så og si utelukkende gjort av pedofile som var tiltrukket gutter og som også regnet seg selv som homofile. Les mer her.

Psychopathia Sexualis, side 560:

At any rate these unfortunate beings should always be looked upon as a common danger to the weal and welfare of the community, and put under strict surveillance and medical treatment. The proper place for such persons is a sanitarium established for that purpose, not the prison.

von Krafft-Ebing mente at disse 'uheldige individene' uansett måtte bli ansett for å være en alminnelig fare for samfunnets ve og vel, og bli underlagt streng overvåkning og medisinsk behandling. Hvor tidløst er ikke dette? Diagnosene og forklaringene til von Krafft-Ebing kan være utdaterte, men ikke denne uttalelsen her. Og nettopp derfor forteller den oss mye mer om pedofobiens vesen enn hans karakteristikker av pedofile eller hans betegnelser på barn som måtte være seksuelle. Det Psychopathia Sexualis virkelig handler om er frykt. Generelt var det frykten for det man selv ikke forsto eller kunne ta del i, eller frykten for å være forskjellig fra den man skulle være. Spesielt var det frykten for at sønner og døtre skulle bli seksuelt aktive. Det var frykten for at de skulle bli forført av voksne, eller, for å bruke et moderne begrep, misbrukt. Her ligger den evige frykten i samfunnet. Dette er pedofobi. Frykten er om noe sterkere i dag enn før. Mer om dette senere.

Det finnes et annet aspekt ved von Krafft-Ebings bok som blir klarere når man går dypere inn i den. Bak det ytre innholdet, hans klassifiseringer, tilfellene, kjennelsene, advarslene, hans syn på kvinner og homoseksualitet (som i dag virker svært passé) aner vi et grunnleggende spørsmål: Hva er seksualitet?

Selv om von Krafft-Ebing ikke direkte stiller dette spørsmålet i teksten, og derfor heller ikke svarer på det — han ville kanskje ment at spørsmålet var banalt — kommer hans svar likevel klart frem i teksten og kan uttrykkes ved dette sitatet:

Psychopathia Sexualis, side 56 (tysk) og side 79 (engelsk):

Als pervers muss — bei gebotener Gelegenheit zu naturgemässer geschlechtlicher Befriedigung — jede Aeusserung des Geschlechtstriebs erklärt werden, die nicht den Zwecken der Natur, i. e. der Fortpflanzung entspricht.

With opportunity for the natural satisfaction of the sexual instinct, every expression of it that does not correspond with the purpose of nature—i.e., propagation—must be regarded as perverse.

Dette er sannsynligvis hva von Krafft-Ebing ville ha svart hvis han ble spurt hva seksualitet er, dvs. at han ville sagt at seksualitet er forplantning. Det er en logisk konsekvens av hans teori om det syke og perverse, alt det han utelukket som for tidlig eller for sent, for mye eller for lite, eller bare galt. Seksualiteten fant sted mellom personer av ulikt kjønn, i tiden av livet der man kunne formere seg, og den seksuelle handlingen ledet til befruktning og svangerskap. Enkelt og greit. Hverken mer eller mindre.

Det finnes noen interessante slutninger man kan dra av dette svaret. Den første er ganske enkel: menneskelig seksualitet skiller seg ikke fra seksualiteten til andre dyrearter. Eller sagt med andre ord, det finnes ikke seksualitet, det finnes bare forplantningsadferd.

Den andre slutningen er denne: vår seksualitet er noe vi er født med. Den finnes til i en opprinnelig og naturlig tilstand, den tilstanden den var i når vi ble født. Seksualiteten vil, bare den får lov til å være i fred og ikke påvirkes av onani, umoral, forføring, arvefeil, sykdom osv. alltid resultere i forplantningsadferden.

Den tredje slutningen er kanskje den mest interessante: all adferd som leder til befruktning og svangerskap er ikke bare normal, den kan også alltid forsvares. Adferden kan forsvares ved at den er medfødt, instinktiv, noe vi ikke har riktig kontroll med eller kan hjelpe for. Adferden er normal fordi den leder til det normale målet: forplantningen.

La oss se på disse slutningene og hva de egentlig betyr.

Er menneskelig seksuell adferd forplantningsadferd? Sammenligner vi vår adferd med adferden til laverestående dyrearter, finner vi ikke samsvar. Vår seksualitet følger ikke brunstperioder eller løpetider, blir ikke skrudd på om våren og av om høsten osv., men er i stedet konstant. Dens intensitet kan variere, men graden av variasjon er individuell. Dette er et observerbart faktum. Høyerestående dyrearter kan ha en adferd som ligner den man observerer hos mennesket. I en undersøkelse av den menneskelignende bonobo sjimpansen fant man en adferd som gikk forbi ren forplantningsadferd. Dette ble dokumentert i artikkelen "Sociosexual Behavior Used for Tension Regulation in All Age and Sex Combinations Among Bonobos" av Frans B.M. de Waal som ble utgitt i artikkelsamlingen "Pedophilia - Biosocial Dimensions" (ISBN 0-387-97243-9) av Jay R. Feierman (ed.) fra 1990. Hele artikkelen er gjengitt nedenfor.

"Sociosexual Behavior Used for Tension Regulation in All Age and Sex Combinations Among Bonobos" av Frans B.M. de Waal.

På en måte hadde von Krafft-Ebing rett. Menneskelig seksuell adferd oppviser en karakter som ikke er ulik den vi finner hos dyrearter vi kan sammenligne oss med. Vi kan dog trygt anta at tilfellet med sjimpansene ikke var hva von Krafft-Ebing hadde i tankene når han skulle bruke naturen som eksempel. Hvor finnes da denne seksualiteten fri for perversjoner?

Er seksualiteten noe vi er født med? Finnes den til i en opprinnelig og naturlig tilstand? Om seksuell adferd ikke er det samme som forplantningsadferd, hva er da dens naturlige tilstand? Vi vet at vår art utmerker seg ved en stor tilpasnings- og læringsevne. Skulle vår seksualitet være et unntak fra denne evnen? Om noe, er mangfoldet og formbarheten det som slår oss når vi studerer den.

Vi observerer et mangfold. Hvorfor ikke la mangfoldet svare på spørsmålet: hva er seksualitet? For hvis vi tror at seksualitet får innhold og mening i relasjon til andre, at dens formbarhet er en forutsetning for at den skal oppfylle sin sosiale funksjon, vil mangfoldet i seg selv forklare hva seksualitet er. Mennesket var i utgangspunktet et gruppedyr. Vår art levde i grupper. Seksualiteten var et språk vi lærte å bruke for å gi og få samhold, følelser, forståelse og fred. Det var den sosiale funksjonen til seksualiteten som gjorde at den ble uavhengig av alder og brunst i vår tidlige evolusjonshistorie.

von Krafft-Ebing innså ikke at ekteskaps-seksualiteten, slik den fremsto i det samfunnssjiktet han selv kom fra, bare var én blant mange alternative sosiale uttrykk for seksualiteten. Han forsto ikke at denne seksualiteten, snarere enn å være naturlig, var hva hele hans klasse gjorde alt for å skape og vedlikeholde, gjennom klassens manns-, kvinne- og barneroller og med klassens juridiske, medisinske og sosiale sanksjoner til rådighet. Psychopathia Sexualis er i seg selv det klareste uttrykket for at seksualitet skal formes. Dette setter hele idéen om opprinnelig og naturlig seksualitet i sitt rette perspektiv. von Krafft-Ebing representerte den nye makten i samfunnet, borgerskapet. Denne klassen baserte sin posisjon på driftighet og disiplin. Medlemmene av klassen visste bedre enn andre hvor lett det var å miste sin posisjon hvis man hadde en gal seksualitet. Den dag i dag finnes det dem som må fratre sine stillinger på grunn av sexskandaler.

Kan all seksuell adferd forsvares hvis den har forplantningen som mål?

Arrangerte ekteskap eller såkalte fornuftsekteskap var på von Krafft-Ebings tid vanlige i borgerskapet. De tjente en spesiell hensikt: å sikre eiendom, status og anseelse, ofte på bekostning av ekte følelser. Når von Krafft-Ebing snakker så varmt om ekte kjærlighet, må vi aldri glemme hva det i realiteten ofte betød.

Langt verre blir det når vi studerer holdningen til voldtekt. I en kommentar leser vi:

New World Encyclopedia:

Krafft-Ebing believed that the purpose of sexual desire was procreation, and any form of desire that did not lead towards that ultimate goal was a perversion. Rape, for instance, was an aberrant act, but not a perversion, since pregnancy could result.

Krafft-Ebing saw and viewed women as basically sexually passive, and recorded no female sadists or fetishists in his case studies. Behavior that would be classified as masochism in men was categorized as "sexual bondage" in women, which was not a perversion, again because such behavior did not interfere with procreation.

Det er nå vi forstår at de handlingene von Krafft-Ebing mente var seksualitet bare var de rollene han mente menn og kvinner skulle spille. Voldtekt var på en vesentlig måte ikke en perversjon, bare en avvikende handling ("aberrant act"). Følgende sitat forteller oss at menn fikk en glede av å overvinne en kvinnes motstand og gjøre en erobring. Voldtekt (sadisme) var bare en 'overdreven og monstrøs' intensifisering av et naturlig fenomén i sex-livet, særlig hos menn.

Psychopathia Sexualis, side 85:

In the intercourse of the sexes, the active or aggressive rôle belongs to man; woman remains passive, defensive. It affords man great pleasure to win a woman, to conquer her; and in the ars amandi, the modesty of woman, who keeps herself on the defensive until the moment of surrender, is an element of great psychological significance and importance. Under normal conditions man meets obstacles which it is his part to overcome, and for which nature has given him an aggressive character. (...) Sadism is thus nothing else than an excessive and monstrous pathological intensification of phenomena,—possible, too, in normal conditions in rudimental forms,—which accompany the psychical vita sexualis, particularly in males.

Dette er fullstendig i tråd med von Krafft-Ebings teori om hva seksualitet er. Perversjon var alt det som ikke handlet om befruktning og svangerskap. Fordi voldtekt kunne lede til svangerskap, var voldtekt ikke perverst. Han forsvarte selvsagt ikke voldtekt, men det er ikke poenget her.

Det er et stort paradoks at von Krafft-Ebing brukte naturen til å skille mellom syk og sunn seksualitet, samtidig som han brukte kulturen til å forsvare behovet for å styre og kontrollere seksualiteten (se f.eks. side 70). Kulturen (vi må anta den borgerlige kulturen) gjorde oss moralske og til noe annet enn 'dyr', samtidig som naturen var en referanse for sunnhet og normalitet, omtrent som om forplantningsadferden til dyrearter var et resultat av deres gode moral. Vi må tro at von Krafft-Ebing selv aldri kom til bunns i dette paradokset. Han kunne aldri forene det som for han var sosialt uakseptabelt med det som for han var perverst. Dette forklarer både hans problem med voldtekt og hans vakling i synet på homoseksualitet (som han etterhvert kom til å oppfatte som en differensiering, ikke en perversitet, se her).

I realiteten går det utmerket vel an å forene det sosialt uaksepterte med det 'perverse', men bare hvis vi frir oss fra visse fordommer og slutter å tro at det finnes en naturlig seksualitet. Hvis vi godtar at det primære ved menneskelig seksualitet er dens sosiale funksjon, får vi en helt ny forståelse for hva — i mangelen av et bedre ord — det perverse er. Det er handlinger som bryter med den sosiale funksjonen. Det er handlinger som ikke skaper harmoni, ikke leder til samhold, ikke kommuniserer følelser, ikke gir forståelse og fred mellom individer i en gruppe. Det er en manglende evne til å kommunisere, til å 'snakke' og 'lytte', til å kunne uttrykke egne behov og til å kunne oppfatte og ta hensyn til andres behov. Dette er en evne som på en vesentlig måte ikke er medfødt. Den får bare innhold i relasjoner. Evnen kan bare læres, måles og bedømmes i en relasjon. Evnen har ingenting med forplantning å gjøre.

Sexologien ble etterhvert mer vitenskapelig. Kinsey-rapportene fra 1948 og 1953 var mindre opptatt av å karakterisere avvik og mer opptatt av å observere menneskelig seksuell adferd uten forutinntatte teorier. Observasjoner av seksuell respons hos barn var også med. Rapportene er blitt oppfattet som ett av de viktigste vitenskapelige verk fra det 20'ende århundre.

På midten av 1970-tallet markerte bøkene til Floyd M. Martinson slutten på upåvirket forskning om barns seksualitet i USA. Det er ingen tilfeldighet at det tok slutt da. I 1974 kom den første loven i USA som påla alle å anmelde tilfeller av sex med barn. Forskere kunne ikke lenger samle data om seksuell kontakt mellom barn og voksne uten at det måtte anmeldes. Tiden for innsamling av nøytrale observasjoner, en fundamental betingelse for all vitenskap, var forbi. I Norge ble den siste empiriske (erfaringsmessige) undersøkelsen om barns seksualitet gjort i 1981 ved Universitetet i Bergen (B.H. Gundersen, P.S. Melås, J.E. Skår: Sexual Behavior of Preschool Children: Teachers' Observations, se en sammenfatning her eller her). Norge fikk en lov som kriminaliserer unnlatt anmeldelse i 2000, se her og her.

En annen grunn til at det ikke forskes på barns seksualitet er rett og slett at det offentlige ikke vil finansiere slik forskning. Dette ble påpekt allerede i 1977 av den amerikanske sexologen John Money i en artikkel i The Sciences vol.16-6. Les hans konklusjon på siste side:

Childhood: The Last Frontier in Sex Research, The Sciences vol.16 no.6 fra 1977.

Artikkelen "Problems of Research into Adult/Child Sexual Interaction" fra 1996 i IPT-journal gir en god oversikt over grunner til at det ikke forskes på seksuell læring og interaksjon mellom barn og voksne. Spesielt merker man seg at det å intervjue barn direkte kan resultere i tiltale. Det er også bemerkelsesverdig at forskere som er interessert i fagområdet kan bli beskyldt for å være pedofile. Ingen stiller spørsmålstegn ved motivene til dem som underslår slik forskning. Ofte er man henvist til kunnskap om barn-voksen forhold fra dem som er i en behandlingssituasjon for overgrep, knapt en representativ gruppe av befolkningen. Voksne som husker tilbake til sin egen barndom kan generelt ikke gi et fullgodt bilde av hva og hvorfor ting skjedde. Det man husker vil formes av hva man skal huske eller får lov til å huske. Å intervjue voksne som er dømt for sexforbrytelser gir ikke noe godt bilde av harmoniske forhold mellom barn og voksne, ikke fordi at alle som sitter inne brukte tvang, men fordi rettsprosessen i seg selv tenderer til å influere vurderingen av hendelsene. Av dette kan vi slutte følgende om pedofobiens vesen:

12.
Pedofobi tvinger alle med et annet syn på barn og seksualitet til konformitet eller taushet.

Ingen seriøs sexolog vil i dag påstå at barn ikke er seksuelle. Dette er også grunnen til at onani ikke lenger er et medisinsk problem. Barn er seksuelle, men barns seksuelle handlinger er misbruk. Pedofobi vil alltid tolke barns seksuelle handlinger med andre som misbruk. I den forbindelse er det interessant å studere hvordan seksuelt misbruk av barn blir definert. Dette ble diskutert her for norske forhold. La oss se på tre engelske definisjoner laget av en yrkesorganisasjon, et statlig departement og verdens helseorganisasjon WHO.

What is Child Sexual Abuse?:

There is no universal definition of child sexual abuse. However, a central characteristic of any abuse is the dominant position of an adult that allows him or her to force or coerce a child into sexual activity. Child sexual abuse may include fondling a child's genitals, masturbation, oral-genital contact, digital penetration, and vaginal and anal intercourse. Child sexual abuse is not solely restricted to physical contact; such abuse could include noncontact abuse, such as exposure, voyeurism, and child pornography. Abuse by peers also occurs.

Seksuelt misbruk av barn er noe voksne gjør i egenskap av å være voksne, men finner også sted mellom barn ("peers"). Misbruk skjer også uten kroppskontakt ("noncontact"). Misbruk er derfor altomfattende. Seksuelt misbruk av barn er alle tenkelige seksuelle handlinger som involverer barn, om det så skjer med eller uten vold, med eller uten samtykke, med eller uten kontakt, av unge eller eldre. Denne definisjonen er pedofob fordi den uttrykker en generell uvilje mot seksualitet hos barn.

Definitions, Scope, and Effects of Child Sexual Abuse:

Although clinical definitions of sexual abuse are related to statutes, the guiding principle is whether the encounter has a traumatic impact on the child. Not all sexual encounters experienced by children do. Traumatic impact is generally affected by the meaning of the act(s) to the child, which may change as the child progresses through developmental stages. The sexual abuse may not be "traumatic" but still leave the child with cognitive distortions or problematic beliefs; that is, it is "ok" to touch others because it feels good.

Seksuelt misbruk skal oppleves som traumatisk av barnet. Om opplevelsen ikke oppleves som traumatisk, vil den senere oppleves som traumatisk på grunn av utviklingsfaser ("developmental stages") som gjør at vi skjønner at opplevelsen er traumatisk. Opplevelsen er derfor egentlig alltid traumatisk. Og selv om opplevelsen ikke var traumatisk og ikke senere oppfattes som traumatisk, vil den skape kognitive forvrengninger ("cognitive distortions") eller uheldige forestillinger ("problematic beliefs") som likevel gjør hendelsen traumatisk. Det kan gå så langt at vi kan begynne å tro at det er fritt frem ("ok") å ta på andre fordi det kjennes godt. Først sier man at det er vesentlig hvordan barnet selv oppfatter hendelsen. Så sier man at det er uvesentlig hvordan barnet selv oppfatter hendelsen fordi hendelsen er, blir eller regnes for å være traumatisk. Definisjonen pretenderer å ta hensyn til barns oppfatninger, men det finnes bare en rett oppfatning. Definisjonen er pedofob fordi den sidestiller barns seksualitet med traumer.

Report on the Consultation on Child Abuse Prevention 1999:

Child sexual abuse is the involvement of a child in sexual activity that he or she does not fully comprehend, is unable to give informed consent to, or for which the child is not developmentally prepared and cannot give consent, or that violate the laws or social taboos of society. Child sexual abuse is evidenced by this activity between a child and an adult or another child who by age or development is in a relationship of responsibility, trust or power, the activity being intended to gratify or satisfy the needs of the other person. This may include but is not limited to:

* The inducement or coercion of a child to engage in any unlawful sexual activity.
* The exploitative use of child in prostitution or other unlawful sexual practices.
* The exploitative use of children in pornographic performances and materials.

Her ser vi først en tilsynelatende vilje til å definere misbruk ut i fra hvordan barnet selv oppfatter hendelsen. Det er noe barnet ikke helt skjønner ("fully comprehend"), ikke kan gi informert samtykke til ("informed consent") eller ikke er utviklet nok til å forstå ("developmentally prepared"). Forføring eller tvang ("inducement or coercion") er også med. Men så sier man at seksuelt misbruk er hva som bryter med loven ("violate the laws") eller bryter med samfunnets sosiale tabuer ("social taboos of society"). Vi må tro at hva barn har informasjon om, eller har lov til å ha informasjon om, kan forstå, eller får anledning til å forstå og kan gi informert samtykke til avhenger av hvilke lover, holdninger og tabuer som finnes i samfunnet. Det denne definisjonen derfor sier er at misbruk er alt som bryter med lovene og tabuene. Den forsøker å sette barnet i sentrum, men ender opp med å sette samfunnets lover og tabuer i sentrum. Vi leser at misbruk er tvang ("coercion") for å få barn til å delta i ulovlige ("unlawful") handlinger. I realiteten sier dette ikke mer enn at misbruk er misbruk fordi det er ulovlig. Det er ulovlig fordi det er misbruk og det er misbruk fordi det er ulovlig. Vi har tidligere nevnt hvordan pedofobi anvender seg av sirkelargumentasjoner der premisset blir gjentatt i konklusjonen. Definisjonen er pedofob fordi den baserer seg på sosiale tabuer og ikke på barnets oppfatninger og på et barns rett til informasjon og bevisstgjøring.

Det har naturligvis vært gjort undersøkelser om barns seksualitet siden 1970-tallet, men de undersøkelsene har ikke det samme nøytrale utgangspunktet som studiene til Kinsey, Martinson og andre. I dag er utgangspunktet misbruk, og barnets seksualitet har bare interesse i relasjon til misbruk.

Seksuell atferd og utvikling hos barn, NKVTS:

Kunnskap om seksuell utvikling og atferd hos barn kan hjelpe oss å forstå hvordan vi skal forholde oss til barns seksuelle atferd og når atferden er bekymringsfull. Seksualitet hos barn er et følsomt, ideologisert og kontroversielt tema og seksuell atferd hos barn kan oppfattes og forstås svært forskjellig. Det er viktig å skille mellom det som er normal og sunn seksuell lek og utforskning blant barn og seksuell atferd barn kan vise etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep.

Sexologi er kanskje mer enn noe annet fagfelt et spørsmål om ideologi og tro. Opp gjennom historien finnes det utallige eksempler på konflikten mellom vitenskap og tro. Les om rettssaken mot Galileo Galilei når han påsto at jorden gikk rundt solen. Når mennesker med makt har en interesse av å opprettholde et verdensbilde, vil sannheten — i alle fall på kort sikt — alltid tape.

La oss se på et eksempel som illustrerer forholdet mellom sexologi og tro.

I 1998 viste Rind-studien at skadene barn ble påført ved seksuelle kontakter verken var spesielt utbredte eller spesielt sterke. Statistisk kunne skadene etter dårlige familieforhold (utrygg oppvekst) bedre forklare observert mistilpasning. Disse skadene ble konsekvent forvekslet med skadene etter seksuelt misbruk.

Rind-studien:

ABSTRACT

Many lay persons and professionals believe that child sexual abuse (CSA) causes intense harm, regardless of gender, pervasively in the general population. The authors examined this belief by reviewing 59 studies based on college samples. Meta-analyses revealed that students with CSA were, on average, slightly less well adjusted than controls. However, this poorer adjustment could not be attributed to CSA because family environment (FE) was consistently confounded with CSA, FE explained considerably more adjustment variance than CSA, and CSA-adjustment relations generally became nonsignificant when studies controlled for FE. Self-reported reactions to and effects from CSA indicated that negative effects were neither pervasive nor typically intense, and that men reacted much less negatively than women. The college data were completely consistent with data from national samples. Basic beliefs about CSA in the general population were not supported.

Rapporten tilbakeviste påstanden om at det fantes en almen årsakssammenheng mellom sex og skade (påstand 11 som nevnt tidligere). Rapporten vakte storm fordi den utfordret pedofobien i samfunnet. I Norge ble det i april 2003 publisert en kronikk av J S Halvorsen i tidsskriftet til Den norske legeforening kalt "Hvor skadelig er seksuelt misbruk for et barn?" Denne artikkelen gikk til angrep på Rind-studien. La oss se nærmere på den.

Når pedofile sympatier med stor sannsynlighet påvirker forsknings-resultatene i en studie og vrir dem i retning av å bagatellisere skadevirkningene av seksuelt misbruk av barn, er det urovekkende.

Allerede i starten av artikkelen er Halvorsen opptatt av personene som skrev studien. Halvorsen kan da ikke mene at sympatiene til forfatterne av et vitenskapelig verk er avgjørende for hvordan vi bedømmer konklusjonen til det vitenskapelige verket?

Rind-studien er ikke bare oppsiktsvekkende for sine forskningsresultater, men også ved å være det første vitenskapelige arbeidet som formelt er fordømt av den amerikanske kongressen. Begge hus vedtok i juli 1999 enstemmig en resolusjon som avviste konklusjonene i Rind-studien.

I år 1616 avsa «den hellige inkvisisjon» i Roma en dom som stemplet jordens bevegelse rundt sola for absurd og kjettersk. At den amerikanske kongressen fant det nødvendig å fordømme et vitenskapelig verk i år 1999 burde uroe Halvorsen, og få han til å forstå at 'barnemisbruk' mer er et trosspørsmål enn et spørsmål om fakta.

Denne artikkelen vil belyse den metodologiske kritikken som er publisert mot Rind-studien og se på de siste årenes forskning på seksuelt misbruk av barn for å undersøke om hovedkonklusjonen i Rind-studien har vitenskapelig validitet: At skadevirkningene av seksuelle overgrep mot barn er overdrevet.

Hovedkonklusjonen i Rind-studien går ikke ut på å tilbakevise at det finnes tilfeller der barn har tatt skade av seksuell tvang. Hovedkonklusjonen i Rind-studien er at skader etter seksuelle opplevelser i alminnelighet verken er spesielt utbredte eller spesielt sterke, og at de ofte forveksles med skadene etter dårlige familieforhold. Denne distinksjonen burde Halvorsen ha fått med seg.

Det kan godt være at Rind-studien og Halvorsen egentlig er opptatt av to forskjellige ting. Rind-studien viser at seksuelle kontakter mellom barn og voksne generelt ikke er spesielt skadelige, mens Halvorsen egentlig snakker om at det finnes tilfeller der barn virkelig har blitt traumatisert av tvang. Ingen vil betvile at det ikke finnes barn som har blitt tvunget seksuelt og at skadene som kommer av dette er virkelige og alvorlige. Men å bruke dette faktumet til å si noe generelt om seksuelle forhold mellom barn og voksne er galt. Rind-studien forteller oss at det ikke er mulig å trekke noen generell konklusjon om slike forhold, men en slik forståelse av studien er naturligvis ikke forenelig med pedofobi.

Rind-studien, sentral i Einar Kringlens artikkel, er et ektefødt barn av denne perioden. Artikkelen er i stor grad tuftet på «the backlash» ...

Tar ikke Halvorsen nødvendigheten av "the backlash" på alvor? Er han ikke klar over hvor mange uskyldige fedre som ble dømt for incest på begynnelsen av 1990-tallet? Kjenner han ikke til Bjugn-saken?

Forfatterne av Rind-studien ønsker å legitimere at barn og voksne kan ha et seksuelt forhold så lenge barnet går inn i det med frivillighet. De ønsker å få bort begrepet misbruk når dette kun er en moralsk overbygning og ikke er dekkende for den vitenskapelige sannhet de kommer frem til i sin undersøkelse. De foreslår t.o.m. en egen betegnelse for denne typen relasjon: «child-adult sexual relation».

Ikke noe sted i Rind-studien finner vi ordene "child-adult sexual relation". I konklusjonen på side 41 sier studien følgende: "A willing encounter with positive reactions would be labeled simply adult-child sex, a value-neutral term". Med et verdi-nøytralt begrep på denne type forbindelser, ville tilnærmelsen til barn og seksualitet bli mer vitenskapelig. Dette burde også Halvorsen se nytten av.

Begrepet 'seksuelt misbruk' har i psykologisk litteratur blitt brukt til å beskrive praktisk talt alle seksuelle handlinger mellom barn, ungdom og voksne, i tillegg til at det brukes for handlinger mellom barn og handlinger mellom ungdom der tvang inngår. Denne ukritiske bruken av begrepet misbruk, med tilhørende misbruk av begrepene 'offer' og 'overgriper', er kritikkverdig fordi den mangler vitenskapelig validitet og objektivitet. Forskere har ofte problemer med å skille mellom 'misbruk' som skade gjort mot barn og 'misbruk' som brudd på sosiale normer. Sexologen John Money observerte at vi i vår kultur har en tendens til å sette likhetstegn mellom skade og det som ikke er tillatt når det kommer til seksualitet (se side 3 i Rind-studien).

Rind-studien er basert på undersøkelser som brukte brede definisjoner av seksuelt misbruk, dvs. inkluderte ikke-kroppslig kontakt som misbruk. Til sammen 73% av undersøkelsene i Rind-studien inkluderte ikke-kroppslig kontakt i sin definisjon av misbruk.

Halvorsen vet godt hvordan seksuelt misbruk av barn defineres (se over). Skal vi minske definisjonen for å gjøre skadene etter seksuelt misbruk større? Dette er ironisk. Mener Halvorsen at det ikke er misbruk hver gang et barnepornografisk bilde av et barn vises? Ellers er konklusjonen i Rind-studien den samme om vi utelater tilfellene med ikke-kroppslig kontakt, se svar på spørsmål 5 her.

De alvorlige metodologiske feilene og svakhetene i Rind-studien gjør det riktig å sette spørsmålstegn ved validiteten i Rind-studiens hoved-konklusjoner. Studien står forskningsmessig helt isolert, både med sine resultater, og det syn forfatterne forfekter på seksuelt misbruk av barn.

Rind-studien ble publisert i amerikanske Psychological Bulletin, ett av verdens mest anerkjente vitenskapelige tidsskrifter innenfor sitt fagfelt. Før publikasjon ble studien nøye gjennomgått av et panel med eksperter ("peer review") i APA, organisasjonen av vitenskapelige og profesjonelle psykologer i USA. Halvorsen bør kjenne til hva som kreves for en slik publisering, men kanskje Halvorsen mener at ledelsen og redaktørene i APA også har 'pedofile sympatier'?

APA publiserte et internt memorandum der de forsvarte det vitenskapelige innholdet i Rind-studien. De hadde ingen grunn til å revurdere studien på nytt. Det er ingenting som er galt med tallmaterialet og de statistiske konklusjonene i Rind-studien. Så sent som i 2009 kunne Rind vise at konklusjonene i rapporten er like riktige. Studien er isolert fordi en tilsvarende sammenstilling og analyse aldri har vært gjort før. Hvilket syn forfatterne måtte ha om seksualitet er irrelevant. Dette er et vitenskapelig verk, ikke en religiøs tekst.

De tre forfatterne, Rind, Tromovitch og Bauserman er blitt kritisert og anklaget for sine sympatier og tilknytning til pedofile miljøer. Rinds forskningsinteresse har vært sex mellom voksne og barn, spesielt mellom menn og gutter.

Som nevnt tidligere, er dette ikke et vitenskaplig argument. Argumentet er også usaklig, irrelevant og pedofobt.

Inntil nylig trodde man at misbruk begrenset seg til å påføre barnet et psykisk traume. På 1990-tallet påviste amerikanske og kanadiske forskerteam at misbrukte barn gjennom stress får forstyrret utviklingen av hjernen, spesielt to sentre i det limbiske system, hippocampus og amygdala.

Det er nødvendig å minne Halvorsen om at vitenskapen en gang kunne påvise at onani ledet til kviser og epilepsi. Les her om hva slags historisk arv vi har på dette område. I dag betegner vi dette som uvitenskapelighet. Stress kan godt forårsake forstyrrelser i hjernens utvikling, men det er uvitenskapelig å hevde at stress forårsakes av seksuelle handlinger. Når det kommer til fysisk kontakt med barn, forholder det seg egentlig tvert om. Det er mangelen på fysisk kontakt, snarere enn uønsket fysisk kontakt, som leder til alvorlige hjerneskader, se artikkelen "Altered brain development following global neglect in early childhood".

Rind-studien lider under feilen å definere barnets virkelighet ut fra voksne behov om hvordan et barn skal være, nemlig i stand til å ha seksuell omgang med voksne.

Idéen om at barn kan samtykke til sex med voksne var aldri et premiss i Rind-studien og ble heller aldri forsøkt bevist eller motbevist.

Men det er ingen hjemmel i forskning til å fremføre generelle påstander om at skadene av seksuelt misbruk av barn er sterkt overdrevet.

Rind-studien viser nettopp at skadene etter seksuelle handlinger der barn er involvert er sterkt overdrevet, både i omfang og grad. Vi kan mene hva vi vil om seksuelle forhold mellom barn og voksne, men det endrer ikke på hvordan slike relasjoner faktisk oppleves av barn selv.

Det er litt ironisk dette at Halvorsen misliker det faktum at en studie viser at skadene barn påføres ikke er så sterke som vi tror. Hvis Halvorsen virkelig hadde brydd seg om barns ve og vel, ville han ikke da blitt glad for en studie som viser at skadene er overdrevet? Eller er Halvorsen egentlig opptatt av noe helt annet, der barns lidelser er noe vi trenger?

Barn som vokser opp i dysfunksjonelle familier hvor det skjer seksuelt misbruk, har minst av alt behov for nye myter. De trenger sårt at alle instanser rundt dem våkner opp til et stort og alvorlig samfunnsproblem som sannsynligvis går i sosial arv fra en generasjon til den neste.

Seksuelle forhold i familien skaper ikke dysfunksjonelle familiesystemer. Det er utrygghet, vilkårlighet og vold som skaper dysfunksjonelle familiesystemer, som igjen kan lede til psykiatriske symptomer. Seksuelt tvang har med maktovergrep å gjøre, og slike overgrep oppstår i familier der det finnes utrygghet, autoritet og aggresjon. Vi trenger ikke myter som sier at seksualitet og traumer alltid er forbundet. Slike myter skaper bare ofre og usikkerhet. Barn som vokser opp med en slik usikkerhet vil reagere med frykt og aggressivitet på egne barns seksualitet. Da vil pedofobien gå i arv fra en generasjon til den neste og bli et alvorlig sosialt problem. Vi bekjemper maktovergrep ved å bekjempe pedofobien i samfunnet.

Et sentralt poeng i Rind-studien er at barn som har vært seksuelle med voksne ikke nødvendigvis tar skade av det. Som nevnt, er en av påstandene om pedofobi at sex og skade alltid er forbundet (påstand 11). La oss se mer på akkurat dette. La oss se på et konkret tilfelle som dokumenterer at barn ikke tar skade av å ha hatt sex med voksne, men som også dokumenterer hvordan dette faktumet tolkes i en pedofob sammenheng.

I Sverige ble det i 2003 utgitt en liten men interessant bok av Rädda Barnen kalt "Varför berättar de inte? Om att utnyttjas i barnpornografi" av Carl Göran Svedin og Christina Back (ISBN 91-7321-070-6). Carl Göran Svedin var overlege og professor ved avdeling for barne- og ungdomspsykiatri ved Lunds universitet. Christina Back var sosionom og godkjent psykoterapeut hos svenske Redd Barna. Boken har derfor et høyt faglig, for ikke å si vitenskapelig nivå.

Bakgrunnen for boken er alvorlig nok. På begynnelsen av 1990-tallet gjorde oppmerksomheten rundt barnepornografi at svensk politi gjorde flere beslag av barnepornografisk materiale, der det også var mulig å identifisere barna som deltok. Beslag ble blant annet gjort i Huddingehärvan, Norrköpingshärvan og hos den såkalte Örebropedofilen. Dette gav forskerne en unik mulighet til å innhente fakta om relasjonen mellom seksuelle handlinger og skade. Boken selv uttrykker det slik:

Varför berättar de inte? side 8:

Detta gav unika möjligheter att undersöka hur barnen rekryterats, vad barnen mindes av sin medverkan i relation till de faktiska skeendet på bilder/videos samt belysa barnens psykiska hälsa inklusive social anpassning i sämhället.

Med svensk saklighet blir skjebnen til 30 involverte barn gjort rede for, med en rekke interessante detaljer som sjelden kommer frem i offentligheten. Boken gir et tallmateriale som vi må tro er så objektivt som det er mulig å få det innenfor et område som dette.

Varför berättar de inte?
Tabell 1. Barnets relation till förövaren.

I bokens tabell 1 blir det gitt en oversikt over barnets forhold til den som laget pornografien. Bare i 3 tilfelle (9%) var dette en person som var ukjent for barnet. Dette stemmer godt overens med andre undersøkelser om liknende forhold, se f.eks. her. Myten om den farlige, fremmede mannen er en pedofob myte fordi pedofobi har en interesse av å fornekte eksistensen av seksualitet i familien og i barnets nære relasjoner.

Tabell 2 og 3 er sentrale. Tabell 3 viser hvem som oppviste psykiske problemer i henhold til testene. De var Child Behavior Check List (CBCL) for dem mellom 4-16 år og Youth Self Report (YSR), et selvrapporteringsverktøy for dem mellom 11-18 år. Vi kan naturligvis alltid stille oss kritiske til hva slike tester egentlig måler. Pedofobi antar at seksuelt aktive barn har problemer. De voksne rundt barnet vil ha en tendens til å søke etter og finne problemadferd etter at man vet at barnet har vært seksuelt, i en selvbekreftende sirkel. Men vi lar det ligge nå, og godtar at CBCL og YSR gir en indikasjon på "psykisk ohälsa".

Tabell 3 viser at barn 1, 3 og 4 uten tvil var uten symptomer. Dette viser en gang for alle at seksuell aktivitet med voksne i seg selv ikke er skadelig for barn. Det betyr ikke at disse barna nødvendigvis samtykket til eller likte handlingene, men skade er ikke forbundet med sex slik pedofobi tar for gitt (påstand 11).

I boken blir det gitt et kort sammendrag av hva hvert enkelt barn opplevde og sa under forhørene med politiet. Nedenfor er Anna barn 1, Cecilia barn 3 og David barn 4. Les også om Erika (barn 5).

Varför berättar de inte? Side 32-36.

Det som slår én i disse sammendragene er den liberale bruken av ord som "förövare", "utsatts", "utnyttjades" og "övergrepp", også i beskrivelsen av barna som ikke viste symptomer. Det gjør sammendragene tendensiøse og boken blir lite objektiv og vitenskapelig. Man blir også slått av det faktum at forfatteren synes å ha problemer med å skille mellom virkningen av de seksuelle hendelsene og virkningen av familieforhold, avsløringen og politiforhørene.

Varför berättar de inte? side 34:

När Cecilia fick se ett fotografi där hon har en penis i munnen, utbrast hun: »Oj var det här så länge sedan.« Sen kommenterade hon längden på sitt hår. Cecilia sa ingenting mer om vad hon sett på kortet. När förhörsledaren frågade henne svarade hon att hon inte hade något minne av vad som skett. Cecilia började sedan känna sig illa till mods men upprepade att hon ingenting mindes.

Vi kan undre på hvorfor Cecilia ble mismodig. Kom det av dårlige minner eller kom det av forhøret? Vi kan lett tenke oss hvordan det er å bli forelagt intime bilder i en slik situasjon. Tror ikke voksne at unge mennesker har følelser og en rett til et privatliv? Vi må tro at forhøret hadde den effekt å stigmatisere den som tok bildene. Det skal mye karakterstyrke til for å motstå en slik stigmatisering når den kommer fra en autoritet som politiet. Deres oppfatninger og tolkninger av bildene smittet over på hvordan Cecilia etterhvert oppfattet dem. Unge er lettere påvirkelige. I utgangspunktet hadde ikke Cecilia problemer med de seksuelle handlingene eller bildene av dem. Problemene kom etterpå. Fordi pedofobi alltid antar at sex leder til skade, vil den pedofobe tillegge seksuelle hendelser en enorm betydning, når de i realiteten kan bety lite eller ingenting.

Om vi godtar at testene viser barn som ikke tok skade av sex med voksne, må vi også godta at testene viste symptomer på skade. La oss se på dette.

Vi merker oss spesielt barn 5, 6, 8 og 20. Ser vi på tabell 2 og 3 sammen, ser vi at det finnes en sammenheng mellom høye verdier i testene og hva den voksne ble dømt for. Således ser vi at både barn 6 og 8 ble utsatt for en person som ble dømt for "sexuellt tvång". Det er ikke merkelig å fortså at tvang kan lede til problemer. Barn 20 (med den høyeste CBCL-verdien) ble utsatt for en person som var mentalt syk. Denne personen ble dømt til "rättspsykiatrisk vård" (LRV). Vi kan forestille oss hvordan det er å vokse opp med en far eller stefar som er mentalt syk med tilhørende uforutsigbarhet og utrygghet. I følge sammendraget virker det som om barn 5 (Erika) oppfattet avsløringen og forhørene som svært konfliktfylte. Hun sa blant annet "Man är ju inte precis stolt över detta" og "Det hade varit lättare att berätta för någon som inte var polis". Kan dette forklare hennes høye verdier i testene?

Det er interessant å lese hva boken forteller oss om barna før, under og etter avsløringen.

Varför berättar de inte? side 25-26:

FÖRE AVSLÖJANDET

Hur barnen mått och fungerat före övergreppen har vi ingen ingående kännedom om. Få barn hade symtom eller besvär som foräldrarna noterat. (...) Majoriteten barn beskrivs av föräldrarna under övergreppsfasen som tämligen problemfria, och inget barn visade symptom som skulle kunna tolkas som signaler om övergrepp. (...) Tre barn som utöver övergreppen också var utsatta för brister i omsorgen visade påtagliga symptom och beteendeproblem. (...) En pojke blev på eget iniativ familjehemsplacerad under perioden mellan övergreppsfasen och avslöjandet på grund av sitt missbruk. Han ansåg själv att modern inte kunde ta hand om honom.

Det kan reises tvil om man kan bruke tester som CBCL og YSR for å kartlegge effekten av en hendelse når man ikke har verdier av testene før hendelsen. Har man ikke slike verdier, er det ekstra viktig å korrelere dataene med andre kilder til psykiatriske symptomer, slik som utrygg oppvekst og dårlige familieforhold. Gjør man ikke en slik korrelering, ender man opp med å misbruke statistikk på en uvitenskapelig måte. Familieforholdene til barna blir ikke på en systematisk måte gjort rede for i boken. Fra Rind-studien vet vi at skader fra dårlige familieforhold ofte blandes sammen med skader fra seksuelle handlinger. Varför berättar de inte? peker på samme konklusjon som Rind-studien, at psykiske problemer primært kommer av dårlige familieforhold og at problemene kan forveksles med problemene etter seksuelt misbruk.

Varför berättar de inte? side 26-27-28:

I SAMBAND MED AVSLÖJANDET

Avslöjandena som gjordes genom att polisen tog kontakt innebar en chock för såväl barn som foräldrar. Samtliga beskriver en period av försämrad psykisk hälsa oberoende av hur de mått tidigare. (...) Alla de intervjuade barnen beskriver hur skam och skuldkänslor dominerade samtidigt som en kraftig ilska mot förövaren började välla fram. (...) En flicka framhåller att det är en lättnad för henne att det hela blivit upptäckt, men samtidig har hon under förhören en hållning som låter ana att hon också är »stolt« och tar på sig ansvaret och skyddar förövaren inledningsvis. (...) Med föräldrastöd, kamratstöd, genom fritidsintressen och terapeutiska kontakter återhämtade sig dock många barn förvånansvärt väl. Andra barn hade större svårigheter att bearbeta sina erfarenheter, och detta gällde inte minst de tre pojkarna som samtidigt var utsatta för omsorgssvikt och de barn som blivit utsatta för de allvarligaste övergreppen.

Det er lett å forstå hvor traumatisk kjeden med hendelser som leder til en rettskraftig dom i slike saker kan være for de unge som er involvert. Det er fint å høre at det stort sett gikk bra med dem. Vi merker oss at barna med omsorgssvikt hadde de største vanskene. En av jentene er 'stolt' og tar på seg ansvaret og vil beskytte den voksne. Vi må tro at denne jenta samtykket til det som skjedde.

Varför berättar de inte? side 29:

ETTER AVSLÖJANDET

Föräldrarna rapporterade få sådana symtom som man vanligtvis förknippar med sexuella övergrep, det vill säga tecken/symtom som uttryck för posttraumatisk stress-syndrom (till exempel mardrömmar 29%) eller sexualiserat beteende (till exempel leker med sina könsorgan när andra ser på 6%). (...) Med Burgess och medarbetares klassificering på de 22 barn, som vi har information om ifrån föräldrar, barn eller annan dokumentation, kan man se att 4 av barnen integrerat händelserna, 3 har ett huvudsakligen undvikande beteende medan 9 stycken är symtom-repeterande, det vill säga har fortfarande symtom och beteendestörningar till följd av händelserna. Sex barn var svåra att klassificera beroende på bristfällig information.

Det er interessant å lese hvordan boken tolker de fire som ikke viste symptomer. Boken sier at "4 av barnen integrerat händelserna", hvilket vil si at hendelsene var skadelige men at de fire barna innpasset, kom igjennom eller absorberte hendelsene. Muligheten for at hendelsene i utgangspunktet ikke gjorde skade blir ikke nevnt eller tatt hensyn til. Den pedofobe vil aldri kunne åpne for en slik mulighet.

Varför berättar de inte? har det til felles med Psychopathia Sexualis at barnets egen seksualitet ikke finnes til i teksten. Svedin og Back har like lite bruk for denne seksualiteten som von Krafft-Ebing. Bokens premiss blir gjentatt i konklusjonen: at sex med barn er skadelig og sykt. Boken avsluttes også med det samme spørsmålet som ble stilt innledningsvis:

Varför berättar de inte? side 81:

För att fullt ut förstå barnens svårigheter i dessa sammanhang krävs alltjämt fördjupad kunskap kring den större frågan: Varför berättar inte barn om de sexuella övergrepp de uttsätts för?

Stikkordet her er "förstå". Vi skal "förstå" barns vanskeligheter med å "berätta". Dette dreier seg ikke om å forstå hva barn faktisk sier og mener, det er å forstå hva Svedin og Back vil at barn (og alle andre) skal forstå.

Hvis vi istedenfor å "förstå" simpelthen lytter til hva barna sier, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor de ikke forteller. Det kan handle om å beskytte den voksne (som jo er en de kjenner og kan være glad i). Det kan være at de ikke oppfatter det som skjedde som noe problem. Det kan være at de ikke vil utsette seg selv for avhør og rettssak og alt som det medfører. Det kan være fordi de føler at dette er en privatsak som ikke angår andre. Vi kan selvsagt heller ikke utelukke at barn som vokser opp i familier med terror og uforutsigbarhet, der de enten tvinges til ikke å si noe eller fortrenger det de har vært igjennom, ikke vil fortelle. Det er med andre ord mange, varierte og svært menneskelige grunner til at de ikke sier noe, grunner som ikke bør være så vanskelige å forstå. Kanskje boken til Svedin og Back heller burde oppfattes som en religiøs tekst der det gjelder å spre den rette troen. Boken er i et slikt lys et ledd i å få barn og voksne til å tro ("förstå") hva som er rett. De som ikke tror skal tvinges til å ta inn over seg den rette troen.

Denne tendensen til å tvinge andre til å "förstå" ting på den rette måten blir illustrert vel i boken i et avsnitt om forhørene av dem som tok bildene:

Varför berättar de inte? side 21-23:

Förhören med förövarna

(...)

Genomgående minns förövarna dårligt och bagatelliserar sin roll i övergreppen: »Det var barnen själva som ville«, »Pojkarna bad mig fotografera«, »Jag har inte gjort något mot deras vilja«, »Hon var den som tog initiativet«, »Det var bara frågan om sexualundervisning«. Eller då det gäller kvinnorna: »Jag kände mig tvingad«. De flesta av förövarna har vad man kallar kognitiva förvrängningar. I de här fallen genom att förvränga verkligheten - till exempel vända på orsak och verkan, omdefiniera makt- og styrkeförhållanden, kasta om rollfördelningen.

Er man ikke enig i "övergreppen" lider man under en kognitiv forvrengning. Her blir personlige og seksualpolitiske meninger gjort om til mentale forstyrrelser. Vi vet at denne metoden kjennetegner autoritære regimer, les f.eks. her. Det er også ironisk at det snakkes om å bytte årsak og virkning. Tidligere har vi snakket om hvordan pedofobi tar en korrelasjon mellom sex og skade som en kausalitet, en årsakssammenheng. Varför berättar de inte? viser på en fin måte hvordan årsak og virkning kan forveksles. Er skade en årsak til avsløringen og forhørene eller er skade en virkning av avsløringen og forhørene og alt som det medførte? Vi stusser også over kommentaren om å vende om på rollefordelingen og makt- og styrkeforholdet. Er det slik at det skal eksistere et helt bestemt makt- og styrkeforhold mellom barn og voksne, med tilhørende roller, eller skal barn og voksne være mer likestilte? Hva slags barnesyn har egentlig boken?

Å tolke seksuelle hendelser som overgrep har en svært praktisk konsekvens. Det leder til at det blir fritt frem å kriminalisere og rettsforfølge slike hendelser. Med sin pseudo-vitenskapelige form kan Varför berättar de inte? øve sterk innflytelse på instansene som utøver makt. Istedenfor å forstå negative seksuelle hendelser som et produkt av miljøet rundt barnet og barnets egne sosiale mestringsevner, blir hendelsene et spørsmål om å rettsforfølge seksualitet. Med pedofobiens selvbekreftende logikk, tar dette prioritet over alt annet. Følgende sitat viser dette godt:

Varför berättar de inte? side 64:

Vår undersökning visar mycket tydligt hur angeläget det är för barnets rättskydd att polisarbetet bedrivs mer offensivt. Det är därför vår uppfattning att husrannsakan ska göras hos den misstänkte vid minsta misstanke om dokumentering. Detta kan nämligen vara det enda beviset för att ett sexuellt övergrepp ägt rum.

Det er lett å snakke om barnets rettsbeskyttelse. Det koster ingenting. Hva barnet selv måtte mene om denne beskyttelsen og hva slags rettssikkerhet de rundt barnet får blir uten interesse. Pedofobi setter til side menneskerettigheter, brutaliserer et samfunn og skaper en kultur av frykt, mistillit og vilkårlighet.

Søker man etter vitenskapelige artikler om barneseksualitet, finner man stort sett bare artikler direkte eller indirekte relatert til misbruk.

I Journal of Human Sexuality finner man typisk artikkelen Unwanted early sexual experiences om hvordan misbruk påvirker relasjoner i voksen alder og Early Sexual Initiation der det tilsynelatende påvises at narkotikamisbruk har sammenheng med tidlig seksuell debut.

Det finnes ingen Journal of Child Sexuality. Derimot finnes det en Journal of Child Sexual Abuse. Et eksempel på typen artikler du finner her er denne:

Child Abuse, Early Maladaptive Schemas, and Risky Sexual Behavior in College Women:

Previous research suggests that individuals abused as children are more likely to engage in risky sexual behavior during adulthood. The present study examined early maladaptive schemas as mediators of the child abuse-risky sexual behavior relationship among 653 college women.

Tegn på at kvinner ble misbrukt som barn er risikosex, utrohet, partnerbytte, prostitusjon, aborter eller at de simpelthen ikke er flinke nok i husmorsrollen. I et større perspektiv er 'seksuelt misbruk av barn' ikke annet enn en reversering av den seksuelle revolusjonen fra 1960-tallet og et forsøk på å tvinge kvinner tilbake til tradisjonelle kjønnsroller.

En annen type artikkel i Journal of Child Sexual Abuse er den som i likhet med Varför berättar de inte? søker å sykeliggjøre oppfatninger som ikke er pedofobe. Således er det en 'kognitiv forvrengning' å minnes positive seksuelle opplevelser med voksne fra barndommen, slik dette sitatet fra en artikkel i utgave 10-4 viser:

A Study of the Cycle of Abuse Among Child Molesters:

For some adult offenders, their offenses may be a manifestation of a distorted view of their own victimization in which they do not fully recognize the wrongfulness and harm of the act that was committed against them. Certainly the cognitive distortions of many adult sex offenders are replete with justifications that their sexual transgressions against their victims were actually attempted prosocial acts that did not have negative consequences for the victim. Early abuse may also cause a sexual conditioning that resulted in the development of inappropriate sexual interests, or paraphilias.

En tankegang som denne forklarer godt hvordan pedofobi og homofobi kobles sammen. De homofobe vil hevde at 'seksuelt misbruk av gutter' leder til (eller er en sterk medvirkende årsak til) at voksne menn blir homoseksuelle, se f.eks. her.

En tredje type artikler er de som forsøker å redusere all ikke-normativ seksuell adferd til biokjemiske forstyrrelser i hjernen med tilhørende medikamentell behandling. Dette inkluderer også diskusjoner om såkalt kjemisk kastrering. Et eksempel er denne artikkelen:

Sexual Deviancy: Diagnostic and Neurobiological Considerations:

Individuals who engage in sexual offenses may be afflicted with a paraphilic disorder or sexual deviation syndrome. Paraphilias are psychiatric disorders characterized by deviant and culturally non-sanctioned sexual fantasies, thoughts, and/or behaviors. A proportion of these individuals may also suffer from symptoms of mental illness that can go unrecognized. Although the etiology and pathophysiology of paraphilic disorders continue to be under investigation, data from empirical, biomedical, and psychopharmacological studies suggest abnormalities at a biological level.

Som nevnt har DSM-IV en serie med diagnoser der også pedofili er med. WHO har også en diagnose for pedofili i ICD. Man skulle tro at vitenskapen etter 120 år med seksuelle diagnoser hadde lært noe. Dessverre er nytten av å diagnostisere pedofili som sykdom for stor. Det er politisk umulig å ta et oppgjør med denne typen for uvitenskapelighet i en tid der pedofobien griper om seg. Tendensen er snarere å utvide slike diagnoser enn å kvitte seg med dem. I DSM-5 har noen foreslått å inkludere såkalt 'Pedohebephilic Disorder' som mental forstyrrelse, se her. Hebefil forstyrrelse er seksuell tiltrekning til dem mellom 11 og 14 år, en alder når de fleste er ferdige med puberteten og er biologisk lik voksne. I 2011 ble dette forslaget foreløpig avvist av psykiaterne selv. Les også her om dette. Les en kritisk holdning til at pedofili i det hele tatt skal være en forstyrrelse her.

Kritiske røster er få - og de har problemer med å formulere et argument uten å bli beskyldt for å forsvare overgrep. Kanskje veien å gå heller er å vektlegge barns seksuelle rettigheter?

Electronic Journal of Human Sexuality, Volume 3, Feb. 1, 2000:

Sexual Rights of Children

In the western culture, great controversy has been perpetuated over what adult (parent and professional) attitudes about children's sexual expression should be. Many child rights advocates believe that children are a disenfranchised minority in the age/class system and state that the privilege and responsibility of sexual behavior is one of the many human rights denied them. They suggest that the proper adult stance is one of permissiveness to encouragement (Farson, 1974; Yates, 1978). This argument is more than vaguely akin to the rhetoric of the pedophile groups who have a vested interest in the relaxation or abolishment of child protective (albeit restrictive) laws.

Selvsagt har 'pedofile grupper' en egeninteresse av å kjempe for barns seksuelle rettigheter. Barn kan ikke uten videre føre sin egen kamp. Derfor må voksne være med og føre kampen for dem. De homofile hadde en egeninteresse av å kjempe for sine rettigheter. I dag vet vi at de egentlig kjempet for oss alle, fordi de lærte oss å akseptere forskjellighet, minske intoleranse og gjøre samfunnet mer anstendig.

Psychopathia Sexualis, artikkelen til Halvorsen og Varför berättar de inte? er alle eksempler på pseudovitenskap, som blant annet kjennetegnes ved selektiv bevisførsel, motstand mot vitenskapelig testing og påstander som ikke kan falsifiseres. Påstanden 'barn tar skade av sex med voksne' er ikke falsifiserbar.

I dag er det lett å le av de sinnrike modellene som på en vitenskapelig måte beviste hvordan planetene gikk rundt jorda. Det er ikke like lett å le av vitenskapens befatning med rasehygiénen. Før 1930 var ingen forsker uenig i teoriene og praksisen rundt rasehygiéne. Dette inkluderte såkalt frenologi, teorien om kortskaller og langskaller. Som gjerne er tilfellet med slike teorier, satte man seg selv på toppen av et hierarki. Det var en teori om nedvurdering og sykeliggjøring. Teorien ble siden brukt av politiske opportunister. Dette bør være en evig påminnelse til alle om å bekjempe irrasjonaliteten i vitenskapen. Pedofobi kan gjøre at mennesker med høy utdannelse og høye stillinger fullstendig kan miste sin faglige integritet og anstendighet.

Det finnes kritiske røster. Noen har begynt å stille spørsmålstegn ved om holdningen til pedofili og straffepleie er vitenskapelig belagt i vår tid.

Justice Perverted - Sex Offense Law, Psychology, and Public Policy, 2011:

All of these changes in sex offender law, as well as numerous others, have been based at least in part on input from psychology, psychiatry and the social sciences. Moreover, enforcement and administration of many of these laws relies to a large extent on the efforts of mental health professionals. However, many questions about this involvement remain largely unanswered. Are these laws supported by empirical evidence, or even by well-reasoned psychological theories? Do these laws actually work? Are mental health professionals capable of reliably determining an offender's future behavior, and how best to manage it? Finally, are experts capable of providing effective treatment for sex offenders -- i.e., treatment that actually reduces the likelihood that an identified sex offender will re-offend?

Seksualiteten

Det er på tide å si noe om pedofobiens relasjon til selve seksualiteten.

I delen om barns seksualitet ble to generelle forhold i vår kultur belyst. Dette var seksualitetsanordningen til Michel Foucault og objektiviseringen av seksualiteten referert til av Sigmund Freud. Begge disse forhold vil bli gjort rede for igjen, før de settes i sammenheng med pedofobi.

Sentralt i seksualitetsanordningen er idéen om at menneskelig seksualitet er en sosial konstruksjon. Dette er hva Foucault kalte "produksjonen av seksualiteten". Seksualitet er ikke en gitt størrelse, "ikke en nedenfrakommende virkelighet som man foretar vanskelige grep overfor, men et stort overflatenett hvor stimulering av kroppen, intensiveringen av nytelsene, incitamentet til diskurs, dannelsen av kunnskaper og forsterkningen av kontroll- og motstandsformene lenkes sammen til noen store vitens- og maktstrategier" (Seksualitetens Historie - Bind 1, norsk oversettelse 1995, side 117).

Denne idéen om menneskelig seksualitet kan virke truende på noen, befriende for andre. I alle tilfelle er idéen uvant fordi vi liker å tenke på vår seksualitet som noe som kommer innefra oss selv, upåvirket av andre, en medfødt legning som er uforanderlig og har et klart definert og rasjonelt mål. Ironisk nok er vi uvillige til å oppfatte lengsler, begjær og seksuelle handlinger som et produkt av det vi lærer, men villige til å innrømme at seksualitet er sosiale samhandlinger og mellom-menneskelig interaksjon.

Som art er vi karakterisert av en stor tilpasnings- og læringsevne. Vår seksualitet er ikke noe unntak fra denne evnen. Man kan si at seksualitetsanordningen til Foucault beskriver hvilken tilpasning som har kommet til å dominere i vår tid, hva vår kultur og vårt samfunn i dag lærer oss å legge i begrepet 'seksualitet'. Foucault mente at dagens seksualitet først og fremst kommer til syne gjennom resonnementer omkring helse og hygiéne, kropp og sunnhet, kampanjer mot sykdom, definisjoner av ulike perversjoner, redselen for degenerasjon og incest, fødselskontroll og statlig livsforvaltning. Tilsammen er dette 'seksualiteten' slik vi kjenner den.

Det kan godt være at motstanden mot å oppfatte seksualitet som tillært og kulturelt betinget i seg selv er en konsekvens av seksualitetsanordningen. Når anordningen er opptatt av å skille mellom sunt og sykt, naturlig og perverst, vil seksualitet bli en konstruksjon av naturlighet og medfødthet, i motsetning til ikke-seksualitet som da per definisjon blir unaturlig og tillært. Dette har den konsekvens at den sosiale funksjonen til seksualiteten — seksualiteten som et slags språk vi bruker for å gi og få følelser, forståelse, samhold og fred — ikke nødvendigvis oppfattes som naturlig og medfødt.

Ytterst sett er resonnementer omkring helse, hygiéne og sunnhet bare strategier for maktutøvelse. Foucault mente at vår tids seksualitet ikke er annet enn vitens- og maktstrategier, hva han kalte viljen til viten. Strategiene er tilsynelatende basert på fornuft (vitenskapelige) men er i realiteten en rasjonalisering av makt. En konsekvens av seksualitetsanordningen er at vi tvinges til å formulere en nytte og hensikt med seksualiteten. Dette er fordi at seksualitet konstrueres til å være strategier for å nå mål (kontroll, forutsigbarhet, helse, forplantning osv). Fornuften vil alltid søke å gjøre seg fri fra det den studerer. Dens metode er å stå på avstand, analysere og finne objektive sannheter om noe. Men det finnes ingen eksistens utenfor seksualiteten der vi kan stå og analysere den. Det finnes ingen objektive sannheter om seksualitet. Alle resonnementer om den vil til syvende og sist si mest om den som resonnerer, hva den personen, den gruppen eller den kulturen vil vite, deres vilje til viten. Den vitenskapelige tilnærmingen har fått stor betydning for hva vi legger i begrepet seksualitet. Tilnærmingen kan farge hva vi anser for å være 'sunt' og 'normalt', men også farge hvordan vi føler og tenker seksuelt. I den vitenskapelige tilnærmingen trer seksualitetens objekt frem til fordel for seksualitetens subjekt. Dette leder oss over til objektiviseringen av seksualiteten.

Det er verd å gjenta hva Freud skrev i 1905:

Sigmund Freud, fotnote til Del 1 i Tre avhandlinger om Seksualteori, 1905 :

Den mest slående forskjellen mellom det erotiske livet i antikken og vår egen tid ligger utvilsomt i det faktum at de antikke la hovedvekten på selve instinktet, mens vi vektlegger objektet. De antikke glorifiserte instinktet, og var villige til å ære det selv med et æreløst objekt; mens vi bare har forakt til overs for selve instinktet, og finner unnskyldninger for det bare igjennom kvalitetene til objektet.

Dette sier to ting. For det første, hvordan vi har kommet til å skille mellom subjektet (instinktet eller opplevelsen) og objektet (kroppen eller målet). For det annet, hvordan vi har kommet til å betrakte seksualitetens subjekt som noe laverestående, mindreverdig, noe som fortjener forakt. Skillet mellom subjekt og objekt, samt vurderingen av subjektet, betegnes som objektiviseringen av seksualiteten. Den er kanskje det viktigste premisset for hvordan vi tenker om seksualitet. Den utgjør en integrert del av vår seksualpsykologi og karakteriserer seksualiteten i vår tid.

Objektiviseringen av seksualiteten lærer oss å tolke seksualitet som noe utenfor oss selv. Det er ikke subjektet (jeg'et) som er seksuelt. Seksualiteten sitter i eller er en kvalitet ved objektet (ikke-jeg'et). Seksualiteten er ikke en subjektiv tilstand av følelser og væren, men et bevisst forhold til et seksuelt objekt. Det seksuelle objektet er kroppen, både i rent fysisk forstand som en annen kropp og mentalt som et selvbilde (en selvbevissthet) om den egne kroppen.

Hos menn vil objektet først og fremst være en annen person, men kan også være et selvbilde (f.eks. hos kroppsbyggeren). Hos kvinner vil objektet først og fremst være et selvbilde, men kan også være en annen person. Generelt vil både menn og kvinner objektivisere seksualiteten, forskjellen ligger mer i hvordan objektet fremtrer.

Gutter læres opp til å frykte og forakte følelsene hos seg selv. Derfor frykter de sin egen seksualitet, i betydningen viser følelser, men også i betydningen 'være overgriper' eller den som 'ødelegger' noe. Gutter projiserer derfor sin seksualitet på noe utenfor seg selv, på et objekt, på kvalitetene til et objekt. Dette gir seg utslag i kroppsfiksering og pornografi, men også i ulike former for idealisering. Ofte vil det oppstå en konflikt mellom objektet som innehaver av seksualiteten og objektet som rent, idealisert og sårbart.

Jenter læres også opp til å frykte følelser, men i motsetning til gutter vil de ikke så mye frykte sin egen sensualitet som de vil frykte andres oppfatninger om dem selv. Derfor vil en jente begynne å se på seg selv som et objekt. Det oppstår et skille mellom det egne jeg'et (subjektet) og henne selv som seksuelt vesen i relasjon til andre (objektet). Seksualiteten blir noe utenfor henne selv - noe hun må verne om - ta vare på - leve opp til som et ideal - som innehaver av seksualiteten. Ofte vil det oppstå en konflikt mellom hennes eget seksuelle jeg og henne selv som seksuelt objekt. Dette kan gi seg utslag i kroppsfiksering, ulike typer av spiseforstyrrelser, angstsymptomer og selvskading.

Igjen er det nødvendig å understreke at kjønnsforskjeller ikke er så kategoriske i objektiviseringen av seksualiteten. Det viktige er at de illustrerer to måter for objektet å fremtre på, og kan forekomme samtidig og i varierende grad hos begge kjønn.

Mange historiske, kulturelle og sosiale faktorer har bidratt til objektiviseringen av seksualiteten. Kristendommen skapte et skille mellom menneskets fysiske og åndelige eksistens. Ånden hadde evig liv mens kroppen var forgjengelig. Det kroppslige (kjødelige) ble en kilde til synd. Kroppens behov ble sett ned på og skambelagt. Frelsen lå i en idealisert verden av forsakelse og askese. Religionens syn på kroppen kom til å bestemme menneskets syn på seksualiteten. Når rasjonalitet og vitenskap ble mer utbredt etter Middelalderen, ble (som nevnt tidligere) kroppen gjenstand for studier. Den vitenskapelige metode vil alltid søke å objektivisere det den studerer. Fra da av ble seksualitet i økende grad et forhold til et det. I nyere tid har våre organiserte samfunn uttrykt seg i et økende kontrollbehov. Mange vet at om de kontrollerer seksualiteten, kontrollerer de også mennesket. Statlig livsforvaltning med sin helse og hygiéne gjør seksualitet regulert, målrettet og funksjonelt. Forbrukersamfunnet kobler seksualitet til produkter og kjøpshandlinger. Utbredelsen av pornografi er et godt eksempel på hvordan kommersialiseringen av seksualiteten objektiviserer den. Generelt vil all markedføring der produkter sidestilles med sanselighet representere ulike former for objektivisering. Forbrukersamfunnet har fjernet kristendommens nedvurdering av nytelsen, men har til gjengjeld gjort nytelsen målrettet. Seksualitet brukes til å fremme salg, men kjøpshandlinger har også blitt en form for seksualitet. Vi lever i en verden av skjønnhetsidealer og prestasjonspress, der seksualitet i økende grad fremtrer som ytre, målbare trekk ved kroppen og som prestasjonskrav.

Objektiviseringen av seksualiteten har alltid i seg en konflikt. Skillet mellom det seksuelle subjektet og det seksuelle objektet er en grunnleggende konflikt. Objektiviseringen lager idealer, samtidig som den fremmer avstand og forakt. Idealer og forakt er to sider av samme sak. De betinger hverandre og forsterker hverandre. Mannen idealiserer kvinnen fordi han har forakt for sin egen seksualitet. Men seksualiteten er objektet. Derfor har han også forakt for kvinnen fordi hun representerer det han flykter fra. Kvinnen idealiserer sin egen kropp. Men seksualiteten er objektet. Derfor vil hun føle seg fremmedgjort og utnyttet i møte med seksualiteten (sin kropp). Hun kan komme til å forakte seg selv fordi hun ikke kan leve opp til idealet, men også mannen får skylden, for det er han som gjør henne selvbevisst og får henne til å føle seg som et objekt.

Både mannen og kvinnen skylder på den (de) andre for sin seksualitet. Mannen sier at kvinnen lokker ved hvordan hun oppfører seg, hva hun har på seg, osv. Kvinnen sier at det er mannen som gjør henne selvbevisst, som 'seksualiserer' henne, 'utnytter' henne. Det er alltid objektet som er kilden til seksualiteten. Seksualiteten sitter ikke i oss selv i subjektiv forstand, men finnes til i et det, i objektet. Derfor er det alltid noen eller noe som har skylden for seksualiteten, og i forlengelsen av denne skylden oppstår det en fremmedgjøring. Eksistensen av en skyld går helt tilbake til innføringen av kristendommen, har senere blitt utvidet av den vitenskapelige metode, så i relasjon til statlig livskontroll og til slutt i forbrukersamfunnets kobling av produkter til sanselighet. En skyld for seksualitet er en idé som gjennomsyrer hele vår kultur.

Objektiviseringen av seksualiteten kan skape to fenomén: den seksuelle egoisten og det seksuelle hykleriet.

Seksuell egoisme er to ting: 1) en manglende erkjennelse av egen seksualitet og 2) en manglende erkjennelse av at seksualiteten eksisterer i relasjon til andre. Begge forhold henger sammen. En manglende erkjennelse av egen seksualitet kommer av en utpreget forestilling om at seksualiteten ligger utenfor ens selv og bare er en egenskap ved et seksuelt objekt. Seksuell egoisme virker ved å usynliggjøre det seksuelle subjektet og betydningen den har i utviklingen av seksuelle samhandlinger og et empatisk følelsesliv. Seksualitet er ikke noe vi er født med, det er noe vi lærer og utvikler i relasjon med andre. Vår egen seksuelle identitet blir til og utvikles i en sammenheng med andres seksuelle identiteter. Når andre uttrykker ønsker og behov overfor én selv, så får man et bilde av seg selv som seksuelt individ og en oppfattelse av andres seksualitet. Og motsatt: når andre reagerer på våre seksuelle behov og ønsker, så forstår man også hvem man selv er og hva som er ens seksualitet. Derfor må seksuell læring ha i seg et seksuelt subjekt. Hos den seksuelle egoisten vil et slik subjekt mangle eller bare delvis finnes. Fordi man tillegger objektet seksualiteten, vil man ha en manglende følelse av at seksualiteten eksisterer i relasjon til andre. Vår seksualitet utvikles i en sosial sammenheng og er betinget av relasjonen. Den seksuelle egoisten har en seksualitet som på en vesentlig måte mangler en fellesskapsfølelse. Dette kan gi seg utslag i ulike typer adferd - som passivitet og likegyldighet (aseksualitet), over i moralisme og seksualforakt, til aggressivitet og voldtekt.

Seksuell egoisme er mer enn egoisme i vanlig forstand, dvs. å utelukkende tenke på seg selv. Seksuell egoisme er en manglende seksuell fellesskapforståelse. Som eksempel kan kvinner godt være flinke til å dekke menns seksuelle behov, men det betyr ikke at de er mindre fremmedgjorte i møtet med seksualiteten.

Det seksuelle hykleriet er en annen virkning av objektiviseringen. Som nevnt vil objektiviseringen skape et skille mellom subjekt og objekt. Når forskjellen mellom det idealiserte seksuelle objektet og det skambelagte seksuelle subjektet blir for stor, vil det seksuelle hykleriet søke å dekke gapet. Som med annet hykleri, karakteriseres det av dobbeltmoral (ulike standarder for ens selv og andre) og en spesiell type løgn som består i å kritisere andre for det man selv gjør, eller fornekte for andre det man selv føler. Av og til kan fornektelsen være så påfallende, så alvorlig og ha i seg en selvfornektelse der man også lyver for seg selv, at hykleriet ligner en nevrose.

Det seksuelle hykleriet er en psykologisk forsvarsmekanisme som brukes hver gang skillet mellom ideal og virkelighet blir for stort. Objektiviseringen av seksualiteten lærer oss å distansere oss fra det seksuelle instinktet og overføre seksualiteten på objekter som innehar visse kvaliteter. Objektiviseringen legger føringer på hva som er riktig, ærefullt og ideelt ved seksualiteten, i motsetning til instinktet som er blindt, nedverdigende og målløst. Når situasjoner oppstår der føringene viser seg å være misvisende eller uærlige, vil det seksuelle hykleriet virke til å maskere eller dekke over tvil og konflikt. Hykleriet er en måte å leve med konfliktene som oppstår når idealet svikter oss og instinktene tar over.

Det seksuelle hykleriet er selvbedrageri. Det kan godt være at objektiviseringen av seksualiteten alltid har i seg et slikt selvbedrageri. Objektiviseringen lager idealer som det er vanskelig å leve opp til. Ytterst sett skaper objektiviseringen et seksuelt ideal med kvaliteter som idealet umulig kan oppfylle, om det så er utseende, alder, moral, helse, renslighet, kjønn, mangel på slektskap eller noen annen kvalitet vi kler den riktige seksualiteten med.

Hvordan former seksualitetsanordningen og objektiviseringen av seksualiteten pedofobi? La oss først se litt på hvordan barns seksualitet arter seg, og siden sammenligne dette med seksualiteten slik vi kjenner den.

Et barns seksualitet er diffust. Den er ikke målrettet og funksjonell. Den er ikke begrenset til kjønnsorganene. Den er ikke nødvendigvis rettet mot orgasmen, men er en generell tilstand av velvære som omfatter hele kroppen. Fra et voksent synspunkt vil barns seksualitet arte seg som lek, selv om leken er alvorlig nok. Den gir seg tilkjenne i seksuelle handlinger snarere enn i seksuelle akter. Handlingene er ikke begrenset av legning, men er et uttrykk for en generell erotisme, individets søken etter identitet og samhørighet i fellesskap med andre. Et barns seksualitet kan godt inkludere handlinger med personer av samme kjønn. Et barns seksualitet er utadrettet og sosial. Den kan gi seg utslag i blotting på offentlige steder eller på internett. Et barns seksualitet kan involvere 'gale' områder, gjenstander i munn og endetarm, urin, avføring og annet på tvers av hygiéne. Et barns seksualitet har en generell likegyldighet til faktorer som alder, utseende og slektskap (incest).

Mange voksne blir forvirret når de blir konfrontert med denne seksualiteten. Den virker så utemmet og rå. Den er så forskjellig fra det voksne i alminnelighet mener seksualitet skal være, det vi enkelt kan kalle for den voksne seksualiteten. Forvirringen kan lede til ubehag, som kan gå over i avsky og vemmelse. Denne effekten er nøyaktig hva pedofobi er. Barn bryter grensene voksne har til legning, hygiéne og bluferdighet, grenser som voksne mener er helt naturlige og som skaper en tilsvarende aggresjon når de brytes.

Den voksne seksualiteten vil som regel være den objektiviserte seksualiteten, den som ser ned på det seksuelle instinktet, som bare anerkjenner seksualiteten som kvaliteter ved et objekt. En slik objektivisering er noe barn enda ikke har lært. Derfor vil barnets seksuelle ytringer ofte bli oppfattet som umodenhet. I utgangspunktet vil barn ikke skille mellom subjekt og objekt, og vil heller ikke oppfatte sin seksualitet som et forhold til et det. Den vanlige måten for voksne å reagere overfor barns seksualitet er å mene at barn ikke vet hva som er riktig. Barn er umodne, uerfarne og de vet ikke sitt eget beste. Barn vet ikke hva det rette målet med seksualiteten er. Derfor blir barn enten ikke tilkjent en seksualitet eller deres seksualitet blir gjort grunnleggende forskjellig. Fra dette følger at seksualiteten ikke kan deles mellom barn og voksne. Denne tankegangen illustreres vel i oppføringen om barneseksualitet i Store norske leksikon.

Store norske leksikon, Barneseksualitet:

Hvis en bruker begrepet seksualitet på samme måte om barn og voksne, kommer en galt av sted. Det som særpreger barns aktivitet er først og fremst utforskning. Utforskning ligger i barns vesen og er helt nødvendig i vekstprosessen. Barn undersøker og prøver ut. De finner ut om seg selv og omverdenen. Dermed undersøker de også kroppen sin. Barn kan gjemme seg bort, kle av seg og titte på hverandre. Men barns nysgjerrighet er noe helt annet enn kroppslig kontakt mellom kjønnsmodne tenåringer eller voksne. Når barn sammenligner hverandres kjønnsorganer, eller når en gutt ser farens erigerte penis og blir interessert i den, betyr ikke det at barnet er vekket seksuelt. Barns kroppslyst har ikke noe mål utover seg selv. Barns seksuelle kjærlighetsbehov har ikke noe mål utover det som finnes i barneverdenen. Når en voksen ikke liker å se barn leke på denne måten, er det fantasiene i forhold til den voksne erfaringsverden som plager ham. Derfor må den ansvarlige voksne alltid passe grensene sine.

Kroppslysten til barn "har ikke noe mål utover seg selv", eller i det minste har barnets seksuelle kjærlighetsbehov "ikke noe mål utover det som finnes i barneverdenen". Her sies det rett ut at seksualiteten blir forstått som målrettet. Seksualitet er ikke en subjektiv opplevelse, som det er like lite nødvendig å finne et mål for eller begrunne som livet selv, men er en egenskap ved et objekt. Barnets seksualitet er bare "utforskning". Ironisk nok skal denne utforskningen skje isolert i en egen barneverden, men hva annet er utforskning enn å bryte ut av sin egen verden? Utforskningen er "helt nødvendig i vekstprosessen", men hva annet skal man bli enn voksen? Avsnittet avsluttes med en liten advarsel om å passe grenser. En slik advarsel er tilsynelatende nødvendig fordi voksne plages av fantasier. Man skulle tro at en vellykket vekstprosess ville gjort at "den voksne erfaringsverdenen" var fri for slike fantasier, men det er kanskje ikke poenget. Det har mer å gjøre med hvordan voksne objektiviserer barn, slik de objektiviserer sin egen seksualitet, som igjen skaper konflikter. De voksne plages av å "se barn leke på denne måten" men dette uttrykker ikke annet enn en forakt for det seksuelle instinktet slik det manifesterer seg hos barn, som i sin tur ikke er annet enn pedofobi. Forakten for (og aggressiviteten mot) barns seksuelle handlinger er en dyp overbevisning om at slike handlinger er hensiktsløse, uten mål og derfor også gale.

I seksuell utvikling er ingenting viktigere enn læringsprosessen. I Store norske leksikon blir denne prosessen kalt "vekstprosessen". Det er ikke uten grunn at den blir omtalt slik, for ordet vekst henspeiler til en prosess som kan finne sted i isolasjon, omtrent som om den menneskelige seksualiteten er en blomst som kan vokse opp av seg selv, bare den blir latt i fred. Dette er en svært misvisende oppfatning.

I realiteten er seksualitet alltid noe vi lærer. Barn lærer alt om seksualitet fra menneskene omkring dem, fra miljøet de lever i, fra kulturen og autoritetene de har. Og autoriteten er ikke annet enn voksenseksualiteten, slik vi kjenner den. Barn ser på voksenpornografi. Barn tar etter voksne seksuelle vurderinger, væremåter og moral. Og hva annet skal de ta etter? Hvem kan tro at seksuell læring er noe unntak fra all annen læring? Hele vår kultur går ut på å forme barn etter det voksne mener er riktig. Store norske leksikon snakker om "utforskning" omtrent som om barn var frie til å oppdage og uttrykke sin egen seksualitet, men det er ikke tilfellet. Hadde det vært tilfellet, hadde ikke barns lek skapt plagsomme fantasier. Deres blotting på internett hadde ikke vært en forbrytelse, se f.eks. her. Vi vet at seksualitetsanordningen setter normer for hva seksualitet skal være. Barn oppfattes ikke å ha en korrekt seksualitet før den er objektivisert. Hele vår kultur former barns seksualitet på måter som tjener kulturen selv. Barn er de som minst av alle får lov til å ha en selvstendig oppfatning om hva seksualitet er. Det finnes en stor motsigelse i hvordan de pedofobe først sier at barn skal være seg selv ('barn skal få lov til å være barn') og så gjør alt for å få barn til å dele de vurderingene de selv har om seksualitet.

Seksuell utvikling er en læringsprosess. Den avhenger av menneskene omkring oss, først de aller nærmeste: familien, far, mor, bror, søster, så det nære miljøet og de vi er sammen med i det daglige. At seksuelle handlinger mellom mennesker i slekt underkjennes, er derfor et stort paradoks. Likeledes handlinger mellom personer av samme kjønn eller handlinger mellom personer av ulik alder. Klassisk freudiansk teori forteller oss at barnet etter den orale, anale og falliske fase går inn i en latensperiode der barnets seksuelle følelser er lite aktive. Man kan tolke denne latensperioden som et vitenskapelig faktum eller som en føring på hvordan seksualiteten skal være. Latensperioden blir da den tiden der instinktet og driften ved hjelp av skam og forakt blir fortrengt til fordel for kvalitetene til et objekt. Først da får vi en 'seksualitet'. Den voksne seksualiteten er, i motsetning til barnets, målrettet og objektiv.

Vi kan godt forstå hvorfor voksne gjerne vil oppfatte barnets seksualitet som en vekstprosess, som noe som skal skje i isolasjon, for når voksne skal opplyse barn om seksualitet får de problemer. Situasjonen oppleves som anstrengende. Temaet er vanskelig. Hva skal man si? De fleste voksne har mistet forståelsen for seksualiteten sett fra et barns perspektiv. Man har ingenting å snakke om. Man kan hevde at det å snakke om seksualitet (i motsetning til det å handle seksuelt) i seg selv er et uttrykket for objektivisering, at man gjennom samtale heller vil forholde seg til et det enn gjennom forbilde og handling dele en felles innlevelse. Seksualundervisning for barn bærer da også preg av 'den store samtalen' eller plansjer over kjønnsorganene, diagrammer som forklarer menstruasjonen eller parabler om blomster og bier. At slikt kan passere for kunnskap i vår kultur viser bare hvor objektivisert seksualiteten har blitt.

Pedofobi kommer til syne når voksne mener at slik kunnskap ikke bare er nødvendig men tilstrekkelig. Pedofobi er svært opptatt av hva barn lærer om seksualitet. Pedofobi er et sett med forestillinger om seksualitet som skal overføres til neste generasjon. Det unike med pedofobi er at disse forestillingene ikke involverer positive forbilder for seksualitet, men det motsatte, å mane frem negative muligheter for på den måten å skape et følelsesliv preget av angst, usikkerhet og motvilje. Dette er en direkte konsekvens av den pedofobes redsel for og uvilje mot seksualitet hos barn. Seksualundervisning skal hindre misbruk. Hvem kan være uenig i det? Men det finnes to måter å få det til på, enten ved å lære hva seksualitet skal være og gjennom positive forbilder utvikle et empatisk følelsesliv, eller lære hva man skal frykte ved seksualiteten og hva man derfor ikke kan dele med andre. Den pedofobe vil mene at den siste måten ikke bare er den beste, men den eneste riktige. Alternativet er direkte skadelig. I en artikkel om undervisningsopplegg for å forhindre seksuelt misbruk uttrykkes det slik:

ITP-Journal vol.2 no.3 1990:

The first view says that to teach children about their own bodies, about the feelings their bodies give them, about love and sexuality which is a natural part of all of our existences from the day we are born, will corrupt, damage, or cause harm to children's development.

The second view says that instruction in the most socially abhorrent and aberrant form of sexual deviation, including the most disturbing distortion of human sexuality as expressed in incest, is beneficial and helpful in the protection, maturation and nurturance of the child's sexuality.

I et slikt klima blir voksne mer tilbakeholdne og redde for å gi barn positive forbilder for seksualitet. Seksuell læring blir et spørsmål om å verge seg mot det negative istedenfor å skape et korrekt bilde av det positive. Man kan hevde at pedofobiens opptatthet av misbruk fremmer anti-seksualitet i samfunnet fordi den skaper negative holdninger til menneskelig seksualitet generelt, slik denne artikkelen sier. I programmer mot seksuelt misbruk, i kriminaliseringen av barneseksualitet og i frykten for 'de pedofile' blir sex i økende grad forstått som risikofylt, negativ og skadelig. Følelsesmessige bånd mellom barn og voksne blir tolket som seksuelle, og seksuelle temaer mellom barn og voksne blir tolket som misbruk. En ironisk konsekvens av dette er at pedofobi mer enn noe annet fremmer en kjønnsliggjøring av barn, en genitalisering av dem. Barn oppfattes først og fremst som seksuelle objekter som hele tiden står i fare for å brukes og misbrukes. Barnets kropp og seksualitet skilles fra barnet som individ og person. Pedofobi utdyper objektiviseringen av seksualiteten.

Vi hører ofte om begrepet 'seksualisering av barn'. Barn seksualiseres eller står i fare for å bli seksualisert, se f.eks. her eller her. Det er interessant å se litt mer på dette, fordi det på en fin måte illustrerer holdningen til seksualitet. I en artikkel om seksualisering av jenter blir seksualiseringen definert slik:

iskwew.com:

Et menneskes verdi i hovedsak stammer fra hans eller hennes seksuelle appell eller oppførsel og ekskluderer andre person-karakteristika

Et menneske måles mot en smalt definert standard for fysisk attraktivitet som er lik det å være sexy

Et menneske blir seksuelt objektivisert, altså gjort til en ting for andres seksuelle bruk, snarere sett som et menneske med kapasitet til uavhengig handling og beslutning

Et menneske er på en upassende måte pådyttet/påtvunget seksualitet

I definisjonen kjenner vi igjen objektiviseringen av seksualiteten. Vi kjenner også igjen det faktum at jenter og unge kvinner i større grad betrakter seg selv som objekter, jfr. med hva som tidligere ble sagt om kjønnsforskjeller. Gutter og menn objektiviseres ikke i samme grad, antagelig fordi de ikke på samme måte oppfattes som ofre. Vi forstår at objektiviseringen må ansees for å være noe negativt, ikke minst når et menneske "på en upassende måte [blir] pådyttet/påtvunget seksualitet". Objektiviseringen betegnes som 'seksualisering' og det er kanskje ikke så rart. Å bli seksuelt voksen vil jo ofte i vår kultur si å få et objektivisert forhold til seksualiteten, men dette i seg selv blir ikke poengtert. I det hele gir ikke artikkelen noe godt svar på hvorfor barn seksualiseres, kanskje bortsett fra å antyde at det er 'de pedofile' eller de med pedofile sympatier som har skylden. For mange vil da også problemet ikke være vår kulturs objektivisering av seksualiteten, men at denne objektiviseringen rammer barn, hvorav følger at 'seksualisering av barn' er et problem. Barn kan bli (eller regnes for å være) seksuelle fordi de kan bli (eller regnes for å være) objekter.

Vi kan godt være enige i at objektiviseringen av seksualiteten er et problem. Det er et problem for voksne og det er et problem for barn. Men om vi skal kritisere objektiviseringen, er det viktig å kritisere hele vår kulturs holdning til det seksuelle subjektet. I artikkelen om seksualisering av jenter finnes det ingen kritikk av holdningen til barn som seksuelle subjekter, hvilke negative holdninger vi har til barnets seksuelle instinkter, følelser og væren. Uten en slik helhetlig kritikk vil motstanden mot 'seksualisering av barn' bare fremstå som anti-seksualitet.

Det er her pedofobiens relasjon til seksualiteten kommer klarest til uttrykk. Det er ikke vanskelig å være enig i at barn skal oppfattes som hele individer, ikke skal måles ut i fra fysisk attraktivitet, ikke bli gjort til ting for andres bruk eller pådyttet/påtvunget seksualitet. Det er mye vanskeligere å anerkjenne barn som seksuelle vesener og kritisere holdningen vi har til deres seksualitet. Den pedofobe vil per definisjon ikke ha interesse av å kritisere den frykt, mistro og forakt som så ofte eksisterer omkring barns seksuelle eksistens. Det er nå vi virkelig forstår hvorfor ordet 'seksualisering' brukes om barn, for den pedofobe vil mene at barn alltid hører hjemme i en useksuell verden, i en latensperiode eller i en isolert, alternativ tilværelse der de til nød kan drive på med litt utforskning av jevnaldrende under oppsyn. At vår seksualitet ikke utvikles på en slik asosial måte burde være innlysende. Det er et paradoks at de som behandler barn som om de var useksuelle samtidig gjør alt for å overvåke og påse at barn forblir useksuelle. Ved å gjøre barns seksualitet til områder for studier og overvåkning, vil de pedofobe mer enn noen andre objektivisere dem. Ved å tillegge barn idoliserte kvaliteter og lære dem å mistro og forakte egne instinker og følelser, overfører vi objektiviseringen av seksualiteten til neste generasjon.

Hva er disse kvalitetene ved barn? Hvilken relasjon finnes mellom dem og seksualiteten? I delen om forhold mellom barn og voksne ble et utdrag av boken Harmful to Minors av Judith Levine sitert:

Judith Levine, Harmful to Minors, 2002, side 27 :

Vår kultur frykter den pedofile, hevder kritikere, ikke fordi han er en avviker, men fordi han er ordinær. Og jeg mener ikke ordinær som iskrem-mannen eller presten. Nei, vi frykter han fordi han er oss. I sin fine studie 'The culture of child-molesting', sporer den litterære kritikeren James Kincaid denne frykten tilbake til midten av det nittende århundret. Da, sier han, skapte den anglo-amerikanske kulturen det uskyldige barnet, og definerte tilstanden som begjærløs subjektivitet, samtidig som et nytt ideal for hva som var det begjærte seksuelle objektet ble til. Begge idealer hadde identiske attributter — mykhet, ynde, føyelighet, passivitet — og begge kulturelle konstruksjoner, som oppsto samtidig på denne tiden, har siden presentert oss for et ubehagelig psykososialt problem. Vi dyrker vår erotiske tiltrekning til barn, sier Kincaid (jfr. skjønnhetskonkurranser av typen der JonBenet Ramsey* deltok). Men vi finner også denne tiltrekningen motbydelig (jfr. det alminnelige sjokket og fordømmelsen av hvordan JonBenet ble 'seksualisert' i slike konkurranser). Derfor projiserer vi den erotiske tiltrekningen utad, og skaper et monster vi kan hate, fange inn og straffe.

...............
* JonBenet Ramsey var en seksårig amerikansk barnestjerne, som ble funnet drept i sitt hjem i 1996, se her.

Siden midten av det nittende århundret, og i særdeleshet etter 1960, har barnlige kvaliteter blitt en sentral del av det vi forstår med seksualitet. Det anerkjente nyhetsmagasinet TIME hadde i april 2011 en forsideartikkel der temaet var evig ungdom. Artikkelen beskriver et kulturelt fenomén som har kommet til å dominere i vår tid: å se ut som og oppføre seg som om man var langt yngre enn det man er. Det finnes mennesker i offentligheten som aldri blir gamle. Deres sex-appell og popularitet springer ut av deres evige ungdom. I media er de idoler, innehavere av kvaliteter alle vil ha.

Samtidig finnes det barn som ikke ser ut som barn, men som klér seg (og blir utkledd) som voksne. Det går dypere enn bare klær. Barn modnes fortere i vår tid. De kommer fortere ut av hjemmet og det forventes mer av dem. I media blir de også idoler. Deres appell springer ut av en yndig aldersløshet.

Det er interessant å se disse to fenomén - barn som voksne og voksne som barn - i sammenheng. I realiteten er de to sider av samme sak. Alder var en gang en måte å gruppere mennesker på. Dagens tendens til å oppheve alder er en demokratiseringsprosess. Å skille mennesker på alder er like urimelig som å skille dem etter kjønn, rase eller klasse. I en tid med større utjevning, er aldersdiskriminering (på engelsk kalt ageism) kanskje den siste skansen. Men selvsagt, kampen mot aldersdiskriminering betyr rettigheter og toleranse for ulike aldre, ikke at alle skal ha samme alder. Det er fullt mulig å tolke voksen ungdomsfiksering mindre som utjevning og mer som en frykt for å bli gammel og dø i en materialisert tidsalder. Likeledes er det mulig å tolke barns yndige fremstillinger i media som en objektivisering av dem, ikke som en prosess der de får mer innflytelse og flere rettigheter.

Kampen mot aldersdiskriminering skjer ikke uten motstand. Mange voksne vil gjerne beholde privilegiene de har overfor barn, ikke minst eneretten til å ha sex-appell. Pedofobi er i et slikt lys reaksjonært, et forsøk på å skru klokka tilbake og beholde aldersprivilegier. Et godt eksempel er bråket omkring fremstillinger av barn som på noen som helst måte kan oppfattes som seksuelle. Bilder av barn som ikke følger konservative normer fremstilles som seksualisering og overgrep. De samme menneskene som mener dette stiller ikke spørsmålstegn ved tilsvarende bilder av voksne. Barn selv vil oppfattes som seksuelle. Dette gir seg blant annet utslag i sexting, der de publiserer bilder av seg selv med erotisk innhold på nettet. Dette har blitt ganske utbredt. En britisk avis melder at en av fire skoleelever bytter pornografiske bilder med hverandre. For de pedofobe skaper dette bekymring.

notmywar.com:

Sexting er en praksis der folk utveksler seksuelt eksplisitt materiale med hverandre via mobiltelefonen. (...)

Seksualitet blant tenåringer er en grunn til bekymring for en rekke årsaker, alt fra utnyttelse til spredning av seksuelt overførbare sykdommer. Veslevoksen seksuell atferd er ikke alltid ledsaget av emosjonell modenhet, og sexting kan bli eksplosiv når den blandes med tenåringers følelser som sjalusi, hevn, og lav selvfølelse. Av denne grunn har en rekke interesseorganisasjoner utført studier på praksis i et forsøk på å lære mer om det, og pedagogiske kampanjer har blitt lansert for å motvirke sexting blant mindreårige tenåringer.

Barn sies å være emosjonelt umodne, sjalu, vil hevne seg og har lav selvfølelse. Dette springer ut av en iboende barnlighet og er ikke et resultat av hva de lærer (eller ikke lærer), gale forbilder, isolasjon og manglende voksenkontakt. Når det skal igangsettes "pedagogiske kampanjer" er de ikke så mye rettet mot den emosjonelle umodenheten, den lave selvfølelsen osv, men mot seksualiteten. Det er seksualiteten ("veslevoksen seksuell atferd") som er problemet, ikke barns umodenhet.

Seksualiteten i samfunnet er alltid en refleksjon av samfunnet selv. Seksualiteten i vår tid springer ut av en ungdomsfiksering, mange vil også si en infantilisering av samfunnet. Ungdommelig utseende og ungdommelige prestasjoner er det vi forstår seksualitet å være. Rynkefjerning, miniskjørt, kontaktlinser, barbering av skrittet, viagra, m.m. kan forståes som uttrykk for et seksuelt ideal som ligger opptil det de unge har. Det er det barnlige som har sex-appell og som har kommet til å definere det seksuelle selvbildet. I forlengelsen av det barnlige er forbrukersamfunnets impulskjøp. De som kritiserer salg av seksualiserte produkter til barn - se f.eks. her - mener at barndommen nå forsvinner, omtrent som om barndommen var en gitt, uforanderlig størrelse. Men hva er det nå de kritiserer? Er de i mot ungdomsfikseringen? Er de i mot kommersialiseringen av seksualiteten? Eller vil de bare beholde aldersprivilegier?

Hvordan kan det ha seg at vi i vår ungdomsdyrkende kultur har så lite til overs for voksne som vil ha sex med barn? Man skulle tro at vårt ideal, det barnlige, ville gjøre barn til naturlige sex-partnere, og om ikke alle ønsket sex med barn så ville i alle fall alle ha en forståelse for barns seksualitet og seksualitet med barn. Hvorfor er det ikke sånn? Svaret følger av objektiviseringen. Når vi idoliserer noe, slutter vi å verdsette det. Når vi opphøyer noe, slutter vi å tenke på det som likestilt. Når vi opphøyer barn, vil handlinger med barn bli nedvurdert. Når vi verdsetter barnets kvaliteter, har vi bare forakt til overs for driften, instinktet og handlingen med barn. For hva er det egentlig den seksuelle handlingen uttrykker? River ikke den ned det vi verdsetter? Pedofobi vil ikke så mye trekke i tvil barnets kvaliteter - mykhet, ynde, føyelighet og passivitet - som det vil gjøre enhver seksuell handling med de kvalitetene til misbruk.

Det er lett å innse at pedofobi er nøye knyttet til forestillingen om at misbruk er en betinget del av seksualiteten. Når og hvorfor oppsto en slik forestilling?

Det er ikke til å komme forbi at den mer radikale feminismen fra 1970-tallet og fremover har hatt en lei tendens til å koble seksualitet sammen med makt.

Forbrytelse og selvforståelse, doktoravhandling, NTNU:

I feministisk litteratur blir seksuelle overgrep vanligvis sett på som et maktfenomen; voldtekt er uttrykk for mannens dominans over kvinnen i et samfunn preget av [en] skjev fordeling av makt mellom kjønnene. I boka ”Voldtekt: Myter og fakta” (s.15) sier Susan Brownmiller at voldtekt er ”en bevisst avskrekkingsprosess, der samtlige menn holder samtlige kvinner i en tilstand av frykt” ...

(...)

Enda verre er mannens seksuelle misbruk av barn. Barnet opplever alle voksne som autoritetsfigurer, og når et voksent menneske misbruker et barn, kaster hele den voksne verden seg over det stakkars offeret (s.172).

Det kan godt være at kvinner av historiske årsaker har hatt god grunn til å frykte mannens makt, men det avgjørende spørsmålet er om dette har noe med menn som biologisk vesen å gjøre, eller om menns makt bare var et kulturelt fenomén knyttet til et bestemt samfunnssystem kalt patriarkatet. Feminister var (og er) med på å binde sammen seksualitet og makt, også i tilfellet med barn.

samfunnsmagasinet.no:

Å skape oppmerksomhet rundt forekomsten og påstått omfang av seksuelle overgrep mot kvinner og barn har i særlig grad vært et feministisk prosjekt, men også en del fagmiljøer, politikere og mediefolk har kastet seg ukritisk på karusellen. Fra midten av 80-tallet og fremover har man knapt kunne åpne en avis uten at påståtte overgrep er omtalt og angivelse av store mørketall er poengtert av fagfolk.

Om man mener at det er riktig og påkrevd å tolke mellom-menneskelige forhold som et spørsmål om maktutøvelse (om hvem som kan eller faktisk utøver makt over hvem), følger det naturlig at en ubalanse i makt gir ethvert forhold et preg av overgrep. Maktubalansen er opphavet til overgrepet. Så lenge partene i et forhold ikke er likestilte vil forholdet enten være et overgrep eller ha i seg muligheten til å bli et overgrep, noe som ofte ansees for å være det samme. Det finnes selvsagt andre måter å tolke mellom-menneskelige forhold på, tolkninger som ser bort i fra eller anser som uvesentlig de forskjellene i makt som måtte finnes. Hvilken tolkning man velger å ha er derfor et politisk spørsmål. Feminisme som politisk ideologi er basert på en bestemt tolkning av forholdet mellom menn og kvinner, en tolkning der mellom-menneskelige forhold er en konflikt mellom interesser, der det finnes sterke og svake parter, der det finnes ofre og overgripere, der kampen for rettigheter og likestilling legger premissene.

Det er lett å forestille seg denne virkelighetsoppfatningen overført fra tilfellet med kvinner og menn til tilfellet med barn og voksne. Barn har, akkurat som kvinner, tradisjonelt hatt lite makt i samfunnet. Barn har som kvinner et behov for rettigheter og beskyttelse i sin omgang med voksne menn. Det er nå vi også forstår hvorfor 'de pedofile' så ofte oppfattes som menn — ikke gutter eller kvinner, men middelaldrende menn — nøyaktig den gruppen som tradisjonelt har hatt makten i samfunnet. Forskjellen ligger mer i at kvinner kan ta tilbake makt på en måte som barn tilsynelatende ikke kan. For feministene er kjønn en sosial konstruksjon, i motsetning til alder som ansees for å være naturlig og biologisk.

Seksualiteten i et samfunn tolkes som en videreføring av maktforholdene i samfunnet. Menns seksuelle relasjoner med kvinner er en avspeiling av en skjev maktfordeling i samfunnet. Et godt eksempel på dette er kriminaliseringen av sexkjøp. De som kjøper sex (mennene) er de som utøver makt og begår et overgrep. De som selger sex (kvinnene) er bare ofre. Seksualiteten er maskulin og tolkes som ulike former for overgrep. Kvinnene og barna må ut i fra en slik teori beskyttes mot maskulinitetens iboende evne til å dominere, eie og bruke. Seksualiteten er, akkurat som med økonomiske og juridiske forhold, et spørsmål om rettigheter og beskyttelse. Seksualiteten tolkes som en konflikt mellom interesser. Denne tolkningen blir tatt opp og videreført av de pedofobe. En helt sentral forestilling i pedofobi er at seksualitet mellom ulike aldre er misbruk. Dette misbruket springer ene og alene ut av ubalansen i makt. Når relasjonen barn-voksen inkluderer seksualitet, er maktubalansen i seg selv årsaken til at barnet skades.

ITP-Journal vol.5 no.2 1993:

The frequent use of the circumlocution of "hurt" when adults question children about possible sexual abuse demonstrates the assumption that the power imbalance is harmful. When an adult asks a child if Daddy "hurt" her and both the adult and the child understand that what is being asked is a question about sexual contact the message is that sex and violence are inseparable. In and of itself "hurt" does not imply sexual contact. When it is understood that sexual contact is included, the power imbalance has been broadened to be the cause of the "hurt." Herman (1981) puts it this way: "Any sexual relationship between the two (an adult and a child or an adolescent) must necessarily take on some of the coercive characteristics of rape" ...

Forestillingen om at misbruk er en betinget del av seksualiteten trer nå tydelig frem. Ord får plutselig en ny betydning. Ordet vondt ("hurt") blir nå synonymt med seksuelle handlinger. Det er nå vi forstår hvilken spesiell betydning ordet voldtekt har for de pedofobe. I Sverige ble våldtäkt eksplisitt innført i paragrafene om seksuell lavalder i 2005 for på den måten å gi en føring på hvordan slike forhold skal tolkes. For de pedofobe er dette ikke bare en alternativ tolkning av virkeligheten, men selve virkeligheten. For dem er seksualitet det samme som smerte og vold.

Maktubalansen mellom barn og voksne er bare et problem når det kommer til seksualitet. På andre områder er maktubalansen godtatt, normalt og en del av samfunnets struktur. Ser vi tilbake i tid, var vold mot barn normen i samfunnet. Dette ble utførlig behandlet i delen om avstraffelse av barn. Norge fikk den første loven om seksuell lavalder i 1842, betegnende nok bare for jenter og der også ordet voldtekt ble brukt. Det skulle drøye 145 år, helt frem til 1987, før vi fikk en generell lov mot å slå barn. Vold mot barn er en del av vår kultur, mens sex med barn ikke er det. Maktubalansen mellom barn og voksne blir bare et problem når det passer makthaverne.

Toleransen for vold mot barn tilhører på ingen måte historien. Men selvsagt, det kommer an på hva slags vold det er snakk om, eller mer korrekt: hvem som har makt til å definere hva vold er og ikke er. Det blir begått fysiske overgrep mot barn som er fullt ut aksepterte. Barnevernets behandling av barn er et eksempel, omskjæring et annet. Vi skulle tro at praksisen med omskjæring ville vekke reaksjoner blant alle dem som er så opptatt av at barn ikke skades, men vi tror feil.

Mannlig omskjæring, Wikipedia:

Inngrepet vil «isolert sett kunne oppfylle gjerningsbeskrivelsen i en eller flere straffebestemmelser» når utført på mindreårige, skrev Helse- og omsorgsdepartementet i 2011. Det er ingen drøfting av forbud mot inngrepet, hevdet postdoktorstipendiat L.Gule – noe han finner «underlig» siden kjønnslemlestelseslovens paragraf 1 sier at «Den som forsettelig» utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer straffes for kjønnslemlestelse».

Kjønnslemlestelsesloven gjelder bare for jenter ("kvinner") og er et ironisk ekko av den første loven om seksuell lavalder fra 1842. Når det gjelder gutter, gir regjeringen tilbud om omskjæring på sykehus, se her. Omskjæring av jenter var ikke uvanlig før, ikke minst i den såkalte helbredelsen av ulike nervøse lidelser (onani), les mer her, men omskjæring av gutter har vært og er langt vanligere. Hvorfor det? Gutter har tradisjonelt ikke blitt oppfattet som ofre. Guttekroppen er ikke opphøyd og objektivisert. Det forventes mer av gutter, at de skal tåle slikt. Men hva lærer en gutt av omskjæring? Rent bortsett fra erfaringen av en kniv på kjønnsorganet, vil en operasjon, der — om vi ser bort i fra luftige referanser til hygiéne — hele hensikten er å gjøre penis mindre følsom, legge føringer på hans oppfattelse av seksualitet og mannsrollen. Ufølsomhet er nøkkelordet. Omskjæringen inngår i et rituale der gutter lærer å se ned på, bli likegyldige til og forakte instinktet, følelsen og handlingen.

Feminister er ikke nødvendigvis pedofobe. Den sex-positive feminismen anser ikke seksualitet for å være årsak til at kvinner undertrykkes. Å binde sammen makt og seksualitet løper den risiko å seksualisere all aggressivitet og gjøre alle seksuelle handlinger om til aggresjon. Kampen skal føres mot objektiviseringen av seksualiteten. Kampen skal føres mot kreftene som bare har forakt til overs for det seksuelle subjektet. Kampen skal føres mot anti-seksualitet. Mange kvinner vet at det finnes en hårfin distinksjon mellom det å beskytte og det å underkue. Patriarkatet brukte gjennom alle tider argumentet om beskyttelse av kvinner for å begrense og underkue dem. Kvinner ble gjort maktesløse i møtet med mannens makt. I dag ser vi det samme argument brukt for å begrense og underkue jenter. Problemet blir snudd på hodet og gjort om til perverse menn på offentlige steder, jenter som ikke er overvåket, jenter som er seksuelt bevisste, jenter som er bråmodne, veslevoksne og utadgående, jenter som er aktive og markerer sin seksualitet eller jenter som lider av ADHD. Seksuelt misbruk har blitt den moderne måten å sikre jenters uskyld som verdifull eiendom. Den slemme mannen er den nye grunnen til å begrense jenters handlefrihet. Premisset er alltid jenters maktesløshet.

Michel Foucault skrev at seksualiteten i vår tid arter seg som noen store vitens- og maktstrategier. Seksualitet har blitt et statlig anliggende og statens makt brukes til å forme seksualiteten. Dette kommer ikke bare til uttrykk gjennom pålagte lover mot uønsket seksuell adferd, men også i programmer som skal forme adferden. Et eksempel på dette er idéen om at det er mulig å forebygge seksuelle overgrep. Folkehelseinstituttet anbefaler hjemmebesøksprogrammer rettet mot førskolebarn for å forebygge fysiske og seksuelle overgrep.

Folkehelseinstituttet:

– Mishandling av barn er en sterk risikofaktor for senere psykiske problemer. Vi anbefaler at det settes i gang hjemmebesøksprogrammer rettet mot førskolebarn i kommunene, både for å redusere risikofaktorer for barnemishandling gjennom å forbedre foreldres omsorg, og for å finne fram til og hjelpe barn som blir mishandlet. Det er dokumentert at ulike hjemmebesøksprogrammer har lykkes både i å redusere risikofaktorer for barnemishandling og å minske forekomsten av overgrep på kort og lang sikt, sier Major.

Ifølge internasjonal forskning omfatter de mest lovende forebyggingstiltakene mot barnemishandling utvidede tilbud om helsekontroller, foreldreopplæring og sosial støtte til gravide kvinner og familier med småbarn, i deres egne hjem.

På et område der det ikke finnes sikre holdepunkter for noe som helst, der alt er overlatt til skjønnet, vil makt komme til syne gjennom synsingen til en elite av kontrollører oppnevnt av staten. I en slik verden av subjektive vurderinger vil de pedofobe se misbruk overalt. De er tross alt der for å redde barna og vil ha resultater. Vi kan lett forestille oss hvor velkomne disse hjemmebesøkene vil være rundt omkring i de tusen hjem. Dette er kanskje grunnen til at skolen har blitt lansert som et alternativ for slike programmer.

Forebygging av fysiske og seksuelle overgrep mot barn, side 20, NKVTS:

Skolen blir sett på som en god arena for å implementere slike programmer. Her har man muligheten til å nå alle barn og unge på tvers av rase, etnisitet og sosioøkonomisk status. Barn tilbringer mye tid på skolen, og undervisningssituasjonen gir god mulighet til å lære dem om seksuelle overgrep og hvordan de kan unngå slike overgrep. At disse programmene blir gitt til alle barn, fjerner stigmaet knyttet til identifiseringen av barn og familier med økt risiko for seksuelle overgrep.

Man kan undre på hvordan disse programmene skal kombineres med skolens seksualundervisning? Kanskje de erstatter seksualundervisningen, for hvordan kan barn på en og samme tid lære å kjenne seg selv, følelsene kroppen gir dem og viktigheten av dette i utviklingen av en sunn seksualitet, og samtidig bli fortalt at seksuell berøring forderver, ødelegger og skader dem? Programmene vil lære barn å forstå begrepene skade, misbruk og voldtekt på en spesiell måte. For barn er dette ikke bare en lek med ord, begreper de kan fylle med hva de måtte ønske, det blir deres seksualitet. 'Seksuelt misbruk' blir en selvoppfyllende profeti, slik vi blant annet så det i Bjugn-saken. Barn tar etter voksne tolkninger av seksualitet. Barn kan ikke så lett skille mellom ulike virkeligheter, der den pedofobe virkeligheten bare er én blant mange.

Forebygging av fysiske og seksuelle overgrep mot barn, side 21, NKVTS:

Det er stor enighet i forskningslitteraturen om at skolebaserte undervisningsprogrammer er effektive i å styrke barns beskyttelsesatferd og kunnskap om seksuelle overgrep, men at bevis for at slike programmer faktisk reduserer prevalensen av seksuelle overgrep mangler (...)

Vi vet at pedofobi ikke nødvendigvis styres av rasjonelle hensyn. Forskningen det her er tale om er ikke nødvendigvis objektiv og uavhengig. Forskningen er den anglo-amerikanske forskningen, med deres kultur av seksualitet og vold. Denne kulturen kan gi barn angst og psykiske problemer, noe som også påpekes i brosjyren fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress:

Forebygging av fysiske og seksuelle overgrep mot barn, side 21, NKVTS:

Zwi, Woolfenden, Wheeler, O’Brien, Tait, et al. (2007) har utført den nyeste meta-analysen på dette området. De gikk systematisk gjennom 15 studier av skolebaserte undervisningsprogrammer for forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Zwi et al. (2007) konkluderte med at barn som deltar på slike undervisningsopplegg viser økt kunnskap og økt beskyttelsesatferd sammenlignet med barn som ikke har fått slik undervisning. Likevel understreker Zwi et al. (2007) at disse resultatene må tolkes forsiktig. De peker blant annet på problemer med hvordan de originale studiene ble analysert, at barnas kunnskap kun ble testet kort tid etter at programmet var implementert og at noen av studiene rapporterte negative utfall, som økt angst hos barna.

Pedofobi objektiviserer barn. I en pedofob verden vil barn gjennom ulike programmer fra en tidlig alder lære å skille mellom sitt eget jeg og sin kropp. Kroppen er noe slemme menn vil ha. Mennene er bare interessert i kroppen, derfor at de er slemme. Seksualitet blir en egenskap ved denne kroppen som slemme menn vil ha. Derfor må kroppen beskyttes. Lag et forsvarsverk rundt kroppen. Sett opp sikkerhetsrutiner og sperrer. Kroppen skal ikke vise svakhet. Den skal kontrolleres. Barn lærer å frykte og forakte denne kroppen der seksualiteten sitter, for den er årsak til at de blir skadet og må prestere. Kroppen er årsaken til at slemme menn gjør slemme ting med dem. Selvsagt har også de slemme mennene skylden. Derfor må barn alltid være på vakt og varsle med en gang. Barn lærer å frykte og mistro menn, men også kvinner kan være slemme. Man kan aldri være sikker på hvem av de voksne som er slemme. Det finnes ingen ytre kjennetegn på dem. Selv pappa kan være slem. Derfor er det bedre å mistro alle voksne. Men fordi man selv holder på med å bli voksen, og ser på voksne som naturlige forbilder, vil denne mistroen til syvende og sist rettes mot én selv, mot seksualiteten i én selv. Slik utvikles det allmenne kjennetegnet på pedofobi: frykten og forakten for seksualiteten.

Seksualitet er sosialisering. Som sådan er barn påvirket av miljøet og samfunnet omkring dem. Deres seksualitet blir en avspeiling av samfunnet de lever i. Seksualiteten reflekterer våre innerste behov, men også vår innerste frykt. Det er behovet for nærhet, det er frykten for å bli brukt og avvist. Det finnes ingen garantier, ingen sikkerhet, bare god vilje. De pedofobe vil kvitte seg med usikkerheten til prisen av nærhet og tillit. De pedofobe har derfor aldri noe å lære oss om seksualitet.

Objektiviseringen av seksualiteten skaper prestasjonsangst. Det er vel kjent at nesten all seksuell dysfunksjon har sitt opphav i prestasjonsangst. Angsten ble etablert i barndommen når man begynte å frykte nærheten og oppfatte kroppen som et objekt med kvaliteter det var viktig å oppnå eller vedlikeholde. Angsten er et uttrykk for den seksuelle opplæringen man fikk: sex som objektivisert, sex som genitalisert, sex som prestasjoner, sex som ulike ytre, målbare kvaliteter ved kroppen skilt vekk fra ens selv, og ikke minst frykten for at dette objektet skal brukes og misbrukes. Seksuell dysfunksjon er en konsekvens av pedofobi. Frykten for seksuelt misbruk skaper prestasjonsangst og asosial seksualitet. Det finnes en god artikkel om dette her.

For de pedofobe er det hele svært enkelt. Seksuelt misbruk er årsaken til seksuell dysfunksjon. Ironisk nok har de rett. Begrepet 'seksuelt misbruk' blir en floskel, et begrep uten mening og innhold, en samlebetegnelse på all seksuell adferd som ikke aksepteres av de pedofobe. En slik uthuling av begrepet bidrar ikke til å løse problemet med virkelig misbruk, snarere tvert imot. Pedofobi tenderer til å gjøre barn mer redde for å være åpne om sine egne opplevelser. Pedofobi forstyrrer barns seksuelle sosialisering og gjør dem seksuelt inkompetente. Ikke noe av dette bidrar til å få ned det virkelige misbruket i samfunnet. For de pedofobe er det enkelt: Har vi et problem? Bruk utvidede metoder. Fortsatt et problem? Bruk enda hardere metoder. Pedofobi kan være den seksuelle siden av den tiltagende konflikten og forfallet i samfunnet. Vi ser det overalt, i grådighet, egoisme, politisk likegyldighet og kriminalitet. Metodene til de pedofobe leder til en invasjon av privatlivet, til mer overvåkning, mer straff, mer utstøtning og mer angst. Alt sammen høyner bare konfliktnivået. Det blir en ond sirkel. Vold brukes til å løse problemer, som bare skaper mer vold og flere problemer.

Seksualitet er sosialisering. Som sådan er seksualitet mye et spørsmål om sosial mestringsevne og miljø. Slike evner læres. Barn må vokse opp i et miljø der slike evner kan læres. Det vil komme en tid der det ikke finnes misbrukte barn, bare barn som aldri behersket de sosiale mestringsevnene som skal til for å kunne si ja og nei til seksualitet og overvinne uheldige erfaringer. Det vil ikke finnes slemme menn, bare seksuelt inkompetente mennesker som vokste opp med tabuer og angst, i familier som ikke støttet dem, i miljøer som ikke snakket om følelser, der det ikke var lov å vise følelser, der de lærte å frykte seksualiteten og som nå gjør at de ikke kan vise empati, ikke kan fungere seksuelt med andre og bare kan tvinge seg til seksuelle handlinger.

Barns seksualitet er et speilbilde av den voksne seksualiteten, og barns ferdigheter og evner vil alltid være et produkt av de voksnes ferdigheter og evner. Den eneste måten å bekjempe seksuelt misbruk er å gjøre barn seksuelt kompetente. Vi trenger ikke frykt og redsel for barneseksualitet, for det gjør bare barn inkompetente. Pedofobi har ingen plass i et samfunn fritt for misbruk.

Hverdagspedofobien

Det kan godt være at tidligere avsnitt har forekommet litt vel teoretiske for den jevne leser. Aviser og media skriver litt av hvert, men det er underholdning. I USA finner de på mye rart, men dette er Norge, ikke USA. Hva angår det oss hva de skriver på universiteter? Hvem har lest Rind-studien og hvem bryr seg? Og når det kommer til seksualitet, så vet jo alle hva seksualitet egentlig er. Stemmer ikke det?

Dette avsnittet skal være mer praktisk i sin tilnærming til pedofobi. Den skal ikke handle om barn og pedofile, ikke gå inn på generelle sosiale eller kulturelle forhold, ikke referere til forskningsrapporter eller offentlige dokumenter. Delen skal handle om helt vanlige voksne, de som knapt vet hva pedofili er. Den skal handle om alminnelige fedre og mødre og hvordan de tenker om pedofili. Vil du kjenne deg igjen?

Du skal bli mor.

Menn forstår ikke hvor sanselig en fødsel er. Hjerteklapp. Hetetokter. Svette. Kvalme. Oppkast. Veer. Riene. De rivende smertene. Den voldsomme kampen. Forløsningen. Det første gjennomtrengende skriket. Barnet lagt på ditt bryst. De sammenknepne øyene. De små hendene med de krumme fingrene. Ammingen. Den vesle hånden som griper etter brystet. Varm melk. Hjerteslagene inntil deg. Pusten. Vask og stell. Lukten av nyvasket baby. Sår gråt. Trøst. Hvert klynk og sukk. Et gjesp. Søvn. Rytme. Alt dette sanselige. Din luktesans, din synssans, din hørsel, din hud så skjerpet for alt. Inntrykkene virker direkte på deg, uten refleksjon, og du handler instinktivt. Båndet til det som ble til og vokste inne i deg, som helt bokstavelig er del av ditt blod og din hud, er alt. Nei, menn forstår ikke slikt.

Kanskje nettopp derfor stoler du ikke helt på menn. Selvsagt stoler du på din mann. Han er snill og omtenksom og støtter deg. Men barnet er ditt. Du led for det, du fødte det, du gir det melk, du gir det liv. Din kjærlighet er grenseløs. Kjærligheten er sanselig, øm, ja nesten erotisk. Du stoler på ditt barn mer enn du stoler på menn.

Båndet du knyttet til den nyfødte er så sterkt at det vil vare livet ut. For deg vil barnet alltid være veslejenta eller lillegutten, selv om det vokser og forandrer seg til det ugjenkjennelige....

Fødselen gikk greit. Ukene og månedene går. Før du vet ordet av det er din permisjon over og barnet må i barnehage. Du liker ikke det, for du har vendt deg til nærheten. Nå vil tiden sammen med barnet bli mindre, men det er også andre hensyn å ta. Jobben venter. Familiens økonomi krever to inntekter. Dessuten vil du jo gjerne realisere dine egne ambisjoner. Du har en karriere. Barnet er en stor del av ditt liv, men ikke alt.

Du er selvsagt for likestilling. Som kvinne vil du ta del i det store fellesskapet og få ansvar på linje med menn. Derfor er jobben så viktig. Likevel blir du litt overrasket når du oppdager at det er menn i barnehagen. Skal menn få lov til å kle av ditt barn, vaske og stelle det? Du blir litt urolig. En ting er at din mann hjalp til med det samme, men han kjenner du jo. Dette er menn du ikke kjenner, fremmede. Hva kan da skje? Skal de virkelig få arbeide med barn på linje med kvinner? Du synes det både er litt rart og unaturlig. Barn er kvinners doméne. Du stoler ikke helt på menn.

Du er inne i en hektisk periode av ditt liv. Du føler at det stilles mange krav til deg. Du må være dyktig på jobben, du må være en god mor og så må du holde deg attraktiv. På jobben føler du at du må yte litt ekstra for at de fortsatt skal ta deg på alvor etter fødselspermisjonen. Hjemme gjør du alt for å være en god mamma og forsøker å kompensere for tiden du ikke er sammen med barnet. Og selvsagt stiller du krav til ditt utseende. Du vil gjerne forbli attraktiv. Du har strekkmerker etter fødselen som du synes skjemmer kroppen og som du vil ha bort før badesesongen. Du la på deg noen kilo under graviditeten som du nå arbeider for å få vekk. Du stoler ikke helt på at menn vil finne deg attraktiv med disse merkene eller disse kiloene.

Helt fra du var i puberteten har du hatt et bevisst forhold til ditt utseende. Livet foran speilet har tidvis vært preget av nederlag. I dag er du tryggere på deg selv (du er jo voksen) og føler ikke det samme presset som før. Det er lett å le av alt det dumme dere fant på, du og dine venninner, for å få oppmerksomhet fra guttene. Du var så usikker i de årene. Det ytre ble en måte å kompensere for usikkerheten. Men selv om du nå er eldre og mer sikker, stiller speilet fortsatt krav. Når du betrakter deg selv, vil du fortsatt være en litt annen enn den du ser. Som ung tok du din jevne hud som en selvfølge. Du husker at du kunne le av alt det de voksne kvinnene fant på for å holde huden fin. I dag vet du at huden krever mer oppmerksomhet. Du vil ikke at den skal forfalle.

Overalt stilles det krav til deg. I ukebladene, på TV og internett ser du kvinner som er vellykkede, som tilsynelatende får alt til, og som ser unge og attraktive ut. Det legger et press på deg om å være likedan. Du kan selvsagt ignorere dem, og tenke at du er verdifull uansett, men du stoler ikke helt på at det er sant....

Årene går. Din mann forandrer seg. Dere er ikke like gode venner som før. Det blir mer slitsomt å holde forholdet ved like. Det blir liksom ikke overskudd til det. Tiden strekker ikke til. Du føler at dere ikke kommuniserer like bra som dere gjorde før. Du har alltid hatt problemer med å snakke ordentlig med menn. Du føler kanskje at menn ikke liker samtaler. Det har du følt siden ditt første forhold med en mann, din far. Du fikk aldri snakket ordentlig med din far når du var liten. Det var liksom så mange hindringer. Av din mor lærte du at jenter skal passe seg for menn og ikke komme for nær dem. Din far forble litt fremmed. Du trodde at dere ville komme bedre overens når du ble voksen, men det skjedde jo ikke. Alle menn er egentlig fremmede. Hva tenker de på? Hvordan fungerer det inne i hodet på dem? Kanskje du aldri riktig har stolt på menn fordi du aldri har fått svar på disse spørsmålene.

Så en dag får du en fryktelig mistanke. Har mannen din et forhold til en annen kvinne? Kanskje med noen som er yngre enn deg selv? For du vet at tiden aldri er en kvinnes venn. Du føler først et voldsomt sinne. Alle dine mistanker om menn kommer til sin rett.

En tid senere skjer det som mange må igjennom. Du og din mann har kjent hverandre i nesten femten år, men nå går dere fra hverandre. Det har ligget i kortene en stund. På en måte er det en lettelse å få en avklaring. Dere har blitt enige om å gå videre hver deres vei. Dere skilles som venner. Minnene og veslejenta vil alltid binde dere sammen. Du innser at voksne også forandrer seg og kan trenge ulike mennesker i ulike faser av livet. Hva som fungerer godt i dag trenger ikke å fungere om fem eller femten år....

Din datter har nå blitt såpass stor at dere kan ha ordentlige samtaler. Kanskje du bor på et nytt sted. Eller du har fått deg en ny jobb med nye mennesker. Det er vanskelig å opprettholde kontakten med de gamle venninnene. Derfor blir din datter nå din nye, faste venninne. Dere ble knyttet enda tettere sammen etter skilsmissen og nå bor hun hos deg. Hun er bare 10 år men er moden for sin alder. Hun er selvsagt fortsatt et barn, men samtidig noe mer. Dere går på byen og handler sammen, kjøper de samme klærne (bare i ulik størrelse), prøver sminke, grer hverandres hår, spiser og prater, betror dere til hverandre og gjør alt det venninner gjerne gjør. Gjennom henne opplever du på nytt gleden av å være ung. Hennes glede blir din glede. Du er selvsagt fortsatt hennes mor, men på en vesentlig måte er hun likestilt med deg.

Jenter kan ha det veldig fint sammen, det vet du. Men du vet også at det ofte forutsetter at man lever i en egen feminin verden. Med en gang gutter-menn bryter den kretsen blir alt forstyrret. Båndene og tilliten settes på prøve. Det blir kniving, misunnelse, sjalusi, baktaling og konflikt....

Til tross for at du følte at det var riktig å skilles, føler du også at skilsmissen var et nederlag. Gjennom hele din oppvekst lærte du å tenke på ekteskapet som en realisering av alle drømmer. Det gjorde at du var villig til å gi avkall på glede her og nå til fordel for en fremtidig lykke. Men det var også andre hensyn å ta. Som kvinne vet du at det finnes noe som er vanskelig å definere, men som like fullt er høyst virkelig, og det kalles rykte. Dydige piker har et rykte å passe. Det lærte du av din mor. Et godt rykte legger grunnlaget for å få en god mann. Du skulle nemlig ha den perfekte mannen, drømmeprinsen. Dere skulle gifte dere og leve resten av livet sammen. Sammen skulle dere vandre inn i evigheten. Du vet nå at det var en illusjon. Et samliv er fullt av kompromisser. Livet er en serie med forandringer. Drømmeprinsen finnes ikke.

Din bitre erfaring betyr ikke at du ikke fortsatt lengter etter noen å dele livet med. En dag tror du at du har funnet han. Dere begynner å møtes jevnlig og det virker som om ting stemmer. Han introduseres til din datter som nå er 11 år. Det eneste lille skjæret i sjøen er at forholdet til din datter nå blir mer anstrengt. Hun vil ikke ha en ny pappa. Hun blir lei seg og trassig.

Imidlertid synes det å ordne seg etterhvert. Din nye kjæreste legger ned mye tid på henne, kjøper henne ting, tar henne med ut, er mye sammen med henne. Din datter blir mer medgjørlig. Dypt inne i deg liker du ikke oppmerksomheten hun får, men det ser ut til at hun venner seg til tanken på å få en ny pappa.

Så en dag får du en fryktelig mistanke. Din datter lar falle noen ord som du først ikke legger noen vekt på. Hun ble holdt litt ekstra rundt den siste gangen de var ute. Det er bare et hint, men det vekker mistanke....

Du ber din datter fortelle mer. Plutselig forteller hun alt. Du blir lam av skrekk. Det du har fortrengt i mange år velter nå opp. Du har nemlig en vond hemmelighet. Du ble befølt når du var liten. I flere år. Du fortalte det aldri til noen. Du kunne ikke snakke med din far om det og du turde ikke si noe til din mor. Du fortalte aldri hvordan du ble befølt av din gamle, møkkete bestefar. Han døde da du var 13 år, men først som nittenåring fortalte du det til mamma. Hun reagerte med vantro. Du er fast bestemt på at dette ikke skal gjenta seg og tar kontakt med politiet.

Det blir et stort oppstyr. Din kjæreste må i avhør og settes i varetekt. Du bryter naturligvis alle bånd med han. Din datter blir undersøkt av lege og må til psykolog for å utredes om langtidsskade. Hun blir tilbudt terapi. Barnevernet tar kontakt. Hun må i dommeravhør. Din datter er litt uklar omkring hva som egentlig skjedde. Men hun er jo bare et barn, og kan ikke forventes å huske alt. Hun gråter og har det fryktelig vondt. Ditt sinne og raseri rettes nå ikke bare mot din tidligere kjæreste, men mot alle menn. Menn er noen svin. Du kan aldri stole på dem. Slik er de alle sammen. De liker ung hud og føyelighet. Når de får en mulighet, misbruker de gladelig ei lita jente. Har du ikke alltid hatt en mistanke om det? Er ikke dette beviset på at du hadde rett? Har ikke menn alltid sviktet deg?

De pedofile sier at de er glad i barn, men hva skjer når barnet vokser til og ikke lenger er et barn? Slike forhold varer ikke. De vil bare ha en ung og føyelig kropp, og når de er ferdig med den går de til en ny.

Saken drar ut. Det finnes ikke bevis mot din tidligere kjæreste bortsett fra det din datter sier. Han nekter for alt. Hun endrer forklaring. Det blir ikke funnet barneporno hjemme hos mannen. Ord står mot ord. Saken blir til slutt henlagt. Men det endrer ikke på ditt standpunkt. Du mener at beviskravene er for store. Det er for vanskelig å dømme menn i slike saker. Straffene er også for små. Slike forbrytelser er jo verre enn drap. Du blir politisk engasjert og arbeider for å innføre et offentlig register der alle som har vært dømt for pedofili eller vært mistenkt for pedofili står oppført. Da kan en kvinne sjekke hvorvidt en mann representerer en trussel mot hennes barn.

Forholdet til din datter blir aldri som før. Til tross for at dere er alene sammen igjen, er det nå en atmosfære av mistillit mellom dere. Du unngår å snakke om saken. Mange år senere sier hun at det som skjedde egentlig ikke skjedde. Men du tror ikke på henne. Det er bare et forsøk fra hennes side på å fortrenge de vonde minnene....

Du liker å svømme og går minst en gang i uken til svømmehallen. Din sønn har vært med fra han knapt kunne gå. Du har lært han å svømme. Det er veldig hyggelig å koble av på denne måten og gjøre noe sammen med han. Han blir med inn i damegarderoben der han skifter og dusjer med deg. Det går greit i mange år, men så en dag forteller en kvinne i garderoben at hun ikke liker å ha gutten der. Hun synes at han glor på henne. Du blir overrasket. Din sønn er 6 år gammel. Du har aldri merket at han har glodd på deg eller andre i dusjen. Du undersøker saken og finner ut at svømmehallen ikke tillater å ha med gutter inn i damegarderoben når de har kommet i skolealder. Din sønn skal begynne på skolen til høsten. Han må enten benytte herregarderoben alene eller bli hjemme. Men hva kan skje med han der inne hos herrene? Du vet at det kryr av pedofile på sånne steder. Svømmehaller tiltrekker seg menn som forgriper seg på gutter. Din sønn er 6 år. Likevel oppfatter kvinnene i damegarderoben han i realiteten som Mann. Du regner med at han vil bli seksuelt misbrukt hos herrene.... Din sønn blir hjemme og du mister litt av fellesskapet med han. Holdningene til damene i damegarderoben godtar du, det er de pedofile som får skylden.

Tenk deg at du skal bli far for første gang.

Etter måneder med venting og forberedelser har tiden kommet. Din kone skal føde. Til nå har hun vært din kamerat og sexpartner. Nå blir alt så mye mer alvorlig. Din kone har forandret seg. Noe vokser inne i henne. Du vet at det skal bli et barn, ditt barn. Og din sexpartner skal bli mor. Du forstår at det virkelig finnes et hunkjønn av arten, den som blir gravid og føder, og hvor spesiell hun er for deg.

Terminen nærmer seg. Alt konsentreres nå om henne. Alle forberedelsene er gjort, det har gått bra mange ganger før, men du er engstelig og nervøs likevel. Du er mer engstelig enn henne fordi det ikke skjer med deg, det er ute av din kontroll. Du er bare en tilskuer under de lange dagene og timene med venting. Du opplever hennes smerter som du ikke kan gjøre noe med. Vil det noen gang ta slutt?

Så kommer øyeblikket. Var du i rommet eller måtte du ut? Men så hører du et skrik. Livet tennes som en fyrstikk i mørket. Hvem er det som skriker? Er det bylten som skriker? Hvem har plassert det barnet her i dette rommet?

Det er underet, det eneste virkelige underet som finnes. Og for aller første gang i ditt liv forstår du hvor liten du selv er. Du har opp til nå levd bare for deg selv, tenkt utelukkende på egne ting. Nå innser du at du bare er en lenke i en kjede som strekker seg uendelig bakover og forover. Hele perspektivet på ditt liv forandrer seg når du for første gang holder den varme bylten i dine armer. Du får aldri tilbake ditt gamle jeg....

Hverdagen kommer. Å ha et barn er ikke bare undre og tårer. Det krever stell, tid og tålmodighet. Du oppdager at barnet er ganske selv-sentrert og egoistisk. Det raper, gulper, lager vond lukt og holder deg oppe om natta. Men du finner deg i det, det har talløse fedre før gjort. For du er far, med det ansvaret det medfører. Du vil aldri slippe unna dette ansvaret, det personlige ansvaret. Du vet at ingen annen kan bry seg eller vil bry seg om ditt barn slik du selv gjør.

Første gang barnet ser på deg og gjenkjenner deg. Øynene stirrer ikke lenger flate ut i lufta, men ser på deg. De første famlende ordene. "Pa-pa". "Pappa". Med ett har dette kreket blitt et menneske. Det har blitt bevisst at du finnes. Det er bevisst at det selv finnes. Andre er. Jeg er. Det er et øyeblikk av glede over å ha produsert et sunt og normalt menneske som nå kommer inn i fellesskapet, og det er begynnelsen på en livslang relasjon med dette menneske. Men en ny person i huset er også en ny vilje i huset, en vilje som ikke nødvendigvis er lik din. Dermed er dette øyeblikket også begynnelsen på uoverensstemmelser, om ikke konflikter....

Du vet naturligvis hva som er best for barn. Du har levd en stund og kjenner farene. Du vet det finnes veier med trafikk. Der kommer bilene fort og de bryr seg ikke om 3-åringer som løper ut i veibanen for å hente ballen sin. Mennesker skades på de veiene, de dør. Det vet du som har levd en stund.

Du vet hva som er best for barn. Du vet når de skal spise og når de skal legge seg. Eller kanskje du bare vet at barnet trenger mat og må sove av og til? Kanskje barnet ikke vil spise eller sove akkurat når du ønsker det? Hva gjør du da? Det finnes nå flere viljer i huset, flere synspunkter, det innser du. Men du er tross alt den voksne, den som har det avgjørende ordet. Barn må føye seg etter din vilje, slik du måtte føye deg etter dine foreldres vilje, det husker du. Hvordan ville det gått hvis barn fikk bestemme selv? Ballen og bilen.

Barn vet ikke sitt eget beste. Det vet derimot du som er voksen. Ved å rettlede dem, skal de få kunnskaper uten å måtte gå igjennom negative erfaringer. Du vil ikke bare se på når de prøver og feiler og finner sin egen vei. Du vet bedre. Du kjenner farene og du vet hva barn må gjøre for at det skal bli folk av dem. Du vil at de skal lykkes her i livet. Du har ambisjoner på deres vegne. Du har selv gjort ting du angrer på og ikke vil at de skal gjenta.

Noen år går. Veslejenta har blitt større. Nå kan hun snakke ordentlig og skal snart begynne på skolen. Årene da hun var liten gikk i ettertid så fort. Det var en hektisk periode i ditt liv, det var mye å gjøre på jobben, du var midt oppe i en karriere og synes nok at tiden med din datter ble for knapp. Barn vokser fort. De forandrer seg nesten hver dag. Nå har hun begynt å ta del i det større sosiale fellesskapet utenfor hjemmet. På skolen er hun dyktig og flink. Ved siden av skolen har hun fritidsaktiviteter. Hun trener og skal kanskje en dag utmerke seg. Som god far stiller du opp, betaler det som skal betales og bruker tid på å kjøre henne til ulike avtaler. Hun skal lykkes i livet og oppnå det som du mener er best for henne. Selvsagt går ikke alt etter planen. Skuffelsene kommer alltid. Men du er der for å støtte henne og gi henne mulighetene.

Du skulle nok gjerne hatt mer tid til en ordentlig samtale med din datter, ikke bare den praten man har i bilen eller rundt middagsbordet. Nå virker kanskje hennes sorger trivielle på deg. En edderkopp. Et skrubbsår. En ødelagt fuglevinge. Erting i klassen. Midt i ditt eget, voksne alvor er det godt å vite at det finnes de som ikke har andre sorger enn disse. Du føler at du er en god far når du gir henne en trygg ramme rundt tilværelsen.

Ble du og din datter venner? Det er kanskje ikke så lett å bli venner med noen som er så mye yngre enn deg selv og som du attpåtil bestemmer over. Du har vel aldri virkelig følt at du var likestilt med henne, selv om hun etterhvert har blitt større og kan tenke, resonnere og si de mest overraskende ting. Men du kan ikke ta hennes lille verden på alvor. Du kan aldri spørre henne til råds om personlige saker eller virkelig snakke alvorlig med henne. Det ville være å ta fra henne barndommen og den trygge rammen du har bygget opp omkring henne.

Din datter kommer i puberteten. Om du ikke har merket det før, innser du nå at hun drar seg vekk. Hun vil være alene på badet, kjøpe sine egne klær, være ute med venner. Og så har hun begynt å ha hemmeligheter for sin pappa. Hun snakker ikke lenger om løst og fast, kaster ikke ut i luften alt som faller henne inn. Hun vender seg inn i seg selv, blir mer opptatt med egne ting. Tiden med henne blir mindre. Skolen er hun nå lei av, selv om du hele tiden forklarer for henne hvor viktig den er....

Du har naturligvis lagt merke til at kroppen hennes får former. Gjennom denne gryende kvinneligheten innser du for første gang hvor urettferdig verden kan være for det motsatte kjønn. Nå reiser monstret seg. Tiden har kommet for den store og viktige samtalen. Du må klargjøre ett og annet for henne. Mye av dette har du overlatt til hennes mor, men det er et par ting du som mann må si til henne om menn. Det er ikke lett, men du må gjøre det. Fra dagen hun ble født har din oppgave vært å gjøre henne trygg.

Du husker tilbake på yngre dager. Du var ingen helgen akkurat. Du debuterte når du var 16 år med ei jente som var ett par år yngre enn deg. Så holdt du det gående en stund. Snurrebassen fikk lufta seg. Du var russ. Du var i marinen med gutta boys. Du var på interrail. Det skjedde litt av hvert. Og så var det den turen til Bangkok. Hva het hun svenske? Gunilla? Å jo da, du var en ordentlig villmann før du traff din kone.

Det som plutselig slår deg er at alle disse jentene du har hatt sex med hadde en far. Du traff aldri den faren, men et eller annet sted befant han seg. Visste han hva datteren holdt på med? Ville han likt å vite hva datteren holdt på med? Du stiller disse spørsmålene fordi det plutselig går opp for deg at du er far på denne måten nå. Og du liker det ikke. Du liker slett ikke tanken på at din datter skal bli behandlet slik Gunilla ble behandlet av deg og de andre den gangen. I det hele er det ekkelt å minnes dette nå. Den første jenta du hadde sex med var bare 14. Du tenkte ikke på det den gangen. Du var ung og tankeløs, hadde lite erfaring og gjorde dumme ting....

Det verste er at du blir konfrontert med tanken på at noen faktisk kommer til å gjennomføre en seksuell handling med din datter. Fordi din datter på mange måter er deg selv, vil denne handlingen på en måte også bli gjennomført på deg. Dette er ikke fint å tenke på, og det forandrer på hvordan du tenker om sex. Det er greit at du gjorde ting med andres døtre, men tanken på at andre skal gjøre det samme med din datter blir for drøyt. Du ser nå sex for hva det virkelig er: rå og ukontrollérbar lyst (du vet hvordan det var), uerfarne og hensynsløse gutter (du var selv en av dem) og ei stakkers jente som kan skades. Hun er fremdeles veslejenta di. Det var ikke så lenge siden du holdt henne i armene, så hennes redsel for edderkopper, så hvordan hun fikk vondt når hun falt og slo seg, hvordan hun kan gråte og være lei seg....

Så har du den store samtalen med din datter, der du gjør henne oppmerksom på hva gutter er, hva gutter vil og hva seksualitet egentlig er. Din faderlige gjerning avsluttes med en innstendig oppfordring om å passe seg. Du er kanskje den typen som også har synspunkter på hvordan hun kler seg, på hvem hun er sammen med og er bekymret for hvor hun har vært. Da kan du få servert noe slikt som dette: "Hva faen angår det deg?? Hvis du vil vite det, så har jeg knulla ja. Mange ganger. Med flere. Får prevensjon av helsesøster. La meg være i fred." For å unngå en slik scene, for å slippe å høre den nakne sannheten, er det bedre å skyve alt vekk. Temaet er så betent og ubehagelig allikevel at det er best å late som om det ikke finnes. Etter samtalen med din datter lar du derfor saken ligge, og lar det som skjer skje. Det er ikke lett å være far.

Kjæresten hennes kommer på besøk. Et slapt håndtrykk. Et fårete goddag. En gutt på hennes egen alder. En kvisete snørrvalp. Han utgjør ingen trussel mot deg. Din datter er fremdeles glad i pappaen sin.... Når hun er 18 år er hun ikke mer et barn. Da kan hun flytte ut og gjøre hva hun vil, bare ikke her i huset.

På rommet hennes henger plakater av tenåringsidoler. Som regel er disse guttene eldre enn henne selv. Du overhører en kommentar om at en lærer på skolen er kjekk. Når praten går om gutter i hennes omgangskrets, er det ikke nødvendigvis jevnaldrende de snakker om. Du har selv tatt deg i å titte på noen av hennes venninner, selvsagt i all uskyld, du er jo en ansvarlig far, men noen av dem ser bra ut, det er ikke til å komme forbi. I dag er det vanskelig å se forskjell på en 14-15 åring og en 18-åring. Men de er mindreårige, det vet du, og gud nåde om en mann skulle røre din datter.

Så skjer det som du nesten ikke har turt å tenke på. En dag får du en telefon fra politiet. Din datter er involvert i en sak. Det er noe med en voksen mann. Noe kriminelt har skjedd — eller skulle skje — eller kunne skje. Det blir et oppstyr uten like. Du må i avhør hos politiet som verge for din datter. Hun undersøkes av lege og må til psykolog for å utredes om langtidsskade. Hun får tilbud om terapi. Barnevernet tar kontakt. Skolemyndighetene vil vite hvorfor hun ikke har vært på skolen. Din datter er taus og vil ikke samarbeide. Etter en stund blåser det over. Saken henlegges, men den har gjort deg skikkelig skremt.

Hvorfor sa hun ikke noe? Hvorfor fortalte hun ingen ting? Hvis hun hadde problemer, hvorfor kom hun ikke til pappaen sin for å få hjelp? Har hele hennes oppdragelse vært bortkastet? Har ikke du sagt til henne gang på gang at hun må passe seg?

Du får ingenting ut av henne. Hun er trassig. Du blir sint. Ikke så mye på henne, hun er jo bare et barn, men på mannen som gjorde dette mot henne, som er skyld i det hele. Han er en gris, en feiging, en syk pervers, en taper som ikke får det til med jevnaldrende og må gi seg hen på barn, forstår hun ikke det? Forstår hun ikke hva han har stelt i stand? Slike menn vil deg bare vondt! De lurer uerfarne jenter og lover alt mulig, så får de det de vil ha og forsvinner.

Du får henne til å innse sine feil. Hun hører på pappa. Tårene kommer. Ja, hun tok feil. Ja, hun angrer. Så er hun i dine armer igjen og er veslejenta di. Jeg har jo sagt til deg mange ganger at du ikke må gjøre slikt.

Nå rettes hele din vrede mot slike menn. Frykten etter den første telefonen fra politiet, ydmykelsen under avhøret, din sårede stolthet etter legeundersøkelsen, følelsen av å ha blitt gjort til narr av en annen mann, konflikten med din datter, hele din vanære rettes nå mot slike menn. De er jo pedofile. Det er de som har skylden for alt sammen. De er avvikerne. De vil ta det som tilhører deg, det du er glad i. De vil forstyrre og lage uorden i familien din. De vil forsyne seg av din datter uten å gjøre opp for seg. De vil bruke et lite barn som ikke kan forsvare seg. Barn gjør alltid det voksne sier. Voksne får alltid viljen sin med barn. Barn ser på voksne som autoriteter og tør ikke si nei. Barn vet ikke sitt eget beste. Derfor samtykket din datter, selv om hun ikke ville og ikke hadde lyst. De pedofile vil med overlegg skade jenteungen for livet. De vil bare ha tilfredsstilt sine lyster. Hvordan ville det gått hvis vi bare gikk rundt og tilfredsstilte våre lyster? Barn ville ikke gått på skole og din datter ville læres opp til å bli en prostituert. Menn som gjør slikt mot jenter er syke. Slike menn må vi sikre oss mot. De må sperres inne. De må ikke få lov til å gå rundt og ødelegge barn.

Enda verre ville det ha vært om noe tilsvarende hadde skjedd med din sønn. Visst tolererer du homofile. De homofile kan gjerne få kle seg ut og underholde deg. De kan gå i sine parader og lage spetakkel. De homofile kan godt få lov til å være seg selv, bare ikke her, ikke i din familie. I familien og blant barn har de homofile ingenting å gjøre. De får jo ikke selv barn. Hvorfor skulle din sønn oppsøke homofile? Din sønn er ikke homofil. Du har ambisjoner på hans vegne. Han skal en dag bli noe innenfor matematikken eller på idrettsbanen eller bli lege. Da kan han ikke samtidig kle seg ut og gå i tog. De homofile tenker bare på sex. Din sønn har viktigere ting å tenke på. Fremfor alt skal han en dag sørge for at du blir en stolt bestefar. Han skal få barn med en fin kone, slik at kjeden som strekker seg uendelig bakover og forover ikke brytes. Din sønn kan umulig være homo. Fordi han på mange måter er deg selv, ville det bety at du også var litt homo. Nei, det er de pedofile som har skylden. Det er de som tar fra deg din sønn. De forfører gutten før han vet sitt eget beste. De vil gjøre sønnen din homofil. Menn som gjør slikt mot gutter er syke. Slike menn må vi sikre oss mot. De må sperres inne. De må ikke få lov til å gå rundt og ødelegge barn.

Han er så arrogant ... han belærer meg om mine barn ... får ikke jeg ha lov til å være redd og engstlig for mine barn ... han avfeier det med pedofobi ... har ikke jeg god grunn til å frykte sånne som han ... hva leser vi i avisene hver dag ... hva ser vi på TV ... fikk vi ikke nettopp beskjed om at en overgrepsdømt har flyttet inn i nabolaget ... og så skal vi ikke være redde for våre barn ... på skolen har de fortalt oss hva vi skal være på vakt mot ... de sier ikke det uten god grunn ... de har forsket på det ... seksuelt misbruk skaper livsvarige traumer og ødelegger et liv ... det er verre enn drap ... vi må være på vakt hele tiden ... barna skal være under oppsyn ... vi vet aldri hva som kan skje når vi ikke er tilstede ... barn skal beskyttes mot denslags ... barn skal få lov til å være barn og vokse opp i trygghet ... barn kan ikke forsvare seg mot en stor voksen mann ... disse mennene må erklæres for syke og stenges inne ... det må bli slutt med å se igjennom fingrene med det ... vi kan ikke ha toleranse for slikt ... vi trenger handling ... det gjelder barna våre ... vi elsker dem høyt og gjør alt for dem ... det skal de pedofile få merke ... ungene våre er det mest dyrebareste vi har ... derfor trenger vi politikere med ryggrad ... vi trenger en sterk leder som kan skjære igjennom og gjøre noe med disse pedofile ... kastrér dem, skyt dem, fjern dem fra samfunnet så barna våre kan være trygge ... barn skal kunne vokse opp i trygghet ... er det for mye å forlange?

Den pedofobe

I dette avsnittet skal det tegnes fem psykologiske profiler av mennesker som er pedofobe. Gjennom disse profilene vil jeg identifisere og motivere typer av pedofobi i menneskets psyke. Jeg vil gi eksempler (case) på hver type. Noe slikt har aldri vært gjort før, og det følgende må bare sees på som et utkast.

I Dagbladet kunne vi i januar 2010 lese om en forretningsmann som ble uthengt som pedofil fordi han nektet å flytte seg fra et flysete ved siden av en 12 år gammel gutt. British Airways tillater ikke at voksne menn sitter ved siden av barn som reiser alene. Den kabinansatte som insisterte på dette handlet naturligvis etter instruks. Vi kan ikke vite i hvilken grad hun eller han selv trodde at mannen var en trussel mot barnet på et offentlig og oversiktlig sted som et fly.

Dette er et godt eksempel på institusjonalisert pedofobi. Det er en form for pedofobi som gjemmer seg bak lover og vedtekter. De som utøver pedofobien er tjenestemenn som risikerer å miste jobben om de ikke handler etter instruks. Det finnes selvsagt personer som har ansvaret for disse lovene, vedtektene og forskriftene, men de er også (eller kan være) mennesker som bare handler i kraft av sin stilling, som direktør av et flyselskap osv. Det endelige ansvaret kan ikke tilbakeføres til en bestemt person, men er summen av politiske vedtak, kultur, samfunnsforhold, tidsånd eller bare hva man kan slippe unna med, hva man kan sette i verk uten at det får juridiske konsekvenser.

På barnehage.no leste vi i januar 2011 et intervju med Margrete Wiede Aasland der det ble hevdet "at fem prosent av barn under 18 år utsettes for grove gjentatte seksuelle overgrep i en av kroppsåpningene" og "at 55.000 barn i Norge voldtas mer enn en gang i løpet av barndommen". Wiede Aasland er spesialist i sexologisk rådgivning og leder for Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi. På deres nettsted leser vi at "IKST er en privatklinikk som tilbyr psykoterapi til mennesker som strever og opplever vansker med sin seksualitet". Vi må tro at det finnes en sammenheng mellom stillingen Wiede Aasland innehar, de økonomiske incentivene IKST har og synspunktet på hvor mange barn som voldtas i Norge.

Det trenger ikke være økonomiske motiver bak pedofobe påstander. Påstandene kan være politisk motivert. I en rapport laget for FNs menneskerettskommisjon UNHCR fra 2009 sies det: "The number of sites devoted to child pornography worldwide is growing: 480,000 identified in 2004 compared to 261,653 in 2001. The number of predators connected to the Internet at any one time is estimated to be 750,000" og "Since child pornography is illegal, it is difficult to estimate the number of minors worldwide who are victims of these networks; estimates range from 10,000 to 100,000". Det er ikke angitt noen pålitelig kilde for disse tallene og de fremstår som hentet ut av lufta. Slike tall kan brukes av politikere til å øke bevilgninger, lage nye lover, innføre mer overvåkning og heve straffer. Vi merker oss også ordbruken. Vi leser om overgripere (predators) og ofre (victims). Å kalle mennesker med navn gjør ikke saken mer korrekt. Forfatteren av rapporten (Najat M’jid Maalla) bruker pedofobiens retorikk, overdrivelser, fordreininger og usannheter til å fremme egen og andres politiske karriere.

Profil 1: Den profesjonelle. Pedofobi er knyttet til ens profesjon eller til ens stilling. Bestemte holdninger og normer til pedofili og barns seksualitet ansees for å være nødvendig i ens arbeid. Disse holdningene får lov til å styre ens adferd. Denne type pedofobi er den mest overfladiske ved at holdningene er nøye knyttet til det arbeidet man utfører eller den stillingen man innehar. Man reflekterer ikke så mye over pedofobiens vesen og innhold, bare aksepterer den og bruker den. Holdningene kan forsvinne når de ikke lenger er påkrevd. Den profesjonelle pedofobe karakteriseres ikke så mye av en patologisk tilstand som av en ukritisk aksept av vedtatte normer og det ytre presset som alle opplever etter å være konform. Den profesjonelle pedofobe kan bevisst anvende pedofobiens diskurs til å fremme egen karriere eller for økonomisk vinning. Eksempler på profesjonelle pedofobe er politikere, terapeuter, barnevernsansatte og mennesker tilknyttet internasjonale organisasjoner med barn som oppgave.

I tilknytning til den såkalte Lommemannsaken sto dette i Aftenposten:

Aftenposten 15.01.2008:

For ingenting opprører oss mer enn når voksne systematisk misbruker barn seksuelt. Dette er den absolutte nulltoleranses område i et samfunn som ellers oser av mer eller mindre påtatt forståelse for det meste. Det sier sitt om hvor i forbryterhierarkiet slike overgripere befinner seg at Ilas fangebefolkning roper skjellsord etter en ellers elsket forsvarer. For også der finnes det en æreskodeks.

Rent umiddelbart kan vi undre på om 'Ilas fangebefolkning' er en autoritet som Harald Stanghelle bruker i flere sammenheng når moral og lovlydighet er tema? Men det virkelig interessante er hans utsagn om den absolutte nulltoleranse. Impliserer han hermed at samfunnet har en toleranse for voldtekt av voksne kvinner som er større enn null? Eller er nulltoleransen mer et spørsmål om nulltoleranse for enhver seksuell kontakt mellom barn og voksne, uansett hvordan den kom i stand? Med en gang vi begir oss inn i det absolutte blir verden enkel. Farlig enkel. I en slik enkel verden kan vi fort miste vår individualitet, vår empati, vår medmenneskelighet og anstendighet, og rive ned rettsstaten det har kostet oss så mye å bygge opp. Det er overraskende at en reflektert og kunnskapsrik mann som Harald Stanghelle kan gå god for en slik enkel verden.

Ofte må man søke bakenforliggende årsaker til pedofobi, årsaker som går dypere enn bare praktiske hensyn i utøvelsen av et yrke eller presset alle opplever etter å være politisk korrekt.

Mike Echols var en amerikansk anti-pedofil aktivist, en klassisk pedofob. Hans hat var rettet mot det guttepedofile miljøet i USA, og besto av ulike former for verbale angrep, sjikane, offentliggjøring av navn på pedofile ("outing") samt å trakassere navngitte menneskers familie, arbeidsgivere og nabolag. Ved å lese her og her får man et inntrykk av denne personen, hans liv og metoder. Ved å fremstille seg selv som en beskytter av barn, brukte han bevisst appellen som er forbundet med barns velferd til å legitimere sin egen adferd som pøbel. Hans misjon var å befri internett for barnesexjegere ("child sexual predators"). Alle som ikke var enige med han og hans metoder var enten pedofile eller tok del i en pedofil konspirasjon.

Det mest interessante med psyken til denne personen var hans opptatthet av gutter. Han publiserte bilder av gutter på sitt nettsted under påskudd av å ville identifisere ofre for barneporno. Han ble tatt med et større antall datadisker og to magasiner med fotografier av nakne gutter, men hevdet selv at materialet bare var for å vise andre hva barnepornografi er. Mike Echols er et godt eksempel på en type menneske som ikke kan relatere seg til sine følelser på annen måte enn ved å spy ut hat. Hans endelikt viser hvordan det går når man gjør hat om til et mål med livet.

Profil 2: Den hykleriske. Pedofobi er knyttet til det forhold at man selv er pedofil eller har pedofile trekk, dvs. at man under gitte omstendigheter kan finne barn (mennesker under seksuell lavalder) seksuelt tiltrekkende. Denne tiltrekningen kan være noe man selv erkjenner, men som oftest dreier det seg om følelser man ikke aksepterer og kjemper imot. For den hykleriske pedofobe er pedofobi en psykologisk forsvarsmekanisme. Det er en måte å projisere egen skam, frustrasjon og aggresjon over på andre. Det er barna som har skylden. Det er de som fremkaller onde følelser ved hvordan de oppfører seg, betér seg, kler seg, er seksuelle osv. På samme måte er det 'de pedofile' som har skylden. For de hykleriske pedofobe er det de pedofile som virkelig er synderne, ikke dem selv. Dette blir godtgjort overfor en selv og andre ved å offentlig fordømme pedofile. Den hykleriske pedofobe gir alltid andre skylden. Slike mennesker vil fornekte for andre det de selv føler, og kritisere hos andre den de selv er. I ytterste konsekvens kan dette ta formen av en nevrose, der éns indre og ytre selv er i en så stor konflikt at det kan karakteriseres som en psykotisk tilstand.

Ofte er vi vitne til en psykologisk mekanisme kalt reaksjonsdannelse hos den pedofobe. Mekanismen kan beskrives slik: et behov for å dvele ved og repetere skrekken ved seksuelt misbruk av barn, der en pirring og forsterkning av fornektete lystbetonte interesser skjer ved en tilsynelatende aversjon men likefullt en vedvarende opptatthet av medgitte avskyelige handlinger.

Slike reaksjonsdannelser brukes også av media, der en detaljert beskrivelse av seksuelle handlinger med barn kombineres med avskyerklæringer og bruk av ord som overgrep og misbruk, se f.eks. her.

Her kan vi lese hvordan en redaktør gikk på nettet som 12 år gamle 'Jon' for å avsløre menn med pedofile trekk. Vi kan undre på hvor lovlig det er for denne '12-åringen' å prate om sex med noen som virkelig er 12 år men som utgir seg for å være eldre på nettet, men det er kanskje en problemstilling som ikke opptar redaktøren. Om det er greit å spille 12-åring på nettet, er det da ikke også greit å spille at man liker 12-åringer på nettet? Men uansett, dette illustrerer hvordan den pedofobe kan identifisere seg med barn og deres antatte svakhet. Det er å ikle seg rollen som offer, som uskyldig 12-åring, dog ikke så uskyldig at denne 12-åringen ikke snakker om sex med fremmede på nettet. Kanskje det hele mest handler om redaktøren selv, om hans tanker, usikkerhet og frykt relatert til seksualitet? Hvem er disse mennene med pedofile trekk, og hvem er jeg?

Redaktørens lek er nokså uskyldig. Noe helt annet blir det når slike rollespill brukes systematisk til å forfølge og fengsle mennesker. I USA gjorde Chris Hansen slike rollespill om til en blanding av korstog og underholdning med serien To Catch a Predator, en serie som også ble vist i Norge. En episode av denne serien førte til at en aktor i Texas begikk selvmord. Pedofobi kan ta liv. Ironisk nok ble Chris Hansen senere avslørt i et utenomekteskapelig forhold med en kvinne som var tyve år yngre enn han selv (dog ikke under lavalder), se her. Dette har vært med på å trekke opp en skillelinje mellom pedofobe og ikke-pedofobe i USA, der man har begynt å karikere og latterliggjøre mennesker som Chris Hansen.

Ved siden av hykleriet, er Chris Hansen et godt eksempel på den type pedofob som er hellig overbevist om at barn er svake og trenger å reddes/beskyttes. Ulike former for identifikasjon og rollespill med barn inngår i dette. For slike mennesker vil møtet med 'de pedofile' alltid skje i rollen som offer. De pedofile er ulvene, de selv er lammene.

Profil 3: Den avmektige. Pedofobi er knyttet til følelsen av sårbarhet og/eller maktesløshet. Dette inkluderer også følelser som svakhet, utsatthet, hjelpeløshet, angst og fremmedfrykt. Følelsene kan være generelle tilstander i psyken eller de kan dukke opp (utløses) av aktuelle hendelser. De avmektige pedofobe vil føle angst og usikkerhet stilt overfor tilfeller av barns seksualitet. Likeledes vil de oppleve en følelse av sårbarhet og frykt i møte med pedofile. Disse følelsene motiveres av en konsekvent forestilling om at man selv er svak og/eller at barn er svake. Den avmektige pedofobe kan projisere sin egen opplevelse av svakhet og sårbarhet over på barn. Det er vanskelig eller umulig å overbevise dem om at de (og barn) i realiteten er sterke og trygge. De vil på en og samme tid oppleve sårbarheten som høyst reell og være ute av stand til å avhjelpe eller motvirke en slik sårbarhetsoppfatning. En grunn kan være at rollen som sårbar er ledd i en overlevelses-strategi, utviklet siden barndommen, der man ved å fremstille seg selv som liten og svak kan vekke sympati og oppnå fordeler hos andre. Den avmektige pedofobe kan bli psykotisk når vedkommende i egen overbevisning om farer får panikk og handler hysterisk og irrasjonelt.

Oprah Winfrey ledet et kjent amerikansk snakkeprogram. Allerede i 1986 påsto hun i ett av sine programmer at hun var blitt seksuelt misbrukt i barndommen, se her. Etter dette gjorde hun kampen mot 'barnesexjegere' om til en hjertesak, og spredte store mengder med overdrivelser og desinformasjon til millioner av amerikanske TV-seere. To av de mer bisarre innslagene handlet om en såkalt håndbok i å misbruke barn og en angivelig organisasjon av 9000 peniser. Begge sakene var i realiteten satire lagt ut på nettstedet 4chan.org og hadde ingen rot i virkeligheten. The Oprah Winfrey Show gjorde aldri noe forsøk på å bekrefte sannheten i innslagene, og sammen med lignende innslag skapte de store mengder med grunnløs frykt i befolkningen.

I 2010 kom det en bok som hevdet at Oprah Winfrey overdrev eller løy om sin barndoms fattigdom og seksuelle misbruk, se her. Det er umulig å vite om hun virkelig ble seksuelt misbrukt eller om det hele bare er opportunisme, et nøye planlagt ledd i å bygge opp et mediebilde av seg selv som offer og uprivilegert for å hente ut gevinst. Likevel kan vi anta at pedofobien til Oprah Winfrey motiveres av hva hun gjennomgikk.

I 2007 når den såkalte grooming-paragrafen ble innført sto dette å lese i VG:

VG 23.05.2007:

Høyrepolitiker André Dahl ønsker innspill til nye tiltak for å forhindre pedofile i å innynde seg hos småbarn. Selv ble han som barn lurt over telefon. Dahl har tidligere snakket åpent om hvordan han selv ble misbrukt som barn. Han er åpen for nye innspill til hvordan man kan bekjempe pedofiles tilnærming til barn - såkalt «grooming» - selv etter at den såkalte «Grooming»-loven ble vedtatt tidligere i år.

Her kan vi lese mer om den tragedien som rammet André Dahl når han som 14-åring søkte kontakt med en 22-åring som viste seg å være en 50-åring. Vi må tro at denne hendelsen virkelig fant sted og at den naturligvis var traumatisk. Men betyr det at alle seksuelle kontakter mellom 14-åringer og eldre menn er traumatiske? Les her. Det er alltid en tendens til å gjøre egne erfaringer om til universelle erfaringer, spesielt når de er negative, men har det noe med pedofili å gjøre? Er det ikke heller et spørsmål om problemene en gutt har med å stå frem som homofil og få den veiledningen og støtte fra familie og nære som han trenger? Misbruk kan like gjerne uttrykke dårlige sosiale mestringsevner og et seksuelt inkompetent nærmiljø.

Profil 4: Den hevngjerrige. Pedofobi er knyttet til hevntanker etter seksuelt misbruk. Misbruket kan være reelt (ved at man selv eller noen som står én nær virkelig ble seksuelt misbrukt) eller innbilt (ved at man mener noe skjedde som ikke har skjedd eller man omtolker hendelser som virkelig fant sted). Motviljen mot en bestemt overgriper har blitt gjort om til en generell motvilje mot pedofili og barns seksuelle uttrykk. Hatet har blitt universalisert. Typisk for den hevngjerrige pedofobe er troen på at alle seksuelle uttrykk hos barn er frembrakt av noe utenfor barnet selv ("grooming"). Den hevngjerrige pedofobe bringer sin pedofobi med seg overalt, i alle forhold og i alle sammenheng, og influerer vedkommendes liv på alle måter. Derfor er denne varianten av pedofobi mer patologisk. Den kan mørklegge og forbitre tilværelsen og gi opphav til kontinuerlige og livslange plager, både psykiske og somatiske. Som med andre besettelser, vil den hevngjerrige pedofobe ikke erkjenne at vedkommende selv har et problem, som skapes og ligger inne i dem selv, men vil alltid oppfatte pedofobien som en naturlig konsekvens av hvordan de pedofile er og hvordan barn er.

Pedofobi som hevntanker kan være rettet mot selve seksualiteten. Det kan være seksualforakt. Et interessant eksempel er denne saken der en 16 år gammel jente ble trakassert av sin tidligere trener, en voksen mann. Treneren gjorde også det samme mot datteren til en politimann, og vi må tro at vedkommende hadde et 'problem' med jenter i denne alderen.

Det finnes andre veier inn i pedofobien. De går langs mer narsissistiske linjer og har med et forkvaklet syn på egen kropp og seksualitet å gjøre. Her kan vi lese om to sentrale skikkelser i amerikansk kostholdsindustri. Sylvester Graham (1794-1851) er kjent for Grahambrødet. John Harvey Kellogg (1852–1943) er kjent for frokostblandinger. Begge hadde et forkynnende, nesten kvasi-religiøst ønske om å bedre kostholdet og seksualiteten i samfunnet. En fiberrik diett og en sunn seksualitet hørte sammen, i den forstand at de begge handlet om renselse, selvtukt og det magre. For Graham og Kellogg var alle typer sult, både for mat og sex, en trussel mot god helse.

Sylvester Graham.

Sylvester Graham ble tidlig kjent for sine utfall mot onani. Nærmest enhver menneskelig sykdom og skavank kunne forklares med denne last. Han var forfatter av boken "Lectures to Young Men on Chastity". Senere ble han mer opptatt av kosthold. Maven var, liksom kjønnsorganet, en kilde til lyst. Det gjaldt å fjerne denne lysten fra maven. Etterhvert ble han imot alt som kunne regnes for å være vellystig eller fremme nytelse, også korsetter og varme klær. Han kunne fremme sitt syn med autoritet fordi kristendommen alltid har hatt et innslag av legemlig fornektelse og askese ved seg.

John Harvey Kellogg er kjent for et sitat om bruk av omskjæring mot onani, se her. Hans holdning til barns seksualitet var en forlengelse av hans holdning til sin egen seksualitet, slik tilfellet gjerne er. Han var gift men hadde aldri sex med sin kone. Istedenfor samleie hadde han utviklet vanen med å få endetarmen fylt med vann, vi må tro under påskudd av en eller annen helsebringende effekt. Det er vel heller ingen tilfeldighet at fiberrik kost er relatert til fordøyelse og tarmfunksjon.

Kellogg, Graham and the Crusade for Moral Fiber:

It's quite likely, though, that the doctor [John Harvey Kellogg] was in some way dysfunctional (one book suggests he had mumps). After breakfast every morning, he had an orderly give him an enema. This may mean he had klismaphilia, an anomaly of sexual functioning traceable to childhood in which an enema substitutes for regular sexual intercourse. For the klismaphile, putting the penis in the vagina is experienced as hard, dangerous, and repulsive work.

Kellogg viser oss hvor lett det er å bagatellisere behov hos andre når man selv ikke har de behovene. Bak en fasade av sunnhet, fornuft, kontroll og moralsk høyverdighet kunne Kellogg dekke til sine ulike legemlige og mentale skavanker. Angst for nærhet, angst for egen kropp og angst for seksuelle handlinger inngikk i dette.

Profil 5: Den dysfunksjonelle. Pedofobi er knyttet til aseksualitet og/eller anti-seksualitet. Den dysfunksjonelle pedofobe vil generelt ha store problemer med å oppleve seksuelle behov som normale og legitime, enten fordi vedkommende ikke selv har slike behov eller fordi vedkommende har funnet en erstatning (et surrogat) for sex. Den dysfunksjonelle pedofobe vil ha alvorlige problemer med å anerkjenne behovet for sex hos andre. Typisk vil vedkommende se på barns seksuelle uttrykk (selvstimulering, sex med andre barn, sex med voksne) som en motbydelig anormalitet. Likeledes vil vedkommende betrakte pedofili med uforståelse og avsky. Kjernen i denne type pedofobi består av ulike forstyrrelser og patologiske tilstander i relasjon til egen kropp. Dette gjør at den pedofobe ikke kan forstå eller sette seg inn i andres seksuelle behov. Som oftest har forstyrrelsen bakgrunn i en strikt barndom der seksualiteten aldri fikk lov til å sosialisere seg.

John Harvey Kellogg.

Tilfellet med doktor Kellogg illustrerer et annet poeng ved pedofobi: den pedofobe har alltid rett. Dette skjer ved bruk av sirkelargumentasjoner og bortsortering av fakta som ikke passer inn med det som skal bevises. Ingen kronisk onanist fikk plass på behandlingssenteret til Kellogg, for da trengte ikke Kellogg å anerkjenne at det ikke fantes noen helbredelse for onani (og at onani derfor heller ikke var en sykdom). Senteret hadde således en bemerkelsesverdig høy helbredelsesprosent, noe som beviste at Kellogg hadde rett. Kellogg kunne alltid teorisere omkring dem som ikke slapp inn på senteret. Ved å diagnostisere dem som onanister, kunne han erklære dem for syke og legge skylden på pasienten selv. Om pasienten var plaget av det faktum at vedkommende onanerte, var det beviset på at sykdomsbetegnelsen var riktig. Om onanien bare fortsatte, var det beviset på at lasten gjorde sykdommen kronisk og irreversibel. I realiteten var Kelloggs ulike diagnoser og helbredelser et maktspill. Makten kom til syne ved at Kellogg alltid hadde rett.

De utstøtte

I den senere tid har det i USA dukket opp flere saker der barn har blitt siktet for å ha oppbevart og distribuert barnepornografiske bilder av seg selv. Her er ett eksempel på en slik sak med en 14 år gammel jente. Det virker som om noen alltid må straffes når barn er seksuelle.

I Sverige ble en mor arrestert etter å ha filmet barna i badekaret, ironisk nok som et forsøk på å dokumentere 'merkelig' oppførsel.

Dagbladet hadde en lengre artikkel om Mary Kay LeTourneau, kvinnen som hadde barn med en ung tenåringsgutt i USA. Hun er ikke den eneste kvinnelige læreren som har blitt beskyldt for å ha 'misbrukt' og 'voldtatt' ungdomsskole-gutter. En kvinne fikk en livstidsdom for å ha fått en 13 år gammel gutt til å ta seg på brystene.

I Norge ser vi en ny trend. Først blir en sak slått stort opp i media, så blir den mistenkte fratatt jobben. Dette skjer lenge før det er etablert noen fellende dom. Her beskrives hvordan en lege mistet sin autorisasjon, her hvordan en tingretts-dommer ble suspendert fra sin stilling. Vi leser:

- Alternativet i denne saken ville vært permisjon med lønn, men det ønsker ikke vi å gi i slike saker. Dette er en alvorlig siktelse der vi mener en suspensjon er det riktige. Vi mener også det oppfyller lovens krav, sier informasjonsdirektør Erling Moe til Dagbladet.

Fallet fra tingrettsdommer til ingenting skjer urovekkende raskt, omtrent som om denne personen gjennomgikk en øyeblikkelig metamorfose og nå tilhører en annen art.

I 2005 ble en 8 år gammel gutt slått i hjel av sin stefar. I lengre tid før drapet hadde han blitt fysisk mishandlet. Dette er kjent som Christoffer-saken. Saken ble henlagt to ganger før den ble etterforsket. I 2010 ble stefaren dømt til 8 års ubetinget fengsel.

I 2010 fikk også den såkalte Lommemannen sin dom. Han ble blant annet dømt for å ha lurt gutter til å beføle seg og for å ha fått en gutt til å utføre oralsex. I den grad vold ble anvendt, var det "ved å holde fast hodet hans og åpne munnen", les her. Lommemannen ble dømt til 9 års forvaring, se her. Et viktig premiss for forvaringsdommen var at Lommemannen hadde fått diagnosen pedofil. Derfor mente de sakkyndige at det var stor fare for gjentakelse.

Lommemannens handlemåte er forkastelig, ikke la det være noen tvil om det. Man skal ikke gå rundt og presse eller lure tilfeldige barn. Lommemannens problem var dypest sett hans seksualforakt. Men han fikk en strengere straff enn stefaren som mishandlet og slo sin sønn til døde. Vi kan bare forestille oss hvilke traumer 8 år gamle Christoffer Kihle Gjerstad gikk igjennom før han døde. Hvordan kan handlingene til Lommemannen straffes hardere enn lang tids mishandling og drap?

Å forstå det er å forstå effekten av pedofobi. Samfunnet vil ikke oppfatte faren til Christoffer som en trussel. Faren til Christoffer er ikke syk. Motivene for å slå barn er ikke drevet frem av mørke drifter, men er en uheldig og overdreven variasjon av en normal tilstand: å tukte sine egne barn. Selvsagt godtar ikke samfunnet drap på 8-åringer, men det er ikke poenget. Poenget er at samfunnet ikke anser denne stefaren for å være en trussel mot barn. Stefaren utfordrer ikke samfunnets orden og integritet. Tukting av barn er en del av vår kultur, noe som forventes i relasjonen mellom barn og voksne. Slag og mishandling er på en fundamental måte normalt, i motsetning til seksualitet som på en fundamental måte er unormalt. Dette er også grunnen til at mishandling og drap på barn er vanlig — eller vanligere enn folk flest tror, les her.

Det som skjedde med Christoffer er bare 'en tragedie'. Media viser ikke navn og bilde på stefaren. Lommemannen derimot begikk en forbrytelse som støter han ut av samfunnet. Derfor kan alt ved Lommemannen offentliggjøres for vår egen sikkerhet. Etter sonet dom er Lommemannen fortsatt farlig og må leve med begrensninger på sin frihet, i praksis en ny straff. Forbrytelsen til stefaren regnes i bunn og grunn som en hvilken som helst annen forbrytelse. Det finnes ingen barnedrapsregistre eller barnemishandlingsregistre, bare barnesexregistre. På Ila vil ikke fangene rope skjellsord etter stefaren til Christoffer. De som derimot gjør noe seksuelt med barn, eller bare ser på barneporno, kan henges ut og forfølges for resten av livet.

Pedofilfrie soner i Amerika.
Fra Sex offender registration.

I USA er det lovig å nekte mennesker oppført i barnesexregistre bolig i bestemte områder. I en rapport laget av Human Rights Watch finnes en sammenfatning av lovene i ulike delstater. Registeroppførte kan typisk ikke bo innenfor en bestemt radius fra en skole eller andre områder der barn samles. Man trenger ikke en gang være oppført i et register, bare bevege seg på gale steder. Således ble en gruppe på tre menn og en kvinne bøtelagt for å ha satt seg på en benk i New York. En mann uten kriminelt rulleblad ble nektet å være nærmere enn 10 meter fra alle barn i hele staten California, se her og les mer om han her.

I rapporten fra Human Rights Watch listes også opp advarslene mot å bruke opplysningene i registrene til å begå lovbrudd mot de oppførte. Registrene skal på en og samme tid endre adferdsmønstret overfor dem som står oppført der, samtidig som man ikke skal begå lovbrudd ved å diskriminere eller plage dem, noe som virker som en selvmotsigelse. Tidligere i denne delen har det blitt pekt på forskning som viser at registrene ikke har noen påviselig effekt på misbruk av barn i samfunnet. Registrenes egentlige effekt er å spre frykt for dem som står oppført der og støte dem ut av samfunnet. På den måten er registrene å regne som en ny dom for en allerede sonet dom. I 2000 kunne vi lese dette:

Dagbladet 12.08.2000:

President Jerome Miller for organisasjonen National Center of Institutions and Alternatives i Virginia kartlegger tilfeller der personer er frosset ut av lokalsamfunn, får sparken eller får bank etter å ha blitt uthengt på nettet. Han kan også fortelle at feil personer er ført opp på hjemmesider som pedofile. En uskyldig ung mann fikk bank, og hunden hans ble halshugget etter at han ble feilaktig hengt ut på nettet.

For en uvitende og fryktsom befolkning blir alle som står oppført i registeret behandlet likedan. Dette er 'de pedofile', de som voldtar spedbarn og begår handlinger "like ille som drap".

Alle skal være med og ha den rette pedofobe innstillingen. Hvis ikke, kan du få ett års fengsel for taushet. For den pedofobe er det bedre å melde fra ett tilfelle for mye enn ett for lite, spesielt når den pedofobe vet hvilke konsekvenser dette får for den anmeldte lenge før vedkommende får en eventuell rettslig dom.

Juridisk finnes det en selvmotsigelse i hvordan registrene blir legitimert. Når man argumenterer med at en oppføring i registret i praksis er en ny dom for en allerede sonet handling, svarer man med at registreringen ikke er en dom rettet mot en person i en bestemt gruppe, men bare er basert på personens sannsynlighet for å begå nye handlinger. Når man argumenterer med at en oppføring i registret ikke er basert på et individuelt skjønn om hvorvidt en person virkelig vil begå en ny handling, svarer man med at registreringen ikke har med bestemte handlinger å gjøre men med at personen tilhører en bestemt gruppe.

Denne argumentasjonen likner den man har om seksuell lavalder. Når man argumenterer med at lavalder tar vekk barns rett til å være seksuelle, svarer man med at seksuell lavalder ikke er rettet mot seksualiteten til personer i en bestemt gruppe, men er basert på deres sannsynlighet for ikke å forstå handlingen. Når man argumenterer med at muligheten for seksuelle handlinger med barn må baseres på et individuelt skjønn om hvorvidt de kan forstå handlingen, svarer man at seksuell lavalder ikke har med bestemte handlinger å gjøre men at barn tilhører en bestemt gruppe.

Straffen ved å stå i registeret er reell nok. Dette er det eneste man med sikkerhet kan måle som effekt av å stå i registeret. De oppførte kan nektes arbeid og bolig. De kan nektes adgang til kjøpesentra, bibliotek, bydeler eller hele byer. De kan nektes konti i banker, internettforbindelse og utenlandsreiser. De kan nektes opphold på hoteller og overnattingssteder. Dette drives frem av frykten for å bli assosiert med 'de pedofile'. Pedofobi gjør at personer, firmaer, institusjoner og lokalsamfunn som ellers er likegyldige til registrene blir redde for å ha med de oppførte å gjøre. De er redde for å bli beskyldt for å 'støtte overgrep mot barn'.

Et premiss for registrene er at barnesexforbrytere er farlige som en gruppe. De utgjør en kollektiv og vedvarende trussel. Pedofile er "tikkende bomber". Ironisk nok er tilbakefallsprosenten for sexlovbrudd mot barn blant de aller laveste. Her finnes en del tall. Les her seksjon 5.5 om norske forhold og se på tallene for sedelighet. Sedelighet er alle typer lovbrudd, ikke bare den rettet mot barn.

Barnesexregistrene virker til å hindre selvforståelsen hos pedofile. Hvis det å stå frem som pedofil betyr at man støtes ut av samfunnet, vil ikke det ha som eneste konsekvens at ingen står frem? Men hvis alle pedofile lever i skjul og ikke aksepterer sine følelser, hvordan kan det på noen som helst måte gjøre barn tryggere?

Som nevnt før (dette var påstand 1), er en av forutsetningene for pedofobi en gruppetenkning, både hva gjelder seksuell lavalder og såkalte barnesexjegere. Da trenger man ikke å bedømme mennesker som individer, bare tenke på dem som en klasse. Da trenger man ikke å forholde seg til seksuelle handlinger individuelt, bare frykte dem generelt. Dette er selve kjernen i pedofobi.

I august 2011 leste vi om opptøyer i England etter at politiet hadde drept en mann. Flere mente at den virkelige årsaken til opptøyene er arbeidsledigheten og de store klasseforskjellene som finnes i England. Politikerne derimot mente at dette var et kriminalitetsproblem. De ga ordre om å slå hardt ned på uroen. En av metodene var å gi disproposjonalt store dommer til dem som hadde begått lovbrudd. En annen metode var å offentliggjøre navn og bilde på domfelte.

Fra Dagbladet 12 august 2011.

For den alminnelige befolkningen kan slike metoder virke nye, men for oss er de allerede altfor vel kjente. Metodene som først ble brukt mot 'de pedofile' vil brukes mot stadig flere. En byråd i Oslo vil ha voldtektsforbrytere på plakat, se her. Den nye formen for kriminalitetsforståelse og -bekjempelse kan beskrives slik:

• En tendens til å forstå problemer som kriminalitet, ikke som politiske eller sosiale problemer
• En individualisering av handlinger og synspunkter, ved at de blir gjort til saksforhold ved den enkelte, til helsemessige eller medisinske problemer
• En overdreven bruk av straff eller straff for å statuere eksempler
• En nedbygging av rettssikkerheten ved summariske retterganger og omvendt bevisbyrde (man er skyldig inntil det motsatte er bevist)
• Lover som bevisst er utformet vage og altomfattende, eller lover som er rettet mot klasser av mennesker
• En invasjon av privatlivet ved systematisk overvåkning og en obligatorisk registrering av personopplysninger
• En idé om at kriminalitet kan skje i tenkt forstand, som intensjoner, som gale tanker (tankekriminalitet)
• Offentliggjøring av navn og bilde på dømte eller annen type stigmatisering

Det er ironisk at den overdrevne og nesten vilkårlige bruken av straff i en annen sammenheng ville blitt betegnet som terror. Offentliggjøring av navn og bilde på dømte er ment å skape et skille mellom Dem og Oss. Dette tjener flere hensikter. Det øker usolidariteten i samfunnet, det fokuserer misnøye vekk fra politiske og sosiale problemer og over på enkeltindivider, og det gir grunnbunn til konflikter som kan utnyttes ved splitt og hersk.

Samfunnets frykt for pedofile skaper konflikter mellom mennesker. Samfunnet må overvåke de pedofile og påse at de nektes omgang med barn. Men hva kan skje med mennesker når de nektes enhver form for seksuell aktivitet? Hva kan de da finne på? Derfor må samfunnet overvåke de pedofile. Med en sirkulær argumentasjon må de pedofile overvåkes fordi pedofile overvåkes.

Barn må også overvåkes. Når man vil rapportere alle tilfeller av seksuelt aktive barn under 13 år, vil rapporteringen selv være på å forme idéen om hva seksuelt misbruk er og hvorfor dette må overvåkes.

Historien forteller oss hvor lett det er å støte ut mennesker av samfunnet og hvilke katastrofale følger det kan få. I dag kan de fleste ikke begripe hva motivet for jødeforfølgelsen var. Vi kan forstå forfølgelsen som et historisk faktum, men vi kan ikke føle hva motivene for den var. Rasisten vil selvsagt være av en annen oppfatning. En gang ble jødene oppfattet som en trussel mot hele vår sivilisasjon, og i særdeleshet mot den tyske nasjon, mot Tysklands folk og kultur, orden og integritet. For mange tyskere var denne trusselen like virkelig som stolen du sitter på. Trusselen var med på å skape et regime som sendte millioner av jøder i døden. Vi kan ikke på liv og død begripe hva som kunne motivere en slik handling, men det er kanskje heller ikke poenget. Handlingen var og er irrasjonell. Men om vi tenker på hvordan 'de pedofile' oppfattes og behandles i dag, vil irrasjonaliteten bli mer forståelig. Som med jødene, er vi brennmerket som en utvekst på samfunnet. Som med jødene, representerer 'de pedofile' en konstant og vedvarende trussel. Det finnes en form for logikk i all forfølgelse. Visse særtrekk blir gjort til en trussel, trusselen blir gjort til en forbrytelse, forbrytelsene leder til nye lover, lovene leder til flere lovbrudd, lovbrudd leder til hardere reaksjoner, reaksjonene leder til nye sanksjoner, sanksjonene leder til flere restriksjoner, restriksjoner leder til forvaring, forvaring leder til ghettoer, ghettoer leder til konsentrasjonsleirer, konsentrasjonsleirer leder til vold, vold leder til drap. Hvert steg leder til neste steg i en logisk rekkefølge. Hvert steg kan begrunnes rasjonelt utifra foregående steg som nødvendig, men helheten henger ikke sammen. Et eller annet sted gikk det galt, kanskje allerede i første steg. Man kan hevde at 'de pedofile' lik jødene bare brukes av regimer for egen politisk vinning, og at det hele er et narrespill for å søke makt. Pedofobien i et samfunn motiveres ofte av en tro på at pedofili vil forsvinne bare den hates lenge og godt nok. I motsetning til de stakkars jødene kan pedofili ikke forsvinne, fordi pedofili (lik andre legninger) gjenskapes for hver ny generasjon og inngår i vår felles menneskelige seksualitet. Forfølgelsen av pedofile viser bare samfunnets tendens til å forfølge seg selv og til en grunnleggende manglende evne til å leve i harmoni med seg selv.

En vei ut av uføre

Selv om denne delen ble lang, har jeg alltid hatt følelsen av bare så vidt å berøre de kulturelle, sosiale, politiske og psykologiske faktorene som tilsammen skaper motviljen mot barns seksualitet og pedofili.

Leseren har kanskje fått mer forståelse for hva som motiverer denne motviljen. Det har vært viktig å vise at pedofobi eksisterer som et selvstendig fenomén. Den er uavhengig av hvordan barn og pedofile er, slik rasisme er uavhengig av hvordan mennesker av en annen rase er eller ikke er. Det er lett å legge skylden på andre, men i realiteten motiveres motviljen bare av dem som innehar den motviljen.

Her er de tolv påstandene om pedofobi samlet:

Påstandene utgjør ikke noen komplett beskrivelse av pedofobi. Mange forhold trenger utdypning. På hvilken måte henger den alminnelige forestillingen om misbruk av barn sammen med forestillingen om at mennesker generelt kan føle seg misbrukt i vår tid, f.eks. av en arbeidsgiver eller av forbrukersamfunnet? På hvilken måte vil ønsket om å se ung ut og oppføre seg ungdommelig forme synet på dem som virkelig er unge? Hvordan vil synet på egen barndom forme synet på andres barndom? Er infantiliseringen og umyndiggjøringen av unge mennesker en generell samfunnsutvikling, der færre er politisk engasjert, der flere føler de ikke har noen reell innflytelse på sin livssituasjon? Hvordan henger den generelle usikkerheten i samfunnet sammen med behovet for å beskytte barn? Hva er sammenhengen mellom det økende behovet for å overvåke barn og samfunnets generelle kontroll- og overvåkningsutvikling? På hvilken måte vil utbredelsen av psykiske problemer i befolkningen påvirke vurderingen av hvor mye skade barn tar av sex? Hvilken relasjon finnes mellom behovet for å dyrke og idolisere barnets uskyld og oppfatningen av at fremtiden ikke er positiv, at vi lever i en verden preget av dekadense, forfall og miljøødeleggelse? Som et sosialt og psykologisk fenomén, er pedofobi knyttet til alle disse spørsmålene. Den sier noe om utviklingen av samfunnet. Pedofobi uttrykker vårt forhold til fremtiden, fordi den har med hvordan vi oppfatter og former fremtidens mennesker.

I Aftenposten kunne vi lese hvordan flere og flere barn er i barnehage mer enn 40 timer i uken. På de siste 100 år har det skjedd en utvikling i synet på barn. Barn har gått fra å være nyttige, produktive og integrerte samfunnsmedlemmer til å bli kostbare, vegeterende og forstyrrende elementer i voksenlivet. Selvsagt er foreldre glad i sine barn. Det har de alltid vært. Men synet på barn har endret seg. I dag er de fremmede og sentimentaliserte. Barn har ingen egenverdi, men verdien av et barn kan ikke måles i penger. Det er grunnen til at vi med jevne mellomrom leser om nok en barnepornoaksjon. Her får vi høre de samme flosklene om det samme lille antallet motbydelige bilder: "Bildene er noe av det verste dere noen gang vil se" og "Noen av barna var bare spedbarn, og i mange tilfeller hadde de tydelig vondt og ble påført smerte med vilje". Så lenge verdien av barn bare fremtrer på denne måten har vi et problem.

Samfunnet må få et annet syn på barn. Barn må bli mer integrerte i samfunnet. De må få lov til å vise at de også kan bidra og gjøre nytte. Da vil de få mer respekt, og de vil kunne bli oppfattet og behandlet bedre. Når vi leser at en 12 år gammel jente overrasket alle med å føde på en klassetur, da vet vi at synet på barn ikke er realistisk.

I offentlig bevissthet faller trusselen fra 'de pedofile' sammen med fremveksten av en ungdomskultur og dyrkingen av det ungdommelige på 1960 og 70-tallet. Det var også da at seksualiseringen av barnet og det barnlige tok til for alvor. Pedofobi i sin moderne form er konfliktene knyttet til hva som er attråverdig.

I dag er intet ord mer misbrukt enn ordet misbruk. Å kalle all seksuell kontakt med barn for misbruk inngår i et maktens språkspill. I et slikt språkspill skal alle alternative tolkninger til pedofobi utryddes. Da kan den pedofobe selv definere hvem barn er, hva barn er og hvor mye skade barn tar av sex.

Hva slags moral er dette? Et samfunn som må ty til de strengeste maktmidler og sanksjoner for å ha rett er et samfunn som ikke har mye å fare med. Har ikke intoleranse og hat alltid ledet til det samme? Har det ikke alltid eksistert noen som vil angripe seksualiteten, om den så var hos kvinner, unge eller homofile? Hvorfor skulle den pedofobe ha rett når kvinne-hateren, onani-hateren og homo-hateren ikke hadde rett?

Pedofobi har aldri utrettet noe annet enn å skape frykt og mistillit. Pedofobi gjør ingen barn tryggere. Pedofobi utnytter og skader barn. Det finnes ingen bedre eksempel på det enn hva du kan lese om her.

Her er et spørsmål til deg. Hva kunne du tenke deg samfunnet ikke skulle gjøre for å redde et barn fra å bli seksuelt misbrukt? Hva slags overvåkning, hva slags lover, hvilke type straffer, hvilke metoder generelt kunne du tenke deg at samfunnet ikke skulle sette ut i livet for å redde et lite barn? Men, sier du, hvis vi bare kan redde ett barn, er ikke det verdt det? Det vil aldri bli mulig å redde alle. Det vil alltid finnes noen som tvinger eller presser andre til seksuelle handlinger. Hele vårt demokrati, alle våre menneskerettigheter og vårt grunnleggende menneskeverd avhenger av at vi forstår dette enkle faktum. Å tro at vi kan lage et samfunn fri for seksuelle forbrytelser er en farlig illusjon.

Tvang og voldtekt motiveres ikke av sterke seksuelle behov. Voldtekt er et seksualisert uttrykk for vold, ikke et voldelig uttrykk for seksualitet. Å gjøre samfunnet mindre voldelig vil også minske risikoen for voldtekt av barn, men å forsøke å fjerne muligheten for voldtekt gjør bare samfunnet mer voldelig.

Pedofobi skaper et overvåkningssamfunn. Mange tror kanskje at overvåkningen bare rammer pedofilimistenkte men det er feil. Når staten kan lese din epost, avlytte din telefon, registrere ditt DNA, overvåke dine innkjøp, kartlegge dine bevegelser, logge din nettaktivitet på grunn av trusselen fra 'de pedofile', da vet du at du har blitt lurt.

De som virkelig ble seksuelt misbrukt som barn må lære å ikke legge skylden på en hel klasse med mennesker. De som utsetter barn for traumatiske opplevelser er først og fremst hensynsløse opportunister og sosiopater. Identifiser dem som det de er. De trenger ikke en gang ha noen spesiell seksuell preferanse for barn. Kjærlighetsforhold med barn går ikke ut på å presse eller tvinge barn til sex. Bli sint på handlingen. Bli sint på personen som utførte handlingen, men ikke bli sint på pedofile.

Det norske samfunnet må bli mindre influert av den anglo-amerikanske kulturen. Det må bli slutt med at noe først skjer i USA for så å skje i Norge noen år etter. Ambassadefortet på Drammensveien er ikke et tegn på styrke. Det er et tegn på svakhet, på en nasjon som etterhvert har fått lite å fare med politisk, kulturelt og moralsk. Amerikansk generøsitet og amerikansk frihet er byttet ut med amerikansk grådighet, egeninteresse, intoleranse og vold. Vi får ikke trygghet ved å gi avkall på friheten. Benjamin Franklin sa det bedre enn noen: "Those who would give up essential Liberty, to purchase a little temporary Safety, deserve neither Liberty nor Safety".

Seksualiteten i forbrukersamfunnet er objektivisert. Hvordan kan barn forstå og utvikle sitt seksuelle jeg i en kultur som på en og samme tid nekter dem konkret seksualkunnskap og ikke anerkjenner deres seksuelle eksistens og samtidig bombarderer dem med seksuelle fantasibilder i media?

Barn skal informeres, ikke beskyttes. Barn får ikke kunnskap av beskyttelse. De får ikke erfaring av isolasjon. Verdien av våre livserfaringer kommer av at de er selvopplevde. Ikke alle henter ut den samme verdien av de samme erfaringene. Tro derfor ikke at dine kunnskaper alltid gjelder for dine barn. Påse at dine barn alltid kan komme til deg for hjelp. Ikke ydmyk dem. Ikke gjør deres dårlige erfaringer om til din triumf.

Foreldre føler fiendtlighet overfor voksne som vil ha sex med deres barn fordi de er lært opp til å sette likhetstegn mellom sex og kontroll (hele misbruksbegrepet roterer rundt en slik tankegang). Foreldre kan føle fiendtlighet overfor sine barns forhold til andre voksne, også når de med sikkerhet vet at forholdet ikke er seksuelt. De kan føle at forholdet er en trussel mot dem selv, ved at de står i fare for å miste autoritet og dermed også kontroll over sine barn. Det finnes voksne som har barn utelukkende for at de skal dekke deres egne behov, behovet for selvbekreftelse, behovet for samvær, behovet for å leve gjennom sine barn og hva de utretter. Slike voksne vil anta at deres barn bare har verdi for dem selv. Men det finnes også dem som ikke verdsetter sine barn, som ikke forstår hva som kan verdsettes ved barn, og som derfor ser med mistenksomhet på andre voksne som skulle ha en annen oppfatning. Barns følelsesmessige engasjement med andre voksne er noe foreldre av ulike grunner simpelthen ikke vil godta. De tror at pedofile liker barn for å få kontroll med dem, men da projiserer de bare sine egne holdninger over på oss.

Kontrollerende oppførsel og besittelsestrang kan lett forveksles med kjærlighet, spesielt når det gjelder barn. Når sex ikke er involvert i et kjærlighetsforhold, vil forholdet lett komme ut av balanse. Man skal gi, men ikke forvente å få noe igjen. Slik skal det være med den omsorgs- og ansvarsfølelsen man skal ha overfor sine barn. Men hvor lett er det ikke å forlange noe igjen for sin omsorg i form av lydighet og kontroll? Så lenge en far eller mor ikke forstår dette, er det lett å ville kontrollere barnets seksualitet.

Barn trenger støtte i sin seksuelle utvikling. Den får de av sine nære i unge år. Foreldre skal være gode forbilder for sine barn, nyte tillit og opprettholde en god kommunikasjon med dem. Barn vil alltid ha erotiske behov. Slike behov må ikke møtes med frykt. Sterke fars- eller morsbindinger er alltid et produkt av utilfredsstilte behov. Seksualiteten skal sosialiseres. Da vil barna etterhvert søke ut av familien og over mot andre. Dette skal støttes. En forståelse for ditt barns seksualitet vil også skape en bedre forståelse for pedofile følelser.

Det er fullt mulig å avgjøre hvorvidt et barn kan samtykke eller ikke. Slike vurderinger og tester gjøres hele tiden på voksne og kan også brukes på barn. Våre holdninger til muligheten for samtykke er med på å bestemme muligheten for samtykke.

En felles sårbarhet og en gjensidig tillit er selve limet som holder et samfunn sammen. Pedofobi river opp samfunnet ved at det forutsetter at barn ikke skal være sårbare og at det ikke er mulig å ha tillit til pedofile.

Det vil komme en tid hvor man ikke bedømmer anti-pedofili ut i fra hva man oppnådde (eller trodde man ville oppnå) men ut i fra hvilke metoder man tok i bruk. Kritikken vil komme når disse metodene gradvis endrer hele samfunnet i negativ retning.

Det vil alltid finnes mennesker som tvinger andre til seksuelle handlinger. Disse menneskene må defineres som det de er: sosiopater, personer som mangler omtanke for andre. Da vil de også kunne få hjelp for sine problemer, ikke bare behandles for 'pedofili'. Pedofobi hindrer forståelsen for slike mennesker i sin opptatthet av å bekjempe seksualitet.

Anti-pedofili bidrar ikke til å finne praktiske løsninger på de utfordringene som barn og seksualitet stiller. Hetsen mot pedofile er en indikator på hva som er galt med vår konstruksjon av barndom og seksualitet.

En gang trodde jeg at jeg laget dette nettstedet for min egen del og de pedofiles del. Det er sikkert også riktig til en viss grad. Det handler om å forstå seg selv og plassere seg selv. Basert på responsen og tilbakemeldingene nettstedet har fått over årene, der langt de fleste har vært positive og takknemlige, har jeg etterhvert forstått at dette nettstedet like mye er laget for de ikke-pedofile, for at de skal forstå seg selv og finne ut hvem de er. Ingen må tro at pedofobi er eller vil bli den eneste måten å relatere seg til barn og seksualitet på.

Drømmen om nærhet og fellesskap er evig. Den kan fremmedgjøres av angst og ensomhet. Den kan forrådes av vold og hensynsløshet. Den kan amputeres av bitterhet og hat. Men den er alltid der. Og vi vet når drømmen er oppfylt. Det er når vi uredde er blant våre medmennesker med glede.