Om seksuelt misbruk av barn

Det er mange som tror at jeg som er pedofil, som har laget dette nettstedet som jo taler de pedofiles sak, som forsøker å spre kunnskap og forståelse om pedofili, at jeg ikke forstår alvoret i seksuelt misbruk av barn, at pedofile generelt ikke forstår alvoret av påtvungne seksuelle handlinger på barn, at vi med dette nettstedet på sett og vis argumenterer for seksuelt misbruk av barn, at pedofile generelt liker å misbruke barn.

Jeg, og de aller fleste pedofile, forstår utmerket vel hva seksuelt misbruk av barn er. Du kan sammenligne dette med at de aller fleste menn utmerket vel forstår hva voldtekt av kvinner er. Det er ikke hvem du er tiltrukket av som er viktig. Det er hvordan du selv er, hvilke holdninger du har og hvordan du i praksis oppfører deg som er det vesentlige.

Jeg ble selv aldri misbrukt som barn. Jeg deltok heller ikke i frivillige seksuelle handlinger med voksne. Det er ikke sant at alle pedofile ble seksuelt misbrukt som barn.

I en periode var jeg veldig vár for alt som hadde med misbruk å gjøre. Jeg følte skyld for at det fantes barn som var blitt seksuelt misbrukt. Dette er kanskje en fase som alle med vår legning må igjennom. Det er som om vi av samfunnet har fått tildelt en slags kollektiv skyld for alle tilfelle av voldtekt og mishandling som har funnet sted. Hvorfor er det sånn?

Klassefoto av meg som
13 år fra 70-årene.

Jeg husker tilbake til tiden jeg gikk på ungdomsskolen og en jente i klassen min. La oss kalle henne Eva. Jeg kom i kontakt med Eva når vi var tretten år. Det skjedde i forbindelse med sammenslåingen av en ren jenteklasse med min klasse som allerede hadde en blanding av gutter og jenter. Først vil jeg si hva jeg husker om Eva. Hun skilte seg fra de andre nye jentene i klassen. Hun virket mer voksen. Jeg kan huske at vi gutter syntes hun var tiltrekkende, men at vi ikke likte hennes manér. Hun var avvisende og kald, virket tøff og arrogant, men unndro seg også oppmerksomhet. Vi guttene var vel litt redde for henne. Nå er det alltid slik at jenter i den alderen er mer modne enn jevnaldrende gutter, men Eva var ikke spesielt likt av de andre jentene i klassen heller. Jeg tror ikke hun hadde noen venninner i klassen. Alt dette kom av hennes avvisende og til dels bryske væremåte.

Eva kunne være borte fra skolen. Når hun var tilstede, mener jeg å huske at hun ofte ba om å få gå på do midt i timen. Dette ble naturligvis kommentert av guttene. I dag forstår jeg at hun var nervøs. Hun mislikte seg selv. Hun hadde et dårlig selvbilde.

Jeg synes å huske at vår lærer henvendte seg til hele klassen og ba om tålmodighet og forståelse for Eva, uten å si hvorfor. Jeg mener også å minnes at læreren sa at vi på ingen måte kunne forstå hva hun måtte gå igjennom.

Jeg fikk aldri vite hvordan det gikk med Eva fordi jeg byttet skole i denne tiden. Jeg vet at hun fullførte ungdomsskolen i min gamle klasse på samme skole. Jeg så henne tilfeldigvis tre år senere i anledning av en sommerjobb. Hun var forandret, jeg kjente henne knapt igjen, men hun hilste på meg. Hun var blitt forherdet i ansiktet på den måten narkomane gjerne blir. Siden vet jeg ikke hva som hendte med henne.

I en periode var jeg overbevist om at hun var blitt seksuelt misbrukt. Det gikk så langt at jeg tok kontakt med min gamle klasseforstander fra ungdomsskolen for å få bekreftet hva jeg husket. Og her er det merkelige: Han husket knapt Eva, sa bare at hun ikke hadde vært spesielt flink på skolen. Da jeg tilslutt spurte han ganske direkte om hun var blitt seksuelt misbrukt, sa han nei, det visste han ikke noe om, han hadde hatt mistanke om et par andre elever senere, men ikke så langt tilbake som på 1970-tallet...

I det følgende vil seksuelt misbruk av barn bli definert, både i juridisk og faglig forstand. Så vil omfanget av misbruk i Norge bli belyst og indikasjoner på slik misbruk diskutert. Til slutt vil jeg snakke om hvordan vi best forhindrer seksuelt misbruk av barn.

Hva er seksuelt misbruk av barn?

Det er ikke opplagt hva seksuelt misbruk av barn er, fordi all seksuell kontakt mellom noen over og noen under den seksuelle lavalderen (som er 16 år i Norge) gjerne betegnes som misbruk. Begrepet 'misbruk' har derfor en politisk og moraliserende side.

Rent umiddelbart skulle man tro at 'misbruk' må ha med tvang og fornedring å gjøre. Når en person misbruker en annen seksuelt, må dette innebære at handlingen oppfattes som krenkende og smertefull av offeret. Opplevelsen av å bli misbrukt må føles negativt og danne grunnlaget for en straffereaksjon. Det skulle således ikke være mulig for en tredjepart å si at en handling er misbruk hvis offeret ikke selv samtykker i en slik karakteristikk.

Det som er spesielt med barn er at de selv kan være ute av stand til å formidle en opplevelse av misbruk. Derfor kan det være vanskelig både å stoppe misbruket og å straffeforfølge overgriperen. I hvilken grad et barn er i stand til å formidle en negativ opplevelse har med personlig utvikling og modenhet å gjøre. Det har også å gjøre med om barnet er isolert eller i et avhengighetsforhold til den som misbruker, og derfor i større grad influeres av trusler og utpressing for ikke å si noe. Og nettopp følelsen av maktesløshet, fremmedgjøring og en manglende evne til å slippe unna er hva som er kjernen i seksuelt misbruk. Det forklarer hvorfor misbruk kan utvikle seg over år, bli til en traume og ha langtrekkende skadevirkninger.

Noen vil hevde at all seksuell kontakt mellom noen over og noen under den seksuelle lavalderen må innebære at den eldre part misbruker den yngre part. Andre vil vektlegge at seksuell kontakt mellom noen over og noen under lavalderen kan innebære at den eldre part misbruker den yngre, og at slike forhold derfor generelt ikke er ønskelige (uten at de tar stilling til om det er misbruk). Det er dette siste synet som i alminnelighet danner grunnlaget for å ha en lov om seksuell lavalder.

Juridiske definisjoner

Det kan være nyttig først å se på de juridiske definisjonene. Det er disse som gir domstolene mulighet til å dømme mennesker for seksuelle handlinger. Dette er kapittel 19 i straffeloven. Den fullstendige teksten finnes her. Bakgrunn og motivering for en av de siste store revisjonene av kapittel 19 finnes i Odelstings-proposisjon nr. 28 (1999-2000).

Først den generelle paragrafen om voldtekt:

Straffeloven §192:

Den som

a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller

b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller

c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv,

straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

(...)

Det finnes altså ingen automatisk voldtektskategorisering knyttet til lavalder (slik det for eksempel har blitt i Sverige ved lovendring i 2005, se her). Det sies bare at "det legges vekt på om fornærmede var under 14 år".

Her kommer paragrafen som er direkte knyttet til seksuell lavalder:

Straffeloven §196:

Den som har seksuell omgang med barn under 16 år, straffes med fengsel inntil 5 år.

Fengsel inntil 15 år kan idømmes dersom

a) handlingen er begått av flere i fellesskap,

b) handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,

c) den skyldige tidligere har vært straffet etter denne bestemmelsen eller etter § 192 eller § 195, eller

d) fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen.

Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte.

Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

I tilfelle med villfarelse om alder (når den eldre part ikke visste hvor ung den yngre part var), gjøres det et unntak hvis "ingen uaktsomhet" er utvist. Det fremgår at aktsomhetsnormen skal være meget streng, jfr. 6.2.2.1 i Odelstings-proposisjonen.

Straff kan falle bort om man er "omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling". Hvor omtrent jevnbyrdige kan man være? Dette er ikke definert i selve loven, men følger av rettspraksis. I den kommenterte utgaven av Norges Lover kan vi lese dette:

Den kommenterte utgaven av Norges Lover, side 452:

For å avverge eventuelle urimeligheter ble det i 1963 åpnet adgang til å frifinne når partene er «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». (...)

Høyesteretts praksis synes å ha blitt noe mer liberal den siste tiden. I 81/1084 aksepterte ikke Høyesterett en aldersforskjell på 3 år og 1 måned i forhold til en jente på 14 år og 8 måneder. (...)

I 94/1000 ble derimot en aldersforskjell på 3 år og 11 måneder akseptert i forhold til en jente på 14 år og 3 måneder. Her fremheves det dessuten at det også må «ses hen til partenes utvikling ved vurderingen av hvor stor aldersforskjell som kan godtas. Hvor fornærmede er kommet betydelig lenger i sin utvikling enn hva som kan sies å ligge innenfor et normalt variasjonsområdet, er det grunn til å legge noe mindre vekt på forskjell i alder» (...)

Det fremgår at man må være jevnbyrdig i både alder og utvikling, jfr. 6.3.1, og at man må være "noenlunde likt utviklet både fysisk og psykisk". Den eldre part må være under 18 år.

Seksuell omgang med noen under 14 år blir behandlet i en egen paragraf:

Straffeloven §195:

Den som har seksuell omgang med barn under 14 år, straffes med fengsel inntil 10 år. Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen fengsel i minst 2 år.

Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom

a) handlingen er begått av flere i fellesskap,

b) handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,

c) handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep,

d) den skyldige tidligere har vært straffet etter denne bestemmelsen eller etter § 192, eller

e) fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen.

Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld.

Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort eller settes under det lavmål som følger av første ledd annet punktum dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Ingen villfarelse om alder tillates i dette tilfellet, da det tydeligvis ikke kan være noe tvil om at vedkommende er under 14 år. Det er heller ikke lenger noe automatisk unntak for jevnbyrdighet i alder og utvikling. Det betyr at en 15-åring som har hatt samleie med en villig 13-åring kan få fengsel. Dette var overraskende for meg. Den kriminelle lavalderen i Norge er som kjent 15 år. Det kan nevnes at det i Storbritannia er slått eksplisitt fast at ingen under 16 år kan ha sex (Sexual Offences Act 2003). Departementet viser en viss romslighet ved å si: "Det er naturlig og rimelig at unge mennesker har et visst rom for å utforske sin egen seksualitet uten at de risikerer straff", jfr. 6.3.4, men at "Departementet er likevel kommet til at «kan»-regelen bør beholdes. Da kan retten etter en konkret vurdering bestemme hvilken løsning som er riktig i det enkelte tilfelle."

Det er også verd å legge merke til tilfellet med barn under 10 år. Det eneste som er spesielt for dem er den forhøyede maksimumsstraffen. Kan seksuell omgang med en 13-åring sammenlignes med seksuell omgang med en 6-åring?

Begrepet 'seksuell omgang' inkluderer samleie. Samleie er en såkalt kvalifisert form for seksuell omgang, jfr 8.1. En egen paragraf i straffeloven definerer hva som menes med samleie:

Straffeloven §206:

Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning. Ved handlinger som nevnt i § 195 likestilles med samleie også innføring av penis inn i og mellom de store og små kjønnslepper.

Seksuelle forbrytelser deles inn i tre kategorier avhengig av grovhet, jfr. 3.1.2:

•Seksuell omgang. Samleie slik det defineres i §206. Samleiebevegelser med blottet kjønnsorgan. Masturbasjon på annens kropp (av en viss intensitet). Suging og slikking på kjønnsorganer.

•Seksuell handling. Kyss. Beføling av kjønnsorganer eller bryster.

•Seksuelt krenkende og annen uanstendig adferd. Blotting. Kikking. Visning av pornografi. Onanering fremfor andre. Anstøtelige bevegelser eller ordbruk (såkalt slibrig tilsnakkelse).

Det er verd å legge merke til at de tre kategoriene ikke defineres i kapittel 19 slik begrepet samleie blir. Istedenfor er de "godt avklart gjennom rettspraksis", jfr. 3.1.2.

Her er paragrafen mot seksuell krenkende og annen uanstendig adferd:

Straffeloven §201:

Den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd

a) på offentlig sted,

b) i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket til det, eller

c) i nærvær av eller overfor barn under 16 år,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år.

Villfarelse om alder nevnes ikke, men "Etter departementets syn er ikke denne type overtredelser så alvorlig at det berettiger slike særregler. Man må derfor falle tilbake på de alminnelige reglene om faktisk villfarelse når det gjelder fornærmedes alder i de tilfellene som reguleres av utkastet til § 201", jfr. 8.4.

Her er paragrafen som straffer seksuell handling:

Straffeloven §200:

Den som foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.

Den som foretar seksuell handling med barn under 16 år, straffes med fengsel inntil 3 år. Den som forleder barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd som nevnt i § 201, straffes med fengsel inntil 3 år.

(...)

Når det gjelder villfarelse her, sies det: "Departementet har vurdert om alderen bør være et objektivt straffbarhetsvilkår i de tilfellene den fornærmede er under 14 år, som i § 195. Imidlertid er departementet kommet til at en rent objektiv regel er så streng at den bør forbeholdes tilfellene av grovere overgrep som seksuell omgang", jfr. 8.4.

Lovene er stort sett nøytrale i sitt språkbruk. De inneholder ikke ord og vendinger som er fordømmende, ved for eksempel å ta i bruk ordet voldtekt i §195 og §196. Et unntak er uttrykket 'barn under 16 år'. Det hadde vært bedre å si 'barn og ungdom under 16 år', eller kanskje bare 'person under 16 år'. Med en gang man tar i bruk ordet barn, vil mange automatisk anta at vedkommende er ute av stand til å ta ansvar for egne handlinger. Barn er alltid ofre.

Loven opererer med et sett av tre aldre, 16/14/10, uten at disse er nærmere begrunnet. Det trenger lovene for så vidt heller ikke å gjøre, da disse aldrene i bunn og grunn er vilkårlige. Loven er utformet omkring objektiviteten av disse aldrene som et kriterium for å beskytte barn og ungdom. Å gjøre loven subjektiv ville si å måtte foreta en vurdering av handlingen, personene og omstendighetene rundt handlingen i hvert enkelt tilfelle. Dette bryter med grunnprinsippet: at seksuell omgang mellom voksne og barn er uønsket.

Faglige definisjoner

I juridisk forstand er et barn seksuelt misbrukt hvis en voksen dømmes etter paragraf 192, 195, 196, 200 eller 201 i straffeloven. Det som er problemet med denne definisjonen er at den ikke sier noe om hvordan den unge selv oppfattet det som hendte. Et barn sies å være seksuelt misbrukt hvis en voksen dømmes for en handling som etter loven er straffbar.

I faglitteraturen om seksuelt misbruke barn har man forstått at den juridiske definisjonen ikke er spesielt nyttig for å peile inn de som har blitt seksuelt misbrukt og trenger hjelp. I heftet "Seksuelle overgrep mot barn – utvalgte temaer", laget av Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, skriver man dette:

NRSB, Seksuelle overgrep mot barn – utvalgte temaer, 2002, avsnitt 1:

Å definere hva vi mener med «et seksuelt overgrep mot et barn» er vanskeligere enn vi kanskje skulle ønske. Forskere og forfattere har brukt forskjellige definisjoner og kommet til dels svært ulike konklusjoner mht. utbredelsen av fenomenet. Sprikende omfangstall har i sin tur gitt næring til skepsis og mistro, både når overgrep avdekkes og når utsatte har stått fram. Det har også resultert i mistenkeliggjøring av fagfolk som har engasjert seg i problemstillinger knyttet til seksuelle overgrep mot barn. Det er derfor viktig å ha et bevisst forhold til hvilken definisjon som legges til grunn når man diskuterer tiltak og problemets omfang. I begrepet «barn» nedenfor inkluderer vi både barn og ungdom.

Faglitteraturen forsøker å rette opp dette ved å gi alternative definisjoner.

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 13 :

"Med seksuelle overgrep eller seksuell utnytting mener vi at avhengige og utviklingsmessig umodne barn og ungdommer trekkes inn i seksuelle handlinger de ikke helt forstår, som de ikke kan komme ut av, eller som de ikke har tilstrekkelig kunnskap eller erfaring til å gi sitt begrunnede samtykke til, eller som krenker familierollens sosiale tabuer" (Schecter og Roberge 1976).

Begrunnet samtykke vil si at barnet er blitt spurt om det vil være med på handlinger som kan være blitt forklart for det. Men det er likevel ikke snakk om frivillighet, slik overgripere ofte påstår i retten. Begrepet frivillighet eksisterer ikke når en voksen utnytter sin maktposisjon overfor barnet. Frivillighet eksisterer heller ikke selv om overgriper og den som blir krenket er i nær alder. Den som har makten utnytter sin psykiske eller fysiske styrke til å tvinge, lure eller manipulere den andre til å delta i handlinger han ikke ønsker å delta i.

Det er viktig å huske at det alltid er den voksne eller den som dominerer over den andre som har det hele og fulle ansvar for handlingene.

(...)

Begrepet seksuelle overgrep dekker, i denne boken, alle overgrep som har et seksuelt innhold. Begrepet omfatter incest, voldtekt, seksuell berøring av barnet eller samleielignende aktiviteter, tvang til munnsex, tvang til å se på onanering, tukling og andre seksuelle handlinger som krenker en annen person. Det er uønsket seksualitet som er i konflikt med sosiale tabuer.

Definisjonen på toppen av dette utdraget er interessant fordi den forsøker å definere misbruk ut i fra hva barnet selv oppfatter. Da er det merkelig at man inkluderer hva man kaller "familierollens sosiale tabuer". Tabuer er noe voksne lager og vedlikeholder. Tabuer trenger ikke å begrunnes. Derfor hører de ikke med i et moderne og opplyst samfunn. Vi må kunne begrunne hva seksuelt misbruk av barn er uten å ty til tabuer.

De aller fleste vil si at vår tidlige seksuelle aktivitet skjedde på grunnlag av noe vi ikke helt forsto og ikke hadde tilstrekkelig kunnskap og erfaring om. Noe annet ville vært rart. Men det betyr jo ikke at det var snakk om misbruk. Det må være noe annet som gjør at det blir misbruk. I følge definisjonen er det misbruk når barnet ikke kan komme ut av situasjonen eller ikke kan gi et 'begrunnet samtykke'. Det fremgår videre at barn ikke kan gi 'begrunnet samtykke' overfor voksne, da barn alltid vil oppfatte voksne som maktutøvere, og voksne på sin side alltid vil utnytte sin maktposisjon overfor et barn til å tvinge, lure eller manipulere det. Forfatteren anerkjenner ikke at relasjonen barn-voksen kan ha annet innhold. Skadevirkningene kommer uansett, som det fremgår av følgende avsnitt:

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 14 :

Barn kan si at handlingen ikke ble opplevd som negativ. "Det gjorde ikke meg noe", "Jeg bryr meg ikke om det". Likevel kan samme barn etter hvert bli svært aggressiv mot personer som har likhetstrekk med overgriper. Skadevirkningene av seksuelle overgrep kommer selv om barnet forsøker å late som alt er i orden.

At voksne ikke trenger å være maktutøvere, og at barn ikke trenger å oppfatte voksne som innehavere av en absolutt makt de må føye seg etter, krenker antageligvis etablerte sosiale normer omkring familiens funksjon og barn-voksen relasjonen, og det er nok derfor definisjonen av misbruk inkluderer en krenkelse av "familierollens sosiale tabuer". Men har dette noe med hva seksuelt misbruk av barn er? Er misbruk å oppfatte som "uønsket seksualitet som er i konflikt med sosiale tabuer"?

Her er en annen utgave av samme grunndefinisjon, men hvor barnets egne oppfatninger nevnes mer direkte:

Marit Hoem Kvam, Seksuelle overgrep mot barn, 2001, side 21 :

Denne boka har et psykososialt fokus, hvor barnas egne oppfatninger kommer i sentrum. Uansett grad av alvorlighet i forhold til straffeloven, er det først og fremst barnas opplevelse vi som voksne skal ta hensyn til. Det vil derfor her bli benyttet den vanligste definisjonen av overgrep, som også finnes i Sosialdepartementets veileder fra 1992: Seksuelle overgrep mot barn (I-0690 B).

Med seksuelle overgrep eller seksuell utnytting av barn menes at avhengige og utviklingsmessig umodne barn og ungdommer trekkes inn i seksuelle aktiviteter de ikke fullt ut forstår, som de ikke har tilstrekkelig kunnskap eller erfaring til å gi sitt begrunnende samtykke til, eller som krenker familierollens sosiale tabuer.

Myndighetsalderen i Norge er 18 år, men den seksuelle lavalder er 16 år. Det betyr at en person regnes som «voksen» i forhold til seksuelle handlinger når vedkommende er 16 år. Likevel er det enkelte unge mennesker som mentalt ikke har nådd det utviklingstrinnet deres kronologiske alder tilsier. De vil komme inn under denne definisjonen ved at de «ikke har tilstrekkelig kunnskap eller erfaring til å gi sitt begrunnede samtykke». Det kan gjelde sent utviklete ungdommer, ungdommer fra beskyttede miljøer, men først og fremst psykisk utviklingshemmede som ifølge fødselsattesten er voksne.

Uttrykket «seksuelle overgrep mot barn» vil dermed i denne boka benyttes for alle typer handlinger der ungdom eller voksne benytter mindreårige eller umodne personer til å tilfredsstille egne seksuelle behov. Det kan dreie seg om incest, misbruk fra tilsynspersoner, naboer, pleie- eller omsorgspersoner, så vel som overgrep foretatt av ukjente.

Her vektlegges både det faktum at alder i seg selv ikke er viktig, samtidig som man sier at misbruk (overgrep) henger sammen med egoistisk seksuell adferd. Likevel, når man skal definere hva uttrykket 'seksuelle overgrep mot barn' er, så sidestiller man 'mindreårige' med 'umodne personer'. 'Mindreårig' er en betegnelse som det voksne etablerte samfunnet ene og alene definerer og bruker. Betegnelsen er knyttet til en vilkårlig seksuell lavalder og sier ingenting om hvorvidt vedkommende er blitt seksuelt misbruk.

Sosial- og helsedirektoratet har utgitt en brosjyre kalt "Seksuelle overgrep mot barn. En veileder for hjelpeapparatet". Dette er den offisielle veiledningen for fagpersoner som arbeider med barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Her gir man hva man kaller en psykologisk definisjon (ved siden av en juridisk definisjon) på hva seksuelle overgrep mot barn er:

SHD, Seksuelle overgrep mot barn, avsnitt 2.1.2:

• det er en seksuell handling som barnet ikke kan forstå, ikke er modent for og ikke kan gi informert samtykke til
• handlingen krenker barnets integritet
• den voksne utnytter barnets avhengighet eller egen maktposisjon
• handlingen baserer seg på den voksnes behov
• aktiviteten bryter med sosiale tabuer innenfor familien eller er ulovlig

Punkt 1 kan ikke på en entydig måte si hva seksuelt misbruk av barn er. Først snakkes det om seksuelle handlinger barnet ikke kan forstå. Som nevnt er det vanlig at våre første seksuelle handlinger er noe vi ikke helt ut forstår. Hvorvidt ubehaget i tilknytning til dette blir en traume er en annen sak. Et barn skal naturligvis ikke utsettes for en handling det ikke er fysisk modent for (som for eksempel hvis en voksen prøver å ha regulært samleie med en 7-åring). Generelt er mental modenhet, akkurat som forståelse, noe som utvikler seg i samhandling med andre. De eldre er veiviserne for de yngre. Vår seksuelle kunnskap og forståelse er ikke noe som kommer av seg selv. Begrepet 'informert samtykke' er noe voksne alene definerer. Barn er akkurat like mye eller like lite informerte som vi velger å gjøre dem. Å si at alle barn ikke kan gi 'informert samtykke' har ingenting med hvordan barnet selv oppfatter situasjonen.

Punkt 2 burde ha vært klarere uttrykt som 'handling som barnet oppfatter krenker egen integritet'. Det er hva barnet oppfatter som er det sentrale, ikke hva voksne forteller at barnet skal oppfatte. Du kan bare oppfatte en slik krenkelse etter at du har nådd en viss grad av selverkjennelse og egenforståelse i din utvikling. Men når du har fått en følelse av et Selv og en identitet, er du strengt tatt ikke et barn mer. Alle modne mennesker, unge og eldre, føler at vi har en integritet som ikke må krenkes. Vi vil at vår person skal bli respektert. Vi vil bli behandlet som bevisste og hele mennesker. Dette har ikke noe med alderen din å gjøre.

Punkt 3 er ganske sentralt. Å utnytte avhengighet gjør tilfellet med seksuelt misbruk av barn unikt. Det er dette som går utover alminnelig voldtekt. Vi antar at voksne normalt er frie og uavhengige (unntak er lukkede miljøer med streng kontroll over personlig oppførsel, tvangsekteskap eller mentalt tilbakestående personer). Barn er ofte ikke frie på samme måte som voksne er. Dette er et faktum man må ta hensyn til.

Punkt 4 antar jeg har med egoistisk seksuell oppførsel å gjøre, og det er viktig. Seksuelt misbruk dreier seg om en fremmedgjøring i forhold til det som skjer med deg selv. Bare behovene til den ene part blir tatt hensyn til. Det er verd å poengtere at barn også kan ha seksuelle behov, men at disse behovene ikke nødvendigvis arter seg på samme måte som behovene til voksne.

Punkt 5 har ingenting med seksuelt misbruk å gjøre. I brosjyren utgitt av Sosial- og helsedirektoratet klarte jeg ikke å finne et eneste sted hvor det ble gjort nærmere rede for hva "sosiale tabuer innenfor familien" er for noe. Man bare fastslår at noe er ulovlig. Dette er lite seriøst av Sosial- og helsedirektoratet. Men det er vel akkurat slik tabuer arter seg: du trenger ikke nevne dem, du trenger ikke begrunne dem, du trenger ikke forsvare dem. Jeg kan ikke forstå at en slik definisjon viser eller fremmer den faglige kvaliteten på denne brosjyren.

En definisjon sentrert rundt offeret selv

Dette er en definisjon som ikke er aldersbetinget, men som naturligvis ofte vil handle om de unge. Definisjonen nevner ikke konkrete handlinger eller alder, da det er hvordan handlingene oppfattes som er viktigst. Det trenger ikke være handlingene selv men omstendigheten rundt dem (slik som låste dører eller å bli vekket mitt på natten) som produserer skaden.

Med seksuelt misbruk menes seksuell omgang, handling eller adferd

• Der myndighetsperson misbruker sin stilling, sin posisjon, sin autoritet eller offerets avhengighet til vedkommende.
• Hvor utpressing, terrorisering, manipulering, lureri eller ulike former for belønninger benyttes.
• Hvor den ene part føler det ikke kan avstå.
• Som oppfattes som egoistisk, krenkende eller fremmedgjørende.
• Der offeret som resultat av handlingene (og situasjonen rundt handlingene) viser langvarig skade, som blant annet kan uttrykke seg ved (men ikke er begrenset til) traumer, angst, dårlig selvbilde og problemer med å fungere seksuelt.

Alle punktene henger sammen. At myndighetsperson misbruker sin autoritet og offeret føler at det ikke kan avstå, henger sammen. Likeledes henger metodene som brukes (utpressing, terrorisering, manipulering) og oppfattelsen av fremmedgjøring og krenkelse sammen. Alt dette gjør at offeret påføres langvarig skade og har problemer med å fungere seksuelt. Det er dette som er seksuelt misbruk. Definisjonen sier ingenting om alderen til hverken offer eller overgriper, da dette er uvesentlig.

I tillegg kommer begrepet voldtekt, der en handling blir direkte påtvunget med vold eller trusler om vold. Men et barn kan bli seksuelt misbruk uten at det involverer vold. Det kan godt være fraværet av vold som gjør mest skade, fordi offeret tar på seg noe av skylden for det som hendte. Det blir en uløslig konflikt mellom tvang og selvbebreidelse, en konflikt man ikke kan komme ut av selv, og som kan utvikle seg til en nevrose.

Det er også nødvendig å poengtere at offeret kan oppleve en fysisk glede av det rent seksuelle i overgrepet. Kroppen reagerer fysiologisk på visse stimuli uten at man selv har kontroll over det. Det utvikles en traume når lystbetonte seksuelle følelser kombineres med en atmosfære av frykt og forakt. Offeret føler at behandlingen det ble utsatt for (som også kan inkludere fysisk vold) ikke står i forhold til de lystbetonte følelsene man hadde.

Det finnes en film av Alfred Hitchcock fra 1964, kalt Marnie, som for meg alltid har stått for de personlighetsforstyrrelsene og skadene en person kan få av seksuelt misbrukt.

Bilder her.

Marnie er en kvinne med et intenst mannshat og en hang til kleptomani. Hun lever et dobbeltliv. Et av livene er begravd i barndommens traumer, det andre er en usammenhengende og desperat jakt på en ny indentitet som kan frigjøre henne. Å stjele blir en måte å hevne seg på menn og ta tilbake makt, men også en måte å signalisere at hun trenger hjelp. En mann, Mark, prøver å hjelpe henne og historien utvikler seg. En fysisk konfrontasjon i slutten av filmen utløser et barndomsminne hos Marnie (symbol på fortrengelse). Hun husker at hennes mor fikk besøk av en sjømann sent på natten. Moren var prostituert. Det tordnet, og lille Marnie var redd for lynet og stormen (symbol på fremmedgjøring og angst). Sjømannen kommer bort og visker noe i øret hennes og kysser henne (symbol på det seksuelle overgrepet). Når moren ser dette, kaster hun seg over sjømannen i sinne (symbol på avmakt). Marnie tror at sjømannen skader moren og slår han hardt i hodet med en metallstang. Skrekken kommer når hun ser han blø (symbol på selvbebreidelsen og skyldfølelsen og konflikten som ikke finner noen løsning).

Det er viktig igjen å poengtere at seksuelt misbruk ikke først og fremst handler om smertefulle opplevelser i tilknytning til det rent seksuelle (selv om dette også naturligvis kan inntreffe). Det viktigste er omstendighetene rundt den seksuelle handlingen, hvordan den kommer i stand. Barn kan, under gale omstendigheter, lettere være utsatt for manipulering, trusler og utpressing, og de har generelt færre muligheter til å si i fra om hva som foregår. Det kan til og med være at den seksuelle handlingen blir imøtegått av det misbrukte barnet. Da slipper man å bli plaget for en stund og trusselen om skade (på et kjæledyr, for eksempel) blir borte. Det er akkurat dette aspektet som gjør seksuelt misbruk så ille, at man er tvunget til å fremmedgjøre seg selv for å slippe unna noe som oppfattes som enda verre. Derfor er selvbebreidelse og skyld en integrert del av seksuelt misbruk, og forklarer hvorfor en nevrose kan utvikle seg.

Omfanget av seksuelt misbruk

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor ofte seksuelt misbruk forekommer. Å få informasjon om dette henger sammen med åpenheten i samfunnet omkring dette temaet. Hvorfor kan ikke alle som har vært seksuelt misbrukt stå frem? Det er mange grunner til at det ikke skjer. En grunn er hvem overgriperen er:

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 15 :

De aller fleste seksuelle overgrep, ca. 95%, blir begått av mennesker som barnet kjenner og de skjer innen familien. Overgrepene blir begått av omsorgspersoner, foreldre, søsken, besteforeldre eller andre slektninger, eller andre i barnets bekjentskapskrets. Overgrep fra helt fremmede forekommer følgelig bare i ca. 4-5% av tilfellene.

Å utpeke og anmelde en slektning for misbruk er langt vanskeligere enn å gjøre det samme med en fremmed. Det henger sammen bildet samfunnet har av seksualforbryteren. De er fremmede, psykisk syke eller tilbakestående, ikke snille onkel Hans. Seksuelt misbruk blir ikke anmeldt fordi man er redd for ikke å bli trodd. Man er også redd for å virke splittende og få familien mot seg. Det er også slik at hemmeligholdelse og undertrykkelse av egne oppfatninger kan ha effekt langt inn i voksenalder.

Samfunnet har blitt langt mer åpent når det gjelder temaet seksuelt misbruk. Temaet er ikke lenger et like stort tabu som det en gang var. Forandringen kom i midten av 1980-årene. NRK viste filmen om incest-offeret Amelia i oktober 1985. Støttesenter mot Incest ble opprettet i 1986. Plutselig var det lov å si at man var blitt seksuelt misbrukt. Man kunne få hjelp til å anmelde forholdet og man kunne få behandling for sine lidelser. Dette ga seg raskt utslag i antall etterforskede overgrepssaker.

Det er opplagt at økningen i antall saker henger sammen med en større åpenhet om temaet på 1980-tallet. Hvorfor var temaet et tabu frem til vår tid, og er det på sett og vis fremdeles? Kanskje fordi samtykke i vår seksuelle kultur aldri har spilt en stor rolle når samfunnet skulle avgjøre om seksuelle relasjoner var skamfulle og forkastelige. Derfor tok offeret selv på seg ansvaret for det som hendte.

For å få et bilde av omfanget av seksuelt misbruk kan det være nyttig å se på forholdet mellom antall anmeldelser, antall etterforskede saker og antall straffereaksjoner de senere årene. Først antall anmeldelser, hentet fra her.

SSB, Seksuell omgang med barn anmeldt 1993-2005 :

Antall anmeldelser er ganske konstant. Unntaket er en svak økning for dem mellom 14 og 16 år.

Her følger informasjon om etterforskede saker, for 1996 (dette var før man skilte ut kategorien barn under 10 år) og 2001.

SSB, Seksuell omgang med barn etterforsket 1996 og 2001 :

Som man ser henlegges svært få saker fordi gjerningsmann er ukjent. Dette stemmer vel med det faktum at misbruk først og fremst skjer innenfor familien (eller vennekrets). Antall henleggelser fordi gjerningsmann ikke er strafferettslig tilregnelig er også liten. Det er ikke slik at det finnes en hel del med forstyrrede pedofile som går rundt omkring. Antall saker der det er reist tiltale er ganske konstant for de under 14 år, men viser en dobling for de mellom 14 og 16 år.

Tiltale kan lede til dom og straffereaksjon. Her er antall straffereaksjoner vist for 1996 og perioden 1999 til 2004.

SSB, Straffereaksjoner etter seksuell omgang med barn 1996 og 1999-2004 :

Igjen ser vi at antall straffereaksjoner er ganske konstant. Unntaket er, som for anmeldelser og etterforskede saker, de som er blitt straffet for seksuell omgang med noen mellom 14 og 16 år. En tredjedel av alle anmeldelser leder til straffereaksjon. Hvis vi derfor sier at ca. 200 barn under 16 år hvert år blir misbrukt, kan vi (ved hjelp av folketallet i Norge hvor det fremgår at det er ca. 62000 mennesker i hver årsklasse under 60 år) regne oss frem til at 0.3% av befolkningen blir utsatt for seksuelt misbrukt. Dette er 3 promille. Misbruk av barn under 10 år er en tiendedel av dette igjen, eller 0.3 promille.

Nå er det selvsagt slik at antall straffereaksjoner i seg selv ikke gir det hele bildet av hvor mange som blir seksuelt misbrukt i Norge. Det at noen dømmes trenger ikke å bety at noen ble misbrukt (jfr. forskjellen i den juridiske og faglige definisjonen på seksuelt misbruk). På den annen side kan man også si at ikke alle reelle misbrukere blir dømt. Selv etter 20 år med åpenhet omkring temaet, kunnskap, informasjon, oppslag i media og et utbygd hjelpeapparat, så vil mange fremdeles kvie seg for å anmelde et forhold. Det kan være av hensyn til familie. Det kan være fordi det er vanskelig å føre bevis, spesielt om overgrep som ligger langt tilbake i tid. En fjerdedel av alle anmeldelsene henlegges på grunn av mangel på bevis.

Forskere prøver å finne ut hvor mange som har blitt seksuelt misbrukt (eller blitt utsatt for seksuelle overgrep) ved å lage spørreundersøkelser, såkalte prevalensundersøkelser. I brosjyren fra Sosial- og helsedirektoratet står det:

SHD, Seksuelle overgrep mot barn, avsnitt 2.2:

Omfangstallene i prevalensundersøkelser vedrørende seksuelle overgrep mot barn varierer sterkt. Finkelhor (1994a) har gjennomgått prevalens-studier av seksuelle overgrep mot barn i store ikke-kliniske populasjoner av voksne i 20 forskjellige land, og fant at forekomsten av seksuelle overgrep blant kvinner varierte fra 7% til 36%, mens den blant menn varierer fra 3% til 29%. I følge forfatteren skyldes variasjonen i omfangstallene blant annet metodologiske ulikheter og bruk av ulike definisjoner i de forskjellige undersøkelsene.

Dette er prosenter som ligger langt over prosenten (0.3) for straffedømte. En grunn til dette misforholdet kan være hva vi legger i begrepet 'seksuelt misbruk'.

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 16 :

Både fagfolk og menigmann bygger forståelsen av begrepene incest og seksuelle overgrep på moralsk, religiøs og kulturell grunn og sin personlige erfaring av seksualitet. Forståelsen av begrepet er derfor ikke entydig. Fortolkningen av begrepet viser store ulikheter. Blant fagfolk viser de seg blant annet i ulike tilnærminger til problemet. Hvert fagfelt begrunner sin tilnærming på empirisk og teoretisk grunn innen sin profesjon. Resultatet er at definisjonene florerer.

(...)

De brede definisjonene er vide på den måten at de omfatter et vidt spekter av overgrepstyper. En bred definisjon er påkrevet dersom man for eksempel vil registrere alle typer overgrep mot barn. De smale definisjonene kan signalisere en liberal holdning til seksuelle overgrep.

(...)

Vi vil også kunne finne definisjoner på seksuelle overgrep der offerets opplevelse er vesentlig. Offeret må ha følt seg presset, tvunget eller lurt og opplevd overgrepet som ubehagelig eller fryktelig for at det skal defineres som overgrep.

Det er synd at moralske, religiøse og kulturelle vurderinger skal ha innflytelse på noe så alvorlig som seksuelt misbruk. Men det er et faktum at hva vi tillater av seksualitet også har en innflytelse på hva vi legger i begrepet overgrep og seksuelt misbruk. Derfor bør man være forsiktig med å bruke betegnelsen misbrukt/overgrep ut i fra en ren objektiv beskrivelse av hva som hendte. Det er opplevelsen av det som skjedde, og den langtvirkende skaden, som er det vesentlige.

Her er resultatene fra noen undersøkelser gjort i Norden:

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 41 :

I Norden var tallene:

Finland viste i 1991 overgrepstall på 8% for kvinner og 3% for menn. Svarprosent var 89 (Sariola mfl.).

Sverige viste i 1992 12% for kvinner og 4% for menn. Svarprosent 92 (Edgarth).

Danmark hadde i 1988 overgrepstall på 14% for kvinner og 7% for menn. Svarprosent 66 (Leth mfl.).

I Norge fant en i 1994 overgrepstall på 31% for kvinner og 7% for menn. Svarprosent 37 (Tambs). En annen undersøkelse i Norge viste i 1986 19% for kvinner og 3% for menn. Svarprosent 48 (Sætre mfl.). Kilde (Svedin 1999).

Undersøkelser som tyder på at like mange gutter som jenter blir utsatt for seksuelle overgrep, gjenspeiler seg ikke i disse tallene.

De fleste, som har vært utsatt for seksuelle overgrep går gjennom både skolen og resten av livet uten å fortelle noen om sin fredløse barndom.

Tall som 19% og 31% ligger i en helt annen størrelsesorden enn de 0.3% som gjennom en rettssak beviselig har hatt seksuell kontakt med en voksen. Kan forklaringen være at man ikke skiller mellom hva voksne har gjort og hva jevnaldrende har gjort? Mange jenter har en historie å fortelle om ubehagelige seksuelle tilnærmelser, men de vil knapt si at de hadde en 'fredløs barndom' av den grunn. Gutter forteller vanligvis ikke slike historier, da mannsrollen ikke tillater dette. Fortielsen betyr ikke at ubehagelige seksuelle tilnærmelser oppleves mindre negativt av gutter, snarere tvert i mot.

Det er mange grunner til at det er vanskelig å fastslå hvor mange som er blitt seksuelt misbrukt. Tidligere var emne et tabu i familien, og ble fortiet og hemmeligholdt. I dag kan det virke som om det er på mote å være et offer. Mange i behandlingsapparatet og barnevernet har en interesse av å overdrive problemet, likeså de som krever handling mot de 'farlige pedofile som misbruker barn'. Det reelle tallet på seksuelt misbrukte barn er, og har alltid vært, svært lavt (0.03%-0.3%). Skal vi bekjempe seksuelt misbrukt er vi ikke tjent med noen form for usannheter.

Indikasjoner på seksuelt misbruk

Seksuelt misbruk ødelegger menneskers seksualitet. Hva vi skulle forbinde med varme, ømhet, nærhet, vellyst og glede blir i stedet forbundet med kulde, råhet, fremmedgjøring, smerte og angst. I den grad seksualitet er vår felles menneskelighet, i den grad vil misbruk bryte ned tilliten som fellesskapet er bygget på. Seksuelt misbrukt ødelegger et menneskes evne til å åpne seg og ha et forhold til andre. Det kan lede til en selv-destruktiv livsstil (passivitet, forakt, hevntanker, vold) som gjør forholdet til andre mennesker enda verre.

Misbruk kan gi seg direkte fysiologiske utslag. En kvinne som ble vedvarende befølt i skrittet som ung vil oppleve at hennes ytre kjønnsorganer er følelsesløse. En mann kan oppleve at hodet på penis ikke reagerer på berøring. Seksuelle funksjoner kan også rammes. Man kan være ute av stand til å oppnå orgasme. Man er forherdet. For å overleve misbruket har kroppen lært å sjalte ut følelser, å legge lokk på reaksjoner. Når man forsøker å åpne seg i en seksuell akt, er det som om man trer ut av seg selv og ikke lenger kan delta. Fordi seksuelt misbruk i sitt vesen er ensidig, har man mistet evnen til å ta del i et seksuelt fellesskap.

I tillegg til de fysiologiske effektene, slik som manglende følsomhet, kan omstendighetene rundt misbruket skape traumer og angst. Kanskje en full stefar hadde for vane å vekke et barn midt på natten for å få 'litt kos'. Kanskje dører ble låst og man fikk panikk. Kanskje man gikk rundt og var redd for noen man var glad i, fordi misbrukeren hadde truet med å ta livet av det hvis man ikke holdt tett. En generell angst blir derfor en del av livet.

Dette vil ingen normale mennesker skal finne sted. Vi vil ikke at barn skal misbrukes seksuelt. Ingen vil det, i særdeleshet ikke pedofile som er følelsesmessig knyttet til de unge på en helt annen måte enn folk flest. Så hvordan kan vi derfor oppdage om et barn blir misbrukt? Dessverre finnes det ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. Generelt kan vi bare oppfatte symptomer, som angst og en manglende evne til å fungere seksuelt.

Gitt at seksuelt misbruk produserer angst og tar vekk et nært og åpent kroppslig forhold til andre, kan man finne ut om et barn har blitt misbrukt ved å studere hvordan det oppfører seg sammen med voksne, og da i særdeleshet sammen med den mistenkte misbrukeren. Hvordan fungerer barnet i nærheten av denne personen? Hvordan reagerer barnet på kroppskontakten? Barn kan lyve med ord, barn kan komme med falske anklager eller de kan si at ingenting har hendt, men de kan ikke lyve med kroppsspråket. Ved observasjon kan man studere hvordan barnet oppfører seg, og ut i fra dette trekke konklusjoner.

Det sier seg selv at indikasjonene på seksuelt misbruk ikke er en eksakt vitenskap. Vi har å gjøre med enkelt-individer og spesielle situasjoner som er forskjellige fra gang til gang. Ofte oppfatter vi bare at noe er galt, men grunnene kan være så mange. Hvis man tror at seksuelt misbruk er et allment problem som rammer mange, så vil man lett kunne tolke all problemadferd som en indikasjon på seksuelt misbruk. Dette kan lede helt galt avsted, og kan tåkelegge og vanskeliggjøre oppdagelsen av reelt misbrukte barn.

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 84 :

Gjennom sin oppførsel gir barn og unge indikasjoner som kan tyde på at de er utsatt for overgrep. Det kan være seksuelle overgrep eller voldelige overgrep. (...)

Gjennom kroppsspråk, formingsuttrykk, gjennom preferanser og vegringer og gjennom barns verbale og skriftlige uttrykksformer oppfatter vi atferd som indikerer at noe er galt.

De indikasjoner som er tatt med i dette kapitlet tyder på at noe er galt, at barnet ikke har det godt. De er ikke tegn som utelukkende tyder på at barnet er blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Så følger denne listen:

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 109 :

Barnet/ungdommen
- kan ha seksifisert tankegang og seksualisert oppførsel
- kan ha stort fravær i ungdomsskolen
- kan vegre seg for å gå hjem etter skoletid
- kan be om å få være med lærer hjem
- kan oppsøke voksenkontakt, f.eks. helsesøster ofte tilsynelatende uten grunn
- kan ta kontakt med hvem som helst (overfladisk kontakt søking)
- leker ofte med yngre eller "svakere" barn
- kan ha vansker med å forholde seg til jevnaldrende
- kan ha problemer med å forstå den sosiale koden
- velger gjerne en plass/en pult i et hjørne og skjermer seg med stabler av leker og bøker
- kan ha angst for å være alene med voksne
- kan oppleve klasseromssituasjonen som skremmende
- kan være uvanlig vaktsom
- ber ofte om å få gå ut i timene
- stikker seg vekk
- er tankespredt, ser ut til å ha konsentrasjonsvankser
- viser plutselig faglig stagnasjon eller tilbakegang
- viser angst for gjenstander som stikker frem eller har en spesiell form
- kan vise tendenser til pyromani
- tenker ofte på selvmord, på døden
- er overfølsom for berøring/nærhet
- liker løstsittende klær
- fortrenger egne følelser og opplevelser
- kan ha problemer med å sette grenser i forhold til egen kropp, andre kan være nærgående uten at barnet forsvarer seg eller fjerner seg
- kan ha dårlig forhold til egen kropp og ha dårlig kjennskap til egen kropp og til kroppens funksjoner
- kan ha dårlig personlig hygiene eller er over renslig
- vil sitte med et ben under seg
- kan vegre seg for gymnastikk, svømming, dusjing
- kan ha uregelmessig menstruasjon
- kan ha problemer med å holde seg ren. Barnet tisser på seg (enurese) og/eller klarer ikke å holde på avføringen (enco prese)
- kan ha nakke, rygg, magesmerter
- kan være kvalm
- ha hodepine
- er ofte søvnig og trett
- kan ha spiseforstyrrelser

Enkelte av disse punktene, som overfølsomhet for berøring og en angst for å være alene med voksne, kan meget vel indikere det problemet vi her diskuterer. Andre punkter, slik som vaktsomhet og en vilje til å isolere seg, kan ha med den generelle angsten knyttet til misbruk å gjøre. Resten av punktene er såpass generelle at de ikke forteller noen ting. Å basere en mistanke om at et barn er seksuelt misbruk ved at det kan være kvalm eller tankespredt eller vil sitte med et ben under seg, er direkte farlig. Spiseforstyrrelser hos jenter har kompliserte årsaker. Ofte er grunnen mangelen på et sexliv, snarere enn at sex blir påtvunget dem. Det handler om å bli godtatt som den man er, med den kroppen man har. Det at et barn oppsøker voksenkontakt kan uttrykke behovet for nærhet, ikke at barnet er seksuelt misbrukt. Generelt er problemet ikke at barn blir seksuelt misbrukt, men at barn er ensomme og vil ha voksenkontakt.

For de som anerkjenner at barn er seksuelle vesener, er det verd å se nærmere på det første punktet på lista, at barn kan ha seksifisert tankegang og seksualisert oppførsel. Er dette en indikasjon på seksuelt misbruk? Hva menes egentlig med dette? Her gjøres det nærmere rede for hva som menes:

Marit Hoem Kvam, Seksuelle overgrep mot barn, 2001, side 97 :

Som vist i kapittel 1, har myten om små barn som forførere lang historisk tradisjon. Fremdeles ser det ut til at noen har forestillinger om barn som bevisste forførere. (...)

Såkalt forførerisk atferd viser seg ved at barnet har en væremåte som er unormal for alderen, og hvor barnet åpenlyst spiller på seksuelle eller erotiske strenger. En pedofil vil sannsynligvis ha en helt annen grensegang mellom forførerisk og normal atferd enn det folk flest har. (...)

Selvsagt kan ikke en voksen påberope seg skyldfrihet under slike forhold. Det vil heller ikke være noen formildende omstendighet, ettersom et barn på 4 år ikke er rettslig ansvarlig for sine handlinger. I dag vet vi heller at hvis små barn viser såkalt forførerisk atferd, er det stor grunn til å tenke på muligheten for seksuelle overgrep.

Ved seksualisert atferd viser barnet seksuelle kunnskaper som må regnes som unormalt for alderstrinnet. For førskolebarn kan det dreie seg om å leke seksuelt med dokker, stikke gjenstander inn i egen eller andres vagina eller endetarmsåpning, masturbasjon, anmodning om å bli seksuelt stimulert, eller unormal kunnskap om emnet. Slik atferd ble funnet i større grad blant seksuelt misbrukte barn enn i andre grupper, selv om det var store variasjoner mellom enkeltbarna (Beitchman et al., 1991). Kanskje snakker barnet om sex hele tiden, spør voksne hvordan de gjør det når de har sex, om de synes det er deilig, og de forteller vennene om hva man kan gjøre med tissen. De tar på voksnes kjønnsorgan, setter seg på fanget og begynner å gni på mannens gylf eller trekker opp glidelåsen. (...)

Seksualfikserte tegninger kan også forekomme. Små barn som tegner menn med svære erigerte peniser, kan bety at de har sett eller opplevd noe som har sjokkert dem. (...)

Seksuelle tilbud fra barn kan forekomme. (...)

Man kan også risikere at barn og unge som har vært utsatt for seksuelt misbruk, selv vil kunne misbruke andre barn.

Her blir vi presentert for en mengde med påstander som ikke er vitenskapelige belagte, og som derfor bare kan karakteriseres som moralisering. Får ikke barn lov til å være seksuelle? Skal alle barn være 'normale', dvs. ikke ha en seksualitet? Hvem skal avgjøre hva som er normalt for alderstrinnet?

I boken «Barns seksualitet» advarer Thore Langfeldt mot å trekke for raske konklusjoner om seksuelt misbruk av små barn:

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 7 :

I de senere årene har diskusjoner omkring seksuelle overgrep vært et fremtredende tema også i barnehagene. Seksuelle overgrep måtte selvsagt tas alvorlig, men når man skulle finne frem til ulike symptomer som kunne indikere at barn hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, førte mangel på kunnskaper om barnets normale seksualitet til at mange ikke greide å skille mellom normal og avvikende seksualitet. Spesielt mistenksomme ble man dersom barnet var seksuelt pågående. Til tider var det enkelte som mente at dersom barna lekte seksuelle leker, så hadde de vært utsatt for overgrep. Andre hevdet endog at barn som onanerte i førskolealder hadde vært utsatt for overgrep. (...)

Da det ble kjent at også barn kan begå overgrep mot andre barn, ble uroen ytterligere økt, for hvordan kunne man avgjøre om de seksuelle lekene barna var med på var frivillige eller utført med tvang? Voksne begynte etter hvert i større grad å overvåke barnas seksuelle leker, og barna mistet en viktig del av sin egen private kultur. (...)

I kampen mot overgrep ble selv barna dratt inn for å lære å sette grenser mot de som forsøkte å begå seksuelle overgrep. Mange reagerte negativt på at barna skulle læres opp til å sette grenser, for hvis de mislyktes, ville det bety at barnet ytterligere ville føle ansvar for at overgrep hadde funnet sted.

Videre kan vi lese:

Marit Hoem Kvam, Seksuelle overgrep mot barn, 2001, side 97 :

Ukritisk seksuell omgang med andre kan også være et signal, særlig i ungdomstiden. Blant prostituerte finner en langt flere som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen enn i den øvrige befolkningen. De føler at deres kropp allerede er så skitten at de ikke fortjener bedre. De flykter kan hende også inn i rus, og har behov for penger til å finansiere sitt rusmisbruk.

Det er en insinuasjon å hevde at prostituerte betrakter seg selv som 'skitne'. Det er samfunnets seksualmoral som skaper prostitusjon, den samme moralen som er en slik motstander av ukritisk seksuell omgang med andre. Og når det gjelder såkalt ukritisk seksuell omgang med andre, så er dette den vanlige måten å forsøke å begrense andre menneskers (og spesielt da jenters) seksualitet. Det vitner også om uvitenhet om barn og barns natur, noe dette utdraget fra en annen bok viser:

Gro Breidvik, Misbrukte barn, 2003, side 88 :

Tenåringsjenter kan noen ganger oppfattes som utfordrende både i blikk-kontakt, oppførsel og i klesvei. Men disse jentene er som oftest lite bevisste på hvordan de kan virke på mannlige lærere.

En mannlig lærer kan oppleve at unge jenter kan være utfordrende. Selv om situasjonen kan oppleves vanskelig, er det alltid læreren som har hele ansvaret i forholdet mellom elev og lærer.

Alt dette er med på å avspore det som er vesentlig, nemlig at vi ikke vil at barn skal misbrukes seksuelt. Vi må ha som utgangspunkt at seksuelt misbruk oppleves som negativt og produserer negative holdninger til seksualitet. Dette er indikasjonen på seksuelt misbruk. Det må ikke være slik at seksuelle opplevelser alltid betyr overgrep. Hvis barnet ikke opplevde det som skjedde som negativt, men senere blir fortalt at det skal oppfattes slik, så kan vedkommende komme til å føle seg seksuelt misbrukt selv om det aldri var det. Dette kan umulig tjene noen hensikt. Seksuelt misbruk skal være resultatet av hva som skjedde, ikke være resultatet av holdningene i samfunnet og moraliseringen omkring ung seksualitet. Vi må kunne tillate at barn har seksuelle opplevelser uten at det karakteriseres som misbruk. Da vil vi, gjennom åpenhet, lettere kunne oppfatte situasjoner hvor barnet ikke er lykkelig, slik at vi kan gi den hjelpen som er nødvendig.

Måter å forhindre misbruk

Det er viktig å poengtere at seksuelt misbruk av barn har med forakt for barn å gjøre. En slik forakt er koblet til en generell forakt for seksualitet og seksuelle handlinger. En misbruker har, bevisst eller ubevisst, en like stor forakt for egen seksualitet som for barnets seksualitet. Man kan si at de seksualiserte handlingene er et uttrykk for den forakten man føler. På denne måten er seksuelt misbruk av barn (og voksne) knyttet til synet på seksualitet i vårt samfunn. Det er ikke mulig å se på misbrukere som en isolert gruppe, isolert fra resten av samfunnet og dets syn på seksualitet.

Det vil alltid finnes mennesker som vil kunne misbruke barn. Årsakene er mange. Det kan være for å få tilfredsstilt et maktbehov. Det kan være sadisme. Kanskje vedkommende vil hevne seg på samfunnet, eller i særdeleshet hevne seg på moren til barnet (man skader moren ved å skade barnet). Eller det kan være på grunn av en generell forakt for svakhet og seksualitet, og hvem er ikke svakere enn barna i vårt samfunn i dag? Kanskje man har rusproblemer. Kanskje det er utslag av en livskrise. Det kan være fordi et barn er tilgjengelig og man ikke har andre seksualpartnere. Eller det kan være fordi misbrukeren har mangelfullt utviklede sjelsevner, en manglende evne til å leve seg inn i andres følelser, og hvor dette får et seksuelt uttrykk gjennom relasjoner med barn. Det kan også være fordi vedkommende er mentalt tilbakestående. Det er mange årsaker. Det er ikke slik at mennesker som misbruker barn har en fellesnevner som gjør at de lett kan skilles ut fra andre. Fordi motivene for å begå slike handlinger er mange, er det ikke mulig å lage en 'profil' av den typiske overgriperen. Det er sjeldent at mennesker som seksuelt misbruker barn er pedofile, i den forstand at de har en dominerende seksuell tiltrekning til barn. Kenneth V. Lanning, som arbeidet for FBI i USA og er en ekspert på seksuelt misbruk av barn, sier dette (hentet fra her):

Lanning believes most child molesters fit neatly into two categories. About 90 percent are so-called "situational child molesters" who capitalize on opportunities to molest children but don't necessarily prefer sex with children. The situational molester sexually exploits children to satisfy a curiosity, for kicks or because he's simply morally indiscriminate.

En annen kilde sier at blant de som misbruker barn er det få pedofile.

It is estimated that only 2 to 10 percent of child sexual abuse perpetrators meet the regular criteria for pedophilia. (Kinsey-Report, Lautmann, Brongersma, Groth).

Vi må akseptere at seksuelt misbruk av barn finner sted, akkurat som annen kriminalitet finner sted.

I en rettsstat er det viktig at ingen dømmes for handlinger de ikke har begått. Det er ofte vanskelig å bevise seksuelt misbruk. Ofte må man basere seg på en tilståelse, eller kunne sannsynliggjøre skyld og at det ikke finnes andre motiver bak en anmeldelse. Når det gjelder å reagere på seksuelt misbruk, er det ikke nødvendigvis gitt at en rettssak og alt som det medfører, slik som medisinske undersøkelser, dommeravhør, konfrontasjoner og publisitet, er i barnets eget beste. En slik prosess vil ikke kunne lege sår og kan bare gjøre vondt verre. Barnet stemples som et offer og et særtilfelle. Det primære må være å stoppe misbruket og gi barnet den behandlingen det trenger. Misbrukeren kan også trenge behandling, for det kan godt ligge en personlig tragedie bak det å påføre andre lidelse på denne måten. Samfunnet må kunne ha andre virkemidler enn domfellelse for å få dette til. Straffesak må ikke være den eneste veien. Voksne som ble misbrukt som barn vil kanskje være bedre tjent med at den gamle misbrukeren erkjenner hva vedkommende har gjort og ber offentlig om unnskyldning. I alle tilfelle har tredjepart, slik som barnevernsorganisasjoner, ingen rett til å forlange flere rettssaker og klage over at for få blir dømt.

Det er ikke gjennom lovgivning at vi forhindrer seksuelt misbruk. Det vil alltid finnes mennesker som vil kunne misbruke barn. Men vi kan gjøre problemet mindre ved å ha et åpent syn på temaet barn og seksualitet.

Gitt at seksuelt misbruk utvikler seg i en atmosfære av hemmeligholdelse, at fortielse og maktesløshet er årsaken til psykiske problemer senere i livet, er det naturlig å argumentere for at vi skal ta vekk denne hemmeligholdelsen og gi barn tilbake makten, en evne og en vilje til å si nei og til å unnslippe.

Samfunnet har i de siste 20 år blitt flinkere til å erkjenne at overgrep skjer. Å ha blitt utsatt for seksuelt misbruk er ikke lenger noe som må skjules. Det er en alminnelig forståelse at mennesker kan bli seksuelt misbrukt, at de trenger behandling, at lovene må ramme de som misbruker, at det må finnes et hjelpeapparat. Men denne erkjennelsen har ikke ledet til at problemet med misbruk har blitt mindre, snarere tvert i mot om man ser på antall anmeldelser og straffereaksjoner. Mange hevder til og med at det finnes store mørketall, at problemet er økende.

Det som savnes er en erkjennelse av sakens kjerne: samfunnet må ha et annet syn på barn og seksualitet. Seksualitet må ikke være forbundet med skam og fortielse. Seksualitet må eksistere. Vi må være åpne med barn om seksualitet og erkjenne at de er seksuelle individer. Da vil misbruk fremstå som det det er: en uønsket form for seksuell omgang, noe som er basert på ensidighet, uærlighet, fortielse og krenkelse. Vi må gi barn kunnskap slik at de vet hva som er god berøring og hva som er dårlig. Da vil de ikke så lett bli offer for manipulasjon, lureri og press. Da vil de lære å ikke være med på noe de ikke liker. De vil kunne vite å si nei. De vil fremfor alt vite at de ikke er alene. Det er det viktigste. Mange foreldre skjønner dette intuitivt, og ved handlinger og eksempel gir de sine barn den kunnskapen og den makten de trenger. Men fordi misbruk som oftest skjer i familien, er problemet nettopp de tilfellene hvor foreldrene ikke oppfyller sin plikt. Da er det samfunnets eksempel som blir avgjørende. Men det er jo slik at barn og seksualitet er et tabubelagt emne i samfunnet. Det virker som om samfunnet ikke kan erkjenne at barn er seksuelle individer. Istedenfor kan, som sett ovenfor, 'seksifisert tankegang og seksualisert oppførsel' tolkes som et tegn på seksuelt misbruk.

Det som er problemet med samfunnets alminnelige holdning til unge og seksualitet, er at samfunnet ikke kan formulere en positivt referanse som kan fungere som et godt eksempel for barn uten at dette kommer på kant med tankegangen bak loven om seksuell lavalder. Samfunnet vil ikke vise hva som er godt og hva som er dårlig, det bare sier at barna må beskyttes. Barns uvitenhet blir et argument i seg selv. Man sier at barn ikke kan gi informert samtykke fordi barn ikke har noen referanse som gjør at de kan skille mellom godt og dårlig, mellom behag og ubehag. Denne uvitenheten kan voksne utnytte, sies det. Men om samfunnet skal kunne hindre misbruk må denne uvitenheten bekjempes. Vi må ha et grunnsyn som sier at barn kan gjøre valg og kan uttrykke hva de vil ha. Hvis ikke, vil barn jo alltid være ofre og alltid være utsatt for seksuelt misbruk. Barn må av samfunnet få et godt forbilde på seksualitet. Vi må tro at barn kan skjønne dette og gjøre valg. Vi må oppdra barn til å vite hva positiv seksualitet er, slik at de vet hva negativ seksualitet er. For å få dette til må vi anerkjenne at de kan gjøre valg, vi må la dem få lov til å gjøre valg, for det er bare på den måten at de kan unnslippe misbruket. Hvis vi sier at de aldri kan uttrykke frivillighet, sier vi samtidig at de er dømt til å bli misbrukt.

Den eneste måten å forhindre misbruk er å ta barn på alvor. Hvis vi tror at vi kan lage et samfunn der barn tar valg, så tror vi også at de kan velge å unnslippe misbruket.

Om vi betrakter dem som ofre, så vil de bli ofre. Om vi betrakter dem som frie, så vil de slippe fri.