Barnesyn

Fysisk avstraffelse av barn

Den kriminelle lavalderen gir en nedre grense på når staten kan straffe unge. Uformell avstraffelse av barn har derimot aldri vært begrenset av alder. Voksne har gjennom alle tider kunnet slå barn. Fysisk avstraffelse ble hevdet å være måten å oppdra barn på og få dem til å gjøre hva de voksne ville. Dette var vanlig i familie, skole, institusjoner og arbeidsplasser.

I en statlig rapport om overgrep på barnehjem og spesialskoler kan vi her lese:

Barnehjem og spesialskoler under lupen, 2004, avsnitt 10.2.1:

Her skal vi først peke på at det på midten av 1700-talet kom en rekke politiforeskrifter som fastsatte offentlig risstraff for mindre barn, og straffarbeid i tukthus eller fengselsstraff for de større. Disse reaksjons-måtene ble benyttet både for å møte vinningsforbrytelser, hærverk og de plagsomme formene for uorden blant barn og ungdom som gav seg uttrykk ved "i stedet for at gaae i Skolen, anvende deres Tid paa, Nat og Dag at gjøre Allarm på Gaderne".

(...)

I den lærerinnstruksen som ble utformet 100 år senere, i 1834, finner vi relativt små endringer når det gjelder straffetiltak overfor "de forsømmelige, dovne, uordentlige og vanartige Børn". Lærerne pålegges først å benytte "lemfeldige Midler" som "Irettesættelse i den hele Skoles Overvær", formaning, plassering i en skammekrok og bemerkninger i skole-protokollen. Hvis dette ikke fikk den tilsiktede virkning, skulle "legemlig Revselse" benyttes, men da på en måte som ikke var "skadelig for Barnets Sundhed, eller anstødelig for Sædeligheden".

At "Sædeligheden" her ble trukket inn, var ingen tilfeldighet. Det var akkurat i denne tiden at sedelighet ble et offentlig anliggende. Jeg antar at man lempet på "Sædeligheden" når man kledde av et barn for å gi det ris på baken.

Det første landet i verden som innførte totalforbud mot fysisk avstraffelse var Sverige så sent som i 1979, se her.

Det var 1979 som Sverige blev först i världen med att förbjuda barnaga. Då infördes den nuvarande regleringen i föräldrabalken som lyder: ”Barn har rätt till omvårdnad, trygghet och en god fostran. Barn skall behandlas med aktning för sin person och egenart och får inte utsättas för kroppslig bestraffning eller annan kränkande behandling” (...)

I förarbetena till föräldrabalken sägs det vad som ska gälla. Med kroppslig bestraffning menas främst en handling som innebär att barnet skadas fysiskt eller känner smärta. Det gäller även om det är ett lindrigt slag eller en hastigt övergående smärta. Förarbetena till lagen är tydliga och innebär att våld inte får användas i bestraffnings- eller uppfostringssyfte.

Norge fikk en tilsvarende lov i 1987, jfr. Ot. prp. nr. 8 (1986–87) og Barneloven.

Barneloven §30:

(...) Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. (...)

Men allerede i 1936 fikk Norge et forbud mot å bruke kroppslig refselse i folkeskolene (jfr. Opplæringsloven). Før denne tiden gjaldt spanskrøret.

Opplæringsloven §2-9:

Fysisk refsing eller anna krenkjande behandling må ikkje nyttast.

Barnevernloven av 1953 satte et forbud mot fysisk avstraffelse i barneverns-institusjonene:

Barnevernloven §5-9:

(...)

Det er ikke tillatt

a) å refse barn fysisk,
b) å bruke innelåsing i enerom eller lignende tvangstiltak med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav a,
c) å føre kontroll med et barns korrespondanse med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav b.

(...)

Loven av 1953 hadde liten allmenn effekt på den generelle holdningen til avstraffelse av barn i samfunnet. Barnesynet dikterte at en voksen formynder-person kunne bruke fysisk makt og påføre barn smerte så lenge dette inngikk i oppdragerrollen. I en rapport fra Norges offentlige utredninger NOU 2004:23 kan vi lese:

NOU 2004:23, avsnitt 9.3:

Langt inn i utvalgets mandatperiode var det mer eller mindre vanlig at barn fikk 'smekk', 'luggetupp', 'ørefik', 'nesestyver', 'smake riset' osv. De mange og varierte folkelige betegnelsene kan være uttrykk for en utbredt tro på at fysisk straff var et effektivt virkemiddel i oppdragelsen, særlig når barn ikke ville lystre de voksnes påbud. En norsk gallupundersøkelse fra 1946 indikerte at nær 50% av foreldrene hadde gitt barna juling, og helt fram til 1970 gav hele 73% av befolkningen uttrykk for at foreldre burde ha adgang til å straffe barna fysisk. I 1978 var dette tallet sunket til 60%.

(...)

Etter barnevernloven av 1953 var det imidlertid forbud mot bruk av fysisk staff i barnevernsinstitusjonene. Men mangelen på et generelt forbud kan likevel ha ført til at autoritære voksne i barnevernsinstitusjonene kunne føle seg frie til å foreta fysiske avstraffelser, legitimert ved at det samme skjedde i de tusen hjem. Dette var nok en rådende tankegang. Når det ikke fantes et generelt lovforbud mot fysisk avstraffelse av barn, så kan det i realiteten ha hatt større innvirkning på praksisen i barnehjemmene enn barnevernlovens forbud fra 1953.

Samme rapport fra NOU nevner også årsakene eller bakgrunnen for det vi i dag kaller fysiske overgrep mot barn:

NOU 2004:23, avsnitt 1.9.1:

For å forstå noe av bakgrunnen for at fysiske overgrep kunne skje, må en ta i betraktning den straffetradisjonen vi står i, der ulike former for krenkelser har inngått i den pedagogiske praksis både i hjem og skole. Fra 1700-tallet møter vi en straffepedagogisk tradisjon som har gjort det legitimt å påføre barn ubehag og smerte, fysisk og psykisk, med det formål å oppnå positive oppdragelses- og læringskonsekvenser. Med folkeskolelovene av 1936 ble det innført forbud mot bruk av korporlig straff i skolen. Dette ble ikke gjort gjeldende for de daværende skolehjemmene. Utvalgets arkivmateriale viser også at det ved skolehjemmene/spesialskolene fantes et stort register av mer eller mindre finurlige sanksjonsmetoder som stod til rådighet for de ansatte, og som dermed skapte en uoversiktlig og utrygg situasjon for barna. Selv om det ble totalforbud mot fysisk refselse i barneinstitusjoner etter spesialskoleloven av 1951 og barnevernloven av 1953, hang straffe-praksisen ved til langt opp på 60-tallet.

Den 'straffepraksis' det her er tale om sprang ut av samfunnets barnesyn, og var uløslig knyttet til hvordan samfunnet mente relasjoner mellom barn og voksne skulle være. Relasjonen skulle dreie seg om utøvelse av autoritet. Derfor kunne en voksen slå et barn som sto under dets autoritet, i hjemmet, på skolen og på en institusjon. Den voksne kunne slå barnet på en måte man ellers ville ha blitt straffet for om man gjorde det samme mot en voksen. I en slik forestillingsverden ble det naturlig og nødvendig at fysisk kjærlighet mellom barn og voksne ble tabu og forbudt. Når man ga en voksen rett til å slå, kunne man ikke samtidig gi han eller henne rett til å ha sex. Vi husker at "Utugt med Qvinde, som er yngre end tolv Aar, betragtes som forøvet med Vold, om hun end i Gjerningen har samtykket". Seksuelle forhold kom i konflikt med utøvelsen av fysisk autoritet. Dette gjorde etterhvert at seksuelle forhold med barn ble betraktet som utøvet med vold, mens det å slå et barn ble gjort i 'det godes hensikt', fordi man var glad i barnet og ville det vel.

Man kan si at fremveksten av barndommen som begrep i Europa på 1800-tallet dreide seg om å legitimere vold mot barn i oppdragelsen av lydige soldater og samfunnsborgere, samtidig som man gjorde barnets seksualitet og seksuelle relasjoner med barn om til et tabu. Den ene nødvendiggjorde det andre.

I dag er det heldigvis få foreldre, lærere og barnearbeidere som på alvor vil si at fysisk avstraffelse er nødvendig for å oppdra barn. Det ble oppstandelse når Høyesterett nylig avsa en dom hvor såkalt mild klapsing er lov, se her.

Oppdatering oktober 2013: I ny barnelov av 2010 ble det et totalforbud mot vold mot barn, se her.

Men det betyr ikke at den grunnleggende forestillingen om at vold skal finnes i relasjonen mellom barn og voksen er borte. I en fersk spørreundersøkelse, omtalt her, svarte 6% av mødrene at de slo barna sine. Holdningen til fysisk avstraffelse av barn har nok blitt bedre i samfunnet, men det betyr ikke at man betrakter forholdet barn-voksen mindre autoritært. Den voksne har fremdeles makten, og dette farger i høy grad forestillingen om seksuelle relasjoner mellom barn og voksne.

Det snakkes mye om seksuelle overgrep mot barn. Det snakkes mye mindre om fysiske overgrep mot barn, selv om dette er et langt større og mer utbredt problem. Barne- og familiedepartementet laget i 2005 en rapport kalt «Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009)».

I denne rapporten står det mye om seksuelle overgrep. Vi presenteres for den vanlige altomfattende definisjonen av slike overgrep og uskylden til alle under 16 år:

Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009)
Barne- og familiedepartementet, side 4:

Seksuelle overgrep mot barn kan ta form av blotting, kikking, fotografering, verbale kommentarer av seksuell natur, seksuelt preget berøring, oralsex, samleie eller innføring av gjenstander i kroppens hulrom etc. Grunnleggende elementer i de fleste definisjoner av seksuelle overgrep mot barn, er at handlingene skjer for å tilfredsstille overgriperen på bekostning av de utsatte barnas behov. Det dreier seg om handlinger som barn ikke kan forstå, ikke er modne for eller kan gi informert samtykke til.

Da er det mer nyttig å lese hva som skrives om fysiske, ikke-seksuelle overgrep:

Det eneste forslåtte tiltaket mot fysiske overgrep på barn er dette:

Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009)
Barne- og familiedepartementet, side 19:

Foreldreveiledningsprogrammet er et forebyggende tiltak som skal gi tilbud om støtte til foreldre i omsorgs- og oppdragerrollen og bidra til å motvirke utvikling av negative handlingsmønstre og psykososiale vansker hos barn og unge. Det arrangeres samtalegrupper blant foreldre og det utgis materiell om en rekke temaer. At fysisk avstraffelse virker negativt på barns psykososiale utvikling er et eksplisitt tema i foreldreveilednings- programmet. Regulering av foreldres egen aggresjon, og utvikling av alternative strategier for grensesetting overfor barn tas opp som tema.

Man kan lett forestille seg den reaksjonen som ville komme om foreldre i alminnelighet skulle holdes ansvarlige og straffes for de fysiske overgrep de begår (hvert slag, hver smekk, lugg og ørefik), slik seksuelle relasjoner har blitt straffet. Men dette har med vår holdning til vold kontra seksualitet å gjøre. Fremstillingen og utøvelsen av vold er ikke tabu i vår kultur. Selv i Norge, med et bedre barnesyn enn de aller fleste land, virker det ikke som om man fullt ut forstår den disiplineringen gjennom vold som barn-voksen relasjonen alltid har vært bygget på, og som farger hele vårt syn på hva som er normalt og ikke normalt, akseptabelt og ikke akseptabelt i forholdet mellom barn og voksne.

UNICEF laget en rapport kalt Child Maltreatment Deaths In Rich Nations om barnemishandling som leder til dødsfall i verdens rike land. Det er ingen hyggelig lesning. Her poengteres det at man må bryte forbindelsen mellom de voksnes problemer og den smerten de påfører barn. I Norge ble det registrert 15 døde barn av vold og mishandling over en 5-års periode. Norge ligger lavt på statistikken. I USA ble det registrert 8970 slike dødsfall i en 5-års periode, og raten er 2.4 barn per 100.000 barn under 15 år, jamført med Norges rate på 0.3 barn. Likevel dør i gjennomsnitt 3 barn hvert år i Norge av fysisk mishandling. Vi hører sjeldent om dette i media.

Det er mer enn ironisk at samfunnet reagerer mer når et barn blir kjærtegnet av en voksen enn når det blir slått av en voksen.

På dette nettstedet finnes det en oversikt over hvilke land i verden som har lover mot fysisk avstraffelse av barn. Her presenteres argumenter mot slik avstraffelse og det gis informasjon om kampen for bedre lover.

Hvordan kan relasjonen mellom barn og voksne være? Må den være bygget på autoritet? Er vold derfor en naturlig konsekvens av at relasjonen er bygget på autoritet?

Barn trenger å forstå at enkelte handlinger ikke er lov, og de trenger å lære å ta hensyn til andre. Vi er født med en evne til empati, men det er viktig å bli oppmuntret til å ta hensyn til andre og seg selv. Vi lærer å ta hensyn til andre gjennom vårt samkvem med andre de første leveårene. Det er viktig å ha gode forbilder i vårt oppvekst-miljø.

Voksne er naturlige forbilder for barn i kraft av den erfaringen og kunnskapen voksne har. Det vil alltid være et element av autoritet i en slik relasjon, men denne autoriteten kan gi seg tilkjenne på to ulike måter. Det er mulig å skille mellom rasjonell autoritet og irrasjonell autoritet.

Rasjonell autoritet er basert på det gode eksemplet. Du utøver autoritet ved å være en positiv innflytelse, ved selv å oppføre deg slik du vil at den unge skal være. Du er det gode forbildet som du håper de vil ta etter. Du bruker rasjonelle argumenter i en dialog med den unge, og du prøver å oppnå forståelse ut i fra felles interesser og sunn fornuft. Du appellerer til den unge som et rasjonelt individ.

Irrasjonell autoritet er basert på disiplin, på å fortelle hva barnet skal gjøre, belære det og ikke være åpen for respons, ikke diskutere, bare kommandere. Her appelleres det ikke til at barnet kan forstå sitt eget beste. Irrasjonell autoritet vil ofte inkludere en forestillingen om at det finnes sannheter som barnet ikke kan forstå, som det bare må akseptere. Slike 'sannheter' kalles fordommer og tabuer. Konsekvensen av å bruke slik autoritet er ofte det motsatte av det man ønsker, nemlig at barnet blir trassig, egoistisk og dårlig, og er en reaksjon på at det ikke blir tatt hånd om og behandlet med respekt.

I praktisk barneoppdragelse kan det hende at det ikke er tid for rasjonell autoritet. Det er lettere å bare si hva barnet skal gjøre, og så bruke ulike sanksjonsmidler hvis barnet ikke gjør som man sier. Å ha tid sammen med barn er hva som er avgjørende her. Og nettopp tid sammen er ofte det det skorter på. Det henger sammen med travelheten i det moderne samfunnet, men har også å gjøre med en generell fremmedgjøring mellom generasjonene. Barn tilbringer mer tid sammen med jevnaldrende enn sammen med voksne. Men jeg tror at de aller fleste er enige i at rasjonell autoritet er måten å forme fremtidens samfunnsborgere.

At vi tar barn på alvor, at vi betrakter dem som rasjonelle individer, at vi bruker hva jeg kaller rasjonell autoritet, er nettopp grunnen til at vi ikke skal slå barn i deres oppdragelse. Det er dette synet på barn vi må ha.

Det er når vi appellerer til fornuften og rasjonaliteten hos de unge at vi også får et barnesyn som gjør dem til hele, fulle og selvstendige mennesker. Da vil volden som begrep forsvinne i forholdet mellom barn og voksne, og seksualiteten ikke lenger være et tabu.