Barnesyn

Skolegang og barnearbeid

Å gå på skole er både en rettighet og en plikt. I skjæringspunktet mellom hva som skal være i de unges interesser og hva som er de unges plikt oppstår det konflikter.

I dag er skolegang uløselig knyttet til barndommen. Vi sier at barn trenger kunnskap fordi samfunnet trenger velutdannede mennesker. Men i utgangspunktet fantes det en helt annen grunn til at barn skulle gå på skole. Organisert skolegang kan spores tilbake til midten av 1700-tallet når voksende statsmakt og religiøs pietisme gjorde at man begynte å interessere seg for undervisning og oppdragelse. Alminnelig kunnskap på denne tiden besto i at man kunne utenat bibelfortellingene. Ved å lære barn å lese, skulle de bedre tilegne seg religions-kunnskapen.

I 1739 ble Allmueskolen innført. Undervisningen var i praksis en forberedelse til konfirmasjonen. Konfirmasjonen var blitt påbudt i 1736. Allmueskolen gav undervisning i kristendom, lesning, skrivning og regning, men bare kristendom og lesning var obligatorisk. Allmueskolen var med andre ord en måte å gi alle barn en opplæring i bibelhistorien og den rette tro. Å stimulere den kritiske sansen, gi praktisk kunnskap og gjøre mennesker til opplyste samfunnsborgere var ikke noe mål.

I begynnelsen var det bare skolegang tre måneder hvert år, og skoleplikten var for dem mellom 7 og 12 år, se side 11 her. Skoletiden var 12 timer per uke. Det tok lang tid før lesekunnskap ble alminnelig i befolkningen, og analfabetisme var vanlig i Norge til langt inn på 1800-tallet. Mange oppfattet sikkert skolegangen som påtvunget av øvrigheten. De så ingen hensikt med den. Til dette hører også at barn heller brukte sin tid på å arbeide.

Barnearbeid har i dag et enormt stigma. På mange måter er barnearbeid like tabu som barneseksualitet. Arbeid, akkurat som seksualitet, er noe som ikke tilhører barndommen. Men helt fra tidenes morgen har barn fulgt med sine foreldre og hjulpet til etter evne. De var med og skaffet mat, de tok del i alle praktiske gjøremål i husholdet. I mangel av noen formell utdanning, var det å få delta i de voksnes arbeid både en måte å lære et håndverk og å få praktisk kunnskap om verdenen. Arbeid i dette henseende var like mye opplæring og sosialisering.

Grunnen til at barnearbeid i dag har et slikt negativt stempel er hva som hendte under den industrielle revolusjonen på begynnelsen av 1800-tallet. Da ble barn lønnsarbeidere. Her var det ikke snakk om opplæring, bare utbytting. De måtte utføre rutinearbeid under elendige forhold. Barn kunne lønnes lavt, de var lette å disiplinere, de var små og kunne sendes ned i de trange kullgruvene. Mange i dag finner dette så hårreisende at de nærmest undrer på om foreldre den gang var glad i barna sine? Foreldrene var nok akkurat like glad i sine barn som de alltid har vært, men barnesynet var annerledes. Barndommen som begrep fantes ikke. Man kan si at barndommen var en luksus som arbeiderklassen ikke hadde råd til.

Her følger noen bilder tatt av den amerikanske fotografen Lewis Hine mellom 1908 og 1911. Bildene er hentet fra her. Se også her.

Gruvearbeidere, Pennsylvania, 1911

Tekstilarbeidere, Tennessee, 1910

Spinner, Vermont, 1909

Spinnerske, North Carolina, 1908

Det er når man blar igjennom de gamle fotografiene, at man forstår hvor mye synet på barn har endret seg. Man kan forferdes over enkelte av bildene, de som som viser harde, forherdede, forlatte ansikter. Dette er bilder fra en annen tid. Barn var annerledes. Barn ble oppfattet annerledes. Det ble stilt krav til dem som ikke blir stilt i dag. Når man ser slike bilder, forstår man i hvilken grad barnesynet i samfunnet er kulturelt betinget.

Gruvearbeidere, Pennsylvania, 1911

I 1842 ble det i England forbudt å bruke barn under 10 år i kullgruvene, se denne engelske rapporten. Det skulle drøye til langt inn på 1900-tallet før barn forsvant fra industrien. Mange faktorer bidro til dette: lovendringer, idealisme (slik som The National Child Labor Committee i USA), en økt satsing på skolegang, men også en økt mekanisering, og senere en generell avindustrialisering som gjorde at behovet for barns arbeidskraft avtok. Karakteristisk nok er barnearbeid fortsatt et fenomen i de delene av verden hvor industriproduksjon er dominerende. Er barndommen noe vi, i vår del av verdenen, har råd til?

Norge benyttet barn i industrien på samme måte som andre land. Denne kilden hevder sågar at Norge i større utstrekning brukte barn. Her finnes informasjon om barnearbeid i Kristiania. Se også side 19 her.

I startfasen fulgte barna foreldrene sine på arbeid og hjalp til etter evne.

I fravær av noen form for yrkesfaglig opplæring var dette en nyttig måte for barna å lære et håndverk.

Det nye ved industrialismen var ikke at arbeiderklassens barn måtte arbeide. Det nye var at barna ble lønnsarbeidere under bestemte industrielle forhold.

I Norge var det ganske vanlig at barn ble sendt hjemmefra i 7-8 års alderen for å tjene penger.

En engelsk lov fra 1788 forbød skorsteinsfeiere å ta læregutter under 8 år. I 1842 ble det forbudt å bruke barn under 10 år i gruvene.

Den hensynsløse utnyttelse av arbeiderklassen og dens barn førte til så store sosiale problemer at det på sikt ikke var i borgerskapets interesse.

Frykten for utbredt barnealkoholisme og kriminalitet var en drivkraft bak Englands første lov om obligatorisk skolegang i 1870.

Den første undersøkelsen om barnearbeid i Norge ble gjort i 1875. Den viste blant annet at av 4500 arbeidere i industrien var 3000 barn under 15 år. Så seint som i 1914 var 26% av gutter i byene i lønnsarbeid, og 10% av jentene.

Reguleringen og etter hvert avskaffelsen av barnearbeid i Norge og i Vest-Europa hang også sammen med at det ble færre barn i familien.

Arbeidsstokken ved Nitedal Tændstiksfabrik 1887.
De yngste sitter forrest. Les mer her.

På slutten av 1800-tallet gikk det norske samfunnet gjennom store forandringer. Skolen måtte utvikles og tilpasses et moderne samfunn. Den skulle gi alle muligheten til å ta del i et moderne samfunns- og yrkesliv. For å få dette til måtte kristendomskunnskapen vike plassen for lesing, skriving og regning. I 1889 fikk Norge fem-årig obligatorisk grunnskole for alle. Store folkeskoler med over 1000 elever ble bygget i byene. I 1892 kom den første loven som begrenset barnearbeid (fabrikktilsynsloven). Lavalderen for arbeid ble satt til 12 år. Barn mellom 12 og 14 år fikk lov til å arbeide seks timer pr. dag med lettere arbeid, se her.

I industrien ble barn utnyttet som billig arbeidskraft. Men de hadde i alle fall en følelse av å være til nytte. De ble respektert for det de hadde å bidra med. De var på sett og vis likestilt med voksne. På skolen derimot ble de underlagt voksne. Her gjaldt et strengt skille mellom barn (elever) og voksne (lærere). På skolen var det streng disiplin. Dette var nødvendig av flere grunner. I klasserommet skulle det være stille mens den voksne talte. Barn skulle læres opp, men denne opplæringen var ikke særlig pedagogisk anlagt. Pedagogikk dreide seg i det store og hele om pugging, om å få barn til å huske ting utenat. Dette var lite lystbetont, og krevde ofte tvang fra de voksnes side. Kunnskap ble noe abstrakt som barn ikke kunne relatere seg til. Skolen ble et sted hvor det ble utøvet autoritet. Avstraffelser, både fysiske men også psykiske (skammekroken og ydmykelser foran medelevene), ble vanlig. Som voksen må du ha mye selvtillit og være genuint glad i barn for ikke å føle at de truer din voksne autoritet. Skolens betydning for hvordan samfunnet etterhvert har kommet til å behandle og oppfatte barn kan ikke overestimeres.

For de fleste var skolen de første årene et spennende sted å være. Her lærte man å lese og skrive, og man kunne etterhvert forstå tekstene som fantes overalt og tankene som var blitt skrevet ned i bøker. Men for noen var skolen en ydmykelse og en prøvelse, de som hadde lese- og skrivevansker. I dag vet vi at dette kommer av dysleksi, ikke dumhet. Mennesker har forskjellige anlegg og ferdigheter. Å lese og skrive er ikke nødvendigvis noe alle kan vel. I 99,8% av menneskehetens historie har vi klart oss uten å kunne lese.

Det fantes et annet aspekt ved skolegangen, og det var nasjonalstatens behov av å disiplinere de unge til den dagen de skulle bli soldater. I Norge og andre land skulle skolen være nasjonsbyggende, og det ble lagt vekt på morsmål og nasjonal historie. Norge unngikk de mer blatante utslag av denne nasjonalismen. Vi har ingen militaristiske tradisjoner. Således ble det aldri vanlig å gå i skoleuniform eller eksersere. Det eneste utslaget kan sies å være buekorpsene som ble dannet i mange byer frem til 1905. I dag er ikke skolen et sted for eksersis. Nasjonal-flagget henger ikke i klasserommet. Fader Vår og salmesang lyder ikke mer. Symbolene på religiøs og statlig autoritet er borte fra klasserommene, og det er bra.

Vahl skole. Gymnastikktime. 1910-1915.

I Norge hadde vi enhetsskolen som ideal. Alle samfunnslag skulle gå igjennom den samme grunnskolen og ha et nogenlunde likt utgangspunkt. Norge skilte ikke etter sosiale klasser som i andre land, men vi skilte på kjønn. I skolen gjaldt prinsippet om at jentene skulle gå i rene jenteklasser og guttene i gutteklasser. Jeg har ikke klart å finne noen form for begrunnelse for dette. Det er sannsynlig at det hadde med kjønnsrollemønstre å gjøre (guttene skulle gå på sløyden, mens mat og søm gjaldt for jentene), men det var sikkert også seksualpolitisk betinget. Barn skulle ikke være seksuelle individer. Ved å skille kjønnene, skulle barnets seksualitet få lov til å 'sove' til man var kommet i gifteferdig alder. Til dette hører også ikke-eksistensen av homoseksualitet ('omgang mot naturen'). Rene jente- og gutteklasser var et fenomen som holdt seg helt frem til 1960-tallet, se her. Hvilket resultat denne praksisen har hatt på den alminnelige uvitenheten om det annet kjønn, vedlikeholdet av kjønnsrollemønstre og forestillingen om at barn er aseksuelle, er lett å forestille seg.

I dag er vi ikke mer opptatt av å dele opp verden etter kjønn. Men vi er i høyeste grad opptatt av å dele opp verden etter alder.

I 1936 ble det 7 års skoleplikt. I 1969 ble plikten utvidet til 9 år. Endelig, i 1997, fikk vi en 10-årig obligatorisk grunnskole med 6-åringer i første klasse. I dag er det få som vil si at dette er nok utdanning. Du må ha minst 3 år til på videregående skole, slik at obligatorisk skolegang i praksis er 13 år. I den grad du regnes som barn så lenge du går på skole, i den grad har samfunnet utvidet barndommen i etapper gjennom de siste drøyt hundrede år. Skolen tar opp hele ens liv, fra man er seks år til man er nitten år, hver dag i tretten år. De fleste vil også ta en eller annen form for høyskole- eller universitetsutdanning, og det gjør at man lett tilbringer de første 17 årene av ens liv etter barnehagen på skole-benken. Dette er mye. Er det nødvendig?

Alle med en høyere utdannelse bak seg vet at man er heldig om man får bruk for 3% av alt det man måtte gå igjennom. På den annen side, det å oppdatere kunnskaper er noe som aldri tar slutt. Man må på skole hele livet. Det man kan lure på i ettertid er hvor effektiv skolegangen var? Hva gjorde man egentlig på skolen når man var mellom, la oss si, 11 og 16 år? Jeg kan selv knapt huske hva jeg gjorde på skolen i dette tidsrommet. Lærte jeg noe som jeg senere fikk bruk for? Hva gikk tiden egentlig med til? Hva var hensikten med å tilbringe så mye tid på skolen? Ville det ikke ha vært bedre å være litt ute i samfunnet først, før man returnerte til skolebenken igjen?

Har skolen blitt en parkeringsplass for mennesker som samfunnet ellers ikke vet hva de skal gjøre av? Når skoletrettheten melder seg ved 14-15 års alderen, hvilket alternativt har da samfunnet å gi de unge? Hvor effektiv er skoletiden? Hvor mye av det man gikk igjennom har man bruk for? Ville det ikke ha vært bedre å satse på kortvarige perioder med utdannelse gjennom hele livet, og heller la mennesker på 11-14 år få komme litt ut, og bli kjent med samfunnet og de voksnes verden?

Dette er ikke nye tanker. I denne Stortingsinnstillingen kan vi lese:

Innst.S.nr.15 (1995-1996):

Komiteen ser det som meget viktig å kunne gi alle elever utfordringer i forhold til evner og anlegg, men også å kunne forebygge skoletretthet. Ikke minst vil det på dette trinn være en enorm utfordring å gi undervisningen en praktisk tilnærming. Komiteen mener at det må bli større mulighet enn i dag til å kunne få opplæring i direkte tilknytning til arbeids- og næringslivet og i etablererkunnskap og entreprenørskap. Men det må også gis større mulighet til teoretisk og annen faglig fordypning for de som ønsker det. Komiteen vil likevel påpeke at en slik fleksibilitet ikke må føre til forskjeller når det gjelder elevers videre mulighet i videregående skole. Komiteen mener en slik frihet og fleksibilitet er en akseptering og erkjennelse av at noen lærer best gjennom en teoretisk tilnærming, mens for andre er praksis av langt større verdi.

"Praktisk tilnærming" er nøkkelen til å forstå barns behov. Praktisk arbeid har alltid vært en måte å lære å bli voksen på. Å bli voksen er en kunnskap som du generelt aldri kan tilegne deg på en skole. Barns sosialiseres til voksenlivet. Dette er å lese i en bok om oppvekst i Kristiania:

Bjarne Hodne, Oppvekst i Kristiania, side 43:

Nå kan man ikke bare se negative sider ved den ekstra byrden barn ble pålagt gjennom regelmessige plikter. En del av arbeidet, fortrinnsvis det som ikke var lønnet og som foregikk i hjemmet, har utvilsomt hatt positive sider rent sosialt sett. Fritiden var ikke romslig for noen den gang, og fellesskap i arbeid medførte et meningsfylt samvær mellom familie-medlemmene. Familien hadde et felles mål med sin virksomhet, og mor eller far var sammen med barna om å nå dette. På denne bakgrunn kan man faktisk også se noen positive sider ved å sende barn ut i arbeidslivet i 6-7 års alderen. Det gav en viss mening å utføre noe som hadde betydning for dem som stod en nærmest.

Er lediggang, det at barn ikke arbeider, blitt en nødvendig forutsetning for det moderne barnesynet? Er lediggang nødvendig for at vi skal betrakte barn som 'uskyldige' ?

Karakteristisk nok er lavalderen for arbeid i dag hevet til 13 år, og skoleplikt går foran arbeidslyst, jfr. Arbeidsmiljøloven.

Arbeidsmiljøloven § 11-1 første ledd:

Barn som er under 15 år eller skolepliktige skal ikke utføre arbeid som går inn under denne lov unntatt

a) kulturelt eller lignende arbeid,

b) lett arbeid og barnet har fylt 13 år,

c) arbeid som ledd i barnets skolegang eller i praktisk yrkesorientering som er godkjent av skolemyndighetene og barnet har fylt 14 år.

Dette med "kulturelt eller lignende arbeid" stemmer. I dag arbeider bare barn i underholdningsindustrien (som skuespillere, sangere, dansere, gjøglere, etc). Dette sier en god del om samfunnsutviklingen, vårt syn på barn og hvor vi står i dag.