Alice Liddell

Den 25 april 1856 traff den da tjuefire år gamle Charles Dodgson, ung foreleser i matematikk ved Oxford, for aller første gang en jente ved navn Alice Pleasance Liddell. Hun var født 4 mai 1852, datter til den nye rektoren ved Christ Church, Henry Liddell. Anledningen var at Dodgson, som nettopp hadde blitt kjent med den nye teknikken i å fotografere, skulle ta bilde av Alice og hennes to søstre, Lorina (tre år eldre) og Edith (to år yngre).

Charles Dodgson ble gode venner med familien og søstrene. Men det var særlig Alice som engasjerte han, og det er å anta at han ble bevisst sin pedofile legning igjennom henne. Han ble svært glad i henne. Han var sammen med søstrene, spilte spill med dem (enkelte av spillene hadde han laget selv), deltok i deres lek, fortalte historier, arrangerte utflukter og fotograferte dem.

Han hadde allerede fortalt mange historier før den 4 juli 1862, når han og hans venn Robinson Duckworth tok Lorina (tretten), Alice (ti) and Edith (åtte) på en rotur opp elven Thames (som passerer Oxford) til Godstow. Det var i løpet av denne ettermiddagen at han begynte å fortelle historien som skulle bli til Alice i Eventyrland. Det er noe impulsivt over hvordan det hele begynner (hvordan Alice faller ned i kaninhullet) som på sin måte viser hvordan historien ble til. At Alice etterpå havner i en dam av tårer kan ha sammenheng med en annen tur ned elven til Nuneham, som han tok med de tre søstrene en regnværsdag fjorten dager tidligere.

Alice Liddell ba han skrive historien ned. Den ble ferdig i februar 1863. Han laget også tegninger. I november 1864 gav han Alice den håndskrevne originalen til Alice i Eventyrland, den som hadde en siste side med bilde av henne.

Men allerede i juni 1863 kom det til et brudd mellom Charles Dodgson og Liddell-familien, og han skulle komme til å se svært lite av Alice etter dette. Det er ikke klart hva årsaken til bruddet var, men noen har spekulert i at fru Liddell ikke syntes at Charles Dodgson var en passende ektemann for sin datter Alice. På den tiden ble jenter oppdratt til utelukkende å se sin verdi i kraft av sin uskyld og hvem de giftet seg med. Dodgson arbeidet videre med manuskriptet for publikasjon, og første utgave av Alice's Adventures in Wonderland med illustrasjoner av John Tenniel ble utgitt på Macmillan forlag i november 1865.

Dette diktet avslutter den andre boken om Alice (Gjennom Speilet eller Through the Looking-Glass) som ble ferdig i 1871:

                        
                        A boat, beneath a sunny sky
                        Lingering onward dreamily
                        In an evening of July—

                        Children three that nestle near,
                        Eager eye and willing ear,
                        Pleased a simple tale to hear—

                        Long has paled that sunny sky:
                        Echoes fade and memories die:
                        Autumn frosts have slain July.

                        Still she haunts me, phantomwise,
                        Alice moving under skies
                        Never seen by waking eyes.

                        Children yet, the tale to hear,
                        Eager eye and willing ear,
                        Lovingly shall nestle near.

                        In a Wonderland they lie,
                        Dreaming as the days go by,
                        Dreaming as the summers die:

                        Ever drifting down the stream—
                        Lingering in the golden gleam—
                        Life, what is it but a dream?
                        
                        

Første bokstav på hver linje blir tilsammen ALICE PLEASANCE LIDDELL. Et slikt dikt kalles et akrostikon. Det er litt trist, men når det ble skrevet var forholdet mellom dem allerede over for lenge siden, og diktet uttrykker lengsel, kjærlighet og savn.

Hvem var da denne jenta Alice? Charles Dodgson tok en rekke bilder av henne. La oss se på noen av dem her. Bildene som følger er primært fra året 1859 når Alice var syv år. De er hentet fra dette stedet.

Alice Liddell og hennes søstre, 1859

Bildet over viser de tre søstrene. Til venstre er lillesøster Edith. Hun ser utforskende og litt kritisk på fotografen. I midten ser vi storesøster Lorina. Hun ser streng ut og nesten litt hovmodig. Men legg så merke til jenta til høyre. Det er Alice. Hun ser rolig og direkte på mannen som tar bildet, fordi hun vet at hun er den utvalgte, at hun er elsket.

Alice Liddell, 1859

Her er Alice fotografert alene med en blomsterkrans på hodet. Hun lener seg mot hva som kan se ut som en oppslått dør. Dette var i fotografiets barndom. Den gang var kameraene store og filmene langsomme, dvs. at de krevde mye lys for å bli riktig eksponert. I tillegg måtte man ha en ganske stor blender når man tok bilder på nært hold som dette. Det tok lang tid å ta et bilde, typisk fra 5 til 60 sekunder, og modellen måtte sitte helt stille. Derfor har Alice en støtte i ryggen og ser ganske stivt rett fremfor seg. Hun måtte sitte musestille i mange sekunder. Lyset var også grunnen til at man tok bilder ute, hvor man kunne utnytte sollyset. Ofte flyttet man ut møbler og hele salonger, spente opp en bakgrunn for at det skulle se ut som man satt inne, og så tok man bildene der.

Alice Liddell, 1859

Her er Alice igjen. Hun står i en lys, vid kjole. Bakgrunnen ser ganske abstrakt ut, men man kan skimte en plante til venstre for henne og en nede til høyre: Hun står lent mot en murvegg med lyse og mørke partier i hva som må være en hage.

Edith, Lorina & Alice Liddell

Her er de tre søstrene tilbake. Året er antageligvis 1860 (se likheten med bildet under som er datert) og Alice er åtte år. Edith har en klase med druer i fanget. Lorina holder en liten klase druer med sin venstre hånd. Alice har tatt tak i hennes arm og med halvåpen munn liksom skal spise av dem. Søstrene er nøye arrangert i en komposisjon, hvor det er å anta at et maleri er forbildet. Men når bildet er et fotografi får det en erotisk ladning som skiller seg fra allegoriene og symbolikken i maleriene på den tid. Bildet er erotisk. Edith ser litt skeptisk på sin søster. Lorina ser irritert på sin søster som (som vanlig) tar all oppmerksomheten.

Alice Liddell, 1860

Her sitter Alice på et bord inntil en plante. Det er bilder som dette som får én til å skjønne hvor mye Dodgson elsket henne. Det er et bilde av et menneske, realt og likefremt, ikke nedsyltet i alle mulige og umulige romantiske forestillinger om barndommen, og er den måten pedofile ser på barn.

Alice som 'The Beggar-Maid', 1859

Dette er det mest kjente av alle bildene Dodgson tok av Alice. Bildet er en klassiker innenfor erotisk kunst, og kan sies å være en av de aller første bildene som overhode bevisst fremstilte et ungt menneske som et erotisk objekt. Dette var lenge før hysteriet omkring barnepornografi.

The Beggar-Maid betyr tiggersken. Bakgrunnen for bildet var alvorlig nok. England på midten av 1800-tallet var preget av store omveltninger. Dette var tiden for den industrielle revolusjonen, og mange flyttet fra landsbygda inn til byene for å få arbeid på fabrikkene. Det store flertallet av befolkningen levde i hva vi i dag ville kalle slum, med elendige hygieniske og sanitære forhold. Mange som ikke fikk arbeid eller falt utenfor måtte tigge for å få mat. Noe offentlig velferdssystem fantes ikke. Barn tigget også. For Charles Dodgson måtte tiggere, også barn, ikke ha vært noe uvanlig syn.

I 1842 skrev Lord Alfred Tennyson diktet om The Beggar Maid. Den handlet om hvordan skjønnheten til en tiggerske kunne bygge bro over de største sosiale skiller og få selv konger til å by frem sitt hjerte. Det er mange skiller i samfunnet, ikke minst de som har med alder å gjøre, og det er ikke usannsynlig at Dodgson tolket dette diktet på sin egen måte og ville fremstille syv år gamle Alice som sin beggar-maid.

Alice Liddell selv hadde naturligvis aldri måtte tigge. Hun var født inn i den øvre middelklassen, og var en svært privilegert jente som aldri hadde måtte gå sulten eller i fillete klær. Dodgson måtte ha fått tak i, eller laget, en fillete kjole av enkelt stoff. Så ba han Alice innta en stilling som skulle inngi tigging.

Mye av den erotiske utstrålingen til dette bildet ligger i dets tvetydighet. Alice gjør en gest som er en bønn om hjelp. Men det er noe selvbevisst i hennes kroppsspråk, med armen på midjen, hodet på skakke og ett ben opp. Hun byr seg frem, hun vet hva hun har og hva hun kan gi. Det er et løfte om belønning her. Dette er ingen ynkelig liten jente. Tiggeresken er både hjelpeløs (uskyldig) og beregnende (skyldig). Hun appellerer både til vår ømhet og til vårt begjær. På denne måten ville Dodgson bygge bro over alder og vise at kjærligheten er grenseløs.

Alice P. Liddell som voksen
Fotografert av Julia Cameron i 1872

Til slutt et bilde av Alice som tyveåring. Det er lenge siden hun har hatt noe med Charles Dodgson å gjøre. Hun er nå fotografert av den viktorianske kvinnelige fotografen Julia Cameron. Hun har blitt stor, og det er alltid interessant å se hvordan en kvinne utvikler seg. Man kan tydelig se at det er samme jente som i The Beggar-Maid. Dette fotografiet har også noe mystisk over seg, hun gjør til og med samme gest, men tvetydigheten mangler og er erstattet av noe tungt og direkte.