Barnesyn

Den kriminelle lavalderen

Når man kan straffes for kriminelle handlinger, har man nådd den kriminelle lavalderen. Fra denne alderen vil samfunnet betrakte en person som i stand til å forstå konsekvensene av egne handlinger, og dermed også stå ansvarlige for dem.

Den kriminelle lavalderen bestemmes av §46 i den borgerlige straffeloven:

Straffeloven §46:

Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 15 år.

Det er karakteristisk at den kriminelle lavalderen har økt i takt med den seksuelle lavalderen de siste 150 år, men at den kriminelle lavalderen er lavere enn den seksuelle lavalderen.

Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, side 349:

Efter Gulatingsloven (kap. 190) var den absolutte lavalder for strafansvar 12 år, efter Frostatingsloven (IV. 36) 8 år. For rettsbrudd som et barn øvet mellem disse alderstrin og det 15. år, var straffen halve bøter til krenkede (intet til kongen). Med femtenårsalderen begynte det fulle ansvar for rettsbrudd.

Landsloven av 1274 hadde ingen direkte bestemmelse om den kriminelle lavalder. (...)

Lovboken av 1687 har ingen almindelig regel om den kriminelle lavalder og bare enkelte spesielle bestemmelser. For drap må et barn under 10 år 'ej paa livet at straffis', men av den formue som det har eller får, skal det gi den dødes arvinger full mannebot (...)

Også etter strl. av 1842 er 10 år den absolutte lavalder (kap. 7 §1). "Den, som efterat have fyldt 10, men ei 15 aar, gjør sig skyldig i forsætlig forbrydelse, bliver at belægge med straf, saafremt det, enten i betragtning af forbrydelsens art, saasom naar det er mord, drab, betydelig beskadigelse paa legeme eller helbred, tyveri, røveri eller ildspaasættelse, eller med hensyn til angjældendes forstandsudvikling og havte opdragelse kan antages, at han har indseet handlingens forbryderske beskaffenhed, og derhos høiere straf end bøder vilde have rammet ham, hvis han havde været over 15 aar gammel".

Den kriminelle lavalderen i tidligere tider var lavere enn i dag. Ansvarlighet var knyttet til en individuell vurdering av den unges bevissthet og ansvarsforståelse. At man satte alderen til 10 år, viser bare at man forventet mer av 10-åringer den gang enn hva vi gjør i dag. Barnesynet var annerledes.

Generelt kan man anta at det alltid har vært i samfunnets interesse å straffe dem som har gjort en kriminell handling, såfremt de er tilregnelige. Denne samme tilregneligheten ble ikke tatt hensyn til i seksuell sammenheng. Grunnen til dette var naturligvis at seksuelle lover hadde en annen hensikt. Det var i samfunnets interesse å hindre sex utenfor ekteskapet. Barn skulle disiplineres, og en fri seksualitet inngikk ikke i en slik disiplinering.

Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, side 338:

Efter romersk rett var et barn under 7 år (infans) alltid straffritt. Et barn som var over 7 år, men under pubertets- og giftemålsalderen (14 år for gutter, 12 år for piker), kunde straffes når dommeren fant at det hadde forstått rettskrenkelsen (...)

Engelsk rett hadde inntil 1933 fremdeles de samme aldersklasser som den romerske og den kanoniske. Om barn under 7 år gjaldt som 'uavbeviselig formodning' (conclusive presumption) at de ikke forstår misgjerningen (...). Barn mellom 7 og 14 år 'are still presumed to be incapable of mens rea; but the presumption is no longer conclusive, it may be rebutted by evidence' (...). Kenny nevner at i 1629 blev en åtte år gammel gutt hengt fordi han hadde satt ild på to låvebygninger.

De fleste av de nordamerikanske stater har i det vesentlige hatt samme regler om barns straffansvar som England (enkelte dog en noget høiere absolutt lavalder). Og vi har også fra Amerika eksempler på at endog dødsstraff blev anvendt på barn; således blev i 1828 en 12½ år gammel gutt hengt i New Jersey (jfr. Kenny: Outlines).

Dødsstraff for barn i USA tilhører på ingen måte historien (mer om dette senere).

Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, side 346:

Den franske rett hadde inntil 1791 i det vesentlige det romerske system. Barn under 7 år er absolutt straffrie; gutter fra 7 til 11 og piker fra 7 til 10 år blir kun straffet når de har lagt for dagen en ondskap som viser at de er tilregnelige (...) Code pénal av 1791 har ingen absolutt lavalder; den sier bare at en person under 16 år ikke kan straffes dersom han har handlet 'sans discernement', d.v.s. ikke forstått misgjerningen. (...)

Den tyske straffelov av 1871 satte 12 år som absolutt lavalder (§55). Dommeren avgjør om en person mellem 12 og 18 år skal ansees tilregnelig. (...)

Den danske lov av 1866 satte (i §35) 10 år som absolutt og (i §36) 15 år som relativ lavalder. Den relative tilregnelighet var bestemt på samme måte som i den norske lov av 1842 (...)

Efter den svenske straffelov (kap. 5 §1 jfr. endringslov av 27.6.1902) er den absolutte lavalder 15 år.

15 år er også den seksuelle lavalderen i Sverige. Her er det i det minste en konsekvent linje i vurderingen av tilregnelighet.

I Norge var 10 år en absolutt kriminell lavalder i 1842. Barn mellom 10 og 15 år kunne, etter en vurdering, bli holdt ansvarlig. En slik vurdering ble ikke gjort for seksuelle forhold. Vi husker at "Utugt med Qvinde, som er yngre end tolv Aar, betragtes som forøvet med Vold, om hun end i Gjerningen har samtykket".

I 1896 ble den absolutte lavalderen forhøyet til 14 år. Fra 1902 var den kriminelle lavalderen 14 år og den seksuelle lavalderen 16 år. Det ble en større forståelse i samfunnet for at unge lovbrytere måtte behandles forskjellig. Det ble gitt adgang til å anvende andre midler enn straff for personer under 16 år. Videre måtte personer under 18 år ikke "underkastes fengsel på vann og brød". Man forsto at de unge ble påvirket av miljøet rundt dem, og at det var feil å sette dem i fengsel sammen med vaneforbrytere.

I 1987 (loven ble virksom i 1990) ble den kriminelle lavalderen forhøyet til 15 år. I 1992 ble det vurdert å heve den til 16 år, jfr. St.meld. nr.23 (1991–92), men dette ble forkastet. I 1998 ble det fremmet forslag om å senke alderen igjen til 14 år, se her. Dette ble også forkastet. Den kriminelle lavalderen har blitt en del av kriminalpolitikken, og kan heves og senkes uavhengig av barns tilregnelighet. Dette er også tilfelle med den seksuelle lavalderen. I dag er barn som begrep politisk styrt, og viser på sin måte hvilket syn samfunnet har på barn.

På slutten av 90-tallet ble det hevdet at oppfølgingen av unge lovbrytere under 15 år var for dårlig. Statistisk sentralbyrå la frem tall som viste at f.eks. nasking blant unge tenåringsjenter hadde økt markant, se her. I 2001 ble det laget en rapport (Justis- og politidepartementet: En rapport om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet) med forslag som kunne snu økningen i kriminalitet blant unge. Av forslagene går det frem at tiden var inne for å gjøre de unge mer ansvarlige for sine gjerninger.

Det er helt riktig at ren straffeforfølgning ikke må brukes på unge lovbrytere. Men det betyr ikke at de skal la være å ta ansvar for egne handlinger. Det de trenger er gode forbilder. Det får de ved kontakt med voksne. De trenger en følelse av sammenheng og mening med voksen-verdenen. I vår tid er vi flinke til å 'beskytte' barn, men vi er dårlige på å ta barn på alvor og gi dem en følelse av at de tilhører samfunnet. Dette er ansvarsfraskrivelse, og dreier seg om de voksnes svik.

For ikke lenge siden ble en 16-åring dømt til forvaring i 5 år, se her. Er forvaring den logiske konsekvensen av samfunnets behov for å beskytte barn? Er dette fremtiden når det gjelder vårt barnesyn? I USA er dette en realitet. Her sitter over 2000 fanger dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser de begikk før fylte 18 år, se her. I 26 av USAs delstater finnes det ingen kriminell lavalder hvis man blir funnet skyldig i overlagt drap. En person ble nylig henrettet for forbrytelse gjort som 16-åring, se her. I 2005 avskaffet amerikansk høyesterett dødsstraff for barn, riktignok med knapp margin (fem mot fire stemmer), se her. USA er også blant landene i verden med de strengeste lovene og praksis når det gjelder å beskytte barn mot seksualitet. Denne groteske forskjellen i vurderingen av barns tilregnelighet, hva de kan stå ansvarlige for og hva de kan ha kunnskap om, viser hvilket elendig barnesyn som finnes der borte.

I Danmark ble det nylig gjort forslag om å senke den kriminelle lavalderen til 12 år (se her, og les også om ungdomsdomstolene i europeiske land). Jeg tror bestemt at de samme medlemmene av DF (Dansk Folkeparti, et dansk innvandringsfiendtlig folketingsparti) ikke går inn for å senke den seksuelle lavalderen til 12 år.

Barn er ofre, men bare så lenge det passer samfunnet å betrakte dem så. Historien viser hvordan samfunnet har prøvd å tilpasse rollen som offer med rollen som samfunnsborger. Et eksempel på dette er lovene om incest. Vi så i paragraf 14 i Christian V's Norske Lov fra 1687 at begge "Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis". I 1842 ble den yngre part straffet mildere:

I 1902 ble den yngre part ikke straffet hvis vedkommende var under 21 år. Den eldre part kunne ikke bli straffet hvis vedkommende var under 16 år (eller under 18 år hvis forholdet ikke var med bror/søster).

Straffeloven §207 av 1902:

For Blodskam staffes den, som har Samleie med Slægtning i nedstigende Linje, med Fængsel fra 1 til 8 Aar, og den, der har Samleie med Slægtning i opstigende Linje eller med Broder eller Søster, med Fængsel indtil 2 Aar.

Dog er Personer under 16 Aar og i nedstigende Linje beslægtede under 18 Aar straffri. Det samme gjælder Personer under 21 Aar, naar de er forførte af nogen i opstigende Linje beslægtet.

Medvirker nogen til, at saadant Samleie finder Sted, staffes han med Fængsel indtil 8 Aar.

I 1963 ble loven endret ved at man bare kan bli straffet for incest hvis man er den eldre part (om man ser bort i fra tilfellet bror/søster), se paragraf 197 her.

Innstilling fra straffelovrådet 1960
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 40 (1961-62), side 38:

Kjønnsforhold mellom personer som er i slekt med hverandre i rett opp- eller nedstigende linje, vil i det langt overveiende antall tilfelle finne sted mellom en far og en datter — og vil som oftest være påbegynt mens datteren ennå var mindreårig. Etter den någjeldende regel er datteren straffri når hun er under 18 år, eller — om hun er under 21 år — hvis hun er blitt forført. Det må anses som lite rimelig å anvende straff overfor en slektning i nedstigende linje — selv om vedkommende er kommet over de aldersgrenser som her er nevnt. Også i andre tilfelle vil en oppklaring av et incest-forhold i seg selv innebære en så sterk belastning for den yngre parten at straff ikke bør komme til anvendelse, med mindre den yngre part har anvendt vold, trusler eller annen utilbørlig påvirkning som begrunner straffansvar for ham. Det skulle for den alminnelige lovlydighet og for samfunnets berettigede interesse i at det opprettholdes en moralsk orden på området, være nok at man eventuelt aksjonerer overfor den eldre (ascendenten).