Alice i Eventyrland

Ny utgave av
Alice i Eventyrland

Alice i Eventyrland utkom for første gang i 1865 i England. Originalens tittel er Alice's Adventures in Wonderland. Forfatteren het Lewis Carroll. I 1871 kom oppfølgeren, kalt Gjennom Speilet (Through the Looking-Glass). Alice i Eventyrland kom for første gang på norsk i 1946, oversatt av Zinken Hopp. Boken er utgitt på nytt av Aschehougs forlag i år (2006).

Noen av illustrasjonene som følger er hentet fra den originale engelske samleutgaven av Alice's Adventures in Wonderland og Through the Looking-Glass, utgitt i serien Penguin Classis.

Lewis Carroll var et pseudonym for Charles Lutwidge Dodgson. Han ble født i 1832 og levde til 1898. Han var engelskmann og hadde mange talenter. Han var teolog, matematiker, fotograf og barnebokforfatter. Han bodde mesteparten av sitt liv i Oxford i England, hvor han underviste i matematikk ved universitetet.

Historien om Alice og hennes forunderlige reise i Eventyrland er en klassiker oversatt til alle språk. Alice sitter en dag i hagen ved siden av sin søster. Hun synes ikke noe om boken som søsteren leser og hun kjeder seg. Plutselig ser hun en kanin med vest og klokke springe forbi. Alice synes det er merkelig. Hun blir nysgjerrig. Kaninen har dårlig tid og ser på sin klokke.

John Tenniel: En kanin med dårlig tid
(hentet fra Alice's Adventures in Wonderland)

Alice følger etter kaninen ned i kaninhullet og faller en lang stund. Plutselig befinner hun seg i en underlig verden. Hun finner en liten dør og en nøkkel som passer, men er for stor til å komme igjennom. Hun blir mindre ved å drikke en spesiell drikk, men da rekker hun ikke opp til nøkkelen mer. Hun vokser ved å spise en kake, blir kjempestor og undrer på hvem hun er. Hun gråter en dam av tårer. Så blir hun veldig liten igjen ved å vifte seg, og faller i dammen av sine egne tårer. Hun får hjelp av en mus til å komme i land. Mange andre dyr har også kommet opp fra vannet. Alice og de andre trenger nå å bli tørre. Musa har en svært tørr historie å fortelle.

John Tenniel: Musas fortelling
(hentet fra Alice's Adventures in Wonderland)

Mabel Lucie Attwell: Musas fortelling
(hentet fra her)

Alice havner i et merkelig teselskap som varer evig med en påskehare, en hattemaker og en mus. De sitter ved et langt bord dekket til mange. Dette er fordi de aldri får tid til å vaske opp. Når hattemakeren vil ha en ny ren kopp, flytter de bare på seg en plass langs bordet. Hva som skjer når de har fullført en runde får ikke Alice svar på.

John Tenniel: Det evige teselskapet
(hentet fra Alice's Adventures in Wonderland)

Alice kommer inn i en vakker hage med blomsterbed og springvann. I hagen står et rosentre med hvite roser, men tre gartnere holder på å male dem røde. Dette synes Alice er merkelig. Enda merkeligere er det at gartnerne er spillkort: spar to, spar fem og spar syv. Så kommer kongen og dronningen av hjerter. Gartnerne kaster seg ned flate. "Hva er ditt navn, barn?", spør dronningen Alice. "Mitt navn er Alice, som det behager Deres Majestet", svarer Alice høflig. "Og hvem er de der?", spør dronningen og peker på gartnerne, for det er naturligvis slik at når kort ligger med forsiden opp likner de alle de andre kortene i stokken. "Hvordan skulle jeg vite det? Det er ikke min sak", sier Alice, overrasket over sitt eget mot. "Av med hennes hode", brøler hjerterdronningen. "Tøys", sier Alice høyt og bestemt.

John Tenniel: 'Av med hennes hode'
(hentet fra Alice's Adventures in Wonderland)

Maria L. Kirk: 'Tøys', sa Alice høyt og bestemt
(hentet fra her)

En knekt er beskyldt for å ha stjålet en terte. Kongen og dronningen av hjerter sitter på sin trone og hele kortstokken, samt mange andre dyr og fugler, er tilstede når rettssaken starter. Kongen er dommer og de tolv jurymedlemmene består av ender, en gås, en kanin, et pinnsvin, frosker og en øgle. De er opptatt med å skrive ned sitt navn på hver sin tavle slik at de ikke skal glemme det før rettssaken er over. "Dumme ting", sier Alice i en høy og forarget stemme. Hun kjenner at hun begynner å vokse igjen. Et vitne blir kalt frem. Det er kokken til hertuginnen. Hun bærer på en pepperbøsse. "Hva er terter laget av?", spør kongen. "Mest av pepper", svarer vitnet. Neste vitne er Alice, men i oppstandelsen har hun glemt at hun har vokst, og når hun reiser seg velter hun boksen med jurymedlemmene over ende med sitt skjørt.

A.E. Jackson: Juryens boks velter over ende
(hentet fra her)

"La juryen komme til en kjennelse", sier kongen. "Nei, nei", sier dronningen, "først dommen, så kjennelsen". "Tull og tøys", sier Alice høyt, "det går da ikke an". "Hold munnen din", sier dronningen og blir fiolett i ansiktet. "Jeg vil ikke", sier Alice. "Av med hennes hode", skriker dronningen, men ingen rører på seg. "Hvem bryr seg om deg", sier Alice, som nå har vokst ut til sin fulle størrelse, "dere er bare en stokk med kort alle sammen". Med disse ord springer hele kortstokken opp i luften og kommer flyvende over henne.

Arthur Rackham: Hele kortstokken fløy opp i luften
(hentet fra her)

Så våkner Alice opp og sitter igjen ved siden av sin søster i solen.

Det er egentlig ikke mulig å gjengi noen handling i AiE, fordi boken ikke har noen handling i tradisjonell forstand. Istedenfor handler boken om mening. Det er meningen med ordene og meningen med begreper, om hva som er meningen med noe som tilsynelatende er uten mening. Man kan si at hele boken er en serie med drømmesekvenser som utfordrer vår forståelse av ordene og autoritetene.

På denne måten var Alice i Eventyrland helt original, og brøt med all annen barnelitteratur i datiden. Det som fantes av bøker skrevet for barn var for det meste didaktisk-moraliserende eller overfladiske og fantastiske. Lewis Carroll forsto at barn var opptatt av mening. De kunne se komedien, men også alvoret, i tøys med ord. Mye av det å være et menneske handler nettopp om det å forstå meningen med ordene, men også å kunne ane meningen bak ordene, deres dypereliggende mening — det komiske, men også det kreative, i assosiasjonen. Lewis Carroll tok barn på alvor. Og som med all god barnelitteratur, er Alice i Eventyrland like interessant å lese for voksne. Man kan spørre hva meningen med begrepet 'barnelitteratur' egentlig er. Er ikke alle bøker først og fremst menneskelitteratur? Å stille spørsmål om mening og autoritet er ikke noe som har med din alder å gjøre.

Det hevdes at AiE er en bok om hvordan barn oppfatter voksne, om hvor absurd og oppned voksen-verdenen kan være for dem som enda ikke har lært å godta konvensjonene og forestillingene i denne verdenen. Er det å bli voksen å lære å godta alt det rare som finnes i samfunnet, inkludert alle fordommene og tabuene? Blir vi dummere og mer innskrenket med årene? Kanskje AiE minner oss om hvor langt vi som voksne har kommet fra utgangspunktet.